Stavanger er for besøkende gjerne hvitveistepper av eneboliger, endeløse bilkøer til og fra oljebedriftene i Forus Næringspark, og det knirkete sentrum rundt Vågen. Men øst i Stavanger har et område på 600 hektar begynt å reise seg, og er kanskje Norges mest spennende byutviklingsprosjekt for tiden.

ill. Bybrua helt til høyre, Tou Scene sentralt plassert i midten, Norwegian Wood/Innovation Dock til venstre for Tou Scene, og høyhusene til Selvaag Bolig enda lenger til venstre i bildet.

I begynnelsen var Tou Scene. Inn i den gamle bryggeriet flytta det uavhengige  kulturlivet rundt årtusenskiftet og begynte sin kronglete vei mot suksess. Første gang primus motor Nils Henrik Aasheim inviterte meg til å holde foredrag var økonomien allerede skral, en av hovedårsakene som ble angitt var at Tou Scene lå for perifert i forhold til de vanlige befolkningsstrømmene. Nå er Tou Scene hele stavangers kulturhus og fungerer som hjertet i den nye bydelen, og pumper liv ut i de næromkringliggende områdene.

ill. TOU Scene fra dengang de var ensomme

Rundt Tou Scene er Aslaug Tveits rike. I og rundt det gamle industriområdet der kun de døde sardinene kunne trives reiser dronninga av Stavanger Øst en avansert bydel med sirkulærøkonomi, kreative hubs, urbant landbruk, og byfester. Aslaug er daglig leder i Urban Sjøfront AS som er et privat non-profit aksjeselskap eid av 22 grunneiere/aktører i Stavanger Øst. Selskapet er et kollektivt samarbeid, ut fra en målsetning om å utvikle området mer helhetlig enn det som hadde blitt situasjonen dersom hver enkelt grunneier skulle utvikle sin eiendom isolert. Som utdannet urban designer fra Aalborg – urbanisme med prosjektutdanning – har hun satt i gang et fyrverkeri av temporære prosjekter i og utenfor de store industrihallene. Med budsjetter ned mot 15000,- lager hun spiselige byfester for over 10 000 Stavangerfolk som oppdager byen sin på ny.  Dette burde være ABC for utviklere. Før man bygger på sine tildelte kvadratmetre bør befolkningen inviteres inn i hele bydelen, og slik øke omdømmet og i siste instans få flere kroner for sine tomter.

Ill. Snapshot fra Mathallen

Ta noen eksempler. Lengst vest i Stavanger Øst er det en Kafe og byttebu der folk i området kan levere ting de ikke lenger bruker og ta med seg ting de har bruk for. Dette fungerer også som møtested for de mindre bemidlede i området. Ikke langt unna er Skasei Storsture og Combuchabar (te for økologifreaksen) som både låner og bytter ikke minst møbler med byttebua, og er en temporær lavterskel-storstue som blander lokalbefolkningen med den kreative klassen. For ytterligere å understreke den sirkulære økonomien får også Skasei matvarer fra den nylig åpnede Mathallen lenger øst. Ingenting går til spille, og ut av matvarene lages det bakteriekulturer som er så potente at noen shots er nok til å holde deg gående hele dagen.

ill. Skasei Storstue og Combuchabar. Fedrene kan ta seg en biljard mens barna leker.

Å transformere gamle industriområder tar tid. Derfor er det særdeles viktige å fokusere på temporære prosjekter, men også samtidig øke lesbarheten av området og ruste opp de offentlige områdene rundt hallene. Folk tiltrekker seg folk. Det prisbelønte Prosjektet Kulturaksen Øst i regi av Stavanger kommune tar sikte på å skape et sammenhengende belte av uteområder som er rustet opp. Hver av plassene er gjenkjennbare ved at det er påmalt mønstre inspirert av fingeravtrykk i bygulvene.

ill. Fest og walk in-kino ved Badedammen i går. Bybroa i bakgrunnen. Takk til Aslaug Tveit for bilde.

Med inntog av den kreative klassen kommer også innovativ arkitektur. Norweigan Wood-prosjektet ned mot fjorden ved siden av Tou Scene er et slikt område. Her har også Innovation Dock for Stavangers start up-scene etablert seg. Innovation Dock er et 1300 m2 co-working space som spyr ut nye arbeidsplasser, og er tett integrert med de mange leilighetene som er under oppføring/innflytting i disse dager.

ill. Innovation Dock plassert hovedsaklig i førsteetasjene i Norwegian Wood-byggene.

Det er kanskje ikke rart at Selvaag Boligs ragende plussboliger på Lervig Brygge, lengst øst i Stavanger Øst, er blitt så populære. Her kan de både se solnedgangen og soloppgangen for Stavanger Øst på nært hold. En perfekt kombo.

Ja Rita, da var det endelig oss i ringen. Beklager at du måtte vente, men jeg måtte håndtere en liten, snodig figur i sølvdress og dialekt som ubedt tvang seg inn i ringen.

ill. Meg til høyre i ringen

For det første. Jeg er superfornøyd med svaret ditt. Du slår fast svart på hvitt at Human Rights Service ikke driver med forskning: “HRS er ikke et forskningsinstitutt, følgelig skriver vi heller ikke forskningsrapporter.” For deg er det helt sikkert å slå inn åpne dører, men for mange er det faktisk en aha-opplevelse. Det betyr at det dere skriver er basert i en ideologisk overbevisning, og at deres rapporter primært går ut på å finne belegg for deres verdistandpunkter. Når dere i konklusjonen på “rapporten” deres tar til ordet for full innvandringsstopp i Oslo de neste ti årene har dere selv plassert dere ytterst til høyre på den politiske skalaen. Oppsummert: HRS er en ideologisk basert tankesmie langt ute på høyrefløyen som skal servere argumenter mot innvandring. Er vi enige så langt?

For det andre. Selv om man ikke er et forskningsinstitutt og ikke framskaffer egne originale data, forplikter man seg til å opptre redelig når dere trykker andre kilder til deres bryst. Jeg mener dere er grunnleggende uredelige i deres anvendelse av både Robert Putnam og Jaap Jonkers. Dere tar Putnam som bevis for at det er grenser for mangfold og at like barn leker best. Han har jo jobbet med sosial kapital i en årrekke, men helt grunnleggende for han er skillet mellom bonding og bridging. Bonding skjer mellom homogene sammensatte grupper, mens bridging må til for å få heterogene grupper til å – om ikke samhandle – så tolerere hverandre. Hans tese er at et samfunn må ha sterke communities, MEN det er for å kunne håndtere bridging i den multietniske byen. Putnam er på ingen måte motstander av den multietniske byen slik som HRS er.

Ta Jaap Jonkers. Det er mange forskere på begge sider av Atlanterhavet som ser på nabolagseffekter og ev. konsekvenser av en sterk etnisk konsentrasjon. Jonkers har i en rekke artikler anvendt Putnam på nabolag i Nederland. Men paradoksalt nok er mange av forskerne som er kritisk til etnisk heterogene nabolag, tilhengere av enklaver. Altså det motsatte av hva HRS står for. I USA har kritikken at mixed use-bydeler utgangspunkt i en kritikk av statlig initierte programmer som Move To Opportunities (MTO) som tar familier ut av ghettoen og ut i suburbia. Her er det en rik forskning som både er for, men også mot dette programmet. Enklaver av etnisk homogene grupper fungerer som en trygg base for nyankomne, enten det er flyktninger, innflyttere eller arbeidsinnvandrere. Selvfølgelig er det også her en balansegang. Enklaver kan fort bli lukkede og aggressive mot omverdenen. Tilsvarende er kritikken som Jonkers anfører mot etnisk heterogene nabolag ikke rettet mot innvandring, men myndighetenes forsøk på å presse heterogenitet på innbyggerne i en bydel: “Another interesting conclusion from our analysis is that policies aiming at promoting ethnically diverse neighbourhoods in order to promote ethnic integration at the societal level might have an unintended inverse effect of decreasing individual trust in these neighbourhoods” ( Dronkers, Japp & Lancee, Bram 2008, s.10). Også her er konteksten totalt forskjellig fra det HRS presenterer. Når HRS sier at det er grenser for mangfold rapper de altså deler av av to beslektede debatter som foregår i en helt annen kontekst, og kappet og kutter slik at det passer inn i deres verdisyn. Dette mener jeg er grunnleggende uredelig.

Da har jeg sagt mitt i denne runden. HRS er en ideologisk og verdibaseert tenktetank langt ute på høyre fløy som skal finne argumenter mot innvandring. Så lenge dere seiler under det flagget er det helt okai. Men selv om dere ikke er et forskningsinstitutt plikter dere å behandle dataene/kildene dere låner på en skikkelig og redelig måte.

Kjetil Rolness stiller seg i veien for min kritikk av en av “rapportene” til Human Rights Service. Galant, men ikke særlig smart. Til forskjell fra hjernen min som både er topptrimmet med tanke på nylig eksamen, og pløying av en rekke artikler om segregering, er den akademiringrustne Kjetil Rolness nærmest død i topplokket, og har knapt lest noe mer om innvandring enn rapportene til Human Rights Service. Hans lemfeldige omgang med forskerne Jonkers og Putnam som “rapporten” til Human Rights Service anvender, tyder på at han vet verken opp eller ned på hvem de er og hva de mener.

Først hans kommentar til min kommentar om datainnsamlingen til HRS: “HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass”.

Eh Rolness, jeg vet ikke helt hvor du fikk dine skolepapirer fra, men at det allerede finnes mange NOU`er om innvandring er vel strengt tatt ikke noen datainnsamling som HRS har utført? Derimot er det å lese seg opp på feltet naturlig før man lager forskningsspørsmål og samler inn sine egne data. Du befinner deg på trinn 1. Altså bør du lese deg opp på feltet før du mener noe mer om innvandring. HRS har lest seg opp på feltet, men hopper så elegant over sine egne originale bidrag, og går rett på cut and paste av andres dokumenter og foretar sinnssyke koblinger mellom disse og kaller det rapport. “Rapport” vel og merke.

ill. Rolness brisker seg med lånte fjær.

Så til Rolness` sin konklusjonen i blogginnlegget: “Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosenlund alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk”. Da bortsett fra at vi snakker om Rosengård i Malmø, er jo Rolness helt enig med meg: Konklusjonen til rapporten holder ikke mål. Det er ingen samsvar mellom konklusjonen og det som blir sagt i “rapporten”. Og jeg som trodde at hele vitsen med en rapport – vitenskaplig eller ikke – skulle oppsummeres i en konklusjon nærmest som summary for policy makers. Hvis konklusjonen er verdiløs er rapporten verdiløs. Men ikke for Rolness som i sin barnlige uvitenhet finner noen tekstutdrag fra andre publikasjoner som han finner tankevekkende. Jeg kan heller gi deg noen pensumartikler Rolness.

Rolness´s bloggpost er jo egentlig en utlegning av mine gode og faglig funderte poenger, og så henger han på sine billige svar, som tross alt skinner bittelitt fordi de låner stjerneglansen av mine argumenter. Men framfor å gi han mulighet til å ta sin sedvanlige cut and paste, skal jeg fokuserer på hva kjernen av min kritikk er angående “rapporten” til HRS . Og som jeg vet verken Rolness eller Rita Karlsen noen gang klarer å svare på. De har verken intellektuell kapasitet, eller interesse av å finne det ut.

De støtter seg på “visualiseringstesen” som sier at “ingen ild uten røyk” i betydning: det må nødvendigvis oppstå mye faenskap når det blir flere minoriteter i Oslo, og som i tillegg har den frekkhet at de klumper seg sammen på små områder i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Og som gjør at om kort tid har vi malmøske tilstander i Oslo. Vel det er gjort veldig mye forskning på akkurat dette temaet som kalles nabolagseffekter. Den store amerikanske autoriteten på akkurat dette feltet heter George Galster. Han identifiserer ikke mindre enn 15 mekanismer som er verdt å undersøke i fattige og etnisk sammensatte nabolag, og som kan være kausalt betinget. Har du lettere å droppe ut av skolen hvis du bor i et fattig område? Har du større risko for å utvikle kriminell adferd? Begynne med narkotika? Forskning på at du med nødvendighet må utvikle shariasympatier bare fordi du bor sammen med andre minoriteter har dog ingen forskere til nå sett nødvendigheten av å forske på.

Professor Terje Wessel ved UiO har sett på forskning av nabolagseffekter i Oslo, og riktignok avfeier han dem ikke som uinteressante som mange andre europeiske forskere gjør, men hvis du korrigerer for individet selv, familiesituasjon etc. er det ikke store utslag av nabolagseffekten igjen. Og for å si det med STORE BOKSTAVER slik at jeg er sikker på at Kjetil Rolness alias Hege Storhaug skjønner betydningen av det jeg skriver her. OSLO FÅR FLERE MINORITETER, MEN DET ER INGENTING VED UTVIKLINGEN AV BYDELENE I GRORUDDALEN OG SØNDRE NORDSTRAND SOM TILSIER AT VI FÅR TILSTANDER ALÀ ROSENGÅRD I MALMØ HER HJEMME.

Så en generell lystgassbetraktning til alle dere som går rundt i Oslos gater og er redd for alle minoritetene. Jeg vil anføre to poeng som Rolness og HRS har oversett i sin panikkangst. I økologien finnes det et begrep som heter “nature resilient”. Det betyr at når økosystemer blir utsatt for stress så dør de ikke, men takler det ved å finne et nytt likevektspunkt. Oslo kommer til å håndtere denne innvandringen helt suverent, men vi må finne et nytt likevektspunkt. Noen bydeler blir mangfoldige, og ikke norske, som HRS “rapporten” er livredd for. Og for det andre. Dessverre er det SSB sin feil. Ikke mange land i verden kaller personer som er født i et land for innvandrere. SSB gjør dessverre det. Men der Storhaug og Rolness ser 100 000 IS-sympatisører i Oslo, er langt de fleste av dem født her, og er akkurat som meg og deg. Inkl. Storhaug og Rolness. Oslofolk.

Oslos gullalder starter nå.

Den hete poteten så langt i valgkampen her i Oslo er eiendomsskatten. Ikke minst fordi Høyre har kontret og laget en egen kreativ kalkulator som viser en langt høyere beskatning enn det Ap kommuniserer. “Uredelig”, tordner Raymond Johansen tilbake. Men helt siden jeg satt i programkomiteen foran AP´s kommunevalgkamp i 1995, har eiendomsskatten vært til besvær innad i Ap. Spørsmålet jeg skal underkaste en slags analyse er: Kommer Ap til å tape Oslovalget pga eiendomsskatten?

ill. Aftenposten, 24.08.

Bakgrunnen er enkel. I det sentraliserte Norge har kommunene få muligheter til å skaffe seg inntekter utover personbeskatningen. En gang var selskapsbeskatningen også kommunal, men den ble dessverre statlig fordi distriktene klaget over at den favoriserte Oslo og kommunene rundt. Dermed blir eiendomsskatt den eneste kjærkomne ekstrainntekten til slunkne kommunekasser. I 2015 er det 355 kommuner som har eiendomsskatt og i 2014 fikk norske kommuner inn 9,6 milliarder som følge av denne skatten.

Høyre og Frp vil gjerne gjøre og har delvis lykkes med å gjøre spørsmålet om eiendomsskatten til et ideologisk spørsmål. Det er feil. Da Bergen gjeninnførte eiendomsskatten på nytt – med dobbel beskatning av den opprinnelige – gikk også Høyre og Frp med på det. Bergen slet med økonomistyringa ikke minst som følge av fjerning av vedlikeholdsetterslepet på skolene. Når nøden er størst, står eiendomsskatten nærmest. Eiendomsskatten er kanskje det eneste kommunale tiltaket som monner når økonomien skranter. Men da må det være en tverrpolitisk forståelse for at kommunen trenger pengene.

Trenger Oslo pengene fra eiendomsskatten? Tja. Av et budsjett på rundt 50 milliarder kroner vil APs skattemodell innbringe årlig rundt 2% av dette. 3 milliarder i perioden 2016-2018 er gode penger, men monner det? Dessuten er det ikke en felles kriseforståelse blant politikerne i byen som tilsier at dette er nødvendig. Det er alltid lett å peke på velferdsoppgaver som trenger mer penger, men det er lengre skritt å gå for at en felles kriseforståelse avløser ideologiske uenigheter.

En annen sunn skepsis som kan anføres er hvorvidt pengene som dras inn fra befolkningen og næringslivet faktisk blir overført til de oppgavene som de skal løse. Når politikere sier at de skal “øremerke” midler er det med rette viktig å ta fram bullshitdetektoren. Budsjettforhandlinger i Oslo kommune er ikke noe teselskap. Kompromissene som blir hamret ut på overtiden av overtiden i det siste budsjettmøte før jul er laupskauser der alle øremerkede tiltak for lengst er fjernet. Det er ingen garanti for at pengene faktisk handler der de skal.

Derfor har jeg resonnert meg fram til at innføring av eiendomsskatt er en dårlig sak for Ap. Av minst tre grunner:

1. Skal Ap vinne valget må det være ved å komme med nye løsninger. Eiendomsskatt er den gamle traveren som aldri har vunnet noe løp på Bjerke travbane. Foran hvert eneste kommunevalg får sittende programkomite dette forslaget på bordet. I 95 skjøt vi det ned, godt hjulpet av sittende byrådsleder Rune Gerhardsen, og det burde bli skutt ned nå også.

2. Fordi, skal man lykkes med å argumentere overbevisende om å pålegge folk enda mer skatter, må det stå et samlet parti bak. Minst 30% av AP´s velgere synes eiendomsskatt er en dårlig ide. Å flagge eiendomsskatt som en kampsak i Ap er nesten like dødfødt som det er for Venstre å være Ja til EU. Hvis AP ikke finner en kampsak partiet står samlet om, får kampsaken ingen troverdighet.

3. Ap´s argumentasjon er så defensiv at det ikke virker som om de tror på sitt eget forslag. Fokuset deres er på at det nesten ikke vil ramme noen fordi bunnfradraget er på 4 millioner, og at promillesatsen (først 2 deretter stigende til 3) er så lav at de som beskattes ikke merker det. Men hva er vel vitsen med å plage folk med økte skatter hvis det ikke skal monne på de store velferdsoppgavene? Hadde jeg vært AP-leder hadde jeg snakket varmt og lenge om APs historie i hovedstaden der Carl Jeppesen som AP´s første ordfører fra 1918 skapte en velferdsrevolusjon lenge før Norge var i stand til det, og sikret Oslos innbyggere fra vugge til grav. Jeg ville vist til at Oslos innbyggere har tradisjon for å løfte i flokk for å løse de store oppgavene.

Er forslaget om eiendomsskatten avgjørende slik at AP taper valget? Til det er å anføre to momenter. Valget mellom Ap og H er såpass jevnt at kun små velgerbevegelser kan avgjøre. Men det er samtidig å håpe at Oslofolk ikke er så smålige at noen hundrelapper til eller fra deres egen lommebok avgjør partivalget.

Bypåske. Denne vanskelige øvelsen vi aldri får helt taket på. Jeg har ikke tall på hvor mange avis, radio- og TV-oppslag jeg har vært i for å forsvare vår eksotiske rett til bypåske. I alle andre europeiske land valfarter både inn- og utland til hovedstaden, men i Oslo stenger vi ned hele sjappa og drar til fjells. Fjols til fjells. Heldigvis er det de riktige folkene som blir igjen i byen. De som drar bort er de du aldri bruker en kalori på.

Men alle bypåsker trenger faglig påfyll. Første bypåskedag startet med sol på verandaen, kald Riesling i glasset, og diktsamlingen “Til min by. Oslodikt gjennom 400 år” nennsomt plukket av Per Holck. Av mye høystemt ræl om naturen, Akershus festning, Ladegaardøen, Hovedøen og Ekeberg er det to stemmer som står kraftfullt frem og sier noe vesentlig om Oslos lynne. Ved å lese Wergelands “Kristiania” (epilog til Campellerne) og Olaf Bulls “Oslo-hus” (prolog til nedleggelsen av første steinen til Rådhuset) slår Oslo opp sine dører. Til tross for at det er nærmere 100 år mellom de to diktene problematiserer de begge hvordan man skal forholde seg til den nye byen som truer med å fjerne sporene av den gamle by. Selv lander de stødig, om enn ikke uproblematisk, på et forsvar av den nye byen.

Henrik Wergeland skrev “Campellerne eller Den hjemkomne Søn” til åpningen av Oslos første egentlige teater Kristiania Theater i november 1837. Wergeland tapte kampen om å få oppført stykket sitt som det første til Andreas Munchs “Kong Sverres Ungdom”, men fikk stykket satt opp i 1838. Stykket er mest kjent for det berømte Campellerslaget. Wergeland skriver selv om slaget: “Mit stolteste øieblik er unegtelig det, hvori jeg fra min Loge var vidne til mine fienders morderske nederlag i det saakaldte «Theater- eller Campbeller-Slag.» Wergelands kulturpolitiske motstandere – tilknyttet Intelligenspartiet – mobiliserte til pipekonsert under syngespillet, mens den vanlige Christianaborger svarte med å klappe. Klapperne vant suverent over piperne, og det brøt ut masseslagsmål etterpå

Syngespillet omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før bruddet kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved.

Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”, og ikke minst det nye gatenettet utenfor Kvadraturen får oppmerksomhet: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”. Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.”

Prologen “Oslo-hus” er Olaf Bulls siste og største dikt til byen. Da grunnstenen til Oslo Rådhus ble nedlagt en vakker septemberdag i 1931, ble det lest for første gang av skuespilleren David Knudsen, etter at Johans Svendsens pompøse Festpolonaise var dødd hen mellom Vikas murvegger. “Det var stille som i en kirke hele tiden mens den lange prolog blev lest, og da de siste strofer i et stadig stigende crescendo var slynget ut, braket et kraftig bifall løs,” heter det i en samtidig beretning.

Bull starter også han med en tilbakeblikk på den gamle byen, før han midtveis skifter tema og problematiserer brytningen mellom den gamle og den nye by: – Men skal han streife et saa kinkig tema som skiftet mellom ny og gammel aand, kan denne veien fra symbol til schema em smule sammentrængt beskrives saan: Som gaterne for længe, længe siden ble boret gjennom venlig, vakker skog, saa brøt igjen det nye fremskridts plog igjennen husene fra Fædretiden! det gjorde ofte ondt. Det var nødvendig.

Bull tar også et høystemt farvel til det som ble revet for at Rådhuset skulle bli bygget: – Dog, førend diktet hylder dagens fest, saa faar den tilgi det, at det berører! et døende miljø, en siste rest av gamle, underlige byvalører! De graa kvartalerne, som nu skal rives, de gamle, raatne rønnerne som gaar – i déres skygge kunde kunsten trives i maleriets ypperste aar! Det bringer sindet til at drømme lidt, at skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit.

Dette er også en nyttig påminnelse til alle de som kjenner rykket fra rivefoten i seg. En by trenger også nedslitte strøk som kan huse byens frie sjeler. Oslo har opplevd – med noen få unntak – en rekordvekst siden begynnelsen av 1800-tallet. Gravemaskinene elsker av den grunn byen vår. Men desto viktigere blir det å hindre utvikling på utvalgte steder.

Som seg hør og bør løfter Bull sin prolog på slutten til en hyllest av det nye bygg og det nye by som vokser fram mellom Klingenberg og Kontraskjæret:

– Gigantisk skal den staa og skrape skyen/og liksom løfte med sin svære vægt/på mange maater denne rare byen/som den har løftet smagen hos den slægt! Den vet, det krever baade kløgt og kynde/at lutre Oslos vanskelige lynne, men sætter al sin evne og sin ære, i det at gjøre byen, vi har kjær, til en kulturens kampplass hvor det èr, om ikke altid godt, saa værdt at være.”

Oslo er definitivt en by det er verdt å være i. Hele året. God bypåske til mine allierte.

Dialogutstillingen Melgaard + Munch på Munchmuseet er kunst-Oslos store snakkis denne vintervåren. Engasjementet er høyt i avisene, og forargelsen over den odde sammenstillingen er påtrengende. En ting er sikkert. Denne forunderlige utstillingen er det ingen som forlater uten at den setter merker i deg.

Det første rommet setter tonen. På mange måter har den samme funksjon som ingefæren før sushien. Den skal nullstille sansene og gjøre deg klar for det som kommer senere. Et anonymt parkmaleri av Munch settes sammen med Melgaards kanskje barnsligste maleri med noen malingsflekker på en ensfarget bakgrunn. På gulvet mellom maleriene er det en hageslange i en eplekasseaktig framtoning. Ingen vet om det er en gjenglemt slange etter at håndverkerne bygde Munchmuseet, eller om den ble brukt av Munch på Ekely. Men selv om ingen vet hvorfor står den nå engang oppført i inventarlisten.

Tanken bak dialogutstillingen er simmelsk i sin kjerne. Simmels begrep om broen (lansert i Brücke und Tür, 1909) viser hvordan subjektet forholder seg til omverdenen, enten det er naturfenomener, objekter av nytte- eller estetisk verdi, eller andre mennesker. Broen representerer en permanent synliggjøring av den subjektive aktiviteten som foregår når mennesket mentalt binder sammen to punkter for å gi dem sammenheng og dermed mening. Aktiviteten består dermed i overkomme en hindring og forene isolerte elementer. Tilsynelatende har disse tre elementene ingenting felles, men like fullt starter hjernen med å lage broer mellom dem.

Deretter går veien videre til rommet populært kalt blindtarmen. Egentlig skulle ikke dette rommet tas i bruk, men Snøhettas Ketil Thorsen (Snøhetta er formgiver for utstillingen) insisterte på å ta det i bruk. Her ligner utstillingen til forveksling en normal museal utstilling. Veggene er hvitmalte, Munch og Melgaards malerier henger side ved side med vanlig etikett ved siden av, og viser hvordan Melgaard i en periode av sitt liv på 90-tallet aktivt forholdt seg til Munch. På veggen vises en rekke motiviske referanser til Munch, som Døden og livet (1894), Kyss (1897) og Hendene (1893-94). Og ikke minst er referansene tydelig på Untitled (Couple) fra 1997, der Melgaard bearbeider figurgruppen i Munchs Kyss.

Men akkurat som blindtarmen representerer også dette rommet en blindgate i utstillingen. Straks vi kommer inn i hovedrommet splintres den museale virkeligheten. Denne del av utstillingen har fått det intetsigende og exphil-lignende temaet «Seksualitet, kjønn og normativitet». De hvitmalte veggene erstattes av en kakafoni med farger og perversjoner med Melgaards pubertale doveggskriblerier, og med Munchs og Melgaards malerier hengende side ved side uten etiketter. På gulvet står erigerte skulpturer, og hjernen starter straks med å trekke sammenligninger og lage mening mellom de ulike uttrykkene. Uten hell. Schizofrenien truer med å bryte ut. Alle menneskene i rommet begynner å svette, og flakke ukontrollert med blikket før hjernen tar et sjefsgrep og parkerer Melgaards uttrykk. De blir henvist som forstyrrede private bilder han burde ha tatt med terapeuten sin, mens Munchs malerier stiger poetisk fram som universelle bilder av menneskelivets brytninger og sårbarhet.

Foto: Fra Melgaards avdeling med nyproduserte verk.

Deretter blir resten av utstillingen plankekjøring. Melgaards visuelle støy blir med ett underordnet Munchs kollektive skrik. Kanskje er det også intendert at Melgaard blir den masochistiske og underlegne parten i denne dialogutstillingen, til tross for hans visuelle dominans. Bjarne Melgaards egen avdeling med nyproduserte verk i midten bærer tittelen «Daddypussy», og viser et glimt av det kommersielle tivoliet som Melgaard er midtpunktet for. For meg ble det mest overraskende møtet i denne delen en skulptur av en løve som omfavner en mann fordi ingen av dem har ståpikk. Siste del av utstillingen «Sykdom, død og dystopi» går også friksjonsfritt. Vårt følge på seks personer går kjapt i gjennom til utgangen, og er alle samstemte. Munch er alive and fucking. Melgaard er hans bitch. Sikkert til kurator Lars Toft-Eriksens nøye utpønskede plan. Vi er tross alt på Munch-museet.