Kampen om Oslo

For første gang på 15 år er det ingen automatikk i at Oslo Høyre kommer til å vinne valget. Min påstand baserer seg på to faktorer. Det første programutkastet til Høyre er usedvanlig slappe saker, og Oslo Ap har kommet opp med Raymond Johansen som sin toppkandidat.

Til faktor nr. 1. Det er alltid urettferdig å bedømme et valgprogram utfra et utkast. MEN, ansvarlige partier slipper ikke ut dokumenter for diskusjon før de er sikre på at det som står fanger opp grunnholdninger i byens befolkning og gjenspeiler grunntrekk ved det samfunnet som skal styres. Programutkastet er forbausende svakt på de tre politikkfeltene som gjerne kalles for bypolitikkens triangel: Kultur, Nærings- og Byutvikling. Programutkastet viser ingen forståelse for byens økonomi – forstått som hvilke næringer som bør stimuleres, eller virkemidler for å stimulere disse. Ei heller nødvendigheten av å samordne areal- og transportpolitikken (byutvikling) med tanke på å stimulere den økonomiske veksten. En aktiv kulturpolitikk skal igjen bidra til å stimulere byens samlede intelligens – sosiale kapial – slik at fellesskapet utvikler nye ideer, som igjen medfører nye arbeidsplasser som sikrer et avansert velferdssamfunn. Har Oslo Høyre sovnet ved roret eller vil programkomiteens dyktige leder Øystein Sundelien stramme opp det ferdige resultatet?

Ad faktor 2. At Raymond Johansen kommer fra vinnerkulturen i det kongelige norske arbeiderparti er ingen ulempe, men heller ingen garanti for at han forstår den kompliserte organismen kalt Oslo. Alle som skal vinne Oslo finner fort ut at det er stor forskjell på Norge og Oslo. Høyre er etter alle årene i posisjon langt tettere på virkeligheten og virkemidlene som fungerer i byen. Langt viktigere er det at Raymond Johansen har erfaring fra byrådet. Det få vet er at det var Gerhardsenbyrådet (1991-96) som startet med konkurranseutsetting i Oslo, ikke Høyre. Johansen har altså den pragmatiske styringserfaringen få i Oslo Ap har, og Gerhardsenbyrådets politikk lå kun noen streker til venstre for dagens Høyrepolitikk. Det er helt avgjørende framover hvilke mennesker Johansen inviterer inn på sitt tenkeloft, og hvem han plukker til teamet sitt. Han må utsette Oslo Ap´s taperlag for en extreme makeover.

Det er lettere å si hvordan man skal vinne Oslo enn å spå hvem av Høyre og Ap som lykkes. La oss for enkelhetens skyld si at det er to kulturer som er relativt konstante. De følger slavisk en marxistisk forklaringsmodell. Arbeidstakere – enten de er høyt utdannede eller ikke – stemmer på Ap, mens arbeidsgivere stemmer på Høyre. Men det særegne ved Oslos befolkning er en helt ny klasse som har vokst fram de siste 25 årene. Det tradisjonelle arbeidsmarkedet fragmenteres, både som følge av at det er lite lønnsomt å ha fast ansatte, men også pga denne klassens egne preferanser. I mangel av et bedre ord kaller vi dem for den kreative klassen. Avhengig av hvordan du definerer det er det inntil 100 000 av dem i Oslo.

Den kreative klassen bor sentralt og jobber sentralt, og går eller sykler til jobb. Til nød reiser de kollektivt, men de bruker ALDRI bilen på jobb. Mange av dem har ikke engang bil. De er troløse til partier, men engasjerer seg politisk gjennom mange ulike plattformer. Klassisk befinner de seg et sted mellom Ap, H, V og SV. De har ikke fast ansettelse, men har gjerne eget firma, jobber prosjektorientert, bruker kaffebarer og kjøkkenbordet som arbeidsplass eller leier seg inn i kreative hubs med folk i samme posisjon som dem selv.

Geografisk befinner den kreative klassen seg i indre by. Skal vest og øst-aksen gi mening lenger må den suppleres med en sentrum-periferi akse. Den tradisjonelle lønnsmottakeren bor typisk i den østlige periferien. Den tradisjonelle arbeidsgiveren bor typisk i ytre vest, mens den kreative klassen teppebomber indre by – både den vestlige og østlige.

Hvis Ap fortsetter å gnåle om den delte byen og bruke all sin energi på å skremme opp minoriteter til å stemme i Groruddalen og Søndre Nordstrand, taper de nok et valg. Forskning fra prof. Terje Wessel ved Inst. for Samfunnsgeografi ved UiO viser at etniske minoriteter forblir på østkanten selv om de får høyere sosial status. Men erfaringene fra de siste valgene viser at selv om klassereisen ikke gir seg geografiske utslag, så endrer partipreferansene seg i favør av Høyre. Selv minoritetstunge østkantkretser kan ryke for Ap hvis de ikke endrer retorikk.

Det partiet som skal vinne slaget om Oslo neste år må klare å formulere en økonomisk politikk som tar opp i seg de sosiale og kulturelle dimensjonene ved verdiskapning. Selv den nådeløse kapitalismen har mange irrasjonaliteter og hulrom som kan manipuleres politisk. Fokusér på entreprenørskap framfor lave skatter. Få til et godt samvirke mellom privat kapital og offentlige behov. Slutt å se på kulturlivet som en utgiftspost og begynn å se på kulturen som en investering – en nødvendig gjødsling av den sosiale organismen Oslo. Som Erling Dokk Holm skrev i sin spalte i Dagens Næringsliv. Oslo har klart seg forbausende godt gjennom tre tiår med rekordvekst. Den som skal vinne slaget om Oslo må derfor unngå alle former for elendighetsbeskrivelser og fokusere på mulighetene. For uansett hvor bra det går i Oslo kan det alltid gå bedre.

Oslourbanistene samler seg

For en kort stund tilbake møttes de fleste av Oslos fremtredende urbanister på et anonymt kontor ved Rådhuset. Inkludert undertegnede kom Jonny Aspen og Halvor Ellefsen fra AHO, Elin Børrud fra UMB, Julie Sjøvall Oftedal fra A-lab og Bjørnar Johnsen fra Infill. I loopen er også Guro V. Gabrielsen og Erling D. Holm. Spekteret spenner altså fra rene akademikere via de som har rådgivningsfunksjon for private/offentlige, til de som er betalt eller eid av utviklerne.

ciam

ill: CIAM

Hensikten med møte var todelt.

1. Koordinering. Urbanistene er blitt mange, men er foreløpig lite koordinerte. Bare ved å samles i samme rom oppstår det en lang kjede av hendelser. Vi måler hverandre som konkurrenter. Den interne konkurranser fører til differensiering. For å lykkes med differnsiering må vi legge oss i selen for å bli flinkere enn de andre på vårt foretrukne fagfelt. Resultatet er at vi som fagmiljø blir enda mer kompetansetunge.

2. Oslo trenger hjelp. Av minst to grunner: Den nyliberale entreprenørskapspolitikken som svever som et tåketeppe over Oslo gjør at det offentlige trekker seg tilbake. Tilbake på areanen står en rekke private og offentlige aktører som trenger en urban fingerspitsgefühl når det gjelder koordinering av de mange aktørene og byggeprosjektene. Samtidig Oslo har vært Europas hurtigst voksende by over en lang tid. Veksten skaper en rekke tilleggsproblemer. F.eks. Hvordan skal gode boliger når markedet er umettelig?

page_va_koolhaas_project_japan_13_1108171116_id_492725

ill. De japanske metabolistene

Både det nyliberale utbyggingsregimet og Oslos rekordvekst gjør at urbanistene må samle seg, og gi byen den hjelpen den fortjener. I første omgang skal vi foran neste møte primo oktober identifisere hva den enkelte mener er Oslos hovedutfordringer, og komme med løsninger på disse. Parallelt med dette vil vi bygge ut vår rådgiverkompetanse. To av oss skal bl.a møte AP´s byrådslederkandidat Raymond Johansen denne uka.

Hvor vårt samarbeide ender vet kun fåglarne. Men potensielt er dette et stort skritt for Oslo. Og jævlig artig for oss.

Å løpe en by

Oslo Maraton gikk av stabelen i helgen, og eventet er på mange måter blitt en av de viktigste hendelsene som skaper Oslos omdømme i utlandet. På en helt annen og viktigere måte en f.eks. Bislett Games. Selv om den internasjonale TV-dekningen av Bislet Games er formidabel er innsiden av et stadion veldig lik alle andre. Det du registrerer er om det er fullt på tribunene eller ikke. Tilskuerne er redusert til statister som bivåner sirkuset på indre bane der stjernene konkurrerer.

Oslo Maraton er i en annen divisjon som omdømmebygger. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den folkefesten som kretser rundt traseen, eller hælaitaket-festen på Oslos utallige restauranter og barer etterpå. Jeg tenker på de nærmere 25000 menneskene som løper rundt i Oslo gater og bokstavelig talt løper, ikke bare i byen, men som danner seg et mening av byen gjennom det de ser mens de løper.

Tjuvholmen_10km2_A20G7601

ill: kondis.no (fra 2011)

– There are no ugly buildings in Oslo, sa en begeistret gjeng med Liverpoolløpere til en kollega av meg. Mange av dem var i Oslo for første gang, og de hadde ikke sett en eneste stygg bygning mens de løp rundt i Oslos gater og oppmerksomt fulgte med omgivelsene. Traséen fulgte Gamle Drammensvei ut til Skøyen og så løp de innover langs Frognerstranda via Tjuvholmen, Aker Brygge, Akershusstranda, Barcode og Sørenga før traseen snudde og gikk opp til Botanisk Hage før den igjen pekte nesa mot sentrum. Fjordbyen baby.

Suksessen til Oslo Maraton gjenspeiler seg i startlistene. Det er blitt hele Norges maraton, men enda viktigere, den internasjonale deltakelsen er sterkt økende. Riktignok er de største globale løpestjernene foreløpig ikke med, men de godt trente mosjonistene fra hele verden øker sterkt i omfang. Og de får se et transformert Oslo. Fra å være en trist by med middelmådig arkitektur i verdens periferi, er Oslo blitt et mekka for alle som elsker storbyer pga deres samtidsarkitektur. Og den beste måten å oppdage dette på er ved å løpe Oslo.

 

Kulturdimensjonen i Bjørvika

Onsdag organiserte gutta (Svein Bjørge og Runar “Trøbbelskyter” Eggesvik) bak den planlagte, men ikke gjennomførte Oslo Fjordfestival et symposium på Sukkerbiten hvor fokuset var hvordan temporære kultureventer kunne skape liv i Bjørvika. Over 10 år er gått siden ekteparet Anne Beate & Jarl la kulturbåten MS Innvik til kai ved Havnelagerbygningen og Oslo Byaksjon spadde ut ti tonn sand og lagde bystrand på den opprinnelige Sukkerbiten med tilhørende beachparty, salsaorkester og grillmat. Den gang var det opplest og vedtatt blant kulturhuene at Bjørvika ikke skulle bli et sterilt og goldt Aker Brygge. Knut Felberg i Statbygg fikk til og med laget en egen KOP (Kulturoppfølgingsprogram) som fulgte med reguleringsplanen, dog med en usikker status. Hva har skjedd siden den gang?

et-tomt-granitthelvete

ill. Arkitektnytt

I den første del av symposiet proklamerte den danske arkitekten Jes Vagnby at hele Bjørvika kom til å bli et goldt granitthelvete etter arbeidstid. Planleggingen hadde spilt falitt og ikke vært brukertstyrt, men gått seg fast i design, gatelegemer, og planer uten innhold. Det er helt spesielle utfordringer i Bjørvika. Skal kulturlivet kunne ta i bruk temporære scener må det være bygg de kan flytte inn i mens byggene venter på å bli revet og få ny bruk. Bortsett fra skurene til Oslo Havn finnes det få bygg å flytte inn i.

Det finnes også Oslospesifikke utfordringer i Bjørvika. Høyrebyrådet sverger til markedet, og vil ikke subsisidere eller finansiere alternativ bruk av tomtene for å bøte på høy markedsleie. Dermed har ikke det vanlige kulturlivet råd til å etablere seg der. Dermed overlater de til utbyggerne å være mesener. Anne Beate Hovind har bl.a. fått finansiert Herligheden – en kolonihage ved luftetårnene inn mot Ekebergskrenten – av utbyggerne. Oslo Kunsthall har bodd i Barcode i flere år med subsidiert husleie. For det er helt riktig som adm. dir. Rolft Thorsen i Oslo S. utvikling sa det, også utbyggerne tjener på at strøket rundt byggene deres blir mer attraktive.

et-tomt-granitthelvete-1

ill. HAV Eiendom

Hovedproblemet til Bjørvika er at alt er gjennomregulert og planlagt. Det finnes ikke en eneste kvadratmeter der livet kan få lov til å utvikle seg organisk. Byen trenger “hulltenner” der kulturlivets Karius og Baktus kan få lov til å utfolde seg. Det får de ikke i Bjørvika. Trøsten får være at HAV Eiendom lovet at nåværende Sukkerbiten skal ligge der helt til Lambda står ferdig. Og alle som kjenner sendrektigheten i Oslos byggerier, vet at det tar lang tid. Heldigvis.

Fight Club Stavanger

Jeg har egentlig vært hemmelig forelsket i Stavanger i 25 år. Helt siden vi feiret 2. juledag på Cafe Sting, og en ga med det vennlige rådet at hvis jeg ble for kanakkas, var det bare å rulle nedover. Før eller senere kom jeg da til Vågen og der var det mulig å få rullekebab og pirattaxi hjem. Siden har jeg besøkt byen jevnlig og gjort mitt beste til å fyre opp ordskiftene i byen. Det er også typisk stavangersk at en av de rike mennene i Skagenfondene gir 7 millioner kroner for å lage en scene der stavangerfolket kan krangle. Resultatet er Kåkå – kverulantkatedralen – som holder til i Stings underetasje.

kverulanter-001

Foto: Pål Christensen, Stavanger Aftenblad. Fra venstre SA´s grand old man Sven E. Omdal, Helge Solum Larsen og Ståle Økland

Og krangling ble det i bøtter og spann. Alle var litt misfornøyd etterpå fordi de knapt hadde fått sagt en setning før de ble avbrutt. Temaet vi diskuterte var Stavangers framtid – med utgangspunkt i Ståle Øklands bok Bykamp. Stavangers vekst har de siste 25 årene vært formidabel. Så formidabel at den gamle trehusbebyggelsen i sentrum knaker i spikerfestene. Økland pekte på det paradoksale at de ekstremt høye boligprisene gjør at de som jobber i det offentlige ikke har råd til å bo i byen, men må pendle inn til sentrum, mens de rike som har råd til å bo i de nusselige hvitmalte villaene i sentrum pendler ut til Forus der de jobber. Resultatet er Norges verste trafikk-kork.

Svaret alle var enige om er fortetting. Men når det ble spurt om hvor man skulle fortette og hvilke deler av den gamle bebyggelsen som skulle rives, ble det stille. Økland har selv foreslått å bygge igjen det sentrumsnære Mosvatnet til massiv hoderysting. Men problemet består. Hvis man ikke fortetter så det monner og tynner ut trehusbebyggelsen vil trafikk-korken bestå.

Økland stilte også et annet overordnet spørsmål: Hva skal byen leve av etter den siste oljen? I sin tid sa Stavangers legendariske ordfører Leif Johan Sevland at kultur skulle bli det nye benet Stavanger skulle stå på. Byen ble europeisk kulturhovedstad i 2008, og kulturbyggene har poppa opp som fleinsopp i parken etter regnskyll. Problemet som Økland formulerte er at de kulturbaserte arbeidsplassene genererer kun en brøkdel av det en arbeidsplass i oljesektoren gjør. Arbeidsplasser skaper kultur, kultur skaper ikke arbeidsplasser. Løsningen er en massiv investering i innovasjon og start up-scenen. For som ex-wonderboy i Venstre – Helge Solum Larsen så riktig påpekte har Stavanger fagkompetansen. Hjernekraften kan utmerkes godt vris til andre næringer etterhvert som oljen fases ut.

 

Verdens beste foreldre

En god by kjennetegnes gjerne av sterke heterogene relasjoner, dvs. mennesker som oppsøker hverandre på tross av forskjellige interesser, sosioøkonomisk bakgrunn og alder. Bylivet kjennetegnes gjerne av mindre kontakt med familie, men av desto sterkere selvvalgte relasjoner.

Foreldre som møtes fordi de har barn i samme barnehage er en hybrid blanding av familie-selvvalgt relasjon. Foreldrene møter hverandre fordi de har barn i samme barnehage, og foreldrene velger ikke hverandre, men fordi barna har valgt hverandre. Selvfølgelig går det an å pushe forsiktig ved å ta initiativ overfor barn du vil at barna skal leke med, men det er egentlig fåfengt. Barn er kresne, og velger sine lekekamerater med omhu.  Du er dermed stucked med foreldrene til de barna har valgt å henge med. Dermed oppstår det en heterogen relasjon.

10707985_10152665963835498_1530213333_n

I barnehagen til vår datter Leona har vi fått en herlig gjeng med fire barn og åtte foreldre som henger sammen også på fritiden, og ikke minst gjennom minst fire temabaserte middagsfester i året som ofte tar helt av. Foreldrene har riktignok noenlunde samme middelklassebakgrunn og alder (minus meg selvfølgelig), men driver med alt mulig rart og bor over hele byen. Tre kommer fra Oslo, seks fra Østlandet, med to slengere fra hhv. Bergen og Lofoten. Bortsett fra meg og kona er det to lærere, en klesgründer, en eiendomsmegler, et markedshue og en kongefamiliejournalist. Et lite Oslo i miniatyr.

Det er fantastisk å bli kjent med folk du ellers aldri ville ha dumpa borti. Du tvinges til å vri fokus bort fra ditt vanlige fokus, du må argumentere for dine valg i livet, og blir utfordret på dine overbevisninger. At alle er for Oslo-OL i 2022 er ren bonus. Gutta skal lage handyhunk.com – en totalentreprise for håndverkstjenester der vi skal leie ut oss selv til alle som trenger hjelp med mørtel, hammer eller sigd. Det oppstår konkurranse om hvem som lager best mat, løper fortest eller er latest.

Og snart drar vi til karneval i Køln.

Learning from Bilbao

Oslo has now underway it’s most ambitious place promoting-project ever. After our first meeting in the Advisory Board – with high profile place branding experts from Amsterdam, Barcelona and London – it’s easy to point out differences from the well-analyzed case of Bilbao, but there is even one similarity worth elaborating.

Guggenheim_Museum,_Bilbao,_July_2010_(06)

When Bilbao started it’s ambitious regeneration plan in the mid-90´s unemployment rate staggered at record high 25 percent. As late as 1975 the unemployment rate was 3,2 per cent. The need to do something was urgent. Oslo’s unemployment rate is rising, but still modest at 3,7 percent. Bilbao increased industrial employment in the 70´s and eighties, but in Oslo it has been decreasing since the 70`s. The starting point is therefore very different. Oslo has already undergone the making of a diverse economy with a large proportion of new jobs created in business services (NACE 72-74). While Bilbao needed to get rid of the negative connotations of beeing industrial, and tap into the positive imagery of post-industrial, Oslo is already seen as post-industrial.

Bilbao used what is commonly known as Harvard’s SWOT-model (strengths, weakness, opportunity, threats) and used strategic planning as a major tool to drive the economic regeneration. The case of Bilbao is centred on the flag ship-project Guggenheim Bilbao. The museum still attracts around 800 000 non-Basque visitors yearly – which is close to a world record for a third or fourth-tier city. But the regeneration plan for Bilbao consists of several different strategies. Including a total modernization of the harbour and the airport, building a new metro, upgrading the tramway and the water and sewer system.

The most controversial place-branding project in Scandinavian cities came in 2005 when Stockholm launched their ”Capital of Scandinavia”-slogan. Stockholm was heavily hit by the dot-com-crisis and needed to change. First they tried to sell an image of the city as ”the Venice of the north”, but failed. Place branding is about creating an image of something unique. Who wants to be the second best Venice? The Capital of Scandinavia-campaign became a success cause of its broad anchoring in the region. Similar to Bilbao – they succeeded in bringing the whole region behind the initiative. Behind the Oslo regions place promoting-project is close to 80 surrounding municipalities and stakeholders from all the major multinationals present in Oslo.

The aim of the current Oslo-project is quite modest. Beside the goal to strengthen the regional cooperation, the main target is to reduce what you can call ”the perception gap”. The knowledge of Oslo is low amongst the global business-elite. Oslo has a strong economy base and with the rise of Oslo Airport as the Nordic hub, we could easily step up to be the main gate into the Nordics for talents, multinationals and investors going north in a stagnating Europe.

Place branding works in mysterious ways. Bilbao copied Glasgow in many aspects. They even used the same slogan. ”Glasgow can do it” became ”Bilbao can do it” (Bilbao puede hacerlo). But different from Glasgow – Glasgow’s image has changed, but the economic recovery has failed to materialize – Bilbao also succeeded to transform their economy. Business services represents 34% of the overall employment growth from 1995 to 2005 in metropolitan Bilbao.

The main challenge for Oslo is to motivate the movers and shakers to change, even though the crisis is not here, yet. But if we succeed, the crisis will never come. As we say in Norway: You’ll need a strong back in order to carry good times.

 

 

 

Blid nedbør fra Grenland

Lange Linjer

Verdens eldste arkitektkontor – inntil det motsatte er bevist – feiret 125- årsjubileum i går. Det ble behørig feiret med 200 gjester, bokutgivelse, eget historisk skuespill og festtale av yours truly. Børve og Borchsenius har nærmere 5000 prosjekter i katalogen sin og det har vært harde tak for å plukke ut de vel 50 som presenteres i dybden. Grenland er ikke verdens navle enda, så deres massive eksistens er egentlig mot tyngdekraften. Desto gledeligere er det for arrogante hovedstadsfolk og finne slike bortgjemte perler.

preview_id-0551212014090518ceN60eQk7g3tviFX3NMWaH000001010Z00_x-b2e761061145e0269ade7f7f50a45aff_mt-print_y-c844613e8239cd807f8229c7dd892699

Hensikten med boka er tredelt. Å skaffe B og B den nasjonale oppmerksomheten de fortjener, å tiltrekke seg flere unge talenter de deres mange nye prosjekter, samt gjøre seg lekre for enda flere arbeidsgivere. Tittelen “Lange Linjer – Åpne Sinn” henspeiler både på særtrekk ved deres arkitektur, men også den røde tråden i de mange prosjektene. Omslagsbildene ble nettopp valgt for å iluustrere de lange linjene. Mellom de to prosjektene som blir vist er det 50 år, men ved første øyekast tror alle det er det samme prosjektet.

Selve boka på 244 sider er fordelt på seks sider med billedteasere (i stedet for innholdsfortegnelse, introartikkel (lesebriller), et essay av Erling D. Holm om sjelen til Børve og Borchsenius, seks temabolker ( i stedet for kronologi), tidslinje og geografisk kart. Alle temabolkene er igjen delt opp i en introtekst som kontekstualiserer byggeriene, en lenger tekst til et hovedprosjekt innenfor hver bolk, samt et uvalg prosjekter. Alle prosjektene er forklart av ansvarlig arkitekt gjennom maks 140 tegn (twitterlengde). 10 fotografer – inkl. Jiri Havran – bidrar med bilder, alle behandlet digitalt av Postproduksjon (som i tillegg til å ha billedansvaret til D2 gjør underverker av alt de tar i).

1972519_10152632678126578_596403027722614734_n

Ett av B og B´s siste prosjekter – Bok og Blueshuset på Notodden – sto ferdig tidligere i år og ble nominert til Statens Byggeskikkpris. Det var en fest å jobbe sammen med så mye bra folk. Jeg håper og tror alle dere som leser boka kan se hvordan den formelig bobler over av fortellerglede.

God lesning!

 

Støre er ikke byens mann

De som leter etter svar på framtidens bypolitikk hos Jonas Gahr Støre leter forgjeves. Aldri har en mann begått så mange ord uten å si noe interessant om byen.

2014-09-09 21.45.02

Jonas G. Støre har gått offensivt ut og proklamert at Ap skal vinne storbyene ved kommunevalget neste år. En ting er å ville, langt vanskeligere er det å utforme en storbypolitikk som faktisk gjør at de liberale høyrevindene stoppes ved bygrensa. For meg som politisk ligger midt i mellom Ap og H – og har vært medlem i begge partier, er det med en viss forventning jeg registrerer at Oslo Ap topper mannskapet med den joviale Raymond Johansen. New Yorks mange profilerte ordførere med forskjellig bakgrunn har vist at god bypolitikk ikke er avhengig av partifarge. Men Støre går opp som en løve og faller rett ned som en skinnfell.

La meg starte med begynnelsen og skrive av meg skuffelsen.

Støres verdensbilde.

Som minister i et impotent UD hadde det vært artig å se om Støre har lært noe av globalisering og nasjonalstatenes manglende evne til å håndtere de økonomiske utfordringene som følger i kjølvannet. Støre har intet lært. I hans verdensbilde er det nasjonalstatene som skal være garantisten for velferdssamfunnet, selv om det hadde vært artig og vært med i EU. Nasjonalstaten skal vokte sine eierinteresser som en hauk, og bak globaliseringen skjuler det seg ansiktsløse oppkjøpsfond og fæle kapitalister som ikke vil Norge noe godt.

For oss som befinner oss i byen og ikke må på Hallingskarvet for å tenke klart, er Støres sjablonaktige framstilling av hvilke krefter som styrer den økonomiske globaliseringen, forstemmende lesing. Globaliseringen av økonomien har skapt en felles global økonomi som styres av globale verdikjeder der private selskaper til enhver tid må samvirke med stater, regioner, og ikke minst byer der den høyt kvalifiserte arbeidskraften flokker seg. Byer i globale nettverk har vokst fram den viktigste økonomiske og politiske aktøren.

Denne utviklingen skjedde på 70-tallet da industrien flytta til lavkostland og nasjonalstaten måtte gi opp sin keynesianske motkonjunktur-politikk.- Samtidig endret produksjonen seg. Bort fra en oversiktlig fordistisk masseproduksjon, til en fleksibel post-fordisme, der produksjonen av delene til en og samme vare ble framstilt samtidig på en rekke steder i hele verden. Byene opplevde at staten trakk seg tilbake og måtte utvikle sin egen økonomiske politikk – gjerne kalt entreprenørskapspolitikk. Før hadde byene fått penger fra staten og skulle primær sette velferdstiltak ut i livet. Nå måtte de bli sin egen utviklingsaktør. Denne grunnleggende forståelsen av hvordan verden er skrudd sammen har gått Støte helt hus forbi.

Byen som løsning på klimatiltakene

Støre skriver masse og messende om klima som vår tids største problem. Støre namedropper nær sagt alle dommedagsprofetene som finnes, enten det er Al Gore eller Jørgen Randers, men viser ikke til hvordan vi kan utvikle bærekraftige byer som løsning på klimaproblemet. Byer har lavere økologisk fotavtrykk enn distriktene. Hvorfor det Støre? I Oslo foregår 40% av alle reiser med fotsålene. De siste syv årene har biltraikkene i Oslo stagnert, mens kollektivtransporten fyker i været. Kan dette være noe av grunnen?

Hele nøkkelen ligger i å snu opp ned på de vanlige politikkfeltene. For eksempel å se areal- og transportplanlegging under ett. Fram til valget lå disse til tre departementer. Planleggingen lå hos Miljø, boligbygging hos Kommunaldepartementet, mens transport lå under Samferdsel. Ved å se utbygging av infrastruktur i sammenheng med boligbygging og etablering av nye arbeidsplasser, kan byene gjøres enda mer kompakte. Ett eksempel: I den nye høyhusrekken Barcode må DNB`s over 3000 ansatte dele på under 100 parkeringsplasser.

Det er også fascinerende at Støre skylder på høyepartiene i Oslo og Bærum for at Fornebu har en katastrofal kollektivdekning. Støre var kanskje i dype samtaler med Sakharov, stirret inn i mosen på Hallingskarvet eller hadde en munter passiar med sine franske medstudenter på en fortausbistro i Paris på 90-tallet. Det var nemlig da Fred Olsen solgte inn sitt konsept om Nord-Europas svar på Silicon Valley – IT Fornebu – til stortingspolitikere. Noe som endte med at staten ga fra seg 316 daa av sin eiendom til IT-Fornebu nærmest uten krav, enda alle visste at dette var et rent spekulativt eiendomsprosjekt. Hvorfor sørget ikke verdens rikeste stat for at det skulle foreligge skinnegang ut dit før hovedkontorene flytta inn?

Byen som løsning på innvandring

Støre insisterer på at den viktigste identiteten et menneske bosatt i Norge kan ha er å være norsk. Han siterer kloke Kong Harald som en gang sa at hadde du fått statsborgerskap så var du norsk. Men dermed hopper han elegant over at det å bli norsk har så mange konnotasjoner at det er nærmest klin kokos umulig for en som ikke har to etnisk norske foreldre å bli norsk. Den engelsk professoren Phil Woods sammenlignet Norge med Japan og Tyskland som verstinglandene når det gjaldt å ekskludere blod fra den nasjonale identiteten.

Innvandrerne flytter til byene. Selvfølgelig gjør de det. Der opplever de en kultur som virker frigjørende på hvor de kommer fra. I byen spør de heller hvor du skal. Mange amerikanske og noen kanadiske byer er allerede blitt heteropoliser, forstått som at det ikke lenger finnes noen majoritet som minoritetene kan integreres eller assimileres inn i. Men disse byene går ikke i oppløsning av den grunn. Den britiske feministgeografen Doreen Massey har lenge jobbet med det hun kaller ”a progressive concept of place”. I hennes forståelse får et strøk eller nabolag sin identitet av de mennesker som til enhver tid interagerer med hverandre og omgivelsene. I Norge får et nabolag med mange innvandrere automatisk stempel som mindreverdig og problemfylt, fordi de gode nordmennene er i mindretall. Men Masseys definisjon av steder og identitetsdannelser er fargeløs. Alle som følger eierskap til nabolaget eller byen sin, og bidrar aktivt til å forsterke relasjonene på stedet, gjør dette stedet til et bra sted å leve. Politikken burde derfor fokusere på mulighetsbetingelser for et aktivt lokalsamfunn. Her er det tilløp til poenger hos Støre som roser Jan Bøhler for utrettelig å stimulere sivilsamfunnet på steder som Furuset, før alt koker bort i sosialdemokratisk kål.

Det er også grunnleggende tøvete å tro at muslimer er så mye verre enn andre. I Tone Huse`s bok om Tøyengata som Jonas Bals refererer til finner hun overraskende ut at de hun intervjuer også mener at religion er en privatsak. Deres største bekymring er om barna deres får norske venner eller ikke, om det er trygt å ferdes i nabolaget, og om skolen er et sted du lærer og får deg en utdannelse. Stort sett alle mennesker er grunnleggende like, og interessert i å investere blod, svette og tårer for at lokalsamfunnet skal bli et godt sted å leve for sine barn. Det kan altså bli 100% muslimer i et nabolag i Oslo, og det kan fungere helt utmerket. Men da må også ikke-etniske nordmenn få mulighet til å skape seg et økonomisk fundament, enten ved å skape sin egen arbeidsplass, eller ved at norske arbeidsgivere ikke kaster søknadene deres i søplekassa.

Byen som løsning på velferdssamfunnets utfordringer

I resten av verden er allerede økonomien i stor grad landbasert og knyttet til byene, enten det er i Sverige, USA eller Japan. I Stockholm skapes 50% av alle nye arbeidsplasser i Sverige. Snakker Støre varmt om byene som vekstmaskiner som skal erstatte vår grisete oljeøkonomi? Ikke et ord. Noen vage formuleringer om kunnskapssamfunnet er selvfølgelig å finne, Støre liker heller ikke begrepet om hva vi skal leve av etter oljen, fordi våre fagressurser dermed kan settes inn på andre områder. Hvor snakker han om økonomisk teori etter at Schumpeter lanserte entreprenøren som garantist for evig innovasjon? Ingen steder. Viser han forståelse for våre sterke næringsklynger i og rundt byene? Han har fått med seg at skoleelever i Hammerfest peker på Snøhvit-feltet og stolt utbasunerer at der er Norges Nokia. Så blir det helt stille.

Hvordan bygge nok boliger?

Igjen er det Oslo – høyrevanstyrt gjennom årtier – som får gjennomgå. Det er helt riktig at Oslos rekordhøye vekst gjennom flere årtier ikke har vært fulgt opp av nok boligbygging. Støre skylder på at Høyrebyrådet har overlatt alt til markedet, og at de ikke bygger på steder der de ikke får høy nok pris. Dermed mener Støre at det til enhver tid er ubenyttede reserver som presser prisene opp. Hvis han hadde påstått dette til Martin Mæland i OBOS eller Båård Schuman i Selvaag Bolig hadde han fått bakoversveis. Gamle Selvaag sa i sin tid at byen er til for menneskene og ikke omvendt, og at menneskene skulle bo billig og godt på de fineste stedene. OBOS har de siste årene bygget ut områder som ikke har ligget i noen kommunale planer for boligbygging før OBOS kjøpte dem. F,.eks. Kværnerbyen, som var et nedslitt og mørkt industriområde. I dag er det 1800 boliger der.

Da jeg ledet en boligdebatt på Løkka før Stortingsvalget kom det opp en rekke argumenter som forklaring på hvorfor Oslo har en boligkrise. For det første må påstanden modifiseres. Når alle vil bo i sentrum, skapes det et veldig prispress sentralt, men du får fremdeles en god bolig på Veitvet for en førskolelærerlønning. Boligkrisa er altså ikke i Oslo, men i indre by. Husbanken gir ikke startlån i Oslo fordi prisene er for høye er et annet argument. Baard Schuman sier at det statlige kravet om 15% egenfinansiering er hovedproblemet. Planmyndighetene sendrektighet kan anføres. Eller hva med planmyndighetenes høydeskrekk, eller Riksantikvarens innblanding i stadig flere saker. Alle disse argumentene er verdt å diskutere, men å skylde på Høyrestyret i Oslo alene blir fordummende.

Støre toucher så vidt innom behovet for mer innovasjon i byggenæringen. Stolt kan han anføre at den rødgrønne regjeringen tok initiativ til å etablere Bygg21 for å løse dette. Her er ofte den statlige logikk like enkel som feil. Staten setter ned et utvalg, og vips så er problemet løst. Her er det på sin plass å anføre en synlig kommentar fra den eller sindige lederen av Norsk Eiendom – Thor Olaf Askjer, noen år etter at Bygg21 var nedsatt: ”Så langt er Bygg21 blitt en gedigen skuffelse (…) Situasjonen er ikke ulik hva som skjedde i Kardemomme by da politimester Bastian fikk melding om at røvere hadde vært på ferde. «Jeg skriver det opp i boken min», sa Bastian. Og så gikk livet sin vante gang!”

Byen som kreftsvulst?

Byen har ingen plass i Støres økonomiske, politiske eller moralske univers. Skal Oslo Ap. legge til grunn Støres tankegods er det bare å håpe så inderlig vel at sosialdemokratiet får vandre i dødens opposisjonsdal i århundrene som kommer. Det er også verdt å bemerke at det var sosialdemokratiet som drepte den tette byen, ved å plassere alle nye byborgere i høyblokker langt ute på et jorde.

Siste rest av håp forsvinner på s. 348. Intervjuer Jonas Bals har da tvunget Støre til å snakke om byen i hele 15 sider. Men bydelen avsluttes med et tankesukk fra Støre: ”Alle skal ikke bo i byene. Et viktig svar også på byenes utfordringer er å legge til rette for desentralisering og fortsatt levedyktige lokalsamfunn i distriktene. Det vil i seg selv være med på å avlaste de store byene”. På verdensbasis er det 400 byer som er større enn Oslo, men hele 627 som har høyere befolkningstetthet. Norges hovedproblem er ikke at byene vokser for fort, men at de er altfor små.

24.9. Min anmelding av Støres bok er nevnt av Mudassar H. Kapur her

Er Gehl Architects skandinavias svar på metabolistene?

Det enkle svaret er NEI. Det utfyllende svaret er NEI. Helt siden jeg slang ut av meg påstanden til en kranglevoren dansk arkitekt med arbeidsplass Snøhetta og Charlotte Helleland i Alliance arkitekter på et båtnachspiel under Oslo Urban Arena, har jeg forsøkt å få Gehl Architects og de japanske metabolistene til å smelte sammen. Uten hell. Selv for en som er mester i å konstruere likheter der andre ser dissonans, ble det en umulig oppgave. Det finnes knapt noen likheter overhodet. Forskjellene derimot er lange som et uår. Her er de fem mest åpenbare:

 

 

2014-09-09 07.46.52

Kiyonori Kikutake’s Marine City (1968)

 

1. Gehl Architects er opptatt av the human scale, metabolistene var opptatt av megastrukturer. Konteksten er veldig forskjellig: Atombomber og andre bomber hadde nær utslettet de japanske byene etter 2. verdenskrig. Å få på plass megastrukturer som kunne huse en økende strøm av japanere på lite land ble presserende for metabolistene. De tok i bruk både vannet og lufta med dristige repetisjoner av megastrukturer – Marine City, Aquapolis, Space City. For Gehl skapte modernismen kun menneskefiendtlige bymiljøer.

2. Gehl Architects kom som en reaksjon på modernismen, metabolistene var den japanske avantgardeforlengelsen av den. Flere av metabolistene besøkte CIAMs kongresser og presenterte planene sine for dem. De pleide intim kontakt med CIAM`s etterfølgere i Team 10, Archigram etc. Jan Gehl var mer interessert i å gå rundt i byen for å se hva som fungerte og hva som ikke fungerte.

3. Metabolistene var dristige arkitekter. Gehl Architects bygger lite, og er mer opptatt av å dokumentere gjennom bylivsundersøkelser hva som fungerer i et bymiljø.

4. Metabolistene oppfant kapselen som den minste byggesteinen i byens arkitektur. Kapslene kunne monteres og demonteres fra megastrukturene alt etter behov. . Inspirert av Corbusier-eleven Konrad Wachsmann var metabolistene fasinert av alt som smakte av prefakbrikerte byggematerialer. Inspirert av humanisten Jane Jacobs, er Gehl Architects mest opptatt av 1800-tallets tradisjonelle bygårder som ramme for menneskelivet.

5. Metabolistenes grandiose masterplaner falt sammen som et korthus når nasjonalstaten kollapset tidlig på 70-tallet og myndighetene overlot det meste av byggeriet til nyliberalismens marked. Gehl Architects bylivsundersøkelser er derimot som skapt for nyliberalismen.

Nakagin

Nagakin

Nagakin Capsule Tower. Kisho Kurokawa (1972)