Gamlebyen rocks

I ettermiddag ledet jeg Speakers Corner i Ruinparken – i anledning feiringen av Oslos 700-årige status som hovedstad i Norge. Det som slo meg etter samtalen med Kulturetaten, Plan- og Bygningsetaten og Riksantikvaren, var særlig fire ting.

1. Mariaparken/Middelalderparken blir garantert hele Oslos park. Med de planlagte utvidelsene og Follobanen/Østfoldbanen i kulvert, blir området mye større enn nå. Dag Bjørnland i PBE trakk fram at den vil ligne på og kan få samme status som Frognerparken i vest. Gamlebyenbeboere som vil ha parken for dere selv – be aware.

Middelalder

 

Bilde: Middelalder-Oslo ved to av dem. Hodeplagget til herren høyre i bildet heter kveif/kveiv og var vanlig å bruke for menn i middelalderen. Først under hjelmen, deretter som sivilt hodeplagg. Etter noen hundre år begynte kvinnene også å bruke dem. Da sluttet mennene.

2. Alle de involverte etater er skjønt enig om at Mariaparken skal bli en brukspark. Purister som vil at ruinene fra Mariakirken skal forsegles som hellig grunn, har tapt. Tankegangen som har vunnet fram – vern gjennom bruk – gjør at adskillig flere blir ledet inn til områdets unike historie.

3. Oslo Torg er navet som skal puste liv i hele middelalderbyen. Oslo Torg er nå et svart hull. Av parallelloppdrag som PBE har utlyst og fått inn, tar samtlige utgangspunkt i shared space-prinsippet. Det er en smart løsning. Et veiknutepunkt kan vanskelig trylles bort, men det kan åpnes for en romdeling der også kollektivtransport, syklende og gående får sin plass.

4. Middelalderbyen er veldig fragmentert og lite lesbar. Mariaparken kjenner de fleste Osloboere til, Oslo Torg med tilstøtende områder er lite tilgjengelig, og området rundt gamle St. Hallvards kirke og Ruinparken er bortgjemt. Samtidig er flere av gateløpene identiske med middealdergatene. F.eks. er Oslogate det samme som middelalderens Nordre Strete, og behøver ikke trylles bort. Men det hjelper lite når middelalderbyens bystruktur er så lite tilgjengelig at du må ha lest Oslo Byleksikon for å skjønne sammenhengene. Et godt råd som lederen av Gamlebyen Historielag målbar var å forbedre skiltingen. Her la Kulturetatens sjef Hilde Barstad seg helt flat, og lovet skilt og bedring.

Men tiden da Gamlebyen var en bortgjemt middealderperle ispedd noen pønx og skatere er definitivt over. Med byggingen av Fjordbyen og revitalisering av hele Grønlandsleiret, kommer pantertanter fra eneboliger i Bærum, den høyt utdannede kreative klassen, partysvensker og hele bøttebaletten til å storme Gamlebyen.

Men først må altså skiltingen bli bedre.

Ni bud for et yrende sentrumsliv

Handel er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et yrende sentrumsliv.

Da bilsalget ble avregulert i 1960 oppsto handelslekkasjen fra sentrum til kjøpesentraene i bushen. Siden den gang har også klagesangene over et døende sentrum gjentatt i styrke. Løsningen fra handelsstanden i sentrum har vært forbilledlig nærsynt og enøyd: Gratis parkeringsplasser på gateplan. For å nærme oss svaret på hvordan sentrum skal revitaliseres, må vi smyge oss varsomt i gresset slik at ikke løsningen hopper sin vei lik en nervøs antilope.

”Aldri har et tre lært meg noe”, svarte Sokrates på spørsmål om hvorfor ikke han som alle andre athenere gikk sin sedvanlige søndagstur i åsene rundt byen. For Sokrates var det samtalen mellom to individer på torget som skaper en meningsfull tilværelse. For en god byborger er det samtalen mellom andre byborgere som er nøkkelaktiviteten. Her må jeg plage leseren med litt filosofi. Menneskets som sosialt vesen oppstår i det individet bryter sine meninger mot andre individer. Det som skaper fellesskap er ikke abstrakte størrelser som statsborgerskap, å være arbeidskolleger, eller å være bosatt i et nabolag, men den offentlige samtalen. Gjennom den offentlige samtalen får du innblikk i den andres tankeverden, og dere er begge med på å etablere en felles tankeverden.

Uten en slik samtale finnes det ikke noe fellesskap. Det er derfor den frie samtalen på torget var så viktig for grekerne. Tilsvarende var det borgerskapet som møtte hverandre på kaffehusene som drev frem det liberale demokratiet. En konklusjon blir derfor. Uten en sterk offentlig samtale forvitrer fellesskapet og sentrum svekkes som senteret for tyngdekraften. Å insistere på billigere parkering for å bøte på det manglende fellesskapet blir relativt absurd.

Det største problemet som hindrer et yrende sentrumsliv er nordmannen selv. Norge er en fattig bondekultur hvis viktigste aktivitet aldri har vært den frie samtalen, men mannens brytekamp med en karrig natur. Nordmannens bevegelsesmønster er relativt enkelt å triangulere. Nordmannen kjører mellom heimen og arbeidsplassen i uka, for deretter å ta SUV`en til hytta i helgene. Å ta en bytur er noe ungdommene gjør i helgene, populært kalt helgefylla.

Det er selvfølgelig unntak. Langsomt er også nordmannen i ferd med å bli urban. Den framvoksende kreative klassen – bestående av prosjektarbeidere, frilansere og andre løsbikkjer – har ingen arbeidsplass, og hvilken som helst kaffebar med gratis wifi duger. Byens offentlige plasser blir i økende grad også arbeidsplasser. Kulturbaserte utesteder tilbyr dannelse utover begersvinging, og mange steder arrangerer debatter. Den offentlige samtalen lever i beste velgående i mange av de norske byene. Det hjelper også at byene reurbaniseres. I Oslo er 50% av de nye boligene i indre by. Men fremdeles er de fast ansatte lønnsslavene i flertall. Ikke minst når man får barn blir bevegelsene ekstremt stereotype.

2014-08-27 11.01.59
Mennesker er enkle dyr. Mennesker søker andre mennesker. Det skal ikke være mange mennesker samlet et sted før andre mennesker stimler til. Det hjelper også godt på hvis viktigpetterne i byen – enten det er ordfører, plansjef, rådmann eller rikmannen var å treffe på et utested med jevne mellomrom. Daværende byrådsleder Erling Lae i Oslo gikk ofte på homopøbben London Pub for å teste ut resonnementer i en tale eller foredrag på folket. Tilsvarende var fiskerminister Jan Henry ”no fish” Olsen ofte å treffe på stripa i Tromsø, der menigmann kunne krangle med han om norsk fiskeripolitikk.

Moralen er. Alle virkninger har en årsak. Straks nivået på den offentlige samtalen blomstrer, vil sentrum blomstre. Da blomstrer også handelsstanden, utelivet, kulturlivet, bydemokratiet og hele byøkonomien.

Vil eller vil ikke Siv Jensen trekke seg hvis det blir ja til OL?

Kommer akkurat tilbake fra TV2 Nyhetskanalen etter en debatt med den gamle hedersmannen Arne Strand som sier at Siv Jensen vil/må trekke seg hvis det blir Ja til OL på Stortinget. Det har jeg ingen tro på. Av minst tre grunner:

1. Siv Jensen elsker å være finansminister. Hun sluker alle kameler i verden glatt hvis det gjør at hun kan fortsette å være finansminister.

2. Nei til OL er ikke nedfelt i regjeringserklæringen. Landsmøtevedtaket til Frp om å si NEI er bare bindende for Frp i regjering om å si nei. Havner de i mindretall, har de fremdeles ryggen fri i forhold til landsmøtevedtaket.

3. Nei til OL er ikke en del av Frp`s sjel. Da Kåre Willoch stilte kabinettspørsmål i 1986 i form av en påskepakke som bl.a. økte bensinavgifta – hadde i realiteten ikke Carl I. Hagen noe valg. Lavere skatter og avgifter og senere nei til innvandring er Frp`s sjel. Frp er jo egentlig Idrettspartiet. Blir det Ja til OL er garantert Frp`ere de som står nærmest løypene. Et tap i OL-saken er derfor ikke noe prestisjenederlag for Frp.

 

Byen 4.0

Jeg holdt innledningsforedraget på OREEC´s fire dager lang workshop om energisystemet i Osloregionen. Min oppgave var å tydeliggjøre rammene for framtidens byregion. Svaret var Byen 4.0. I Oslos relativ korte historie er Byen 1.0 patrisiernes treby, Byen 2.0 er den tette murbyen som oppstår på andre halvdel av 1800-tallet, Byen 3.0 er bilbyen – den spredte byen som oppstår etter 1960 og avreguleringen av bilsalget. Byplanleggere med hagebyfetisj (les Erik Rolfsen) hjelper også til. Den byen som vokser fram etter 1988 – da Aker Brygg blir det første flerfunksjonelle bydelen i Oslo – kaller jeg byen 4.0 Smart City.

Byen 4.0 planlegges for gående, bydelene er flerfunksjonelle (modernistenes soneinndeling nedfelt i Atencharteret oppgis), den er høy og tett, areal- og transportplanlegging er to sider av samme sak, og den legger til grunn hele den funksjonelle byregionen.

Krüger & Krogh redder lutter King

Illustrasjon: Ronald Kabicek, Bjarte Agdestein, Endre Skandfer

“I sin originalitet ligner ikke Krüger & Krogh på noe annet enn seg selv. Hvis noen skal klistre en merkelapp på tegneserien må det følgelig bli at den representerer begynnelsen på den snart så berømte Oslo-skolen”. Anmeldelse av det første nummeret til Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo

 

 

Byenes konkurransekraft

Som fersk masterstudent i bygeografi passer det helt perfekt at jeg samtidig fikk tilbudet om å sitte i Osloregionens Advisory Board – i forbindelse med deres pågående arbeid med å utmeisle en branding stategi. Hvorfor trenger byene å jobbe med økt synlighet og omdømme spør kanskje du? Da svarer jeg med pensum: Fordi statene trakk seg tilbake på 70-tallet gjennom deregulering, privatisering og overlot byene til seg selv. I den globale økonomien er det byene og deres konkurranse seg i mellom som er de dynamiske elementene. I konkurransen om å tiltrekke seg de beste hodene, selskapene og den mobile kapitalen skapes det vinnerer og tapere.

Hvem vinner? Den britiske sosiologen Bob Jessop har to interessante distinksjoner. Det han kaller for “strong competition” er et plusssumspill hvor byene forbedrer konkurranseevnen gjennom innovasjon. Sentralt her står byens satsing på “human resources”. Kall det gjerne resourcing av den humane kapitalen gjennom å vektlegge utbygging og styrking av lokale institusjoner. Tilsvarende bruker Jessop begrepet “weak competition” der byer lager en “lettvint” branding strategi gjennom å tiltrekke seg kapital og bedrifter. I en verden der byer kun konkurrerer om selskaper eller hoder som allerede finnes, etableres det et nullsumspill med vinnere og tapere. Dette er også en risikabel strategi fordi den enkelt lar seg kopiere.

Forskning dokumenterer at det er en korrelasjon mellom byer som satser på “strong competition” og høy vekst/produktivitet.

Drit i syden – Oslosommer`n er best på Øya

P1090565

Torsdagen under ØYA-festivalen var en av de magiske sommerkveldene som gjør at Oslo er verdens beste by å leve i. Jeg har ikke alltid vært på godfot med musikksmaken til Øyas bookingbanditter. Det er vel mye skranglerock og merkelige retrobookinger for en gammal discogutt. Men denne torsdagen var perfekt. Hele kvelden gikk i stadig kortere repeterende runder mellom barene back stage, de runde pissoarene, og Amfiet. Først ute var Løkkarapperen Caveh som igjen sampler Oslos bohem- og revydronning Lalla Carlsen`s schlæger Kokain fra 1930, deretter Janelle med tunge Sly & Family Stone og Prince-referanser, dog med en unødvendig coverversjon av James “I feel good” Brown. Før det hele toppet seg med Outkasts fyrrige sceneshow som blandet seg med solnedgangen over Oslo. Hva er bedre i verden enn å se Oslo i bakgrunnen, som en eventyrlig kulisse for lykkelige Oslofolk som duver sensuelt rundt i takt med funky rytmer og med kontaktlim i blikket.

10525722_10152583849746183_2041428202575520491_n-1

Oslofolk v/fire av dem: Fra venstre: Modellpen NTH-dame Kristin Rem Trehjørningen, moi, Oslo Ap`s stabsjef med latinointensitet Silje Grytten, og utelivskonge og Friggpatriot Paal Mangerud.

Øyafestivalen på Tøyen hører sammen som gin og tonic, egg og bacon, ja som ebony og ivory på tangentene tilhørende et Steinwaypiano. Med sin usjenerte beliggenhet, store park, sin naturlige amfiform, og med utsikt over hele Oslo, er Tøyen skapt for Øya. Naboen fra hælvete – var det flere enn den ene biske damen? -som fikk altfor mye oppmerksomhet i media på forhånd – klarte ikke å finne noe mer ugagn enn to herremenn som tilsynelatende latet vannet på ureglementert vis da de i vanvare kom til å omfavne noen busker.

Jada, mange som bor på Tøyen er opptatt av hvor flott livet på Tøyen er. Men da jeg en førsommerdag vandret rundt med Vancouvers ex-byplansjef – Brent Toderian på Tøyensenteret, fløt hele senteret av søppel, lukta piss, og de to eneste menneskene som oppholdt seg der, var en psykotisk mann i militæruniform, og en junker på nabobenken som satte et skudd. Etter at det offentlige flytta pikkpakket sitt og dro ned til Bjørvika, er det oppstått et vakuum, som gjør at Tøyensenteret trenger “a life plan” som Toderian sa det.

Øyafestivalen er den gamechanger`en Tøyen trenger. Men til neste år må Øyafestivalen få en tydelig lokalpolitisk forhandlingsmotpart. Det nåværende Tøyeninitiativet er lovende, men må bli fastere i fisken skal de kunne lage et skikkelig før- og etterbruksprogram i forbindelse med gjennomføringen av Øyafestivalen. Stadig oftere blir politikken eventpreget. For nordmenn som er skippertakets folk er dette enkelt å leve med. Datoen for neste års Øyafestivalen er dødlinja for politikkutførelsen. Gå i dialog med Øyafestivalen allerede nå og finn ut hvilka varige løft for Tøyen Øyafestivalen kan hjelpe til med. Først da snakker vi om et reelt Tøyenløft, og ikke den retorikken bystyrepolitikerne bruker som unnskyldning for å rappe Munchmuseet og legge det til Bjørvika. Tøyen skal ikke bli det nye Løkka. Tøyen skal først og fremst bli enda mer Tøyen. Komboen av arbeiderklasse, multikulturell heksegryte og professoral dannelse skaper helt unike rammer for bydelen som har så stort potensiale at den bare ber om å bli født på ny.

Hva ser du etter som arrangør?

Egentlig kan jeg brukes til det meste innenfor byutvikling: F.eks. placemaking, fortetting, place branding, byforedling, høyhus, fjordbyer, innovasjon, økonomisk globalisering, multikulturalitet, integrering, flerfunksjonelle bydeler, bygulv, handel som buyutvikling, sosialt entreprenørskap, næringsutvikling som byutvikling, og kultur som byutvikling. Osv.

Eksempler: Før sommeren innledet jeg bl.a. på Mosseregionesn årskonferanse om styrker og svakheter ved Moss, og hvordan Moss bør posisjonere seg i framtidens Osloregion. Jeg innledet også på den årlige Værstekonferansen i Fredrikstad om hvordan næringsutvikling og byutvikling går hånd i hånd når byrom skal programmeres. Videre kritiserte jeg Trondheim kommunes arealstrategi og høyhusskrekk for NTNU-studenter, noe som gjør at veksten kommer i konflikt med jordbruksinteresser. I høst skal jeg bl.a snakke om den bærekraftige framtidsbyen på Skanska Future Day, innlede om fortettingsstrategier og kommunens rolle i planlegging og byutvikling i Oslo på en konferanse i regi av Omsorgsbygg. I september skal jeg lede en Fight Club i Stavanger om hva Stavanger skal leve av etter den siste olja, og innlede om bærekrafitg infrastruktur på OREEC´s energikonferanse, samt kritisere Kommuneplan 2030 på Estates halvdagskonferanse.

Som urbanist setter jeg alltid mennesker i sentrum, ikke naturen. Det viktigste en by kan gjøre er å lage gode møteplasser for hele byens befolkning, deretter en god kollektiv infrastruktur, og en høy og tett by.  De som kun er opptatt av grønne bygg, grønne byer og klimautslipp bør søke andre steder. Vancouvers ex-byplansjef Brent Toderian sa det forbilledlig da vi vandret rundt i Oslos gater og så på noen økobygg: Green is not necessarily urban.

For meg er bærekraft først og fremst sosial bærekraft, deretter økonomisk bærekraft, og da følger som regel økologisk bærekraft med på kjøpet.

Foredragsholder

Når arrangører jakter på innledere kommer alltid samtalen før eller senere inn på penger. For meg er det flere behov som må avveies.

På den ene siden: Det finnes knapt noen som vet mer om urbanisme enn meg. Etter å ha vært innleder/møteleder nærmere 500 ganger er jeg også veldig god på scenen. Som alle frilansere må også jeg betale skatt, huslån og klær til ungene mine.

På den andre siden: Samtidig er det viktig å nå ut med budskapet sitt til så mange som mulig. Det talte ord er en kunstform som utgjør en viktig del av offentligheten som konstituerer og gir demokratiet næring.

Derfor har jeg laget en progressiv modell for honorar som går fra 0 til 20 000,-. Alle er velkommen til å prute:

20000 kr : Kommersielle konferanser, inngangsbillett som arbeidsgiver betaler
15000 kr: Konferanser med ikke-kommersielle siktemål
10000 kr: Foredrag, inntil 45 minutter, powerpoint, debattledelse
5000 kr  : Kortere innledninger uten manus
Gratis     : Debattdeltakelse, appeller

Eiendomsbransjens omdømmeproblem

Scenen var som skutt ut av en Wall Street-film. På et nachspiel under eiendomsutviklingsdagene i Larvik i fjor, sto en dresskledd konsulent og skjelte ut en enda mer dresskledd advokat fordi han kun var ute etter å kjøre kjappe dealer med fet fortjeneste, og ikke var opptatt av byutvikling. I mangelen på attraktive damer, ble det en het og veldig interessant debatt. Spørsmålet det hele koker ned til er forbausende enkelt, og dog så vanskelig: Når blir eiendomsutvikling god byutvikling?

La oss starte med et konkret eksempel. Winta Eiendom har et spenstig forslag om å reise et smalt høyhus på en bitteliten flate over sporområdene som leder inn til gamle Vestbanen i Vika. Som erstatning for det bittelille grøntområdet som ligger der, vil de gi en offentlig takhage tilbake. Plan- og bygningsetaten avviser forslaget fordi en takhage ikke kan erstatte et offentlig friområde.  Dette er isolert sett rent pølsevev. For det første er grøntområdet i dag nær sagt ubrukelig. Det vet jeg av personlig erfaring etter å ha ravet rundt der etter et litt fuktig nachspiel i Huitfeldts gate. Jeg surra meg bort i en halvjungel som forsøkte å drepe meg, og den dag i dag har jeg et arr på mine armer som jeg løfta i rent selvforsvar mot den aggressive naturen. For det andre så anfører PBE en merkelig definisjon på hva et offentlig friområde er. Hvis alle som vil kan ta heisen opp til takhagen, og bruke den fritt uten oppsynet til en Securitasvakt, er det et offentlig friområde.

Arkitektbransjens noe loslitte skribent, Jan Carlsen henger seg på i en bredt anlagt debattinnlegg i Aftenpostens bilag Osloby. Som gammal SF `er tegner han et skjematisk bilde der de gode barna – demokratiets framtid – står mot de onde og griske kapitalistene i Vika.  Her kommer poenget mitt. Paradoksalt nok er det i Høyrestyrte Oslo en allmenn oppfatning at eiendomsutviklere er onde kapitalister, og ødelegger byutviklingen framfor å fremme den.

Jeg vet bare om en eiendomsutvikler som gir blanke i byutvikling: Olav Thon. Å gi han sentrale tomter i bykjernen er som å invitere kreftcellene inn i byvevet. Men eiendomsbransjens dårlige omdømme kan kontrasteres ved de som bare får ros, like`er, tommelen opp og smilefjes: Aspelin Ramm. Selskapet som ble startet av den svenske bergingeniøren Gustaf Aspelin i Storgaten i Oslo i 1881 får veldig mye kred for sine prosjekter; ikke minst Tjuvholmen og Mathallen på Vulkantomta.

Det de gjør riktig er å utvise en intellektuell nysgjerrighet rundt byutvikling. Hver gang jeg eller andre andre inviterer globale eksperter på byutvikling til Oslo, setter de sammen et interessant panel og har gode samtaler om byutvikling.  De er aktive på sosiale medier,  og har et uttrykt ønske om å gi noe tilbake til byen. Alle vet at det er en bånnlinje for alle som driver med biznizz, men Aspelin Ramm tenker litt som Wallenbergene i Sverige. Å investere i det som i utgangspunktet er klussing med bånnlinja, for eksempel gjennom å investere i gode byrom rundt eiendommene, vil på sikt gi høyere leieinntekter. Folk som liker seg et sted – oppholder seg der lenger – og like viktig, bruker mer penger.

Her er vi ved det avgjørende punktet når eiendomsutvikling blir byutvikling. Isolert handler det om å skape merverdi ut av sine eiendommer slik  at byens befolkning får lyst til å oppsøke byrommene rundt eiendommene eller blir invitert inn, enten gjennom attraktive kommersielle tilbud i førsteetasjene,  eller gjennom en takhage der du ser hele Oslo.

Eiendomsutvikling er på mange måte byens bånnlinje. Uten eiendomsutviklere som tenker som byutviklere dauer byen. Med unntak av Olav Thon er Oslo framtid så lys at vi må bruke solbriller.