7 lessons from Oslo Urban Arena

Oslo Urban Arena attracted more than 700 participants from Scandinavia. More than 50 speakers participated in a 48 hour intense shared space-event. Here is the conclusions from the Oslo jury.

12038155_10153016657076851_3322047283785674164_n

  1. Welcome to Girlville

The future is all about women and cities according to the swedich professor Kjell A. Nordström. Or you might say it´s all about feminized cities. The new world order will not consist of nation states and superpowers fighting with each other as male gorillas, but of an intertwined network of 600 collaborating world cities. The woman rule the cities in two definitions. While many men still choose to live in the ”junk space” surrounding the cities, women flock to the cities, and here´s the important lesson to be learnt. They educate. Higher education in the world is becoming increasingly womanized.

  1. The Real Estate Industry must marry the innovation economy

This is the conclution of a new report made by Urban Land Institute launched during Oslo Urban Arena. Cities must transform themselves to become organic growth machines producing new jobs. Cities used to focus on being service providers and welfare producers. Now they must balance their focus to value adding. When the industry moves, it has to be replaced by a vital startup-scene aiming at producing unicorns – new tech companies with a revenue of more than one billion dollar. In order to succeed the real estate industry must not only emphasize innovation in their own industry, but also create a work environment for the new economy. They have the dollars, they have the buildings, and the startups have the content. Building is not as much about erecting buildings, it´s about creating workable communities.

  1. Tear down the silos

This message appeared first as a blog post at Planetizen by our keynote-speaker Brent Toderian and have stirred up the City Hall in Oslo. Brent asks: Does your local city hall have shared definitions of success? According to Brent many municipal leaders, seeking to fix the problem and create a shared definition of success, like to quote the famous story of the NASA janitor being asked by President Kennedy what their job was, and the janitor giving the answer “I’m helping to put a man on the moon.” That kind of culture of common success starts at the top and flows down—with the leadership, vision, inspiration, and constant communication connecting every task and role with the big picture goals. It is also worthy to separate the need for reorganization of City Hall, and creating a common culture by tearing down the silos. What does it help to reorganize if it only creates new silos? If cities want to succeed in creating a multidiciplinary, holistic perspective on city-making, every employee inside the City Hall must share the common vision.

 

OSLO 20150924 Oslo Urban Arena Foto: nyebilder.no

OSLO 20150924
Oslo Urban Arena
Foto: nyebilder.no

  1. The city is the brand

As cities compete to attract talents, companies and investment, many cities have branded themselves as either the most creative city in the world, the smartest or the most liveable. In many occasions cities develop slogans to go with the message. But as brandexpert Martin Boisen said: No one has ever moved to a city due to a logo. Action speaks louder than logos. Branding cities can actually be helpful. The world is a stage, and your city has a role to play. The first message is to avoid being a copy cat and focus on your own uniqeness. It is also just as important to involve a larger community to make branding work. It takes a village to brand a place. Equally important is to have strong leadership communicating the message. Strong leaders can rock the boat.

5. Urban planning must be messy

Too many urban planners see themselves as the rightful heir to the throne that Hausmann created for himself in Paris during the reign of Napoelon. Many cities experience a paradigmatic shift in planning going from technocratic to incremental. It´s about the science of muddling through. Prof. Greg Clark stressed that one of the key components of Londons´ rise to world city-status was messy planning. Developers, urban planning authorities and local residents all play a vital part of the planning game. Instead of imposing height restrictions, the planning authorities must ask the residents what they will have in change for loosing their private view. Getting a children´s playground in walking distance is much more appreciated than the private view.

Skjermbilde 2015-09-16 kl. 13.25.16

  1. If you want your city to run, first you have to walk

The car is under a dramatic attack due to climate change. Ban the car-activists want to park the car for good and ban them in the city centre. Brent Toderian stressed that his message – and a vital part of what has become known as vancouverism – was not anti-car, but prioritizing walk- and bikeability. If your city succeed in creating a walkable downtown, then even those who must use the car, will not be stuck in a traffic jam. This is a multi-modal transport planning that mirrors the need of a multitude of desires.

  1. The grandma is in the details

The Norwegian born, but Copenhagen-residenzing architect Lin Skaufel focused on how cities welcome and encourage their inhabitants. This message can be split at least in two. Does the City welcome initiatives or is it just noise disturbing the city officials in their daily routines? And the grandma is in the details. If you wander or stroll in the city, do you experience a lot of urban gravy, or do you see small token of carefully designed devices designed to your pleasure? If you visit Copenhagen´s official Facebookpage the profile picture is a underarm with a large tattoo of Copenhagens city logo. Not a picture of a tourist destination. That resembles a confident city with a big heart. Like a grandma.

 

 

 

Fem gode grunner til å spleise Høyre og De Grønne

Først fargelære, hvis noen lurer på hva jeg skal stemme. Blander du gult og blått får du grønt. Grønt er altså en sekundærfarge. Det er en viktig observasjon i forhold til denne bloggposten. Finnes ikke noe rødt i grønt. Min urbanisme derimot er lilla. Like deler rødt og blått.

fargefig_1

Så til poenget: Som fritenker er det viktig å kaste lys over det som enda ikke er tenkt. Jeg mener bestemt Høyre begår en amatørmessig tabbe når de nekter å forhandle med MDG etter valget, når MDG har signalisert at de gjerne går i forhandlinger med Høyre, og allerede har kasta eiendomsskatten i potten. For et pragmatisk og liberalt parti er det først etter forhandlingene at man kaster kortene, ikke før. Det vitner om en dogmatisme som er veldig lite urban. Høyres uforståelige standpunkt kan være av taktiske grunner for å skjerme V. Eller det kan være at Blazer-Høyre bestemt mener at MDG er fordekte SV´ere.

Hvis man setter Oslo under lyset, og prøver seg på å analysere fram hvilke alternativer som både gir den beste politikken, den største gjennomslagskraften og det sterkeste lederskapet for Oslo, bør man starte med alternativene. Uten å være spåmann vil de to mest sannsynlige alternativene etter mandagens bestå av R + SV + MDG + Ap eller H + V + Krf + MDG. Dessverre ligger det an til at Ap og H gjør et skikkelig midt på treet- valg, slik at koalisjonene må forhandles fram, og at mye av lederskapet ligger i koalisjonen og ikke hos verken Ap el. H.

Kombinasjonen R + Sv + MDG + AP er oppskrift på kaos. Ap er gode på nasjonalpolitikk, men har vandret så lenge i skyggenes dal her i Oslo at de må starte på scratch. Å få grønnskollingene i MDG inn som største koalisjonspartner og med SV og Rødt som nissene på lasset, skaper ikke verken styringskraft eller hallelujastemning. Det vil gi langt mer trygghet at MDG går inn i den allerede etablerte koalisjonen H + V + Krf. Der kan de bekle nøkkelposter og gjøre dagens byregjering grønnere som nettopp Aftenpostens leder heier på.

Fordelene med å spleise H og MDG kan summarisk oppstilles i nøkkelpunkter:

1. Det viktigste først. Frp henvises til bøttekottet og skammekroken. Det er mange som holder seg for nesen når de stemmer H eller Høyre light-partiet V pga. Frp. Ikke minst etter Syriakrisen har Frp vist at de ikke har noe hjerte. Mange jeg kjenner som er trofaste Venstre-velgere stemmer heller MDG i år pga Frp. Det er paradoksalt at hadde Trine S. Grandes utgave av Oslo Venstre ikke låst seg til Høyre, hadde manøvreringsrommet til MDG vært langt mindre.

2. Byrådet blir grønnere. Høyre har ambisjoner om bli Europas miljøhovedstad. MDG kan hjelpe dem til å bli det. Er det på et område MDG har troverdighet er det jo nettopp på grønne byer. H får mao drahjelp for å bli det de allerede har vedtatt.

3. H trenger et omdømmeløft. Jeg traff en hyggelig arkitekt på en debatt jeg arrangerte denne uka. Hun bodde på Bygdøy. og ila samtalen som selvfølgelig handlet om valget, sa hun veldig presist: Det er jo ikke slik at man nødvendigvis er ond fordi man er ressurssterk. Men dagens utgave av Høyre har noe kjølig, distansert og snobbete over seg. Dette kan jeg si fordi jeg savner Erling Lae i Oslopolitikken, men poenget her er: Det er fullt mulig å være klok, seriøs, stødig og alle de andre honnørordene som Høyremennesker bader i, men hva hjelper det hvis du ikke viser hjertevarme? Eller humor? Eller følelser?

4 . Oslo trenger ny gass. MDG har på en eller annen uforståelig måte truffet tidsånden. At økofantaster – som mener at Norge nådde peak hour i 1981 før jappetiden og deregulering, privatisering og faen og hennes oldemor – klarte å fange tidsånden, er muligens uforståelig, men likefullt en realitet. Det er noe Obama-aktig og time for change over MDG i Oslo. Det ville vært viagra for styringstrette Høyrepolitikere og bli utsatt for en virvelvind av grønn change.

5. MDG´s troverdighet står på spill. Det er mye som står på spill for MDG når de nå stormer inn i bystyrene. Hvis de ikke klarer å sannsynliggjøre at de er blokkuavhengige som de så hellig bedyrer at de er, dumper de ned som en møllspist skinnfell mellom Rødt og SV. Der er det trangt. Og da stikker tidsånden på sin hvite ganger kjappere en svint.

Godt valg, kjære Oslofolk!

 

Møkkavalgkamp

Det var da jeg – sliten etter lange og harde dager sto på T-banen – så rullerende reklameplakater av Raymond og komboen Stian/Fabian komme med statement om eiendomsskatten, det rant over for meg. Til daglig befinner jeg meg i Oslos framtidslaboratorium. I et kontorlandskap hamrer og bygger Oslo Metropolitan Area det nye Oslo. OSLOregionen skrur sammen hele den funksjonelle Osloregionen. Kommunen er død. Leve regionen. Oslo Business Regionbedriver daglig gjødsling av den unge startup-scenen som vi skal leve av i framtiden. Så kommer de retusjerte utgavene av Raymond/Stian og Fabian og forteller oss at Oslos framtid avhenger av eiendomsskatten??!! Oslos framtid er virkelig ikke avhengig av at vi ikke får den, ev får den. Eiendomsskatten er et bittelite virkemiddel som brukt riktig kan skape noen postitive ringvirkninger. Men den løser ikke Oslos utfordringer.

Men hva forteller valgkampen og det monotone maset om denne skatten oss? Først og fremst er den en påminnelse at Høyre har en lei tendens til å framstå som et kalkulerende og kynisk parti, og at Arbeiderpartiet knapt har tenkt en ny tanke siden Carl Jeppesen innførte et sosialt sikkerhetsnett fra vugge til grav i rundt 1920. Er virkelig Høyres mange dyktige politikere fornøyd med å kjøre knallhardt med en negativ valgkamp? Og er idetørken til Arbeiderpartiet så total at ingen nye idespirer kan vokse fram?

IMG_3728

 

Og over hele den smålige valgkampen hviler en stadig mer urolig verdensituasjon. Hvorfor blir ikke Syriaflyktningene en del av Oslos valgkamp? Vi burde stå med norske flagg og heie på kolonnene av flyktninger som har rota seg helt opp hit til nord. Det eneste vi vet er at framtidens Steve Jobs befinner seg blant disse barna, og at verdens beste skole sørger for at hans eller hennes potensiale blir realisert. La de små barn komme til Oslo.

På vei til Arendal besøkte Marie Simonsen og jeg oss inn på åpningen av nye Ullern vid. skole. Den er samlokalisert med innovasjonsparken til Oslo Cancer Cluster, Oslos kanskje mest globale og avanserte næringsklynge. Med unntak av et Starbuckshjørne i kantina, var dette en åpenbaring for framtiden. De beste hodene i Oslo samles rundt en videregående skole, og sørger for daglige drypp til unge elever som må få lyst til å bli forskere. Osloskolen er helt i front når det gjelder å bygge framtidens Oslo.

Og så gnåler vi om eiendomsskatt? Oslo har verdens høyest utdannede befolkning. Tror dere noen av oss lar oss lure? Eller at Oslofolk får tenning på partipolitisk gnåling om småpenger? Resultatet er at store skarer av den nye kreative klassen i Oslo sendes ut på vandring i et broget partilandskap. Der finner mange av dem det nyeste tilskuddet i en sliten partiflora. Miljøpartiet De Grønne. Jeg blir ikke klok på MDG eller mange av mine venner som søker dit. Deres kunnskap om de viktige politikkfeltene er så liten at bare hjertet til Carl I. Hagen er mindre. Selv om de må ha fått hjelp av Oslo Business Region til å skrive delen om næringsutvikling i partiprogrammet. Å stoppe utbyggingen av E18 er en sympatisk kampsak. På mange måter innevarsler deleøkonomien som stormer fram også slutten på kapitalismens evige fokus på vekst. Det er fullt mulig å bruke Oslos ressurser og fysiske materiell på en langt mer optimalisert måte. Fokus framover bør være på bruken av ressursene, ikke det evige jaget etter stadig nye. Men det er ikke snakk om et grønt skifte. Det er snakk om et urbant skifte der byene blir den viktigste økonomiske aktøren. Og der har jeg ingen tillit til MDG.

Her står vi kun en liten uke unna valget. Desillusjonerte, men med et brennende håp om at partiene kan vise oss et lite glimt av den byen de vil bygge. Og som vi elsker. Arbeiderpartiet elsker ikke Oslo. De elsker sine arbeiderbydeler eller Groruddalen, og demoniserer alle som bor vest for elva. Oslo er en by, og Ap må akseptere det for å bli Bypartiet. Høyre må få sin side legge bort kalkulatoren, ignorere styringstrettheten som er så tydelig at den må photoshoppes bort for ikke å være synlig, og hente fram sine liberale og tolerante grunnverdier. Og hvorfor skryter de ikke mer av det sydende Oslo de har vært med på å skape?

Oslo er Norges nye Ekofisk. Byene er de nye oljeplattformene. Skal vi lykkes med å få like høy produktivitet som oljeplattformene, må hver kvadratmeter av byen skrus sammen på nytt. Arealplanlegging, infrastruktur og næringsutvikling er tre sider av den samme diamanten. Målet må være å skape nye Statoiler, eller det som på fagspråket heter “unicorns”, teknologiselskaper som er verdt mer en en milliard dollar. Da må vi slutte å se på Oslos befolkning med fargebriller. Alle Oslos innbyggere har hoder med en potensiell gullgruve inne i seg.

Alle vet at det som i utgangspunktet er en møkkahaug, kan bli den beste gjødsel. Det er håp for valgkampen, men kjære politikere, vis oss hjertene deres, og fortell vakre historier om hva dere vil med byen vår.

Og, ikke minst. Kan vi nå endelig legge gnålet om eiendomsskatten bak oss? Pliiiz.

 

Mangfoldige Oslo

Er Oslo en delt by? Nei. Er det store forskjeller i levekår? Ja. Åh dæven så interessant, da ligner Oslo faktisk på alle andre storbyer i verden. Og som hos andre storbyer – vevet inn i den globale økonomien – er skillet mellom sentrum-periferi langt mer interessant å undersøke enn øst-vest.

include-2009-11-17-08-51-50-00016-moz-screenshot-530

Romsås. Periferi

Tjuvholmen4

Tjuvholmen. Sentrum

Aftenpostens artikkel om T-banelinje nr. 5 har fått mye oppmerksomhet. Den bringer til torgs den sedvanlige myten om den delte byen. Før vi går inn i selve artikkelen, må det anføres at det er totalt meningsløst å legge T-banelinje 5 til grunn for å måle levekår. Store deler av det østlige T-banenettet – ikke minst linje 2 og 5 – ble bygget ut samtidig med at Groruddalen fikk en massiv utbygging av blokker og terrasseblokker rundt T-banestasjonene, mens de vestlige banene fulgte de gamle forstadsbanene som primært er omkranset av villastrøk. Det interessante ville jo vært å sammenligne villastrøk på øst- og vestkanten. Aftenpostens artikkel viser jo også til at i et etablert villastrøk 300 meter unna Stovner T-bane ligger gjennomsnittsinntekten 150 000 kronasjer høyere enn i terrasseblokkene. Da har vi altså slått fast at folk som bor i villa tjener mer enn de som bor i terrasseblokker. Hvilken sensasjonell oppdagelse!

Å bruke begrepet “delt by” gir veldig uheldige konnotasjoner. Er det slik at den rike eliten i Oslo har bygget opp Syria-murer som hindrer folk å bevege seg fritt. Eller er det faktisk slik at folk stort sett bor der de vil? Byforskerne Bengt Andersen og Ingar Brattbakk fra Arbeidsforskningsinstituttet mener at folk flest bor der de ønsker å bo ifølge artikkelen: – Folk driver med sitt og blir værende med sine, det er mest komfortabelt. Mange vil si «vi har det flott her vi er – og her vil vi fortsette å bo» uavhengig om de bor øst eller vest i byen.

Den “delte byen” henspiller også på at byen består av rike og fattige ghettoer, der de rike blir rana og drept hvis de går i fattige bydeler, mens folk fra ghettoene blir skutt av vaktmannskaper i de rike bydelene. Har vi ghettoer i Oslo som er så farlige at folk er redde for å bevege seg i? Andersen og Brattbak skrev et debattinnlegg i Aftenposten der de undersøkte om Oslo hadde ghettoer. Konklusjonen deres var at det eneste du må passe deg for i Groruddalen var å bli påkjørt av nattbussen. Geografen Brattbakk har også hatt med seg amerikanske ghettoforskere til Oslo, og at disse – etter å ha studert forholdene har spurt: “Hva er problemet?”

Et annet element som forkludrer hele forestillingen om den delte byen er framveksten av multietniske Oslo. De første pakistanske arbeidsinnvandrerne bosatte seg på Løkka/Grønland/Gamlebyen på 70-tallet da nordmannen var Nei til EU og flyktet ut av trengselen. Men det forskning fra bl.a. prof og bygeograf Terje Wessel har gjort viser at minoriter ikke flytter vestover når de opplever sosial mobilitet. De oppsøker større boliger i eget strøk, før de ev. flytter nordover og videre østover, men ikke vestover. En av grunnene til det er at de fornuftig nok er mest opptatt av å få mest bolig for pengene, og er ikke interessert i vestkantens sosiale status som etniske nordmenn sikler etter.

Skal man studere forskjells-Oslo er sentrum-periferiaksen langt mer interessant. Globalisering av økonomien har ført til at alle de kunnskapsintensive næringene er lokalisert i sentrum der den kreative klassen både arbeider og bor. Mesteparten av boligbyggingen i Oslo de siste tiårene har skjedd i indre by. Alle vil nå bo i byen, og det er ikke noe billigere på Løkka enn på Majorstua. Kvadratmeterprisen i de indre bydeler har følgelig skutt i været – slik at jeg for fem år siden paradoksalt nok måtte flytte fra Bislett til en sliten to-mannsbolig på Montebello for å få råd til en fireroms til min kjernefamilie. Vi bytta en treroms i Louises gt. til en fireroms i nedre Husebybakken. Det betyr at f.eks førskolelærere på Smestad barnehage må bo på Klemetsrud, Jessheim, Nittedal fordi de ikke har råd til å bo i byen. Den historiske reurbaniseringen av Oslo er i ferd med å føre til et sentrum-periferiskille som er historisk nytt.

Der Oslos tidligere klassedeling og bosettingsmønster var et resultat av at eliten ville bort fra byens kjas og mas, og bosatte seg i høyden der de hadde utsikt til byen, enten det var Holmenkollen, Grefsenkollen eller Ekeberg/Nordstrand, kan de rike nå kjøpe toppleiligheter på Aker Brygge, i Barcode eller i Waldemars Have på Aleksander Kiellands pl. De rike flytter inn igjen til byene, mens de som jobber i servicenæringer eller omsorgsyrker blir fortrengt og havner stadig lenger ut i periferien.

Både de rikeste og de fattigste i Norge bor i Oslo. Det skaper store levekårsforskjeller. Over 30% minoriteter skaper også et komplekst og mangfoldig Oslo. Men hvordan vi forhindrer at vanlige folk ikke har råd til å bo sentralt i byen, er et langt mer interessant spørsmål enn å se på Akerselva som en Syria-mur som deler byen i to.