Edruelighet i coronaens tid

Det er på tide å ta med seg isbitene inn i corona-debatten. Her er ni grunner til det.

  1. Dommedagsprofeter gjennom alle tider – enten det er malthusianere, økofundamentalister eller nå coronaeksepterter – har laget scenarier der faren utvikler seg eksponensielt (1-2-4-8-16), mens mottiltakene kun fungerer aritmetisk (1-2-3-4). Alle skal da forstå at den eksponentielle kurven før eller senere vil føre til dommedag. Problemet er at slik fungerer det kun i matematikkens rene verden, og ikke i virkeligheten.
  2. FOR: Det er vanskelig å påvise en eksponensiell vekst over lenger tid. Kina og Sør-Korea som var hardest rammet satte inn mottiltak og dermed ble veksten i antall smittede temmet etter noen uker. Det behøver ikke være slik at hver og en som får smitten, smitter en haug med andre. Det er riktignok ingen europeiske land som foreløpig har en smittekoeffisient på under 1 (som er nødvendig for å utrydde smitten), men det er fremdeles en rekke tiltak som er uprøvde hvis smitteraten ikke synker betraktelig i tiden som kommer.
  3. Det er korrekt at antall smittede antageligvis er mye høyere enn det som blir rapportert. Det eneste vi vet er hvor mange av de som blir testa (ca 28000 i Norge) som er smittet. Men vi vet hvor mange som er kritisk syke (innlagt på sykehus), og dette tallet (ca 80 i dag) er riktignok økende, men enda er det for tidlig å si om dette er eksponensielt økende, og i så tilfelle med en relativt lav faktor. Det interessante tallet er jo hvor fort vi ev får en dobling. (Dette punktet er redigert etter innspill fra Bobby Peru, 18.3 kl. 19.11)
  4. Alle kjente epidemier har blitt utryddet. Siden vi i dag vet stadig mer og har sterkere økonomiske muskler, vil mottiltakene få stadig større effekt, og dermed redusere både lengden og høyden på epidemi-kurven.
  5. Det er ikke 200 000+ som i dag har coronasmitte som mediene skriver. Mediene vil alltid drive tallene høyest mulig. Det riktige tallet er de som har fått smitten minus de som er blitt friskmeldt. Det er per i dag ca 112 000,- aktive coronasmittede. Og antall friskmeldte er antageligvis langt høyere siden f.eks. Norge ikke rapporterer friskmeldte.
  6. Men det blir bedre. Per i dag er det kun 6,434 verden over som er alvorlig eller kritisk syke. Over 90% av de som får corona blir ikke mer syke enn ved en vanlig forkjølelse. Da begynner medienes insistering på 200 000 coronasmittede å bli parodisk.
  7. Antall døde i Italia er bekymringsverdig høyt. MEN, selv ikke her er det snakk om en entydig eksponentiell effekt over lang tid. Dødstallene var faktisk synkende, med en foreløpig topp med 368 døde 15.3, men deretter fallende til 349 og 345 (i går), før det eksploderte i dag med 475 nye dødsfall. Hvis tallene forblir like høye er det grunn til bekymring, men det kan henge sammen med mitt punkt 8. Vi må fremdeles vente noen dager før effekten av de nye italienske tiltakene ble iverksatt. Fenomenet Italia kan også henge sammen med høy levealder (her en artikkel om hvorfor så mange eldre har dødd av influensa i Italia de siste årene) Mens gjennomsnittlig levealder i verden er på 71,4 år, er den over 80 år i Italia (8de plass i verden og høyere enn i Norge). (Dette punktet er redigert 18.3 kl. 19.00 da de nye dødstallene fra Italia kom)
  8. Antall døde av coronaviruset er primært (eller dessverre?) et økonomisk anliggende, dvs. tilgangen til respirator som i kritiske tilfeller kan gi deg lungehjelp. I Norge er det anslått at vi har tilgang til 1200-1400 intensivplasser. Akkurat nå er det rundt 80 som er innlagt på sykehus i Norge pga corona-smitte, og ca 20 som ligger i respirator. Det betyr at vår kapasitet til å behandle kritisk coronasyke foreløpig er meget god foreløpig.
  9. Er du under 60 år og uten andre alvorlige underliggende sykdommer, er det minimal sjanse for at du dør av Coronaviruset i Norge. Også om du er frisk og over 60 år strengt tatt. En studie italienske myndigheter nylig foretok, viste at 99% av de som har dødd av coronaviruset hadde andre sykdommer fra før. Og snittalderen på de døde er 79,5 år i følge Bloomberg

Time out på Sukkerbiten

Sukkerbitens framtid er altfor viktig til og overlates prkåte politikere i valgkampmodus

Mitt kjærlighetsforhold til Sukkerbiten går tilbake til en sensommerdag i 2003. Da sto jeg i shorts og spredde 10 tonn sand utover helikopterplassen ved siden av Oslo Havns hvite sukkerbitbygg. Da fant jeg over 100 kondomer i et bittelite område, et bevis for hvor lukket dette området var for 16 år siden. Kun horekunder og narkomane vanket her. Grunnen til at jeg var der skyldtes at Oslo Byaksjon skulle markere vårt aktivistprosjekt Lido Oslo – tegnet av arkitekt Magne M. Wiggen. Vi ville gi fjorden tilbake til folket, og var overbevist om at en bystrand akkurat her var en god ide, selv om alle politikerne var skeptiske. Vi fikk rett. Nå vil alle ha strand overalt i Bjørvika.

Sukkerbiten har lenge vært en-ikke sak. Det har vært stor politisk enighet om at Sukkerbiten skal reguleres til både kultur og friområde. Reguleringen fra 2003, og gjentatt i 2014, har samlet bred politisk konsensus. Helt fram til Sukkerbitens Venner på forsommeren satte i gang med sin vellykkede aksjon for å omregulere Sukkerbiten til gratis friområde. Debatten de har reist må hilses velkommen – jo flere som engasjerer seg i byutvikling, jo bedre er det. Da øker sjansene for at prosjektene som blir vedtatt, både bygger på de beste argumentene og skaper bredt eierskap blant byens befolkning.

Men å presse fram beslutninger når det er så mye støy er sjelden lurt. F.eks tok daværende byrådsleder Erling Lae en time out når det stormet som verst rundt Barcode i 2006/2007. Til tross for at jeg sendte ham en sms der jeg truer med å terminere vårt vennskap hvis han snudde, hehe. Lae ville ha tid til å vurdere alternativer, fikk det, og realiserte Barcode nærmest etter den opprinnelige planen. Fordi alternativene ikke var realistiske. En time out er ikke det samme som omkamp, snarere tvert i mot. En time out skal øke sjansene for at det IKKE blir omkamp.

Da må time out´en brukes lurt. Det er særlig fire forhold som må jobbes med.

  1. Hva med grøntarealene i Bjørvika? Et oppslag i Aftenposten nylig spurte beboere og brukere av Bjørvika om deres ønsker for bydelen. Det var unison samstemmighet i at Bjørvika må få større innslag av grønt. Dette savnet må tas på alvor. Det er ikke lett å forstå hvor grøntarealene kommer når du står midt i byggeplassen Bjørvika. Dessverre fikk vi aldri et informasjonskontor for Bjørvika slik de så forbilledlig har fått til i HafenCity – Hamburg. Men politikere og utbyggere som vet hva som kommer, må klare å kommunisere hvilke grøntarealer og friområder som er under utrulling eller planlegging. Dette er en ren kommunikasjonsutfordring og kan enkelt løses.
  2. Kan Sukkerbiten huse både en kulturbygget attraksjon, og være et velfungerende friområde? Det er nok av øgly eksempler på at utviklere kliner noe grønt på steder der de ikke klarer å realisere et bygg eller må tilfredsstille utearealnormer. Tankegangen er enkel: Identifiser områdene som er utelatt fra planleggingen (spaces left out after planning – SLOAP), rull ut noen gressstrå, plant noe buskas, og voila, så skal det oppstå et paradis for både planter, dyr, barn, svermende tenåringer og eldre flanører. Selv om alle intuitivt vet at utearealene ikke engang kommer til å tiltrekke seg nødne hunder. Skal et friområde fungere må økosystemene, både det økologiske og sosiale, fungere. Er Sukkerbiten stort nok til å balansere et kulturbygg og et friområde?
  3. Hva skjedde med medvirkningen i Fjordbyen? Utbygging av Fjordbyen er egentlig forbilledlig. Politikerne har bestemt utnyttelsesgraden og planmyndighetene tegnet ut vedtakene, og utviklerne har fulgt opp. Men Fjordbyplanen ble unnfanget i en tid da medvirkning i planprosesser ikke var på agendaen. Ettersom fjordkanten tettes igjen, og folk skjønner at det blir veldig mange bygg, er det ikke rart at de reagerer. Det rødgrønne byrådet har selv uttrykt at medvirkning skal prioriteres. Hvordan skal man sikre god medvirkning når framtidens Sukkerbit skal formes?
  4. Hvor er begeistringen for det planlagte Fotografihuset? Jeg har til dags dato ikke hørt noen si noe begeistret og visjonært om hva Fotografihuset skal drive med. Og like viktig: Hvorfor skal de ligge akkurat på Sukkerbiten? Vi vet at de budsjetterer med 250 000 besøkende årlig, at de trenger stor grad av offentlig støtte, og at de har lett etter et egnet sted lenge, men så er det bråstopp. Det kan virke som om de bevisst ligger under radaren og kynisk kalkulerer med at et politisk flertall bestående av H, Ap og V skal vinne fram. Hvorfor skal det være så jævla vanskelig å snakke begeistret om noe de tror skal tiltrekke seg 250 000 årlig? Det holder ikke med å si at fotografi er det mest brukte kommunikasjonsmiddelet i dagens samfunn pga smarttelefonen. En av grunnene til at Sukkerbitens Venner har fått så mye oppmerksomhet rundt forslaget sitt er at tilhengerne av Fotografihuset har samlet seg rundt sin egen fem-meter, der de utelukkende mumler til hverandre , totalt uinteressert i hvor ballen er.

Mitt enkle råd er derfor. Ta Sukkerbiten ut av valgkampen, ta en pustepause, og start med å gi gode svar på de fire utfordringene overfor.

Byutviklingen trenger en feminin revolusjon

Blant de mange som forsker på verdier og nasjonale kulturer anfører prof. Geert Hofstede en viktig verdimensjon som skiller mellom “masculinity vs. feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog, feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen og avfyrer kommandoer.

ill. Rhizome by Alex Hibbit

Det er nettopp sterkere grad av feminine verdier byutviklingen trenger. Fordi:

  1. Det viktigste i byutviklingen nå er medvirkning. Vårt teknokratiske planregime som reduserer medvirkning til å skrive høringsuttalelser og delta på informasjonsmøte der PBE forteller om hvordan et eiendomsprosjekt blir, er håpløst utdatert. Beboere og utbyggere må finne hverandre i en tidligfase og lære av hverandre. Alle eiendomsprosjekter må starte med involvering av brukerne og beboerne. Av minst to årsaker. Prosjektene får bedre og får større treffsikkerhet fordi beboerne/brukerne kan fortelle om hva området mangler og trenger. Sjansen for uproduktive omkamper blir også mindre. Slik medvirkningsprosesser krever en helt ny dialogbasert logikk.
  2. Utbyggerne og planmyndighetene må opp av skyttergravene, og skjønne at de er avhengig av hverandre for å bygge en enda bedre by. Oslo har et “perverst” planregime der det offentlige planlegger på annen manns grunn. Hadde kommunen f.eks.eid all grunnen som i Amsterdam hadde planlegging vært enklere, men også mistet mye av dynamikken som byutviklingen i Oslo har. Men sjansen for at dialogen mellom utvikler tog planmyndigheter sporer av er desto større.
  3. Maskuline byutviklere bør gå tilbake til skolepensum og lære seg Newtons tredje lov for bevegelse. Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning, eller den gjensidige påvirkning av to legemer på hverandre er alltid lik, og motsatt rettet. Sagt med andre ord. Enhver kraft som vil forsøke å påvirke en annen vil bli møtt av motkraft. Det er med andre ord fånyttes å prøve å banke fornuft inn i en motpart. Skal eiendomsbransjen få et bedre forhold til planmyndighetene må endringen starte hos dem selv.
  4. Livskvalitet rommer så mangt, men inkluderer også å ta omsorg for omgivelsene sine. Det utslitte bærekraftbegrepet har i kjernen en tanke om organisk vekst der endringer gjøres med tanke på å videreforedle det livet som allerede leves. Det gjelder også bygg. Framfor å fokusere på å rive og bygge nytt, handler det å utvikle eksisterende bygningsmasse og tilpasse det nåtidens menneskelige behov for organisering av hjem, arbeid og sosialt samvær. Nye ideer trenger gamle bygg som Jane Jacobs så treffende formulerte det.
  5. Feminine verdier er mer opptatt av rhizomatisk knoppskyting enn å dyrke røtter. Knoppskyting er horisontale bevegelser som dyrker en kultur hvor nye ideer belønnes. I vår disruptive byutvikling kan ikke fokus for en organisasjon være å dyrke røttene, men å stimulere og gjødsle den kollektive intelligensen menneskene i byen deler.

Kan eiendomsbransjen redde verden?

NIcolai “Wonderboy” Riise i MAD arkitekter sier i et oppsiktsvekkende intervju med Estate Play i Cannes, at gårdeiere og utviklere som ikke følger med i miljøtimen framover vil brenne inne med nybyggene sine. Miljøbevisste kunder velger heller å flytte inn i gamle bygg for å spare klimautslipp. La oss hjelpe Nicolai Riise med å redde verden. og bli med på et tankeeksperiment. Fra og med i morgen blir det ulovlig å ta i bruk nye materialer til bygg. Både nye bygg og rehabilitering av gamle må bruke de materialene som allerede finnes i Oslo. Dette gjøres av tre grunner. For å øke verdiene på bygningsmassen (oppvinning), forsterke den lokale identiteten, samt redusere klimautslipp.

Skriften på veggen er relativt tydelig. Eiendomsbransjen står for mellom 20%-40% av klimautslippene globalt, 40% av energiforbruket, forbruker 40% av nye materialer, og står for hele 1/3 av verdens avfall. Oslo skal redusere klimautslippene med 95% innen 2030. Bransjens miljøfokus har vært på miljøsertifisering av nye bygg, men debatten om gjenbruk eller å se på hvor mye av bygg som rett og slett bør få lov til å stå i fred, har vært mer eller mindre fraværende.

Som kulturløse nordmenn er vi mest opptatt av å kjøpe eller bygge nytt. Penger har vi nok av og få ser verdien av å rehabilitere. Nye produkter har den fordelen at de ikke kan spores tilbake til de som har laget dem. De er alltid laget så glatte fordi kjøperen da kan gå rundt i omgivelser som ikke avslører plagsomme spor av tidligere levd liv. Men derved reduserer vi rikdommen i byens kultur. Få bygg forteller en historie, og byens mange fortellinger blir redusert til en haug med nye sjelløse bygg.

Gamle teglvegger skjæres ut i passe størrelser og rehabiliteres før de settes sammen til en ny mosaikk. ill. Lendager Group

Men fortvil ikke. Her er de fem første skrittene for å hjelpe Nicolai Riise med å redde verden:

Tenk sirkulært, ikke lineært. Ingen materialer skal noen gang tas ut av kretsløpet. Materialene kan settes sammen på forskjellige måter for å øke verdien av dem, men ikke fjernes. Dette stiller store krav til kvaliteten på materialene som settes i produksjon.

Lag et ressursregnskap. Alle transformasjonsprosjekter må starte med en kartlegging av hvilke ressurser og kvaliteter som allerede finnes i den eksisterende bygningsmassen. Hva kan gjenbrukes? Hva bør rett og slett få lov til å stå? Ut fra dette er det mulig å lage en produktkatalog med en enhetlig oversikt over hvilke materialer som kan brukes i transformasjonsprosjektet.

Hjelp utbyggeren med å tenke økonomi når det gjelder gjenbruk. En utbygger kan gjerne ha som formål at de skal redde verden, men det skal ikke koste dem ett øre ekstra. MAD arkitekter har kommet langt i Norge på denne type regnestykker. Det viser seg at gjenbruk ikke blir billigere, men heller ikke dyrere. Den store forskjellen for utbygger er at kostnaden for materialer går kraftig ned, mens penger til arbeidskraften går kraftig opp, fordi de gamle materialene må behandles på nytt

Tenk industrielt. Vi må bygge opp en gjenvinningsindustri som lager nye materialer av gamle materialer. Det hjelper ikke at entreprenører har et lite lager med restmaterpaler på lur. Noen må tjene store penger på å rehabilitere og koble nye materialer. Her ligger nøkkelen til verdiøkning. Oppvinning betyr at materialer tas ut av sin produkssyklus og settes inn i en ny. F.eks. kan gamle teglvegger som skjæres ut av gamle bygg, rehabiliteres og settes sammen til en ny mosaikk som øker verdien på bygget. Plastflasker kan bli lydisolering. Gamle vinduskarmer kan bli eksklusive vegger. Når hjernen din først har begynt å spinne og tenke sirkulært er det ingen vei tilbake.

Kapitalismen må ta i bruk grønne incentiver. DNB har allerede innført ordninger med å lavere rente til de som skal bygge miljøbygg. Slike incentiver kan enkelt vris til å gjelde bygg med en stor andel av gjenbruk. Hvilken utbygger i verden vil ha høyere rente på lånet sitt enn strengt tatt nødvendig, bare fordi de ikke gidder maset med gjenbruk? Regnestykket som MAD har satt opp viser at økt gjenbruk ikke behøver å bety dyrere bygg. I dette tilfelle er grønne incentiver for å øke graden av gjenbruk ekstremt virkningsfullt

Harry Potter og Arbeiderpartiforbannelsen

Som så mange småbarnsforeldre tidligere, er jeg fanget i Harry Potter-universet. Ikke bare gjennom bøkene og filmene, men også gjennom fysisk å gjenskape dette universet ved hjelp av LEGO. Faktisk er jeg så fanget at jeg har begynt å overføre dette fiktive universet på mitt virkelige liv. Her er et forsøk på å forklare Arbeiderpartiets hovedproblem ved å plassere Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte inn i Galtvort-systemet. Hovedproblemet kan avsløres allerede: Hvor er Rektor Humlesnurr og hvem er Harry Potter i Arbeiderpartiet?

Arbeiderpartiets Harry Potter

Derimot er det langt enklere å plassere andre. Før vi gyver løs på den nåværende partiledelsen og dens åpenbare feilsammensetting, så kan vel alle være enige om at hovedproblemet til Arbeiderpartiet eller Galtvort er at rektor Humlesnurr er borte. Kom tilbake til Jens Stoltenberg!

Jonas Gahr Støre ligner mest på den forfengelige professoren i svartekunster – Gilderoy Lockhart (egentlig var det Hugh Grant som fikk rollen, men ypperlig spilt av Kenneth Branaugh i filmatiseringen), som vi møter i Mysteriekammeret. Han er mest opptatt av å se bra ut, ære og berømmelse, og stjeler hemningsløst fra andre trollmenn, og prøver å stikke av da han snart skal stå ansikt til ansikt med selveste basilisken, før han avleverer en formel som gjør at han mister hukommelsen. I det virkelige livet har Støre ingen tentakler til grasrota i Ap, og forstå av den grunn ingenting av partiets indre stridigheter og strukturelle motsetninger.

Galtvorts Trond Giske

Trond Giske er Voldemort. Derom hersker det ingen tvil. Hvis det er noen som fremdeles tror at Trond Giske kan revitalisere Arbeiderpartiet etter endt “soning”, er beskjeden klar. Glem det. Han var en gang en mektig kraft, som ikke klarte å balansere det mørke og det lyse, og mørknet helt. Nå handler alt om å gjenvinne Galtvort for den foreløpig kroppsløse Giske, mens han dreper enhjørninger og vegeterer på andres kropper. Voldemort prøver seg stadig og ble sist sett i professor Krengles kropp eller Tore O. Sandvik som han heter i det virkelige livet.

Hadja Tadjik er lett som en plett å plassere i Potter-universet. Hun er legemliggjøringen av Hermine Grang. Den vitebegjærlige og pliktoppfyllende lesehesten med sin skarpe tunge og gompebakgrunn. Men dette er også et problem som nestleder. Hun er ingen professor McSnurp, den strenge, men rettferdige lederen av Griffinghuset. Inntil bok fem (har ikke kommet lenger enn til s.345) har hun vist få lederegenskaper selv om hun er snarrådig. (NB! En Harry Potter-leser har i ettertid avslørt at Hermine bli magiminister. Det er altså håp for Hadia)

Kjersti Stenseng og Anniken Huiltfeldt har ingen så sterke karakteristiske at de  kan få sin egen rollefigur. For å være grei kan vi opphøye Anniken Huitfeldt til å være dødseteren Lucifus Malfang, hvis viktigste egenskap er å forsøke å imponere Voldemort. Kjersti Stenseng kunne kanskje ha vært Stønne-Stina, men det må forkastes. Fordi det er dog åpenbart at begge damene må plasseres i Smygard-huset siden de forsøker å innynde seg hos Voldemorts tilhengere, og ta plassen hans i Arbeiderpartiet.

Da blir 1000-kroners spørsmålet: Hvem er Harry Potter. Hvem er så ren i sjelen at hun eller han kan hanskes med døden uten la seg merke? Svaret må finnes i Griffinghuset. Det er der de gode kreftene på Galtvort skjuler seg. I det virkelige livet kan Griffingene sammenlignes med de mange ordførerne i Arbeiderpartiet. Mens toppledelsen i Ap er fullstendig handlingslammet, syder det av liv og virkekraft lokalt. Byrådsleder i Oslo – Raymond Johansen er åpenbart Ronny Wiltersen, den modige og trofaste hjelperen til Harry. Men hvem er i stand til å bekjempe Voldemort slik at Galtvort kan gjenfinne seg selv?

Rett fra hofta. Arbeiderpartiets Harry Potter er Ingrid Aune. Hun ble ordfører i Malvik kommune i en alder av 30 år, og er så ren i sjelen at hun fremdeles kan synge barn av regnbuen og få tårer i øynene. Ingrid vil fremdeles redde verden selv om hun etterhvert har fått tung politisk erfaring fra sine mange eventyr. Men viktigere er at hun er koblet til Voldemort gjennom det innfule trønderblodet, og bare hun kan komme levende ut av en konfrontasjon med selveste Styggen uten annet enn en pikant arr i panna.

La valgkampen begynne.

 

 

Utrydd Biltema-viruset

En epidemi herjer i vårt lille land. Viruset heter Biltema og sprer seg rekordhurtig, I fjor åpnet Biltema fem nye varehus. I år skal de åpne seks nye. Men det stopper ikke der. Innen 2028 skal de ha 100 varehus i Norge. I dag har de 64.

De nye varehusene til Biltema skal ta inn alle de 19.000 varene i sortimentet står det å lese i Nettavisen. Dermed må varehusene være fra 5.500 kvadratmeter og oppover. Som begrunnelse for at de må etablere seg utenfor bysentraene sier konstituert daglig leder Dag Bergby at de “må ha godt med parkeringsplasser”, og at “i dag etter mange år med sortimentsglidning” (de selger nå alt fra kaffe til hydrauliske billøftere) må ha store varehus utenfor bykjernen.

ill. Fra nyetablert Biltemabutikk på Gjøvik. Foto: Newswire

Heldigvis er det mange fylkesmenn og lokale politikere som ikke svelger agnet om nye arbeidsplasser. Biltema oppgir i en pressemelding at problemer med reguleringsforhold har stoppet eller forsinket byggingen av flere varehus. La meg gi fire argumenter for at politikerne må stoppe dette viruset en gang for alle.

  1. Byspredning er norske småbyers største utfordring. Å spre handelen til store big boxes langt utenfor bykjernen vil føre til tapping av hjerteblodet som heter sentrumshandel, Hva hjelper det å få ti nye arbeidsplasser til kommunen hvis sentrum dauer?
  2. Målet for alle byer er at alle reiser skal tas med gange, sykkel eller kollektivtransport. Big boxes utenfor bykjernen fører til både økt biltrafikk og økning i reiselengde. Dette er en hån mot dette overordnede politiske målet for byutvikling.
  3. Bærekraftig byutvikling tilsier at byer må vokse innenfra og ut. Å etablere schwære kuruker i byenes randsone er det motsatte av bærekraftig byutvikling
  4. Det er fullt mulig å etablere seg i bykjernen også for større varehus. Det er bare å se til et lignende konsept som også er importert fra søta bror. Clas Ohlsson. 41% av omsetningen deres kommer nå fra Norge. Kjeden har 15000 artikler i sortimentet sitt og hvor ligger deres flaggskipsbutikk i Norge? Jo det er i Torggata i Oslo.

I Nettavisenartikkelen kommer Bergby med en oppfordring:

– Jeg oppfordrer kommuner, bønder og eiendomsfolk til å tipse oss om hvor det kan være mulig å etablere Biltema-varehus. Vi ser etter godt synlige og trafikkerte plasser, og behovet vårt for å sette opp et konseptvarehus er 15-20 dekar, sier Bergby.

“Nu er på tide at sige i fra”, telegraferte den karismatiske aktivisten og folketaleren Bjørnstjerne Bjørnson til Christian Michelsen i den opphetede situasjonen før unionsoppløsningen i 1905. “Nu er på tide at holde kjeft”, skrev Michelsen tilbake. Overført til Bergbys oppfordring. Ikke gjør som Bergby sier. Innfør umiddelbar radiotaushet.

 

Lindas vaffelrøre

Hvis noen politikere føler seg kallet til å bevege seg nedover Verdiveien i årets valgkamp, har vi alle en plikt til å gripe etter vår retoriske revolver. Dette blogginnlegget er ment som en veimine slik at alle som tar ordet “norske verdier” i munnen sin, blir blåst ut i grøfta.

Kulturminister Linda Hellelands ofte rørende forsvar for norske verdier er så hjelpeløse at det gjør vondt. Nå sist i sommerferien der hun står fram i VG sammen med Senterpartiets Ola Borten Moe. I det intervjuet får vi høre at det å servere kaffe og vaffel, gå i gudstjeneste, dusje etter gym´en og se på den samme barnetimen på NRK er norske verdier som er under press pga den fæle innvandringen. Men dette representerer jo på ingen måte “verdier”, dette er kun skikker eller tradisjoner som utmerket god kan og bør endre seg selv om det kollektive verdigrunnlaget til nasjonen Norge forblir relativt uendret.

La oss gå til forskningen. Den nederlandske professoren Geert Hofstede er kanskje den som har forsket mest på nasjonale verdier. En mye brukt definisjon (Hofstede et al) er at kulturen “distinguishes the members of one group or category of people from others”. Den nasjonale kulturen består da følgelig av verdisett i bunnen som gir seg utslag i forskjellige ritualer, skikker, tradisjoner etc. Verdier følger med som en nisse på lasset slik at nordmenn i gitte situasjoner reagerer relativt likt. Hofstade opererer med fem ulike verdiakser eller det han kaller kulturdimensjoner. Den ene er “Power Distance Index” som sier noe om hvordan innbyggerne aksepterer ulikhet og hierarkier Det norske sosialdemokratiets likhetstenkning er således en utpreget norsk verdi. “Individualism vs Collectivism” er også en interessant kulturdimensjon som sier noe om innbyggerne primært tenker i form av “vi” eller “jeg”. Andre undersøkelser viser at moderne velferdsstater – inkludert Norge – stort sett kommer i form av “jeg”, der selvrealisering erstatter stammefelleskapet i mindre utviklede nasjoner. En tredje verdidimensjon er “Masculinity vs. Feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen.

Oppsummert er de tre mest typiske norske verdiene likhet, selvrealisering og feminin. Disse funnene passer som hånd i handske med funnene i World Values Survey der statsviteren Ronald Inglehart har vært sentral.  Gjennom nærmere 40 år har innbyggerne i verdens nasjoner blitt spurt om sine verdier. Det viktigste siktemålet med å gjennomføre disse målingene er å se hvordan verdigrunnlaget ev. endres i takt med utviklingen i levestandard. Og jeg kan berolige Høyre-Linda og SP-Ola med at det norske verdigrunnlaget endres umerkelig over tid.

Som det går fram av diagrammet fra 2015 er norske verdier i all hovedsak sammenfallende med resten av de protestantiske landene i Europa. Og de har endret seg forbausende lite. De protestantiske verdiene sammenfaller i stor grad også med funnene hos Hofstade. Våre samfunn er sekulære der religion er en privatsak mellom deg og Gud (Hører du Listhaug?), alle mennesker har rett til å realisere seg selv uavhengig av kjønn, seksuell legning eller sosioøkonomisk status. Vi tror på likeverd mellom kjønn, og at politikk skal være basert på rasjonalitet og ikke følelser.  Dette er norske verdier. Alt annet er løgn. Basta.

Moralen er: Norske verdier er ikke truet. De er hamret inn i fjellet på Galdhøpiggen, og selv Dovrefjell faller garantert før disse verdiene er truet. Det er noe grunnleggende unorsk å sutre over at norske verdier er truet. Norske politikere som forsøker å slå populistisk mynt på innvandringsmotstand, bør dyppes i tjære og fjær og sendes ut i den norske fjellheimen på evig botsvandring. Herved er Frp-Sylvi, Sp-Ola og Høyre-Linda brennmerket som dumhetens akse i den norske partifloraen.

Venstres høydeskrekk

Venstre stjerneskudd Guri Melby går ut i Aftenposten og karakteriserer den planlagte utbyggingen i Middelthunsgt. 17 – hvori inkludert et bygg på hele 14 etasjer – for “galskap”. Vel, bygget er to etasjere høyere enn naboen i Colosseum Park og fire etasjer mindre enn KPMG-bygget et steinkast unna. Og selv i Lillestrøm bygger de nå 14 etasjer i sentrum. Utsagnet bevitner dessverre mest at Venstre fremdeles lider av høydeskrekk.

ill. LOF Arkitekter

Her kommer to argumenter som tilsier at bygget minst må være 14 etasjer:

  1. Uterommene rundt skolen blir bedre etter utbygging. Her er jeg helt enig med skolebyråd Tone Tellevik Dahl som sier til Dagsavisen at det blir bedre kvalitet på både Fonteneplassen og gatene rundt som følge av prosjektet. Jeg er en av de de få som faktisk har hengt på Fonteneplassen. Yrende folkeliv er ikke det som springer en i øynene. Etter arbeidstid/skoletid er det knapt noen som bruker plassen. En og annen fyllik henger der, og flere kanyler vitner om andre og mer lyssky beskjeftigelser. Plassen er også lite funksjonell, da bortsett fra lekeapparatene mot vest og stripa nordover langs skolebygget. En av grunnene til at Fonteneplassen ikke fungerer, skyldes at Nordeas gamle hovedkontor stengte hele kvartalet, og elevene på Majorstua skole ser stort sett inn i en mørk vegg vestover. Den planlagte utbyggingen åpner hele kvartalet og gir elevene fri sikt mot Frogner stadion, og skaper en sammenhengende plassdannelse/grøntdrag fra Sørkedalsveien til Frogner stadion. Det alene forsvarer en såpass høy utbygging.
  2. Men det er også en annen grunn til at området må tåle høy utnyttelse. Når Fornebubanen en gang åpner (planlagt 2022), viser Ruters undersøkelser at Majorstua rykker forbi Jernbanetorget og blir Oslos største kollektivknutepunkt. Er det ett sted i byen som må tåle bymessig fortetning er det altså her. Men når Majorstualokket kommer om noen år vil området skifte karakter og bli et paradis for myke trafikanter og skolelelver.

Den magiske 100-års skogen

Dette er en magisk fortelling fra virkeligheten. Nærmest upåaktet i norsk media, men kanonisert i utlandet. I tre år har en selsom forsamling på rundt 100 mennesker samlet seg på parkeringsplassen ved Sport´n, ikke langt unna Frognerseteren. For hvert år øker antall utlendinger som vil være med på denne pilgrimsreisen på vegne av framtiden og håpet. Og siden utlendinger ikke har det samme forholdet til norsk skau som innfødte, går turen på grusveier, og ikke smale skogsstier. Der går vi i samlet flokk en snau halvtime mot et magisk sted kalt 100-års skogen. Her har kommunens skogvokterne ryddet et lite skogholt hvor det er plantet 1000 grantrær som skal vokse uforstyrret i 100 år. Grantrærne inngår i kunstprosjektet Future Library. Men før vi går videre i fortellingen må vi gå tilbake i tid.

Foto: Tone-Lise Vilje

I 1992 utarbeidet den visjonære biblioteksjefen Liv Sæteren ved Deichmanske en fortelling om de mange rommene som skulle være en del av det nye Hoveddeichman. I mange år hadde hun jobbet for å få en ny hovedfilial, og endelig hadde hun fått los på lokaler ved Galleri Oslo. I Sæterens visjonsfortelling skulle ett av rommene være et stillerom for upubliserte tekster. Her skulle folk legge igjen tekster og manuskripter. Av en eller uforklarlig grunn ble også dette stillerommet stående igjen, selv når kommunen slipte spareljåen, og planene for det Deichman som vokser fram i Bjørvika, ble endevendt for noen år tilbake. Spiren til noe magisk var sådd.

Årene gikk. I 2002 ble de første utbyggingsplanene i Oslo utarbeidet. Velsignet av kommunen og anført av den allestedsnærværende Bernt Stilluf Karlsen og Bjørn Sund, ble det utarbeidet utbyggingsplaner som i detalj sa hvor mye utbyggerne fikk bygge ut i Bjørvika mot at de satte av penger til infrastrukturtiltak. Det ble etablert en vinnvinn-situasjon. Utbyggerne tjente gode penger, og kommunene fikk bygget nødvendig infrastruktur uten å bruke skattepenger. Utviklingen av Bjørvika kunne skyte fart. Bjørvika Utvikling AS ble etablert av grunneierne HAV Eiendom og Oslo S Utvikling. OG her hadde historien sluttet, hvis ikke Bjørvika Utvikling hadde ansatt Anne Beate Hovind som sjef for pengene som skulle gå til kunsteriske formål i Bjørvika. BU har satt av 20 mill. kroner til kunst. 75 % av kunstbudsjettet skal brukes til permanente kunstverk i allmenningene, og 25% til temporære kunstprosjekter.

I 2012 kom to forløsende møter. Før den tiden hadde Anne Beate Hovind plassert den skotske kunstneren Katie Peterson en uke langt ute i bushen rundt sine hjemtrakter i Elverum. Katie overlevde, og sa hun ville lage et kunstprosjekt som skulle hete Future Library og vare i 100 år, men at hun trengte en skog. Anne Beate hadde deretter to avgjørende møter. Først måtte hun overbevise leder av Bymiljøetaten – Hans Edvardsen – om at hun måtte få en skog. Etter et langt møte som primært handlet om at Edvardsen ville ha flere småbåter og kaiplasser i Bjørvika spurte han plutselig: Hvorfor ville du ha dette møte? Anne Beate svarer at hun trenger en skog. Edvardsen tar seg til haka og svarer lavmælt: Det må vi da få til. Deretter avtaler Anne Beate møte med biblioteksjefen Liv Sæteren for å presentere kunstprosjektet. Siden Future Library handler om at tilsammen 100 internasjonale forfattere skal levere et manuskript hvert år, men først publiseres i 2114, trenger manuskriptene å oppbevares i mellomtiden. Liv Sæteren tenkte først at det hele var galskap, men så etterhvert som Katie snakket, skjønte hun plutselig at det var oppfyllelsen av hennes 20 år gamle drøm om stillerommet med upubliserte tekster. Tårene begynte å renne hos begge. Det engelske ordet “serendipity” er kanskje mest dekkende. Ordet betyr noe sånt som “tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse”. Uten å vite om hverandre hadde både Katie og Liv den samme drømmen. Og resten er historie.

Tilbake til skogen. På veien inn til den magiske skogen kunne Svein Lund i Lund Hagem fortelle at de akkurat nå jobbet med å behandle trærne som ble hugget i Nordmarka. De skal gjenbrukes i det nye bibliotekets stillerom, der manuskriptene skal oppbevares. Vel framme ga skogvokterne oss bålkokt kaffe og helnøtt, visstnok fordi det var akkurat det skogen luktet da Katie og Anne Beate gikk i skogen for første gang, og de fant denne nordvendte hellingen hvor lyden fra byen var borte. Den kritikerroste islandske dikteren, roman- og tekstforfatteren Sjón holder sin tale. Ulastelig antrukket, som om han aldri har gått i en skog. Noe han på spørsmål fra meg også innrømmet at han aldri hadde gjort. En kvinnelig harpist og en kvinnelig sopran framfører to islandske sanger til et publikum som sitter på sitteunderlag rett på stubbekratt, og som ikke helt skjønner hva de er med på. Bortsett fra at akkurat her og nå oppheves den lineære tiden. Et manus overleveres, et manus ingen av oss nålevende noensinne får lese. Men samtidig er dette et statement. Om 97 år vil det fremdeles eksistere en sivilisasjon. Det vil fremdeles eksistere papirbøker. Menneskene vil fremdeles være dannede og lese bøker, og best av alt, da har verden allerede glemt Trump.

 

 

Kantinehøns

Det finnes ikke noe stussligere rom enn den norske kantina. Kantina er Frederick W. Taylors ultimate triumf. Ingeniøren i Midvale Steel Company tok i bruk stoppeklokka for å finne den optimale ressursbruken. I sin iver etter å effektivisere ville han luke ut all menneskelig kontakt og sørge for at skrittene du tok ble færrest mulig. Taylorismen er fremdeles det rådende prinsipp innenfor dinosaurselskapene.

Høydepunktet i taylorismen er kantina. Der står alle de innsatte frivillig i kø på faste tidspunker mellom 11.00 og 13.00, får maten sin fra hvitkledde og underbetalte robotaktge vesener med fraværende blikk, setter seg ned på sine faste fengselsplasser, og har samtaler rundt bordene som er like spenstige som den daffeste selters. At de innsatte bruker kantina og oppfører seg frivillig som burhøns, er egentlig det endelige beviset på at mennesket ikke har en fri vilje.

Burhøns-636x360

Men ikke nok med det. Bortsett fra i tidspunktet mellom 11.00-13.00 er det ikke en kjeft å se i kantina. 22 timer av døgnet står de heslige respatexbordene og pinnestolene alene og gaper hånlig mot deg. Og selvfølgelig er kantina lagt til enten toppetasjen eller førsteetasjen. Det rommet som brukes minst i en bedrift må jo ha den beste beliggenheten. Forstå det den som kan.

For byutviklingen er kantina en katastrofe.  Det har Mikael Godø skrevet god om her. For å supplere ytterligere. Oslo hadde i 2016 i overkant av 7000 selskaper med mer enn 10 ansatte. For enkelthetens skyld sier vi at det finnes 7000 kantiner i Oslo. Det er 7000 verdifulle rom som i all hovedsak kun brukes mellom 11.00-13.00, og hånler mot oss resten av dagen. Og ikke nok med det. Hvis vi setter snittstørrelsen på disse 7000 selskapene til 30 ansatte, betyr det at Oslo mister 210 000 mennesker som daglig kunne myldre rundt i Oslos gater og serveringssteder midt på dagen.

Hvordan kan og bør det gjøres? På Vulkan er spisesalen på PS Hotell kantina for både hotellgjester og ansatte i bedriftene som holder til der. En genistrek er at kantina i tillegg er showroom for bedrifter som vil vise fram sine produkter. Strengt tatt kan lamper, stoler, bord og det meste delfinansieres av selskaper som bruker kantina som salgsutstillinger for sine produkter. Da blir vi i tillegg kvitt en bråta med tilsvarende styla, men like dumme showroom. Store selskaper kan også gjøre avtale med serveringsstedene i nærheten, og være med på å subsidiere de ansattes kaloriinntak. Selskapene får i bøtter og spann tilbake. Medarbeiderne kvitrer som frie fugler, og ikke burhøns. Produktiviteten øker, i tillegg til at den generelle folkehelsa blir bedre. Bylivet eksploderer på dagtid, og serveringsstedene får så høy omsetning at de kan sette ned prisene. Med det som følge at vanlige folk begynner å spise ute også på kveldstid. Noen som igjen fører til lykkeligere familier, det sivile samfunnet styrkes, størrelsen på leilighetene kan krympes, boligbehovet reduseres osvosv. Det er minst ti fugler i hånda på en gang det.

Her er det ren forbrukermakt som gjelder. Jeg oppfordrer herved alle yrkesaktive folk i Oslo til kantinenekt. Til å begynne med vil rutinemennesket i dere tvinge dere til å oppføre dere som Pavlovs rotter, og sette kursen mot kantina straks klokka er slagen 11.00. Men det er som all annen avhengighet. Straks dere er over den verste kneika, får dere en intens lykkefølelse. Vi kaller det frihet. Fra nå av kan dere spise hva dere vil. Når dere vil. Og med hvem dere vil.