Advokat Hermansen

– Det bor en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er ikke om man skal godta eller forkaste Hermansen, men i hvilken grad man skal tørre å slippe sin Hermansen løs.” Advokat Hermansen.

HMBbilde16

Foto: Harald Medbøe (byoriginal.com)

Peder Gunvold Hermansen (1910-1993) kom til Oslo som ettåring, og vokste opp som et veltrent skolelys. Han tok juridisk embedseksamen i 1942, og bilder av han fra den tiden viser en pen, velkledd herremann med briller og velfrisert kort hår. Allerede som 20-åring gikk han med hatt fra Christiania Hattemakeri og skreddersydd dress. Ved krigens slutt levde den anonyme juristen et anonymt liv på Godlia og senere Lilleberg med kone og to barn. Ekteskapet gikk over ende, og han flyttet ut i 1957, året etter at Hermansen ble innlagt på sjette avdeling ved Ullevaal Sykehus for første gang.

Hermansen traff sin store kjærlighet – Elvira Nathalie Andersson – på Dikemark noen år senere. Da Elvira dør etter kun tre år, er det noe som også dør i Hermansen. Fra hans bolig i høyblokkene på Bøler blir antrekkene mer og mer teatralske og livets hans blir en maskerade. ”En dag kunne han dukke opp som sjørøver med rubin i øret, det neste som cowboy eller sjeik. Eller bankraner, kosakk eller engelsk politimann” som Even Saugstad skriver i boken Byoriginaler.

Menneskene på Bøler elsket sin fargeklatt. Som det står skrevet i Bølersangen: ”Hvor finnes det advokater/med stråhatt og bonjour?/En herremanns teater/hvor det spilles med bravour./Det er på Bøler min venn.”. Forfatteren Tove Nilsen som vokste opp i naboblokka kan ikke erindre at noen snakket nedsettende om han. Som lokalentusiast hadde Hermansen andelsbrev i Bøler samfunnshus og var en aktiv deltaker i Bøler Arbeiderpartilag, og på Samvirkelagets årsmøte. Alltid drikkende det samme, en halv kopp kaffe ispedd store doser ketsjup.

For oss som vokste opp i strøket ble den lange T-baneturen til og fra byen en ren fest hver gang Hermansen dukket opp med sine akrobatiske ablegøyer: ”Det er ikke i klærne jeg har min force – styrken ligger i sjelen og fysikken.” T-baneturner´n gjorde øvelser de færreste gjør etter han.

I ett av sine få intervjuer sa han til Dagbladet i 1983: ”Som gammel jurist er jeg mest opptatt av å finne et smutthull – i tyngdeloven”. Selv om Hermansen frivillig tok narrens rolle var han tilsvarende tydelig på at narren er den eneste som aldri blir narret. Han kunne også spille rollen som normal, men det var det mest slitsomme for da måtte han ”undertrykke alle sine sider som ikke stemmer med det rolleheftet man har fått utlevert”.

”Peder Gunvold Hermansen døde 12. Juni, 83 år gammel. Seks uker før sin død var han offer for blind umotivert vold fra en kriminell, noe som sannsynligvis forårsaket hans bortgang”.

Denne teksten er inspirert av Even Saugstads ”Byoriginaler og personligheter i Oslo” (Frie Fuglers forlag 2008).

 

 

 

 

Har vi Oslo nå?

Bypåske. Denne vanskelige øvelsen vi aldri får helt taket på. Jeg har ikke tall på hvor mange avis, radio- og TV-oppslag jeg har vært i for å forsvare vår eksotiske rett til bypåske. I alle andre europeiske land valfarter både inn- og utland til hovedstaden, men i Oslo stenger vi ned hele sjappa og drar til fjells. Fjols til fjells. Heldigvis er det de riktige folkene som blir igjen i byen. De som drar bort er de du aldri bruker en kalori på.

Selfie

Men alle bypåsker trenger faglig påfyll. Første bypåskedag startet med sol på verandaen, kald Riesling i glasset, og diktsamlingen “Til min by. Oslodikt gjennom 400 år” nennsomt plukket av Per Holck. Av mye høystemt ræl om naturen, Akershus festning, Ladegaardøen, Hovedøen og Ekeberg er det to stemmer som står kraftfullt frem og sier noe vesentlig om Oslos lynne. Ved å lese Wergelands “Kristiania” (epilog til Campellerne) og Olaf Bulls “Oslo-hus” (prolog til nedleggelsen av første steinen til Rådhuset) slår Oslo opp sine dører. Til tross for at det er nærmere 100 år mellom de to diktene problematiserer de begge hvordan man skal forholde seg til den nye byen som truer med å fjerne sporene av den gamle by. Selv lander de stødig, om enn ikke uproblematisk, på et forsvar av den nye byen.

Henrik Wergeland skrev “Campellerne eller Den hjemkomne Søn” til åpningen av Oslos første egentlige teater Kristiania Theater i november 1837. Wergeland tapte kampen om å få oppført stykket sitt som det første til Andreas Munchs “Kong Sverres Ungdom”, men fikk stykket satt opp i 1838. Stykket er mest kjent for det berømte Campellerslaget. Wergeland skriver selv om slaget: “Mit stolteste øieblik er unegtelig det, hvori jeg fra min Loge var vidne til mine fienders morderske nederlag i det saakaldte «Theater- eller Campbeller-Slag.» Wergelands kulturpolitiske motstandere – tilknyttet Intelligenspartiet – mobiliserte til pipekonsert under syngespillet, mens den vanlige Christianaborger svarte med å klappe. Klapperne vant suverent over piperne, og det brøt ut masseslagsmål etterpå

Syngespillet omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før bruddet kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved.

Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”, og ikke minst det nye gatenettet utenfor Kvadraturen får oppmerksomhet: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”. Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.”

Prologen “Oslo-hus” er Olaf Bulls siste og største dikt til byen. Da grunnstenen til Oslo Rådhus ble nedlagt en vakker septemberdag i 1931, ble det lest for første gang av skuespilleren David Knudsen, etter at Johans Svendsens pompøse Festpolonaise var dødd hen mellom Vikas murvegger. “Det var stille som i en kirke hele tiden mens den lange prolog blev lest, og da de siste strofer i et stadig stigende crescendo var slynget ut, braket et kraftig bifall løs,” heter det i en samtidig beretning.

Bull starter også han med en tilbakeblikk på den gamle byen, før han midtveis skifter tema og problematiserer brytningen mellom den gamle og den nye by: – Men skal han streife et saa kinkig tema som skiftet mellom ny og gammel aand, kan denne veien fra symbol til schema em smule sammentrængt beskrives saan: Som gaterne for længe, længe siden ble boret gjennom venlig, vakker skog, saa brøt igjen det nye fremskridts plog igjennen husene fra Fædretiden! det gjorde ofte ondt. Det var nødvendig.

Bull tar også et høystemt farvel til det som ble revet for at Rådhuset skulle bli bygget: – Dog, førend diktet hylder dagens fest, saa faar den tilgi det, at det berører! et døende miljø, en siste rest av gamle, underlige byvalører! De graa kvartalerne, som nu skal rives, de gamle, raatne rønnerne som gaar – i déres skygge kunde kunsten trives i maleriets ypperste aar! Det bringer sindet til at drømme lidt, at skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit.

Dette er også en nyttig påminnelse til alle de som kjenner rykket fra rivefoten i seg. En by trenger også nedslitte strøk som kan huse byens frie sjeler. Oslo har opplevd – med noen få unntak – en rekordvekst siden begynnelsen av 1800-tallet. Gravemaskinene elsker av den grunn byen vår. Men desto viktigere blir det å hindre utvikling på utvalgte steder.

Som seg hør og bør løfter Bull sin prolog på slutten til en hyllest av det nye bygg og det nye by som vokser fram mellom Klingenberg og Kontraskjæret:

– Gigantisk skal den staa og skrape skyen/og liksom løfte med sin svære vægt/på mange maater denne rare byen/som den har løftet smagen hos den slægt! Den vet, det krever baade kløgt og kynde/at lutre Oslos vanskelige lynne, men sætter al sin evne og sin ære, i det at gjøre byen, vi har kjær, til en kulturens kampplass hvor det èr, om ikke altid godt, saa værdt at være.”

Oslo er definitivt en by det er verdt å være i. Hele året. God bypåske til mine allierte.

 

Barcode dekodet?

Aftenposten har byutvikling som satsingsområde, og har i den anledning viet Barcode en artikkel sett gjennom øynene til en OMA-ansatt arkitekt. Gianotten slår fast i overskriften at Barcode er feilslått byutvikling fordi den er løsrevet konteksten, og har startet i feil rekkefølge. Dronning Eufemias gate skulle komme først, deretter byggene. Sjelden er det levert en mindre presis analyse. Nå har jo jeg vært en varm forsvarer av Barcode i snart tolv år, så spesielt upartisk er jeg ikke, men lener meg derfor tilbake fra polemikken, og lar kraften i mine argumenter forhåpentligvis tale for seg.

1. Stjernearkitekt meg her, og stjernearkitekt meg der.

David Gianotten blir presentert som stjernearkitekt i overskriften. Selvfølgelig for å gjøre kritikken enda mer drepende. Det har gått inflasjon i begrepet stjernearkitekt og det blir nå brukt om nær sagt alle som har tegna noe større enn et hundehus. Men her kan pensum i bygeografi hjelpe oss. James Faulconbridge (Urban Stud 2009 46: 2537) skiller skarpt mellom to globale arkitektpraksiser. Den ene er globale arkitektfirmaer som har kontorer i en rekke land – f.eks. Skidmore Owens & Merill – og som også kan kalles Global Intelligence Group. Disse ligner veldig på tisvarende firmaer i andre bransjer, enten det er PwC, Deloitte eller Ernst & Young. Opp mot disse definerer Faulconbridge individuelle globale arkitekter – forstått som Star Architects – Gehry Partners, OMA, Zaha Hadid Architects osv. Her er det stjernearkitekten selv som står i fokus. De ansatte jobber for han eller henne, og er egentlig bare brikker eller små tannhjul som jobber for det store geniet. Gianotten er ingen stjernearkitekt, men et lite tannhjul som jobber for den store stjernearkitekten Rem Koolhas i Office of Metropolitan Architecture. Dermed faller mye av kraften i hans argumenter. Også fordi han tydeligvis ikke har lest mye av Rem Koolhaas

2. Fuck context

Gianotten har to tynne spikere i suppa si. Den første er at Barcode i seg selv er flotte bygg, men at de ikke forholder seg til en kontekst. Kontekst er her det magiske ordet. Det skal bety noe som beriker det allerede eksisterende bygningsmiljøene og på en new age-måte skal reflektere byens verdigrunnlag. Rem Koolhaas selv er tydelig på at han driter i kontekst. Alle som besøker science ficiton-byggene hans rundt jernbanestasjonen i Lille, eller det nye De Rotterdam

De Rotterdam

Foto: De Rotterdam. Hvilken kontekst mener Gianotten at OMA har plassert dette gigantbygget inn i?

skjønner at kontekst er noe som skal utfordres og etablerers på nytt og nytt. Det er nettopp stjernearkitektenes oppgave – å plassere symbolbygg inn i en annen kontekst, for derved å utfordre den gamle. Det er også umulig å forstå hvilken lokal kontekst som eksisterte i Bjørvika der jernbanespor, trafikkmaskiner og havnevirksomhet konkurrerte om den mest heslige estetikken. Barcode representerer en ny begynnelse for dette eldgamle Central Business District. I Bjørvika lå bordtomta og skapte ufattelig rikdom til trelastpatrisierfamiliene fram til den brant i 1819. Her nå Nyland Mek. Verksted og gjennomførte dampskipsrevolusjonen i Norge. Det er åpenbart at Gianotten ikke kjenner områdets historie og lirer av seg noen floskler som faller til stengrunn.

3. Rekkefølgebestemmelser.

 

Så til den andre spikeren. Gianotten – jeg tar høyde for at han er gjengitt noe upresist – lirer av seg flere selvmotsigende utsagn: “Målet må i stedet være å skape aktivitet og arbeidsplasser. Derfor er det så viktig å få generert aktivitet i et område, før du lager rammeverket. Hvis du starter med rammeverket og tror at dette vil føre til aktivitet, vil du ofte bomme. Gjør du det motsatte kan du ikke mislykkes”, sier han. Senere utdyper han at Dronning Eufemias gt. skulle komme før byggene.

For det første. Det arbeider nærmere 10 000 mennesker i Barcode allerede. Man har altså klart å skape en haug av arbeidsplasser. For det andre. Hvorfor mener han at planleggingen av området skulle starte med Dronning Eufemias gate? Bylivsundersøkelsen utført av Gehl Arkitekter viser jo at folk bruker byen primært for å treffe andre og/eller å handle. En gate er ingen attraksjon i seg selv. Hvis vi derimot skal nærme oss en rekkefølgebestemmelse for nye områder tror jeg alle er enige om at kollektivtransporten må på plass først. Det er byplanleggingens første bud. Og Sentralbanestasjonen eksisterte som landets suverent mest brukte kollektivknutepunkt før Barcode ble bygget. En TØI-rapport viste at Barcode sparer Oslo for 7,300 bilturer daglig. Det viktigste i så måte var å sørge for at Trelastgata fungerer for å sørge for sømløs overgang mellom Sentralbanestasjonen og Barcode.

Da er vi over på det siste springende punktet. Hvordan skaper vi liv og røre på gateplan også etter arbeidstiden slutt? Fredningen av Barcode er nå opphevet. Vi forventer at 2015 blir det året at pacemakeren i Bjørvika blir slått på. Oslo S Utvikling har bevisst unngått å leie ut lokaler før området er mer ferdigstilt. Det har gjort at Kunsthallen og Serrano lenge var eneste tilbud. Nå har f.eks. Elixia etablert seg som en attraksjon for beboere på Grønland og Gamlebyen, mens restauranten Vaaghals er tjoka full til lønsj, og et perfekt sted for julebord. Dronning Eufemias gate åpnet, og uteområdene er i hvertfall delvis opparbeidet.

Det er først nå de resterende butikk- og serveringstilbudene rulles ut denne våren og sommeren at dommen over Barcode kan felles.

 

 

 

 

 

 

Hva gjør vi med Tronsmo?

Tilfellet Tronsmo bokhandel kan enkelt oppsummeres med et spørsmål som er umulig å svare enkelt på: Hvem skal betale for å bevare byens mangfold?

Går alt etter planen blir Tronsmo sparket ut av sine lokaler ved Tullinløkka 1, august i år. Bokhandelen må vike for et nybygg i regi av Entra som etter planen skal huse alle jusstudentene. Alle er skjønt enig om at Tronsmo ikke bare er en butikk, men snarere en kulturinstitusjon, og at byens mangfold faller noen grader ned mot enfold hvis den blir borte. Bokhandelen er en ren bokhandel som tilbyr et bredt spekter med slow books – bøker med lang liggetid, og tegneserier. Er du kun ute etter bestselgere som kjøres inn på paller for å bli revet bort på en dag, bør du gå i lange baner rundt Tronsmo. Det vanskelige spørsmålet er hvem som skal betale for at Tronsmo skal overleve som kulturinstitusjon. Marginene i den spesialiserte bokhandlerbransjen er små og det skal ikke store økningen i husleien til før det betyr kroken på døra.

1965485_10152457393441824_4721227010293277488_o

Siden jeg er i det rause hjørnet skal ansvaret for byens mangfold plasseres demokratisk hos en bukett av aktører som alle får tildelt et prosentvis ansvar.

10% butikken selv.

Det er deilig å slå seg på brystet og kalle seg en kulturinstitusjon, for da er man bevaringsverdig per se. Men hvis ikke Tronsmo bokhandel også bedriver produktutvikling, spesialisering og innovasjon, kan de like gjerne flyttes til Norsk Folkemuseum på Bygdøy med det samme. Erling Moe Fisk & Vilt på Youngstorget var en meget charmant fiskebutikk med sitt østtyske bemanningssystem, en som ekspederte kunder, en som pakket fisken, og en som satt i kassen. Men forbitrelsen over at Erling Moe forsvant forstummet raskt når Fiskeriet ankom lokalene. Tilbudet av fersk fisk var minst like bra, mindre personellkostnader, og du har i tillegg muligheten av å spise delikatesser som fiskesuppe, blåskjell eller kjøpe en billig fiskekake to go.

30% gårdeier.

Det er blitt mer og mer vanlig å differensiere leiepriser for å sikre den rette butikkmiksen i større kvartaler. Kommersielle kjeder får blø, mens nisjebutikkene blir subsidiert. Her er det også viktig at gårdeierne tenker som Wallenbergerne, og tilbyr langsiktige og forutsigbare leiebetingelser. Men subsidiering må være temporært, vanlige butikker må leve av egen inntjening skal de ha livets rett over tid.

30% det offentlige

Et vanlig Høyrebyråd misliker sterkt å gripe inn i markedsmekanismene, men selv i byen over alle byer – New York, intervenerer det offentlige i markedsmekanismene. I Norge ble det meste av husleiereguleringen opphevet med den nye husleieloven av 1999, selv om Oslo og Trondheim gjorde et unntak for boliger oppført før 8. april 1940 fram til 2010, da husleiereguleringsloven ble opphevet i sin helhet. Husleieloven § 4-6 gir i dag hjemmel for å innføre husleieregulering i form av maksimalleie eller leiestopp, men bare for bestemte leieforhold, bestemte perioder eller i bestemte områder. Bestemmelsen forutsettes bare benyttet i krisesituasjoner – ikke til noen permanent regulering. Et annet alternativ er at kommunen hvis de eier bygget selv, kan subsidiere leien, ev. kjøpe bygget slik de gjorde med Hausmania. En annen kommunal utvei er å havne på kulturbudsjettet.

20% butikkens eksisterende kunder

Det skal ikke mange hundrelapper til fra eksisterende kunder før marginene blir bedre. Kulturinstitusjoner som Tronsmo har et utbredt nettverk av stamkunder som allerede har en sterk egeninteresse av at bokhandelen eksisterer. Vanlige kulturinstitusjoner har som regel en venneforening som bidrar med en liten ekstra skjerv hver gang det trengs.

10% byens befolkning

På FB-veggen min er det en tråd om Tronsmo, og der viser en deltaker til et tilsvarende eksempel i den amerikanske byen St. Paul. Der har engasjerte borgere laget et eget crowdfunding-prosjekt kalt Independence Day for å betale husleieøkningen hos SubText bokhandel. Crowdfunding er det nye store nå, og tillater vanlige folk å betale noen lapper for å finansiere prosjekter de liker mot at de blir ”eiere”. Byens befolkning har også et ansvar for å finansiere mangfoldet. De kan ikke bare dytte det over på gårdeier eller det offentlige. Å signere opprop koster ingenting, det er først når man må åpne sin egen lommebok vi får se hvor mye folk verdsetter å ha Tronsmo i bybildet.

Svaret på spørsmålet stilt i innledningen er derfor: Byens mangfold kan kun sikres hvis et bredt spekter av aktører tar ansvar. Framfor å dytte ansvaret over på enkeltaktører må hver og en spørre seg selv om hva jeg kan bidra med. Hva vil du bidra med?

 

 

Munch er Alive and Fucking

Dialogutstillingen Melgaard + Munch på Munchmuseet er kunst-Oslos store snakkis denne vintervåren. Engasjementet er høyt i avisene, og forargelsen over den odde sammenstillingen er påtrengende. En ting er sikkert. Denne forunderlige utstillingen er det ingen som forlater uten at den setter merker i deg.

Det første rommet setter tonen. På mange måter har den samme funksjon som ingefæren før sushien. Den skal nullstille sansene og gjøre deg klar for det som kommer senere. Et anonymt parkmaleri av Munch settes sammen med Melgaards kanskje barnsligste maleri med noen malingsflekker på en ensfarget bakgrunn. På gulvet mellom maleriene er det en hageslange i en eplekasseaktig framtoning. Ingen vet om det er en gjenglemt slange etter at håndverkerne bygde Munchmuseet, eller om den ble brukt av Munch på Ekely. Men selv om ingen vet hvorfor står den nå engang oppført i inventarlisten.

Tanken bak dialogutstillingen er simmelsk i sin kjerne. Simmels begrep om broen (lansert i Brücke und Tür, 1909) viser hvordan subjektet forholder seg til omverdenen, enten det er naturfenomener, objekter av nytte- eller estetisk verdi, eller andre mennesker. Broen representerer en permanent synliggjøring av den subjektive aktiviteten som foregår når mennesket mentalt binder sammen to punkter for å gi dem sammenheng og dermed mening. Aktiviteten består dermed i overkomme en hindring og forene isolerte elementer. Tilsynelatende har disse tre elementene ingenting felles, men like fullt starter hjernen med å lage broer mellom dem.

Deretter går veien videre til rommet populært kalt blindtarmen. Egentlig skulle ikke dette rommet tas i bruk, men Snøhettas Ketil Thorsen (Snøhetta er formgiver for utstillingen) insisterte på å ta det i bruk. Her ligner utstillingen til forveksling en normal museal utstilling. Veggene er hvitmalte, Munch og Melgaards malerier henger side ved side med vanlig etikett ved siden av, og viser hvordan Melgaard i en periode av sitt liv på 90-tallet aktivt forholdt seg til Munch. På veggen vises en rekke motiviske referanser til Munch, som Døden og livet (1894), Kyss (1897) og Hendene (1893-94). Og ikke minst er referansene tydelig på Untitled (Couple) fra 1997, der Melgaard bearbeider figurgruppen i Munchs Kyss.

Men akkurat som blindtarmen representerer også dette rommet en blindgate i utstillingen. Straks vi kommer inn i hovedrommet splintres den museale virkeligheten. Denne del av utstillingen har fått det intetsigende og exphil-lignende temaet «Seksualitet, kjønn og normativitet». De hvitmalte veggene erstattes av en kakafoni med farger og perversjoner med Melgaards pubertale doveggskriblerier, og med Munchs og Melgaards malerier hengende side ved side uten etiketter. På gulvet står erigerte skulpturer, og hjernen starter straks med å trekke sammenligninger og lage mening mellom de ulike uttrykkene. Uten hell. Schizofrenien truer med å bryte ut. Alle menneskene i rommet begynner å svette, og flakke ukontrollert med blikket før hjernen tar et sjefsgrep og parkerer Melgaards uttrykk. De blir henvist som forstyrrede private bilder han burde ha tatt med terapeuten sin, mens Munchs malerier stiger poetisk fram som universelle bilder av menneskelivets brytninger og sårbarhet.

Word Art

Foto: Fra Melgaards avdeling med nyproduserte verk.

Deretter blir resten av utstillingen plankekjøring. Melgaards visuelle støy blir med ett underordnet Munchs kollektive skrik. Kanskje er det også intendert at Melgaard blir den masochistiske og underlegne parten i denne dialogutstillingen, til tross for hans visuelle dominans. Bjarne Melgaards egen avdeling med nyproduserte verk i midten bærer tittelen «Daddypussy», og viser et glimt av det kommersielle tivoliet som Melgaard er midtpunktet for. For meg ble det mest overraskende møtet i denne delen en skulptur av en løve som omfavner en mann fordi ingen av dem har ståpikk. Siste del av utstillingen «Sykdom, død og dystopi» går også friksjonsfritt. Vårt følge på seks personer går kjapt i gjennom til utgangen, og er alle samstemte. Munch er alive and fucking. Melgaard er hans bitch. Sikkert til kurator Lars Toft-Eriksens nøye utpønskede plan. Vi er tross alt på Munch-museet.

Slaget om Frigg

Jeg har vært styreleder i Frigg i seks år. Dette er historien om hvorfor jeg ikke er det lenger.

Scenen var som tatt ut av Snorresagaene. Den nye og den gamle tid i Frigg satte hverandre stevne i et auditorium på Menighetsfakultetet en kald vinterdag i januar. Det gikk som det ofte går i sagaene. Motstanderne mot endring mobiliserte massivt. Den nye tid ble rævkjørt, stemplet som tilhengere av unfair play og sendt med pakkepost til Langtvekkistan. Seks år knallhardt arbeid ble lagt i grus i løpet av to dramatiske timer.

Olav den Helliges fall i slaget på Stiklestad, 1859

illustrasjonsfoto: Slaget på Stiklestad eller Slaget om Frigg?

Først bakgrunnen. Styret hadde innkalt til ekstraordinært årsmøte for å velge et nytt styre. Ikke fordi klubben var i noen som helst krise, snarere tvert i mot. Den sovende kjempen Frigg hadde gått fra noe over 600 medlemmer til nærmere 1100. Omsetningen hadde økt fra 2,1 millioner til 5,5. Klubben hadde også gjort et kompetansemessig kjempeløft. Det ble utarbeidet femårsplaner, vi hadde etablert et sportslig utvalg, disiplinærutvalg, etablert eget Akademi, rullet ut årgangskoordinatorer, og kanskje viktigst av alt. Spillerflukten fra ungdomsavdelingen var tetta med betong. Fra å være en av de klubbene som mistet flest spillere i ungdomsavdelingen, var vi nå en av de klubbene som fikk flest spillere fra hele Oslo.

Kjernen i styret – eller 5-banden som en av våre motstandere døpte oss – ville ha ekstraordinært årsmøte for å få et samlet styre som delte vår visjon om å skru A-laget sammen med resten av klubben. Som hos alle breddeklubber levde A-laget sitt eget liv helt upåvirket av resten av klubben. Det ville vi endre på. A-laget skulle bli julestjernen på toppen av det glitrende Frigg-treet. Vi ville forme hele klubben rundt vår gyldne 98/99-årgang. Vi trodde klubben var moden for å ta en Ferguson – endelig kunne vi satse på ungdommen, og sørge for å pumpe unge ambisiøse spillere opp på A-laget. I løpet av seks år hadde A-laget brukt over 70 spillere, men ingen fra egne rekker hadde etablert seg. Med ett hederlig unntak av Ulrik Ferrer fra G97. Årsmøtet ga oss en tsunami som svar.

Hvorfor gikk alt så galt? Motsetningen mellom de som primært ville at Frigg skulle være en fritidsklubb for barn og unge i nærområdet, og de som ville at Frigg skulle være en fotballklubb som var attraktiv for hele Oslo lå og ulmet hele tiden. Den ekstreme veksten i Friggs ungdomsavdeling hadde skjerpet motsetningen mellom bredde og satsingslag. Selv var jeg veldig klar på at Friggland ikke er en lukket rikmannsghetto i Oslo som skulle være seg selv nok, men skulle bli hele byens lag. Ingenting gjorde meg mer stolt enn da jeg så spillere fra Søndre Nordstrand og Groruddalen ta T-banen til Friggfeltet med Frigglogoen på jakker og bag´er.

Den utløsende hendelsen var at kjernen i styret ville erstatte dagens A-lagstrener, og sette sammen et helt nytt team med fokus på spillerutvikling. A-lagsspillerne i styret klikka i vinkel. A-laget var en klubb i klubben med sugerør i lomma til klubbens rike onkel, og var en sammensveiset vennegjeng. Anonyme kilder i Frigg ba samtidig tillitsvalgte i andre klubber om å grave opp dritt på hovedtreneren i ungdomsavdelingen. Disse ble så overlevert Nettavisen på et sølvfat, dandert med et selektivt utvalg av styremailer. Nettavisens sportsredaktør Roy Kvatningen svarte med å lage hele seks oppslag på Frigg. Det hører med til historien at verken Kretsen eller Forbundet har forfulgt påstandene som ble omskrevet i Nettavisen. Men slik er nå engang vanlige folk skrudd sammen. Ingen røyk uten ild, og påstandene som rammet hovedtreneren i ungdomsavdelingen og styret som ikke ville sparke han, henger ved oss som bålrøyken i turklærne. Kvatningen kommer aldri til å få noen SKUP-pris for sitt arbeid. Men det skal bli interessant å prøve saken for PFU. Kan virkelig en journalist framsette injurierende påstander uten belegg?

Tilbake til det ekstraordinære årsmøtet. Årsmøtet utviklet seg tidlig til et lynsjemøte der mobben hisset hverandre opp. Vi visste tidlig hvor Friggvinden blåste da den gamle Friggformannen – som hadde vært i klubben siden krigens dager – reiste seg og sa at alt var bedre før da alle spillerne kom fra nærområdet. Breddemødrene i flertall fulgte opp og skjelte ut laglederne fra satsingslagene våre, og sa at de hadde ødelagt ungdomsavdelingen. De glemte at det satt over 20 spillere fra ungdomsavdelingen i salen. Mange av dem fra andre deler av Oslo. Halvparten av dem gikk gråtende hjem til sine foreldre og sa at de ikke var ønsket i Frigg. Noen sendte mailer til klubben og kalte Frigg en jævla rasistklubb. Nærmest over natten mistet Frigg hele sin ungdomsavdeling. Over 50 spillere meldte seg ut den første uka. Med på enveisbilletten ut av klubben fulgte syv av våre beste trenere, fem aldri hvilende lagledere og vel 100 entusiastiske foreldre. Seks år arbeid var lagt i grus på noen dramatiske timer i et auditorium på Menighetsfakultetet.

Tilbake satt triumferende breddemødre, A-lagspillerne som nå kunne fortsette å være en social club, og gamle grinebiterne som forlengst skulle vært hengt i hornet på veggen. På to timer mistet Frigg hele sin framtid og alle kreftene som kunne bygge en ny grunnmur. De reaksjonære kreftene i Frigg mobiliserte og vant slaget, men tapte i samme slengen både krigen og framtiden. Det gledelige med historien er at ungdomsavdelingen som ble presset ut av Frigg marsjerte i samlet flokk til Sagene som tok i mot dem med åpne armer. Allerede nå har de markert seg med å vinne flere cup`er, og er en enda mer sammensveiset gjeng enn tidligere. De representerer det nye Oslo, og burde gi oss Osloborgere hornmusikk i brystet. På samme måte som alle framgangsrike byer er multikulturelle, er også framgangsrike fotballklubber det.

Det er med tungt hjerte man bryter med klubben man har gitt ti år av sine liv til. Men når alle menneskene du har jobbet og blitt glad i har forlatt Frigg, er ikke bruddet så vanskelig som det kunne ha vært. Når det ekstraordinære årsmøtet valgte å styre klubben inn i Tornerosesøvnen igjen, har Frigg rykket tilbake til start. For alle oss som vil forme det nye Oslo er det bare å hoppe av toget, finne nye arenaer, og samtidig ønske Frigg lykke til på reisen.

 

Den islamske fare?

Samtalene rundt middagsbordene og der folk møtes hardner til i Oslo. For ikke lenge siden møtte jeg relativt oppegående mennesker på en barnebursdagsfest som sa det var skremmende å ikke vite hva som foregår i hodene på muslimene i Oslo. Muslimene ble objektivisert, og behandlet som en gruppe. Samtidig hadde en gjeng fra Oslo relativt harde diskusjoner på en bar i Cannes nylig hvor to gode liberalere fra hhv. Berlin og Amsterdam advarte mot den islamske fare, og at vi var naive som ikke tok dette på alvor. Vi dro selvfølgelig rasistkortet altfor tidlig, men de ga seg ikke. Det ble en god debatt som varte ut i de sene nattetimer. Dermed disse refleksjoner som forhåpentligvis kan gi ro i sjelen, om ikke til resten av verden – så ihvertfall til innbyggerne i Oslo.

safe_image

Illustrasjonstekst: Dette er mitt Oslo

1. Logisk inkonsistens.

Det er umulig å objektivisere seg selv. Vi er subjekter som selvsagt kan prøve å gi våre handlinger en rasjonell ramme der vi handler ut fra målbare kriterier. Men det vil aldri bli “sant” i vitenskaplig forstand, fordi det er oss selv som tenkende og handlende subjekt som utfører denne operasjonen. Ingen mennesker er heller determinerte. Vår vilje bryter med sedvanen uansett hvor slapp viljen er og sterk sedvanen er. Dermed kommer vi over i en annen posisjon. Det blir selvrefererende inkonsistent hvis vi ser på oss selv som subjekter, men “de andre” – i dette tilfelle muslimer – som objekter. Derav følger det at muslimer heller ikke er en gruppe som med nødvendighet tenker likt. Muslimer er subjekter som oss og må behandles som individer. Hva en gærning gjør har ingen smitteeffekt utover handlingen vedkommende gjør. Eller mener du som leser dette at resten av verden skal tenke at alle nordmenn er like vestkantgutten som sprengte regjeringsbygget? Lærdom nr. 1: Slutt derfor å se på muslimer som en gruppe.

2. Økonomi eller religion?

Det er dessverre blitt en lei tendens til å se på kulturelle verdier og ikke økonomiske behov som normutløsende for menneskers handlinger. Frp har vært den drivende faktoren her, fordi partiet ikke representerer noen produktivkrefter, slik som bønder (SP), arbeidere (AP) eller arbeidsgivere (H). Men dette er en misforståelse som delvis kan forklares i kjølvannet av samfunnsvitenskapenes kulturelle vending. Både marxister og liberalister har sett på mennesket som homo economicus – der individets handlinger kan forklares vha. tilfredsstillelse av økonomiske behov. Samfunnsvitenskapenes kulturelle vending avviser ikke denne forklaringen, men gjør den mer kompleks. Selv om mennesket nå er opptatt av det gode liv og ikke maks profitt, vil alltid en tilfredstillende økonomi var en viktig del av det gode liv.  Selvrealisering slår ikke inn før økonomien til å gjøre det er sikret.

Også for muslimer. Da samfunnsgeografen Tone Huuse intervjuet innbyggerne i Tøyengata på Grønland, fant hun fort ut at muslimene egentlig ville det samme som etniske nordmenn. Familien måtte ha en god økonomi, barna ha trygge oppvekstvilkår, og muligens overaskende for mange mente flertallet også at religion var en privatsak. Å få muslimer inn på arbeidsmarkedet er den beste måten å få til en god integrasjon på.

3. Gærninger vs. religiøse fanatikere

Jeg har ikke lest Koranen fra perm til perm, men jeg våger den påstanden at du skal være bra skrudd i huet for å tolke noe av det som står der som oppfordring til terrorhandlinger. Gjerningsmannen i København viser et forbausende konsistent mønster. Mistilpassede og kriminelt belastede individer tyr til religion for å gi sine motbydelige handlinger en ideologisk ferniss. Disse handlingene kan riktignok gi inspirasjon og en viss smitteeffekt til andre mistilpassede og kriminelt belastede personer, men der stopper det også. Som under punkt 1. Motivasjonene bak disse terrorhandlingene er individuelle valg, og kan ikke overføres fra subjekt til subjekt.

4. Økende global ulikhet

Det er mange grafer som viser hvordan økonomisk framgangsrike land – med noen få unntak selvfølgelig, ikke minst USA – blir stadig mer sekulære. Det er derfor lett å stirre seg blind på religionen, og overse elefanten i rommet, nemlig fattigdommen. Selv terrorgrupper er så smarte at de gjerne har et økonomisk program for fattige som en inngangsport for å verve mennesker til hellig krig. Mafiaen i Italia vokste jo fram i fattige deler av sør som ikke ble fanget opp av et relativt magert statlig velferdstilbud. Grobunnen for religiøs ekstremisme har som regel røtter i økonomisk ulikhet. Etterhvert som verden krymper og de ulike kulturene kommer nærmere hverandre, samtidig som rike land stenger døra, får vi en relativt eksplosiv coctail.

5. Assymetrisk krigføring.

Dette er kanskje den viktigste komponenten i vanlige folks muslimfrykt. Den klassiske krigen besto at to jevnbyrdige parter der de krigende hadde uniformer, og slåss mot hverandre, mens de lot sivilbefolkningen i fred. Så “ren” har dessverre aldri kriger vært, men krig i dag kan ramme hvem som helst når som helst. Dette er en konsekvens av en assymetrisk krigføring der en part (vesten) er overlegen på økonomisk og militært, mens den andre parten må ramme tilfeldig blant sivilbefolkningen hos motparten for å ha en mulighet til å vinne. Her ha jihadister lykkes godt når vanlige Oslofolk ser mistenksomt på alle som ligner muslimer.

Løsningen er like enkel. Sjansene for at en terroraksjon skal ramme oss er så liten at det beste for oss er å leve vår liv som normalt. Aksjonen da unge muslimer i Oslo slo ring rundt den jødiske synagogen bør ikke minst forstås som at det ikke bare er en religiøs gruppering som slår ring rundt en annen, men at en gruppe Oslofolk slår ringt rundt andre Oslofolk. Vi som bor i byen her har de samme mål og er i samme båt.

Først når noen begynner å se på andre med mistenksomhet i blikket er vår kultur truet.