Sophia Loren er Oslo – Festtale holdt på Rådhusets juleavslutning

Hei Oslo,

Byrådet for byutvikling har gitt meg en bestilling om å si noe lett og ledig om et tungt tema – byutvikling. Jeg tror Bård Folke lenge sto og vurderte om han skulle velge en av komikerne i Torsdag kveld fra Nydalen ev. Oslolosen i Harald Eias skikkelse, men sykelig saklig som han er valgte han til slutt en som også kan si noe substansielt om det han er opptatt av. Jeg vet noen av dere både forventer og trenger grisevitser for å få forløst den rette julebordstemningen, men jeg skal i hvertfall gi dere noe replikker som dere kan bruke til å konversere damene etterpå.

Først vil jeg benytte sjansen til å kommunisere noen sannhetens ord om drikkevaner. Gammel-ordføreren Rolf Stranger likte å husere med kunstnere og skuespillere. I sin selvbiografiske Oslo-bok forteller han en gang om en skuespillervenn som blir så snydens at han må bæres fra Grand Hotell og til Nationtheatret da han skal opptre. Forventingsfulle er Stranger og hans andre venner vitne til at skuespilleren gjør sin beste rolle på lang tid. Moralen er at man ikke skal dømme folk etter hvor mye de drikker, men etter hvordan de gjør jobben sin.

Lysbilde1

Her ser dere Oslo som den styggeandungen. Vi er i alle år forsøkt gjort narr av av de andre byene, og selv ikke mor Norge har elsket oss. Til det har vi vært for forskjellig fra de andre ungene hennes. Den andungen som står nærmest og hånflirer er Bergen, Trondheim gakker fornøyd i bakgrunnen, mens den smilende andungen i forgrunnen er Stavanger som ser på oss som “jævla halvsvensker.” Men vi må konsekvensen av at vi ikke kan reduseres til en stygg andunge som er så mye større enn de andre barna, og si farvel til både de andre gakkgakkene og moren vår. Vi hører ikke hjemme her.

Lysbilde2

(spilte her av filmsnutten). Denne berømte filmsnutten hentet fra Life of Brian sier noe helt vesentlig til alle byer som forsøker å være orginale og kreative når de posisjonerer seg i de globale bynettverkene. Dette bildet viste jeg første gang for delstatssenatorene i Berlin som hadde forsøkt å følge oppskriften til Richard Florida om å bli den mest kreative byen i verden. Problemet er at alle byene ender opp med å kopiere hverandre. Til delstatssenatorene sa jeg at Berlin var hun dama med panneluggen helt først i bildet, mens Oslo var han bakerst som er på vei til å være “individual”, og gå sin egen vei. Det er helt essensielt at Oslo ikke kopierer andre byer, men starter med sine styrker for å bli verdens beste Oslo.

Lysbilde3

La oss for et øyeblikk tenke at Sophia Loren er Oslo og at Jayne Mansfield er Stockholm. Jeg må innrømme at jeg også har fyrt opp under kampen om å slå Stockholm etter at de lanserte slagordet “Capital of Scandinavia” for noen år tilbake. Men det er nyttesløst å bygge noe som helst med utgangspunkt i misunnelse. Oslo er sofistikerte Sophia Loren og Stockholm er bare en storbrystet dum Stureplan-blondineutgave av Jayne Mansfield.

 

Lysbilde4

Oslo har vokst sammenhengende siden 1984 og veksten gjør oss til Europas hurtigst voksende byregion. Desto viktigere er det at vi ikke begynner å tenke at Oslo er full. Til venstre i bildet er nær sagt en vanlig drabantby i forstedene til en kinesisk by. Øverst til høyre i bildet er charmante Rodeløkka, mens på bildet nederst kan dere formelig ane en naken Wergeland ri overskrevs på Blakken. Det brune tømmerhuset til høyre er den gamle stallen. Hvis det nå begynner å snike seg inn en følelse av at Oslo er full, blir det fort begynnelsen på en nedadgående spiral. Da begynner vi å bygge færre hus, mindre skoler og lar kollektivtrafikken slure og gå. Veksten er bra, fordi den holder oss sultne.

 

Lysbilde5

En avart en denne bekymringen er at vi er redde for at veksten fører til en ukontrollert transformasjon. Men det er ingen ting som tilsier at veksten ikke kan håndteres slik at vi blir en moderne og lysere utgave av Gotham City. Det viktigste er å forlate troen på at bare vi fortetter litt her og klatter litt der, så vil alt ordne seg. Vi må få en tetthet og høyde som Barcode flere steder i byen. Om 20 år vil vi uansett angre på at vi ikke bygde høyere og tettere. Vi må slutte å tenke fortetting og begynne å tenke transformasjon.

Lysbilde6

Denne slide viste jeg da jeg holdt foredrag i Barcelona nylig. Øverst til venstre er gjerne hvordan regionen framstiller seg selv. Hullet i midten er byen, og representerer alt det fæle; romfolk, narkomane, bilstøy og kriminalitet, mens regionen kan tilby nusselige eneboliger for alle tilpasset den øvre hvite middelklasse. Byen på sin side ser gjerne regionen som en kvelerslange som hindrere videre vekst. Løsningen er like enkel som genial. Idealet for planleggingen av Osloregionen bør være å bli verdens deiligste cupcake.

Øverst på toppen av cupcaken er de slica jordbærene som signaliserer Barcode-bebyggelsen i Bjørvika. Blåbærene dandert harmonisk på den deilige kremen er de mindre byene som Lillestrøm, Jessheim, Ski osv. Nederst er fundamentet – alle kommunene som ikke skinner, men som utgjør nødvendige  elementer i deigen kalt Osloregionen.

 

Lysbilde7

Her hadde jeg tenkt å slutte. Men å si at Oslo er den stygge andungen som ble en gås, ville ikke vunnet mye gjenklang. Likefullt har vi mye å lære av gåsa. De bytter på å lede fordi alle vet hvor de skal. Ved å fly i flokk får de også mindre luftmotstand og flyr både raskere og lengre av den grunn. Oslo er i alle hovedtrekk en godt styrt by, men både den partipolitiske kivingen og byråkratiets markering av egeninteresse bidrar til at vi ikke flyr i samme retning alltid.

Kanskje er hovedproblemet at vi er nordmenn. Den engelske merkevarebyggeren Julian Stubbs – mannen bak “The Capital of Scandinavia” signaliserte forskjellen mellom nordmenn og svensker slik etter å ha ledet en workshop i Oslo. Hvis du slipper 10 svensker ut av et fly i fallskjerm, ville de straks de landet tatt av seg fallskjermen og stilt opp på geledd. Nordmennene ville derimot skult mot hverandre for så å beinfly i hver sin retning.

Lysbilde8   Selvfølgelig er vi blitt en svane. Vestlendingen Hans E. Kinck har skrevet en vakkert essay om Oslos sjel der han innrømmet at han ikke kommer inn under huden på oss. Annerledes er det med brautende bergensere, eller forfalskede københavnere. Oslo er mangel på fakter, kantete fordi vi er sky, men vennlige. Avslutningsvis minner han oss om at svanene fløy over Oslos vugge. Dyre Vaa´s svaneskulptur i Borgården er inspirert av dette essayet.

Derfor skal dere når dere går hjem og ser ansiktet deres i en vannpytt, i et vindu eller speil, se på dere selv, og tenke – nei dere skal ikke tenke at dere ligner på en svane, da har dere drukket for meget, men “hm, så vakker jeg er”. Det er fordi dere endelig har erkjent at byen dere bor i er blitt en vakker svane på grunn av dere.

Takk for meg, og endelig er det tid for å ta en Oslo-skål!

Jeg tok min ustemte

– sort farse i tre akter

Fortellerstemme (grov røst av Helge Jordal-typen): Selv sjøbodene i Sandviken ga til slutt opp i Bergen, og ramlet sammen i mismot. Georg Johannesen snudde seg i graven mens han messet ”omkring 1970 oppdaget jeg at jeg begynte å bli kunnskapsløs fordi jeg bodde i Bergen. Bergen var ikke en by, men en roman, med 258 000 lesere og like mange diktere”. Så dårlig stelt var det til slutt i Bergen – byen som alltid har krevd av sine politikere at de kan spore sine aner tilbake til Hansa-tiden og blitt født på en sølvtallerken i Marken – at de måtte til Vesterålen for å finne en ordfører med en dose påtatt bergenskjærlighet. Bergens rikeste mann hadde begynt å øse penger utover Tromsø, og på stadion var det bare kråkene som sang. Det hadde også rabla for politiet i byen, da de overbeviste seg selv om at åtteåringer kunne begå avanserte selvmord. På Fisketorget ombestemte de tre små fisk som endte sine liv på fiskehandlerens disk seg, og hoppet ut i havet igjen. Bergen ligger der som en sløyd fisk. Innvollene tyter utover den oppspretta buken.

Skjermbilde 2014-12-13 kl. 21.53.33

Akt 1. Fredag 30. januar 2004 16.00

Partileder Jan Petersen forteller sine to nestledere at han ikke kom til å ta gjenvalg. Erna Solberg dro sporenstreks tilbake til Bergen, og opprettet et war-room på byrådsleder Monica Mælands kontor. Gjennom hele helgen strømmet det blazerkledde Bergensfruer inn og ut av kontoret. Budskapet var ikke til å misforstå selv om det ble fremført med skarre-r-er: Vi i Bergen Høyre skal faen ikke ha en homofil partileder fra Oslo. Så da mandagen ankom og Per Kristian Foss trallende entret Stortinget etter en flott opplevelse i Operaen, var løpet allerede kjørt. Den blazerkledde og perlebehengte bergensmafiaen hadde mobilisert og kuppet prosessen.

Akt 2. Onsdag 15. Oktober 2014 kl. 19.00.

Bergen skriver norsk politisk historie igjen, da Bergen Høyre vraker sin egen byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen. Bergen Høyre har fullstendig gått opp i limingen, og den parlamentariske situasjonen ligner mistenkelig på en polsk riksdag. Krf har gått ut av byrådet etter en aldri hvilende debatt om trasevalg til Bybanen, og Frp truer med å gjøre det fordi Høyre vil innføre eiendomsskatt. Typisk nok gikk det ferske byrådet ledet av Martin Smith-Sivertsen på et prestisjenederlag i bystyret som sin første handling. Byrådskollega Frp gikk sammen med Ap og fikk gjennom et høyhus i Møllendal. Det er av sine egne man skal ha det i Bergen.

I avisene tordner Frank Aarebrot og sier at det aldri før har skjedd at en byrådsleder er vraket av eget parti. Hans konklusjoner er at Bergen ikke er riktig organisert. At Bergen vil leke Oslo og ha byparlamentarisme er overmot. Bergen er ikke stor nok. Det bergenske selvbildet må justeres. Bergen som gjerne kaller seg byen mellom de syv fjell glemmer at selv Oppkuven – en kolle i Nordmarka – er høyere enn det høyeste av deres syv fjell, Ulriken.

Akt 3. Mandag 10. november 09.00.

Fra radioen i bakgrunnen høres en kaukende Lars Vaular ”det er 100 grunner til at Bergen gikk under”.

Brann har rukket ned og ordfører Trude Drevland har innkalt Davy Wathne, og Herman Friele til sitt kontor for et krisemøte. Friele er som vanlig strålende opplagt og roper begeistret ut: -Jeg har ikke peiling på politikk, men jeg er så glad i å selge at jeg må passe meg så jeg ikke selger alt jeg eier og Bergen med”. Davy Wathne er etterpåklok: – Jeg burde skjønt hvor det gikk hen allerede i mai, da vi i TV2 lagde kavalkade over rundens peneste mål, og alle målene som ble vist var de som ble skåra mot Brann. Byen er fremdeles Bergen, men laget er Bånn. – Men Norling var jo så pen i tøyet, repliserte Drevland. – Jeg skjønner ikke at det var mulig. Men jeg kan ikke påta meg å redde Bergen, jeg har mer enn nok med å rydde opp i eget liv. Friele faller inn: – Jeg er heldig jeg, som er født med sølvskje i munnen. Bergen må styres som et firma.

På radioen ler Georg Johannesen: Det er saksen mor Bergen, den håndhilser ikke.