Oslo Akbar (Oslo-trilogien, del I)

Den dårlige nyheten er at verden tilsynelatende er i ferd med å gå av hengslene. Den gode nyheten er at Oslo akkurat har startet sin gullalder.

State of the City-rapporten som Oslo Business Region utarbeider årlig er rett og slett lystelig lesing. Økonomien er allerede så diversifisert og oljeuavhengig at krisen i Nordsjøen ikke påvirker oss. Vi har verdens høyest utdannede befolkning, blant de yngste, og bykroppen vår er verdens mest kompakte. Vi kan bli bedre på vertskap og innovasjon, men dette har vi kontroll på. Noen brunsnegler i den norske offentligheten vil ha det til at Grouddalen er i ferd med å bli Rinkeby i Stockholm eller Rosengård i Malmø, men dette er sludder og pølsevev. Groruddalen er vårt nye G-punkt, og en sosialdemokratisk idyll.

Det er altså ikke slik at verden er i ferd med å gå av hengslene. Globaliseringen av både økonomien og kulturen nedmonterer kun den gamle verdensorden skapt av freden i Westphalen der nasjonene delte territoriet mellom seg. Fram vokser globale nettverk av byer i gjensidig avhengighet. Kjell A. Nordstrøm sto på scenen under fjorårets Oslo Urban Arena og spådde en ny verdensorden bestående av 600 byer. Brexit har også fått fart på London der den nye muslimske ordførerer Sadiq Khan nå forlanger større autonomi fra UK.  Framtiden handler altså om byer og ikke nasjoner. Oslo er det nye Norge.

Der nasjoner kriger, handler byene. Der nasjoner søker homogenitet, elsker byer diversitet. Der nasjoner er mest opptatt av hvor du kommer fra, er byene mest opptatt av hva du kan bidra med. Det er begrep vi bør lære oss en gang for alle når vi nå nærmer oss den nye verdensorden: Akkulturasjon. Begrepet er helt sentralt i sosialantropologi og sosiologi, og betegner at når to kulturer møtes vil begge endre seg, både på individ- og samfunnsnivå, i større eller mindre grad. Disse prosessene går begge veier. Åpne bysamfunn gjør det lettere for individer fra andre kulturer å “hjemme” seg i den nye kulturen for å bruke et begrep fra Sigrid Undset. Byer som klarer å lage tolerante og inkluderende kulturer kommer til å vokse i den nye verdensorden. Byer som forblir i skyggen av nasjonen de befinner seg i, er dømt til å tape.

Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her? Da er vi igjen tilbake til begrepet akkulturasjon. Mange innflyttere jeg snakker med sier at det er vanskelig å knekke Oslokoden. Hvordan skal man integreres i noe man ikke vet hva er? Det har alltid vært vanskelig å knekke Oslokoden. Vestlandsforfatteren Hans E. Kinck påpekte i et essay at Oslo er sky og tilbakeholden. Nordlendingen Geir Lundestad sa det enda mer brutalt. Hvordan kan man forvente at innflyttere skal elske Oslo så lenge Oslo ikke er i stand til å elske seg selv? Gammelordfører Friele i Bergen sa engang at Oslo består av reservedeler fra hele landet. Over 50% av de som bor her er til enhver tid født et annet sted. Som hovedstad har vi glemt å bygge den lokale Oslokulturen. Jeg gjentar derfor spørsmålet: Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her?

12038155_10153016657076851_3322047283785674164_n

Den mest sentrale komponenten i en kultur er verdier. Det finnes til og med en World Values Survey som ser på hvilke verdier som er utbredt og hvordan de endrer seg over tid. Ut fra dette materialet grupperer forskere ulike kulturer i henhold til verdisystemer. Oslo er et gjennomført liberalt postindustrielt og sekulært samfunn med “feminine” verdier. Oslo er det Kjell A. Nordstrøm kaller for Girlville. Det er flere kvinner enn menn her, de tar høyere utdannelse og stormer fram på alle fronter. Men vi må gå enda dypere inn i verdigrunnlaget for å tydeliggjøre hvordan Oslo skiller seg fra andre byer. I Oslo´s rykende ferske Brand Management Strategy har nærmere 1000 Oslopolitans borra i akkurat det som er våre kjerneverdier. Ut av dette omgående materialet er det funnet tre kjerneverdier. Ekte. Berikende. Banebrytende. “Ekte” er i samsvar med Hans E. Kincks observasjon for over 100 år siden. Det er ingen forstillelse eller kunstlethet over Oslofolk. Vi snakker ikke med to tunger. Berikende spiller på den trygge konteksten Oslofolk lever innenfor. Vi står fritt til å forfølge våre drømmer uavhengig av seksuell, etnisk eller familiebakgrunn. Banebrytende peker tilbake på vår historiske kultur. Enten det er våre pionerer Amundsen og Nansen. Eller det faktum at Oslo ikke har en sterk historisk og elitistisk identitet som fungerer som tvangstrøye. Oslo er ikke som København og Stockholm, men ligner mer på Settle, Vancouver og Auckland.

I fase to av det foreliggende profileringsprosjektet skal disse kjerneverdiene forankres i hele befolkningen gjennom utnevnte Oslomabassadører. Det kan bli deg. Det siste skrittet er at Oslos kjerneverdier ligger i bånn for all videre politikkutvikling. Ikke minst må byens viktigste styringsdokument – Kommuneplanen – basere seg på den helt spesielle og unike Oslokulturen. Når Oslokulturen parrer seg med Kommuneplanen vil det oppstå en kreativ eksplosjon som gjør at Oslo garantert til akselrere seg ut av gullalderen og inn i diamantalderen.

Vil du værre med så heng på.

Riv siloene (Oslo-trilogien, del II)

Vi har historiens svakeste byråd. Det er paradoksalt nok gode nyheter for Oslo.

Man måste alltid jämföra” sa den lille pojken Ingemar i “Mitt liv som hund”. La oss gjøre det. Arbeiderpartiet har lånt makten fra Høyre kun to ganger siden Albert Nordengen kom til makten i 1976. Det er ikke rart partiet er litt ringrustne her i Oslo. Men der Gerhardsenbyrådet satte trøkk på næringsutvikling med å opprette næringsbyråd og utformet en næringspolitisk strategi for å skape nye arbeidsplasser, jakter foreløpig det rødgrønne byrådet på biler som om de var IS-terrorister. Og der Gerhardsenbyrådet moderniserte hele den kommunale virksomheten ved bl.a. å igangsette konkurranseutsetting, er det sittende byråd tilsynelatende fornøyd med å innføre kjøttfri mandag i Rådhusets kantine.

Må det være slik? Ja, helst. Hele det indirekte demokratiet hviler på at innbyggerne stemmer hvert fjerde år, og lar politikerne utøve politikken mellom hvert valg. Men den overgripende trenden de siste 20 år har jo vært det som kalles overgangen fra government til governance. Det er mulig å utøve politikk fra mange plattformer, der bystyret bare er en av mange muligheter. Det er altså styrken i de andre politiske plattformene utenfor Rådhuset – Oslos sivile samfunn – som avgjør Oslos skjebne, ikke Rådhuset. Og et svakt Rådhus er strengt tatt beviset for at Oslos innbyggere har tatt makten. Oslo går nemlig så det griner på tross av Rådhuset.

Screen Shot 2015-08-10 at 9.47.07 AM

Foto: Brent Toderian

Hva kan Rådhuset gjøre for å forsterke denne positive trenden? To helt grunnleggende ting. 1. Riv siloene internt i Rådhuset og bli en lean kommune som raskt mobilisere for å møte nye utviklingstrekk. 2. Riv siloene mot det sivile samfunnet, og innfør langt større grad av medvirkning.

  1. Hvordan rive siloene i Rådhuset?

På fjorårets Oslo Urban Arena snakket ex-byplansjefen i Vancouver – Brent Toderian – om hvor viktig det er for en kommuneadministrasjon å lage en felles kultur. Hvordan man organiserer seg er helt uvesentlig, så lenge de ansatte vet hvilket mål de jobber mot. Han brukte eksempelet da president Kennedy spurte en ansatt på NASA om hva jobben hans var: “To get the first man on the moon sir.”Oslo er i norsk målestokk en så stor og uoversiktlig kommune at det er innført en stor grad av linjeansvar. Som i militæret medfører det at man sparker nedover og sleiker oppover. Det vil også si at ansvaret skyves oppover og folk lenger ned i byråkratiet blir påført munnkurv. Inititativ blir effektivt drept på denne måten, fordi rosen alltid går til den over deg, men du får kjeften hvis noe går galt. Det kan også i verste fall også skape en fryktkultur hvis øverste byråkrat ikke er helt riktig navla.

De aller fleste utviklingsoppgavene – innenfor kultur, by- og næringsutvikling – er i sitt vesen sektoroverskridende, og må møtes med fleksible prosjektteam. I dag gjør silotenkningen at hver avdeling i størst mulig grad forsøket å dytte ansvaret over på en annen avdeling eller silo. Hvor ofte har du hørt at noen i kommunen rekker opp hånda og bestemt sier at jeg tar ballen? Oslo kommune må bli lean i den forstand at administrative oppgaver må reduseres til et minimum, slik at man får frigjort ressurser til de fleksible prosjektteamene som jobber ut mot byens befolkning for å løse oppgaver som dukker opp. Og det må skapes en felles kultur og stolthet der alle går på jobb for å skape et bedre Oslo.

2. Hvordan rive siloene mot byen?

Da må vi først ta en titt på hvem Oslos innbyggere er. Altså du og jeg. Sentralt i statsvitenskapen står samfunnets tredeling. Det offentlige, det private og det sivile samfunnet. I Norge er det stort sett bare frivillige organisasjoner som idretten og lavkirken som skjønner hva det sivile samfunnet er. I Norge er det en utbredt forestilling om at det offentlige består av gode mennesker som jobber for det felles beste, mens de pengegriske egoistene jobber i det private. Men stadig flere av Oslos innbyggere bryter radikalt med dette skillet, og virker i det sivile samfunnet. Forfatteren David Brooks kalte den nye klassen for BoBo´s – borgerlige bohemer. Hippier og kapitalister i skjønn forening. Richard Florida kaller dem for den kreative klassen. Men faktum er at det i Oslo befinner seg en stadig større andel mennesker som elsker Oslo, vil ha det gøy på jobb, og må tjene akkurat så mye penger at de har hodet over vannet. Enten det er Einar i Fuglen, Linnea i Greener Events, Runar i Trøbbelskyter, Anders i Mesh, Anne Beate, selve dronninga av Bjørvika eller Heidi, også kalt Mama Tøyen. Dette er Oslos fremste ambassadører.

Kast penga etter dem. La Oslo Business Region – som er kommunens svar på Inovasjon Norge – samlokaliseres med gründerkollektivet Mesh. La byråkratene i Rådhuset som jobber med næringslivet sitte sammen med Oslo Business Region. La byråkratene som jobber med byutvikling sitte sammen med meg i Oslo Metropolitan Area. La Kulturetaten flytte inn hos Sentralen eller hos Kulturhuset på Youngstorget. Rådhuset må vrenges, strippes for ambisjoner på egne vegne, og støtte opp under de initiativ som ambassadørene i det sivile samfunnet tar.

Men det stopper ikke der. I dag er det et kunstig skille mellom offentlige og private penger. Hvis initiativ i det sivile samfunnet styrkes utløser det langt større pengesummer enn når private donorer eller det offentlige står bak, viser organisasjonsguruene Innes & Boheer (2004 A New Paradigm for Participation) og viser til Cleveland. Community-prosjekter som har sitt utspring i det sivile samfunnet har langt større troverdighet, og får innbyggerne til å åpne lommeboken sin på vidt gap. Og hvis dere ikke får hornmusikk i brystet når dere tenker på at alle pengene blant Oslos innbyggere er tilgjengelige for å investeres i byforbedrende prosjekter, har dere ikke noe bryst.

Så ta fram slegga og begynn på den nødvendige revolusjonen. Riv siloene i Oslo.

 

 

 

Disseker Plan- og bygningsetaten (Oslo-trilogien, del III)

Plan- og bygningsetaten har overlevd seg selv. Deler av etaten bør sendes til Brødrene London for skroting.

Hvorfor ender denne reisen hos noe såpass trivielt som Plan- og bygningsetaten? For de aller fleste er PBE noe fjernt man forbinder med behandling av byggesøknader. Færre vet at etaten er prosessdriver bak Oslos viktigste styringsdokument: Kommuneplanen. Det potensialet er på langt nær realisert. Etaten er det viktigste hinderet for god byutvikling i Oslo. Her er historien om hvorfor.

Planleggeren er uløselig knyttet til et teknokratisk og rasjonelt paradigme der den lidenskapsløse eksperten i ensomhet skal konstruere byen på sitt tegnebrett. Selv fikk jeg en aha-opplevelse da jeg på pensum leste en artikkel som tok for seg ulike planleggingsparadigmer. Mest kjent er SITAR-modellen Det jeg trodde var EN måte å organisere planlegging på, visste seg å være bare en av fem muligheter. PBE opererer kun innenfor det teknokratiske (S´en i SITAR) paradigmet. Det er forsvinnende liten grad av reell medvirkning (R´en i SITAR). Heller ikke finnes det en utpreget vilje til inkrementell planlegging ( I´en i SITAR). Gjerne kalt ”the science of muddling through” der utbygger/arkitekt og planlegger setter seg ned for konstruktivt å finne de beste løsningene. Da Greg Clarke var på Oslo Urban Arena i fjor sa han at Londons framvekst som verdensby hadde vært umulig uten denne fleksible planleggingen. Det er totalt fraværende i Oslo.

IMG_1982

ILL. The Anatomy of Plan- og bygningsetaten, fritt etter The Anatomy of an Angel, Damien Hirst, Ekebergparken.

Når noe skal dissekeres må vi først identifisere de viktigste oppgavene slik at vi ikke tar barten i samme slengen som vi fjerner snørret. For enkelthetens skyld kan vi si at Plan- og bygningsetaten har tre hovedoppgaver. 1. Å være vaktbikkje i forhold til Plan- og bygningsloven. 2. Å utarbeide normer og veiledere, samt alternative forslag som fagetat. 3. Tilrettelegge for gode planprosesser. Spørsmålet når vi skal konstruere nye PBE er: “Hvordan skal vi få både økt fleksibilitet og medvirkning i planprosessene?

  1. FLEKSIBLE PLANPROSESSER

Her ligger en av PBE´s mange tidstyver begravet. La reguleringsplanen bli den eneste som legger føringene på utbygging av området. Dropp de uklare områdeplanene, drep de meningsløst detaljerte bebyggelsesplanene. Dropp alle krav om normer, eller utforming av veiledere. OG ENDA VIKTIGERE. PBE skal ikke fremme egne reguleringsforslag. Ethvert prosjekt har sin egen kontekst. La arkitektene/utbyggerne drive prosessen, og la området vokse fram i en god dialog mellom fagetat, brukere og arkitekt/utbygger. Det pålegger også utbygger/arkitekt en sterkere rolle som samfunnsplanlegger slik at de må drive med byutvikling, ikke bare eiendomsutvikling. Ethvert middels stort arkitektkontor har i dag like god plankompetanse som hos PBE.

2. MEDVIRKNING I PLANPROSESSER

I Kommunaldepartementet har de sett seg lei på dårlige planprosesser at de har utarbeidet en egen veileder. Den slår fast at det kun i fem prosent av tilfellene åpnes for medvirkning utover lovens minstekrav. Bråket rundt kommuneplanen på Nedre Grefsen og Filipstad er to dagsaktuelle bevis for at Plan- og bygningsetatens planprosesser stinker.

Case Filipstad.

Nok engang er utbyggingen på Filipstad skutt ut i tid. Denne gang fordi politikerne vil se på et alternativt forslag fra den lokale plansmia. PBE har foreløpig nektet å ta i denne med en ildtang. Alternative planer fra naboer er ofte rene NIMBY-protester der naboer vil unngå en for massiv utbygging, men noen ganger finner de også gull. Filipstad er krevende, ikke minst med en Europavei som skjærer gjennom området. Det hjelper heller ikke at grunneier Oslo Havn og PBE kommuniserer fantastisk dårlig, og har laget hver sin reguleringsplan. MEN: En nøytral planleggingsinstans skal alltid sørge for at det beste forslaget blir vedtatt, og droppe alle former for prestisjerytteri. Skylden ligger altså hos PBE som framfor å fremme sitt eget reguleringsforslag, burde konsentrert seg om å gjøre Oslo Havn/ROM sitt forslag bedre, og se på muligheter til å inkoporere noe av plansmia sitt forslag.

Case Nedre Grefsen

Kommuneplanens forslag om å urbanisere rundt kollektivknutepunkter, inkl. Storo – er isolert sett et godt tiltak. Men planleggere plikter også å være gode naboer. De som får omkostningene med massiv fortetting må involveres så tidlig som mulig, slik at de ikke går i baklås når planene presenteres. Jeg har vanskelig for å tro at ingen hos PBE visste at den massive utbyggingen av Nedre Grefsen ville skape bråk. Da er de i tilfelle verdens verste naboer. Fram til nå har vi fortettet i transformasjonsområder, nå skal vi gå løs på småhusbebyggelsen. Det krever kløkt og gode naboer.

En god reguleringsplan må alltid starte med et folkemøte som kan få lov til å være med på å utforme premissene for utviklingen av området. Det holder ikke med å arrangere et informasjonsmøte i etterkant der PBE FORTELLER om hva som vil skje med området. Arrangøren av folkemøtet bør være en uavhengig instans, og kan med fordel legges ut på anbud blant frivillige organisasjoner i det sivile samfunn.

THE ANSWER. Plan- og bygningsetaten må rendyrke sin vaktbikkjefunksjon. Nå er Plan- og bygningsetaten en merkelig hybrid der byråkratene både er anklager, jury og dommer. Rollefordelingen bør være enkel. La arkitektene /utbyggerne være drivere av prosessen og samtidig den anklagede. La innbyggerne i det sivile samfunn være jury, PBE aktor, og politikerne dommer. Bare slik kan byens innbyggere få eierskap til kommuneplanen, og bli hele byens styringsdokument. Først da får vi den byen vi fortjener.