Som fersk masterstudent i bygeografi passer det helt perfekt at jeg samtidig fikk tilbudet om å sitte i Osloregionens Advisory Board – i forbindelse med deres pågående arbeid med å utmeisle en branding stategi. Hvorfor trenger byene å jobbe med økt synlighet og omdømme spør kanskje du? Da svarer jeg med pensum: Fordi statene trakk seg tilbake på 70-tallet gjennom deregulering, privatisering og overlot byene til seg selv. I den globale økonomien er det byene og deres konkurranse seg i mellom som er de dynamiske elementene. I konkurransen om å tiltrekke seg de beste hodene, selskapene og den mobile kapitalen skapes det vinnerer og tapere.

Hvem vinner? Den britiske sosiologen Bob Jessop har to interessante distinksjoner. Det han kaller for “strong competition” er et plusssumspill hvor byene forbedrer konkurranseevnen gjennom innovasjon. Sentralt her står byens satsing på “human resources”. Kall det gjerne resourcing av den humane kapitalen gjennom å vektlegge utbygging og styrking av lokale institusjoner. Tilsvarende bruker Jessop begrepet “weak competition” der byer lager en “lettvint” branding strategi gjennom å tiltrekke seg kapital og bedrifter. I en verden der byer kun konkurrerer om selskaper eller hoder som allerede finnes, etableres det et nullsumspill med vinnere og tapere. Dette er også en risikabel strategi fordi den enkelt lar seg kopiere.

Forskning dokumenterer at det er en korrelasjon mellom byer som satser på “strong competition” og høy vekst/produktivitet.