«Når du har lest denne boka vet du mer om Barcelona enn 95% av alle innbyggerne i Barcelona», sa innehaveren av en Re-Read brukthandel langs den stekende hete Gran Via der den skjærer gjennom Eixample. Jeg hadde rota meg inn der, også for å unngå dehydrering,  og spurte han om det var noen bøker om Barcelona på engelsk som han kunne anbefale. Boka han raskt fant til meg var skrevet av Robert Hughes i 1992 da hele Barcelona sto på hodet for å gjennomføre sommer-OL. Klistremerker med «Essential Spain» og «National Bestseller» gjorde meg noe skeptisk, men jeg slo til. 5 Vermut Negro senere var jeg plutselig blitt Barcelona-ekspert.        

Eixample

Strengt tatt har Barcelona kun hatt to perioder med eksemplarisk byplanlegging. Den verste var under Francotiden fra 2. verdenskrig til 1973, da kombinasjonen av masseinnvandring, industrialisering og modernismens mislykkede sosiale boligbygging og blinde tro på bilen gjorde at Barcelona ble stengt ute fra havet og trærne ble hugget ned langs gatene og omgjort til motorveier. Barcelona ekspanderte hemningsløst, og la under seg 20 nærliggende byer. Den første eksemplariske perioden var middelalderens Ciuidat Vella som skinner som aldri før. Den andre eksemplariske perioden var mot slutten av 1800-tallet da den visjonære Ildefons Cerdà (1815-1875) sto fram og tegnet den nye byen etter at bymurene ble revet i 1843 og Barcelona ekspanderte. På alle luftfotoene som viser Barcelona som den tette byen med rektangulære gatemønstre, kun med Diagonal som skjærer seg gjennom på tvers, er det Eixample som vises fram. Strengt tatt er også denne delen av byen de fleste besøkende aldri kommer seg ut av. På Plaça de Catalunya kan du enten gå nedover La Rambla til det gotiske kvarteret i Gamlebyen og strendene ved La Barceloneta, eller oppover Passeig de Grácià eller skjøre til høye opp mot Sagrada Familia.   

Da bystyret i Barcelona laget en konkurranse for den nye byen midten på 1800-tallet var det paradoksalt nok ikke Cerdá som vant. Bystyret foretrakk forslaget fra Antoni Rovira som hadde tegnet lange gater i en vifteform ut fra Plaça Catalunya. Men sentralmyndighetene ville det annerledes. Ildefons Cerdá elsket rette linjer, men var også opptatt av de forferdelige forholdene som de fattige arbeiderne levde under. Koleraepidemien i 1854 krevde 6000 menneskeliv, og det var opprør og kaos i arbeiderbydelene. Hvert distrikt i Eixample skulle bestå av 20 bygårder, orientert mot NV-SØ for å sikre sollyset, og hvert kvartal var på rundt 12 000 m2, og for å sikre grøntområdene skulle minst 800 m2 bestå av grøntområder. Gatene var 20 meter brede, mens Gran Via var på 50 meter og Passeig de Grácià var 60 meter bred. 

Forslaget ble ikke møtt med stor begeistring i sin samtid. De regulære gatene med identisk bebyggelse ble sett på som monotone og for rigide. Det var heller ikke rom for frittstående spektakulære bygg. Cerdá var heller ikke fornøyd fordi hans åpne karrebebyggelse med bygg på kun to sider, ble bygget inne til lukkede gårdsrom, som senere igjen ble brukt til parkeringsplasser eller bygget igjen, og spiste derfor verdifulle grøntarealer.                

Men det som står igjen og nå er under tilbakeføring er fotgjengervennligheten og de oktogone plassdannelsene ved hvert gatehjørne. Mange av de brede gatene har tre fortau, der det også er mulig å gå i midten av gatene, og byggene på gatehjørnene er inntrukket slik at hvert gatekryss egentlig er en åttekantet plassdannelse. 

Visjonæren

Da Franco døde i 1973 eksploderte Barecelona i en festorgie av uante dimensjoner. Barcelona hadde blitt dobbelt straffet under Francoregimets sentralistiske linje. Ikke bare var Katalonia den provinsen som bød på hardest motstand under Francos fremrykking før 2. verdenskrig, men Barcelona var også en havneby, og for diktatoren Franco var det der nasjonens essens blir utfordret siden havnebyene har sine egne tentakler til resten av verden. 

Pasqual Maragall var ordfører i Barcelona mellom 1982 og 1997, og hovedarkitekten bak tildelingen av Sommer-OL til Barcelona i 1992. Maragall balanserte hårfint mellom å være katalaner og samtidig se Barcelonas potensiale som by på verdensarenaen. Han sa en gang: “A Catalan who claims to be a Catalinist, but does not like nationalism find himself in a difficult position, but it is my position”. Maragall så på Barcelona som “the future capital of the north of the south of Europe”. Han så også på EU som et verktøy for å styrke byene, ikke nasjonene: «“A Europe, a world seen as a set of nations are slower, with more opposed languages, than a Europa and a world seen as a system of cities. Cities have no frontiers, no armies, nu customs, no immigrations officials. Cities are places for invention, for creativity, for freedom.” 

Allerede tidlig på 90-tallet lekte Maragall med ideen om å forby bilene i sentrum, og han brøt tvert med Francotidens soneinndeling av Barcelona, og hadde tanker rundt 15-minuttersbyen og vitale nabolag allerede i 1986: “Barcelona should decentralize, even within the center of the city itself”. Maragall så for seg nabolag der ulike typer aktiviteter og funksjoner kunne sameksistere. Byen skulle finne tilbake til seg selv, ikke gjennom en ny generalplan, men med vektleggelse på å styrke de ulike nabolagene (the barri). Nabolagene hadde tradisjonelt vært Barcelonas organiserende sosiale enhet, og Barcelonas framtid fantes der. Hele ideen bak Barcelonas mye omtalte «superblocks» – hele kvartaler med blanda funksjoner – kan spores tilbake til Maragall.    

Man skal aldri undervurdere tranformasjonskraften bak store arrangementer. Mange av Barcelonas monumenter og parker i sentrale deler er etterlevningene til enten verdensutstillingen i 1988 (f.eks. Parc de la Ciutadella) eller 1929 (f.eks. nåværende Museu Nacional d’Art de Catalunya). Effektene av Sommer-OL i 1992 skapte på mange måter det Barcelona vi ser i dag. 12 milliarder (1992-kroner) ble investert i infrastruktur og boliger. (se en veldig god film om tranformasjonen her: https://architectureofthegames.net/1992-barcelona/barcelona-1992-25-years-later-construction-1986-1992/) Ikke minst ble Poblenou – området nordøst i Barcelona totaltransformert, og et industrielt wasteland ble Barcelonas hippeste område. Barcelona ble igjen knyttet til havet, og skapte de berømte bystrendene som går helt opp til elven Besos i nordøst.           

Det egentlige arkitekturopprøret

En annen viktig ingrediens i Barcelonas og Katalonias oppgjør med Francotiden var å fjerne alle arkitektonske tilsnikelser på de historiske byggene. Et utmerket eksempel på dette var Gaudis Casa Milá der fasaden ble tilbakeført til den bleke og gyldne sjøklippen den engang var, og ikke den mørke hulken den ble omgjort til under Francotiden. Arkitekturopprøret fikk dermed en sterk politisk dimensjon, som ga opprøret sprengkraft. På 1980-tallet innførte Barelona Europas strengeste verneregime. Hele 860 bygg, elementer og bygningsgrupper ble underlagt strenge restriksjoner. Nivå A var total fredning, Nivå B var bygg som opprinnelig var Nivå A og som uten unntak skulle tilbakeføres. Arkitekturopprøret fikk også en økonomisk konsekvens ved at de gamle katalanske håndverkstradisjonene fikk en voldsom oppblomstring. Anført av glassmestrene, kunsthåndverkere og murere. 

Barcelona Innovate

De som har vært på Smart City World Expo vet at Barcelona også er mye mer enn gamlebyen og Eixample. På et enormt messeområde langs Gran Via rett før nabobyen L’Hospitalet del Llobregat på vei til flyplassen, utspiller kongressbyen Barcelona seg. Messearrangøren Fira Barcelona skaper 35 000 arbeidsplasser i Barcelona og omegn og bidrar med over 50 milliarder kroner til Barcelonaregionens økonomi. I den andre enden av den 14 kilometer lange Gran Via ligger Sant Marti (Poblenau) og Barcelonas 22@ Innovation District. Landemerket er det 144 meter høye Torre Glòries (tidligere Torre Agbar), designet av Jean Nouvel. Det er mye å si om arkitektens intensjoner, men bygget ligner til forveksling på Gherkin i London, designet av stjernearkitekten Foster, som på folkemunne bare blir kalt buttplug.       

Bilde: Torre Glóries

Det sympatiske med 22@ Innovation District er tilblivelsen. Bystyret i Barcelona spurte seg selv rundt årtusenskiftet om hvordan samhandlingen mellom det internasjonale fellesskapet I Barcelona og lokale selskaper og institusjoner kunne øke. Svaret ble altså 22@ Innovation District som nå sysselsetter 90 000 arbeidstakere og et stadig økende antall innbyggere.  

For historiske byer er det alltid en utfordring å få på plass den nye tid i den gamle byen. Paris klarer det ikke, men Barcelona har romslige bygrenser – skapt av Francos menn – og klarer dermed å fornye seg, og samtidig beholde sin historiske identitet knyttet til Ciutat Vella og Eixample. 

   

 

 

 

 

Kan uroen i forstedene til Paris delvis forklares med den arkaiske byformen? 

Paris er like two-faced som statsadvokaten Harvey Dent blir i Batman. Den ene delen av ansiktet er vakkert, velholdt og regelmessig, mens den andre delen av ansiktet er totalt vansiret. Den historiske byen er et gigantisk velholdt utendørsmuseum der horder av turister sluses rundt de mange severdighetene, og hele økonomien er organisert rundt å betjene nærmere 40 millioner turister (2019-tall) som dras som møll til «the city of lights» hvert år.

Samtidig opplever forstedene til Paris stadig nye opptøyer. Denne gang startet det i Nanterre etter at en politimann skjøt og drepte 17-årige Nahel under en trafikk-kontroll. Mønsteret er det samme som i 2005 da to tenåringer ble skutt av politiet i forstaden Clichy-sous-Bois og daværende president Jaques Chirac kun var tideler fra å innkalle militæret for å slå ned opptøyene.

Hva er forklaringen? 

City Prober 

Av de rundt 12 millionene som bor i Parisregionen er det kun i overkant av 2 millioner som bor innenfor det som kalles «city prober» – «the single political jurisdiction which contains the historical city centre». Mens folketallet i Paris har vært uendret siden 1990 med svak nedadgående trend siden 2012, vokser Parisregionen raskt. Til sammenligning har f.eks. Berlin vokst med nesten 400 000 innbyggere siden 2011. Paris er i effekt et gated community med en motorveiring «Boulevard Périphérique» som med et par unntak er ensbetydende med de administrative grensene for Paris.    

Harvard-professoren Ed Glaeser advarer i sin bestselger «The Triumph of the City» om at hvis ikke Paris klarer å øke boligbyggingen innenfor sine administrative grenser så vil byen bli «affordable only for people with a lot of money». Gjennomsnittsprisen for en leilighet i Paris ligger nå på nærmere 11 000 euro (130 00 nkr) per kvadratmeter. Det er små prisforskjeller mellom de ulike arrondissementene, der 19de arrondissement har den laveste prisen på 9800 euro pr kvadratmeter. Den suverent største prisforskjellen er mellom de som bor i byen og de som bor utenfor.I Oslo er gjennomsnittsprisen riktignok kommet over 90 000 per kvadratmeter, men det er store forskjeller innad i byen, hvor f.eks. en bolig på Romsås har en gjennomsnittpris på rundt 50 000,- per kvadratmeter.  

Det hjelper heller ikke Paris at byen er blitt et paradis for AirBNB. 57 000 leiligheter er oppført i AirBNB alene. Da vi skulle sjekke ut etter vårt besøk i Paris nylig gikk det i døra samtidig på alle leilighetene i bygården vi bodde i. Hele bygården viste seg å være AirBnB-leiligheter.       

ill: Kart over de ulike bymurene i Paris. Den røde linjen – Thiers Fortification – ble bygget rett før byutvidelsen i 1860, og inkluderte de nye områdene. Dagens Boulevard Périphérique følger nærmest identisk grensene for den gamle bymuren.

4 av 5 parisere blir på grunn av de høye boligprisene tvunget til å bosette seg på utsiden av «Boulevard Périphérique». Og man skulle tro at når det sammenhengende urbaniserte området vokser så flytter kommunegrensene etter. Men ikke i Paris. Nåværende grenser ble til ved byutvidelen til den andre republikken (Napoleon den III) i 1860. Paris økte med et jafs fra en til 2 million innbyggere, innlemmet 11 kommuner og skapte 8 nye arrondissementer. Selv om parisere som franskmenn flest elsker byråkratiet, styres Parisregionen av en svak konstruksjon som i praksis ikke får til store overføringer mellom City Proper og det som etter hvert har fått en negativ konnotasjon kalt «Banlieues». De store pengene, byforedlingen og all kjærligheten sluses inn i pengemaskinen City Proper, mens forstedene nærmest får klare seg selv, bortsett i fra noen krafttak hver gang opprørene blir for sterke.    

Både etnisk og sosioøkonomisk er det et hav av forskjeller mellom City Proper og Banlieues. Parisregionen har 45% etniske minoriteter. Både immigrantene og deres etterkommere fra Frankrikes mange kolonier er i stor grad bosatt i forstedene, og de eneste gangene de opplever tilstedeværelse fra staten er når blålysene med sine væpnede soldater kommer for å slå ned uro. Innbyggerne i forstedene blir ofte kontrollert hvis de drar inn til byen, og den sosiale mobiliteten er nærmest lik null. Jeg husker da svigers for noen år tilbake lurte meg til å dra på det gigantiske loppemarkedet Les Puces de Montreuil helt i øst av Paris. Vel framme takket jeg høflig nei til å traske rundt på loppemarkedet, og satte meg ned på en kaffebar like ved metrostoppet Porte de Montreuil. Med ett var jeg i en hvilken som helst by i Maghreb – den vestlige delen av Nord-Afrika. 

Da Paris fikk høydeskrekk

Det hjelper heller ikke at Paris nekter å vokse i høyden. I 1973 sto Montparnasse Tower ferdig i all sin monolittiske fylde. Overalt hvor du ferdes i Paris er dette dystre og mørke bygget synlig. Lenge var det Paris´ høyeste bygg som raget 210 mørke meter over den historiske lave byen. Så kritisert ble høyhuset at to år senere ble det ulovlig å bygge høyere enn 8 etasjer i det historiske Paris. Først 40 år senere – i 2015 – ble det igjen åpnet for høyhus. Denne redselen for å bryte med siluetten til det historiske Paris gjorde at mye av utviklingen måtte skje et annet sted. Mens f.eks. London har bygget mange av sine skyskrapere i det historiske City of London og nærliggende områder i sentrum, valgte Paris en annen strategi. Hele La Defense-området som er Europas største sammenhengende Central Business District med sine 3,5 millioner m2 kontorlokaler ble bygget utenfor City Proper – da riktignok i en sammenhengende akse fra Louvre, via Triumfbuen og til La Grande Arche de la Défense – monumentet som ga navn til området. Av de 24 byggene på over 100 meter i Parisregionen ligger hele 20 her. 

I 2015 da forbudet mot høyhus i det historiske Paris ble fjernet kom det riktignok noen boligtårn på 50 meter – særlig langs Avenue de France i 6. arondissement, men mangelen på høye boligtårn gjør at Paris sliter med å bygge nok nye boliger. For Ed Glaeser er det veldig enkelt. Enten bygger du i høyden eller så bygger du utover.

Adaptive reuse     

Alt er ikke like helmørkt når det gjelder transformasjon av den historiske byen. Debatten om man ikke lenger skal rive bygg har av naturlige årsaker kommet langt i Paris som elsker sin historiske by. Både politisk og i fagmiljøet er det nå en debatt om Paris skal stoppe å bygge nytt og bare fokusere på ombruk. Paradoksalt nok står 8% av alle boliger i Paris tomme, og 13% av kontorlokalene. De grønne sier; bygg bare boliger, og da rimelige boliger. Sosialdemokratene sier at vi må bygge noen næringsbygg også. På nasjonalt nivå fremmes det nå en lov som skal hindre videre urban sprawl som resten av Frankrike lider stort under. Loven krever erstattet naturpreget areal hver gang man bygger ned ubebygd areal. 

Da OMA var på studietur til Paris i februar så vi to state of the art adaptive reuse prosjekter. Morland Mixité Capitale – tegnet av stjernearkitekt David Chipperfield – har betydelig tilførsel av nye bygningsvolumer inntil Seinen, og består av både et 5 stjerners hotell, et ungdomsherberge, sosialboliger, barnehage og vanlige boliger. Morland er en vellykket utviklingen der de blandede formålene spiller hverandre gode. Halle F er tilsvarende et gammelt betongbygg brukt som deponibygg av jernbanen, og er transformert til et start up-campus med en rekke start up-selskaper og etablerte selskapet som Meta (Facebook).  Halle F er del av et Paris Rive Gauche som er et helt nytt nabolag ved Seinen.  

ill: Modell av utbyggingen til Clichy-Batignolles med Renzo Pianos nye “Tinghus” i bakgrunnen.

Tilsvarende er det et helt nytt tranformasjonsområde etablert i det 17de arrondissementet.   Clichy-Batignolles Eco District er ett av de mest ambisiøse transformasjonsprosjektene i Paris, og omfavner Paris´ planer for klima og sosial diversitet. Note to Oslos byutviklere. De parisiske myndigheter startet byggingen av den enorme Martin Luther King-parken FØR byggene ble reist, inkl. Renzo Pianos tinghus som kommer i form av et bygningskompleks der det høyeste bygget er 161 meter rett ved «Boulevard Périférique». I Oslo kommer grøntarealene alltid til slutt og gjerne for sent.  

Finnes Paris i Paris?  

Svaret er kanskje Belleville? Belleville var en uavhengig kommune fram til den ble en del av Paris i 1860. Legenden skal ha det til at den siste barrikaden som holdt stand da den statlige Versaille-armeen slo ned Pariserkommunen i 1871 var Rue Ramponeau i Belleville. Etter at Frankrike sloss mot Preusserne, og tapte så det sang, benyttet revolusjonære krefter i Paris anledningen til å etablere et fritt og uavhengig Paris. Denne revolusjonære bystaten varte i nøyaktig 72 dager, men sier noe om motstandskraften til dette gamle arbeider- og immigrantnabolaget i Paris.

På samme måte som Montmartre ligger Belleville på en høyde hvor du kan se store deler av Paris. Men her er det ingen millioner av turister som skal besøke Sacré Coeur. Her på grensen mellom 10/11/19 og 20de arrondissement må du først gjennom områder med enkle blokker som ser ut som sosialboliger, gater med hjemløse, grafittibehengte nabolag og et menneskemangfold du ikke finner så mange steder i resten av Paris City Prober. I parken på toppen av høyden slynger et annet Paris seg ut. Høylytt, ivrig gestikulerende, og røyken fra ren maroc slynger seg dovent og vellystig over parken. 

Dette er også Paris. Selv om Paris er et annet sted.  

Har du ikke vært i Napoli, vet du ikke hva en by er.

Det er mange nordmenn som denne våren har dratt til Napoli for å overvære et moderne fotballmirakel. Det religiøse tallet 3 møter deg overalt i de historiske delene av byen. For tredje gang i historien har Napoli fra det fattige sør erobret seriemestertittelen, 34 år etter at Diego Maradona ledet de lyseblå til seriemesterskapet sist gang. De fleste nordmenn er bare innom Napoli for å dra videre, til Amalfi-kysten, Vesuv, til Capri for å se henne komme, eller for å gå i fotsporene til Ingrid Bergman på Stromboli. Napoli er for dem knyttet til mafia, kriminalitet, enorme søppelhauger, og privat og offentlig fattigdom. Men Napoli er så uendelig mye mer. 

Frelseren kommer til byen

Maradona ble presentert som Napolispiller 5. juli 1984. Over 75 000 elleville fans møtte fram for å hylle han på stadionet som nå bærer hans navn. En lokal avis skrev euforisk at Napoli manglet alt; borgermester, boliger, skoler, busser, arbeidsplasser og helsefasiltieter, men «none of this matters, because we have Maradona». Det er umulig å gå rundt i Napolis gater uten å se veggmalerier av Maradona, og hele sentrum er teppebombet med bilder av fotballspillerne, og enorme mengder bånd i lyseblått og hvitt. Denne sterke identifikasjonen mellom fotball-laget og byen har både en historisk og en politisk bakgrunn. Den historiske kan minne om forholdet mellom Brann og Bergen. Ett lag – en by. Napoli var som Brann lenge den største byen i Italia. Napoli er også blant de eldste, grunnlagt som den er rundt 800 år f. Kristus av greske utvandrere. Så sent som i 1595 var Napoli Europas største by med 540 000 innbyggere. Hele den europeiske historien har utspilt seg med Napoli på hovedscenen. Kampen mellom de habsburgske imperier, spanske kolonimakter og Napoleon foregikk alle heftig her. Den politiske årsaken er enda mer åpenbar. Sterke politiske krefter har i etterkrigstiden arbeidet for å løsrive det rike Nord-Italia ut av Italia, fordi det bare var latsabber og lazzarone i det underutviklede Sør-Italia. Lega Nords vekst er jo fundamentert på denne hetsen. For å forstå fotballens enorme makt i Napoli er det derfor helt avgjørende å forstå det geopolitiske spenningsfeltet mellom sør og nord.

Å overvære en hjemmekamp på Diego Maradona-stadion er dog en overraskende sivilisert affære. De to ultragrupperingene i hver sin sving hisser hverandre forbilledlig opp, men det store innslaget av familier på tribunene, og alkoholforbudet, skapet inntrykket av at hele byen går på kamp, ikke bare bråkmakerne. Og alkoholforbudet gir også grobunn til uendelige mange påtrengende shots-selgere på utsiden av stadion. 

Lazzaroni

Arbeidsledigheten er ekstremt høy i Napoli, og fra et topp-punkt på 90-tallet på over 40% klorer den seg fremdeles fast på over 20%. Her spiller også den uformelle økonomien organisert gjennom Camorraen en stor rolle. Det er mange løsgjengere i sentrum, men på en eller annen merkverdig måte er blikket deres verken underdanig eller fiendtlig, men stolt. Tankene flyr hen til The Bowery King i John Wick-filmene der Laurence Fishburne styrer gatene gjennom å koordinere de hjemløse og kontrollere herbergene, også utgjør en kraft som påvirker The High Table og storpolitikken. Tilsvarende ble unge, velstående nordeuropeere på dannelsesreise i Italia på 1700-tallet fascinert av beretningene om lykkelige, makaronispisende lazzaroni med en leder som hadde tett forhold til kongen, som gjorde gruppen til en maktfaktor i samfunnet, samtidig som den var nederst på samfunnsstigen.

På begynnelsen av 1800-tallet besto Napolis befolkning i stor grad av de ekstremt rike (kongens hoff), rike landeiere, en liten middelklasse og den store massen av lazzarone som levde i ekstremt fattigslige omgivelser. Da franske revolusjonære tropper kom til Napoli i 1799 ble de støttet av middelklassen, men det store flertallet av lazzarone´s var monarkivennlige, og sørget for at den napoletanske republikken ble kortvarig.     

Det norske ordet lasaron er avledet av lazzarone, og ble historisk brukt om forkomne mennesker som ikke klarte å holde på en jobb, bolig og familie, men som oppholdt seg lett synlig i parker og på plasser. F.eks. er Lasaronparken ved Jacobs Kirke i Oslo oppkalt etter disse. Men den norske konnotasjonen fratar lasaronen dens politiske maktfaktor gjennom de tette bånd til rojale myndigheter som i Napoli. Derfor er det en selvfølge at lasaronene i Napoli med den største selvfølgelighet forholder seg til de mange palassene og fornemme bygg som det er så mange av i Napoli. Napoli er kanskje den europeiske byen hvor den enorme oppsamling av rikdom bare trumfes av en enda større fattigdom, men der samspillet mellom dem har funnet en finurlig form. På sin italienske reise omtalte Goethe Napoli noe uærbødig som et «paradis befolket av djevler». De mange lag av historie som ligger åpent i Napoli bærer også i seg denne dualismen mellom fattig og rik. I nesten enhver bakgård til en sliten leiegård, finnes det rester av en fornem struktur, enten det er et palass, kirkebygg eller andre royale strukturer. 

Å gå på historien

Overalt i de gamle bydelene går du på den svarte lavasteinen som er ett av Napolis unike kjennetegn. Lavasteinen er størknet magma fra Vesuvs mange lavautbrudd. Det mest berømte utbruddet var da hele Pompeii ble begravet rundt år 0, men utbruddet i 1631/32 som drepte 4000 mennesker, har også gitt regionen uuttømmelige mengder med lavastein. Den tyske filosofen og forfatteren Karl Philipp Moritz skriver fra sin reise til Napoli mellom 1786 og 1788: “In no other place is there a more beautiful pavement than that which can be admired in Naples; the very frightening lava flow that threatened to destroy the city now graces its pavement and levels its streets“.Den viktigste grunnen til å innføre lavasteinen  framfor brustein var visstnok hensynet til de mange hjulene som ble dratt av hester. Den karakteristiske lavasteinen er veldig nero, glatt, slitesterk og lett å rengjøre. Og livsfarlig å gå på i regn.     

Napolis rølpete svar på Notting Hill?

Centro direzionale 

Å dra til Napolis CBD – Centro direzionale – en søndag morgen er en fascinerende opplevelse. Området ble designet av den japanske arkitekten Kenzo Tange i 1982 og sto ferdig i 1995. Området var Italias første høyhusområde, og huser den dag i dag noen av Italias høyeste bygg, anført av Telecom Italia Tower på 129 meter. Renzo Piano har også sitt signaturbygg her gjennom Olivettibygget. Det er naturlig at det skjedde i Napoli. Napoli har historisk ikke vært høyderedd. Klemt mellom Vomerohøyden og havet var byen blant de første i Europa til å gå høyden, dog i begrenset omfang.   

Området ligger ved jernbanestasjonen mot havet, og er basically en gigantisk næringspark med høyhus, enorme mengder med harde betongflater og null liv mellom husene. Tange var Le Corbusier-inspirert og gjennomførte en fullstendig separasjon mellom bilene og gående. Bilene kjører inn i underjordiske tunneler, og overlater de harde betongflatene på bakkeplan til…ingen. På dette området tilsvarende Bjørvika++ var det denne søndagen kun mulig å observere 5 fotballspillende guttunger med maradonadrakter fra boligblokkene som er bygget rundt CBD. Den kvinnelige deltakeren i vårt fotballgale reisefølge fikk angst ved å gå rundt her, og skrek høyt da vi faktisk traff et levende menneske.         

Området bryter også med alle nåværende idealer om å bygge høyt og tett rundt kollektivknutepunktene. Politikerne i Napoli identifiserte området så tidlig som på 60-tallet, lenge før alle reiser skulle foregå med gange, sykkel eller kollektivtransport. Ambisjonen den gang var å avlaste biltrafikken i sentrum. Stasjonsområdet til lokaltoget er reinspikka slum. Rulletrappene er ødelagt, barrierene er uendelig, så kollektivreisende må hoppe over sperrebånd, hull i bakken og passerer uendelige flater der finerplater dekker til de største hullene.             

Epilog

Vi vandret fulle og fornøyde gjennom gatene i Quarteri Spagnoli på kvelden etter fotballkamp. På veien var en lokal butikk i ferd med å stenge. Vi kom i snakk med innehaverne som viste seg å være en ungdomsgjeng fra Banglasdesh. Han ene hadde sangambisjoner og vi begynte å snakke om Dimash med den guddommelige stemmen fra Kazakstan, K-pop og vår venn lysnet til. Han tok sats og snart ble alle dratt inn i en magisk vokalprestasjon der vi alle ble hans accapella- kor. Glem K-pop. Snart vil vår venn legge verden under sine føtter med B-pop. Du hørte først om det i Napoli. 

Høringsinnspill til arbeidet med den nye høyhusstrategien fra Institutt for Begrepstømming. Instituttet erklærer herved “teppebyen” som tømt for ethvert meningsfylt innhold, og lanserer herved “tuebyen” som et konstruktivt alternativ for å forstå og forsterke Oslos karakter.

Begreper er ikke entydige størrelser. Begreper blir både lansert og definert gjennom en hegemonisk kamp mellom ulike parter som gjerne vil gi begreper et innhold som passer til deres særinteresser. Begreper er arenaer for gladiatorkamper der vinneren får gi begrepet mening. Men noen ganger gir det lite mening å omdefinere begreper, og da må de kategoriseres som meningsløse. Teppebyen er et slikt begrep. I Oslo er det brukt som begrep for at bebyggelsen skal være så flat og teppete som mulig for å gi rom for det omkringliggende kuperte landskapet. Det første dokumentet jeg har funnet som bruker begrepet “teppebyen” eller “bebyggelsens teppekarakter” er Kommunedelplan for indre by datert februar 1991: “Byens karakteristiske landskapstrekk skal bevares ved at bebyggelsen fortsatt får en “teppekarakter”. Problemet er at teppebyen gir få meningsbærende assosiasjoner som understøtter begrepet. Den nærmeste assosiasjonen er “teppebombing” som konnoterer kirurgisk bombing av områder eller hele byer for å jevne hele bebyggelsen med jorden. En annen assosiasjon kan jo være at Oslo er verdenskjent for sine mange teppehandlere. Riktignok er det enkelt å kjøpe både persiske- og andre kvalitetstepper i Oslo, men skaper heller ikke riktige assosiasjoner for å beskrive hva Oslos karakter er.

For hageeiere er parkslirekne deres kanskje verste fiende. Den sprer seg uhemmet og kan kun bekjempes med en kombinasjon av iherdig oppgraving av røttene, tildekking med kraftig duk, og supplert med round up eller andre sprøytemidler. Instituttet mener bestemt at begrepet “teppebyen” er å betrakte som ugress av typen parkslirekne. Instituttets intellektuelle metode for å bekjempe “teppebyen” og “teppekarakter” er dog mer konstruktiv. Ved å lansere tuebyen som alternativ er det instituttets lønnlige håp at teppebyen dreneres for både lys, luft og vann slik at den kan plasseres på den intellektuelle oppsamlingsplassen for skadelige begreper. Teppebyen er jo ikke engang presist når det anvendes på Oslo, siden vi har allerede har over 100 bygg som er 42 meter eller høyere.

Rødsildretue på Svalbard. Foto: Bård Bredesen

Å anvende “tuebyen” som begrep for Oslos karakter er meningsfull av minst 4 årsaker:

1. Begrepet “tue” har utelukkende positive assosiasjoner i det norske språk. Det finnes knapt en storavdelings-barnehage hvor ikke minst en avdeling heter “blåbærtua” eller “tyttebærtua”, ment for å betegne gode myldreplasser for små krabater. Blomstertuer er tilsvarende sammengrodde konsentrasjoner. Blomster trives også sammen med andre blomster. Maurtua er et forbilde for menneskelig organisering. Maurtuene bygges høye uten hjelp av arkitekter eller maskiner og trenger verken armert stål eller betong for å bli levende 24/7-byer. Myrtuene er således redningsbøyer for fotturister i fjellheimen når stien fører dem over myrlendte strøk. Også i overført betydning gir begrepet tue mening. Nordmenn sporer gjerne sin selvfølelse tilbake til middelalderkongen Sverre – som i følge vår nasjonalsang – talte Roma midt i mot. Og hva passer bedre til denne motstanden enn visdomsordet “liten tue kan velte stort lass”.
2. Tuebyen står også utmerket til Oslos kuperte landskap. Det er våre koller og åser; Grefsenkollen, Vettakollen og Holmenkollen, og med det synlige branntårnet på Haukåsen i øst – alle rundt eller i underkant av 400 m.o.h – som er våre topografiske landemerker som omkranser Oslo. Bebyggelsen bør følgelig være tilpasset et slikt kupert landskap i mindre format. Men både koller og tuer betegner det samme, nemlig romlig ordnede forhøyninger. Det er jo også slik at kollen og tua er språklig forbundet med hverandre. På engelsk heter jo maurtue for anthill. Og romlige forhøyninger skaper jo også en assosiasjon til bølger. Oslos naturlige skyline er med sine koller å ligne på en bølge. Bebyggelsen bør følgelig få den samme bølgebevegelsen framfor å insistere på å være et teppe som verken tør eller kan stikke seg ut.
3. Tuebyen passer jo også som hånd i hanske på Oslos kommunes erklærte strategi det siste ti-året om knutepunktfortetting. Byen skal vokse innenfra og ut og deretter punktvis gjennom kollektivknutepunkter. Som følge av denne erklærte fortettingspolitikken er det allerede i ferd med å vokse fram tuedannelser i mange av Oslos knutepunkter, det være seg Oslo S, Skøyen, Nydalen, Helsfyr og snart Økern. Denne strategien henger også sammen med den restriktive småhusplanen. Framfor å tillate tilfeldige høyhus spredt kaotisk uten en romlig orden utover bylandskaper, skal de konsentreres for å kunne håndtere befolknings- og arbeidsplassvekst, samtidig som småhusbebyggelsen vernes. Både for å holde på Oslos romlige karakter og av hensyn til det gjeldende prinsippet om fortetting langs kollektivknutepunkter må den største tua være rundt Norges suverent største kollektivknutepunkt – Oslo S. Oslo S er lengst unna kollene og åsene, og ligger lavest i byen nede ved vannkanten.
4. Tuebyen følger også opp gjeldende høyhusstrategi fra 2004 som knesetter prinsippet om avtrapping av bygningsvolumer mot omkringliggende områder. Høyhusbebyggelsen og avtrappinger må vurderes ut fra hensyn til fjernvirkning, landskapsformasjoner, kulturminner og lokalklimatiske forhold, samt forholdet til tilgrensende bebyggelse. Det er sunn fornuft å la det høyeste punktet på tua være i midten, og la all bebyggelse rundt det høyeste bygget falle naturlig nedover og tilpasse seg omgivelsene. En tue er jo ikke et fremmedelement i sine omgivelser, men markerer naturlige fortetninger i landskapet.  

Det hører med til sjeldenhetene at Institutt for Begrepstømming uttaler seg om pågående politiske saker, men det er Instituttets alvorlige overbevisning at det er særdeles viktig at begrepene vi omgir oss med er så presise som mulig. Som begrepenes vakthund er det vår oppgave å si fra når et begrep – som “teppebyen” – forurenser det nødvendige ordskiftet rundt byens utvikling.

Mvh Erling Fossen, selvutnevnt leder, Institutt for Begrepstømming.

Det er på tide å ta med seg isbitene inn i corona-debatten. Her er ni grunner til det.

1. Dommedagsprofeter gjennom alle tider – enten det er malthusianere, økofundamentalister eller nå coronaeksepterter – har laget scenarier der faren utvikler seg eksponensielt (1-2-4-8-16), mens mottiltakene kun fungerer aritmetisk (1-2-3-4). Alle skal da forstå at den eksponentielle kurven før eller senere vil føre til dommedag. Problemet er at slik fungerer det kun i matematikkens rene verden, og ikke i virkeligheten.
2. FOR: Det er vanskelig å påvise en eksponensiell vekst over lenger tid. Kina og Sør-Korea som var hardest rammet satte inn mottiltak og dermed ble veksten i antall smittede temmet etter noen uker. Det behøver ikke være slik at hver og en som får smitten, smitter en haug med andre. Det er riktignok ingen europeiske land som foreløpig har en smittekoeffisient på under 1 (som er nødvendig for å utrydde smitten), men det er fremdeles en rekke tiltak som er uprøvde hvis smitteraten ikke synker betraktelig i tiden som kommer.
3. Det er korrekt at antall smittede antageligvis er mye høyere enn det som blir rapportert. Det eneste vi vet er hvor mange av de som blir testa (ca 28000 i Norge) som er smittet. Men vi vet hvor mange som er kritisk syke (innlagt på sykehus), og dette tallet (ca 80 i dag) er riktignok økende, men enda er det for tidlig å si om dette er eksponensielt økende, og i så tilfelle med en relativt lav faktor. Det interessante tallet er jo hvor fort vi ev får en dobling. (Dette punktet er redigert etter innspill fra Bobby Peru, 18.3 kl. 19.11)
4. Alle kjente epidemier har blitt utryddet. Siden vi i dag vet stadig mer og har sterkere økonomiske muskler, vil mottiltakene få stadig større effekt, og dermed redusere både lengden og høyden på epidemi-kurven.
5. Det er ikke 200 000+ som i dag har coronasmitte som mediene skriver. Mediene vil alltid drive tallene høyest mulig. Det riktige tallet er de som har fått smitten minus de som er blitt friskmeldt. Det er per i dag ca 112 000,- aktive coronasmittede. Og antall friskmeldte er antageligvis langt høyere siden f.eks. Norge ikke rapporterer friskmeldte.
6. Men det blir bedre. Per i dag er det kun 6,434 verden over som er alvorlig eller kritisk syke. Over 90% av de som får corona blir ikke mer syke enn ved en vanlig forkjølelse. Da begynner medienes insistering på 200 000 coronasmittede å bli parodisk.
7. Antall døde i Italia er bekymringsverdig høyt. MEN, selv ikke her er det snakk om en entydig eksponentiell effekt over lang tid. Dødstallene var faktisk synkende, med en foreløpig topp med 368 døde 15.3, men deretter fallende til 349 og 345 (i går), før det eksploderte i dag med 475 nye dødsfall. Hvis tallene forblir like høye er det grunn til bekymring, men det kan henge sammen med mitt punkt 8. Vi må fremdeles vente noen dager før effekten av de nye italienske tiltakene ble iverksatt. Fenomenet Italia kan også henge sammen med høy levealder (her en artikkel om hvorfor så mange eldre har dødd av influensa i Italia de siste årene) Mens gjennomsnittlig levealder i verden er på 71,4 år, er den over 80 år i Italia (8de plass i verden og høyere enn i Norge). (Dette punktet er redigert 18.3 kl. 19.00 da de nye dødstallene fra Italia kom)
8. Antall døde av coronaviruset er primært (eller dessverre?) et økonomisk anliggende, dvs. tilgangen til respirator som i kritiske tilfeller kan gi deg lungehjelp. I Norge er det anslått at vi har tilgang til 1200-1400 intensivplasser. Akkurat nå er det rundt 80 som er innlagt på sykehus i Norge pga corona-smitte, og ca 20 som ligger i respirator. Det betyr at vår kapasitet til å behandle kritisk coronasyke foreløpig er meget god foreløpig.
9. Er du under 60 år og uten andre alvorlige underliggende sykdommer, er det minimal sjanse for at du dør av Coronaviruset i Norge. Også om du er frisk og over 60 år strengt tatt. En studie italienske myndigheter nylig foretok, viste at 99% av de som har dødd av coronaviruset hadde andre sykdommer fra før. Og snittalderen på de døde er 79,5 år i følge Bloomberg

Blant de mange som forsker på verdier og nasjonale kulturer anfører prof. Geert Hofstede en viktig verdimensjon som skiller mellom “masculinity vs. feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog, feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen og avfyrer kommandoer.

Det er nettopp sterkere grad av feminine verdier byutviklingen trenger. Fordi:

1. Det viktigste i byutviklingen nå er medvirkning. Vårt teknokratiske planregime som reduserer medvirkning til å skrive høringsuttalelser og delta på informasjonsmøte der PBE forteller om hvordan et eiendomsprosjekt blir, er håpløst utdatert. Beboere og utbyggere må finne hverandre i en tidligfase og lære av hverandre. Alle eiendomsprosjekter må starte med involvering av brukerne og beboerne. Av minst to årsaker. Prosjektene får bedre og får større treffsikkerhet fordi beboerne/brukerne kan fortelle om hva området mangler og trenger. Sjansen for uproduktive omkamper blir også mindre. Slik medvirkningsprosesser krever en helt ny dialogbasert logikk.
2. Utbyggerne og planmyndighetene må opp av skyttergravene, og skjønne at de er avhengig av hverandre for å bygge en enda bedre by. Oslo har et “perverst” planregime der det offentlige planlegger på annen manns grunn. Hadde kommunen f.eks.eid all grunnen som i Amsterdam hadde planlegging vært enklere, men også mistet mye av dynamikken som byutviklingen i Oslo har. Men sjansen for at dialogen mellom utvikler tog planmyndigheter sporer av er desto større.
3. Maskuline byutviklere bør gå tilbake til skolepensum og lære seg Newtons tredje lov for bevegelse. Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning, eller den gjensidige påvirkning av to legemer på hverandre er alltid lik, og motsatt rettet. Sagt med andre ord. Enhver kraft som vil forsøke å påvirke en annen vil bli møtt av motkraft. Det er med andre ord fånyttes å prøve å banke fornuft inn i en motpart. Skal eiendomsbransjen få et bedre forhold til planmyndighetene må endringen starte hos dem selv.
4. Livskvalitet rommer så mangt, men inkluderer også å ta omsorg for omgivelsene sine. Det utslitte bærekraftbegrepet har i kjernen en tanke om organisk vekst der endringer gjøres med tanke på å videreforedle det livet som allerede leves. Det gjelder også bygg. Framfor å fokusere på å rive og bygge nytt, handler det å utvikle eksisterende bygningsmasse og tilpasse det nåtidens menneskelige behov for organisering av hjem, arbeid og sosialt samvær. Nye ideer trenger gamle bygg som Jane Jacobs så treffende formulerte det.
5. Feminine verdier er mer opptatt av rhizomatisk knoppskyting enn å dyrke røtter. Knoppskyting er horisontale bevegelser som dyrker en kultur hvor nye ideer belønnes. I vår disruptive byutvikling kan ikke fokus for en organisasjon være å dyrke røttene, men å stimulere og gjødsle den kollektive intelligensen menneskene i byen deler.

NIcolai “Wonderboy” Riise i MAD arkitekter sier i et oppsiktsvekkende intervju med Estate Play i Cannes, at gårdeiere og utviklere som ikke følger med i miljøtimen framover vil brenne inne med nybyggene sine. Miljøbevisste kunder velger heller å flytte inn i gamle bygg for å spare klimautslipp. La oss hjelpe Nicolai Riise med å redde verden. og bli med på et tankeeksperiment. Fra og med i morgen blir det ulovlig å ta i bruk nye materialer til bygg. Både nye bygg og rehabilitering av gamle må bruke de materialene som allerede finnes i Oslo. Dette gjøres av tre grunner. For å øke verdiene på bygningsmassen (oppvinning), forsterke den lokale identiteten, samt redusere klimautslipp.

Skriften på veggen er relativt tydelig. Eiendomsbransjen står for mellom 20%-40% av klimautslippene globalt, 40% av energiforbruket, forbruker 40% av nye materialer, og står for hele 1/3 av verdens avfall. Oslo skal redusere klimautslippene med 95% innen 2030. Bransjens miljøfokus har vært på miljøsertifisering av nye bygg, men debatten om gjenbruk eller å se på hvor mye av bygg som rett og slett bør få lov til å stå i fred, har vært mer eller mindre fraværende.

Som kulturløse nordmenn er vi mest opptatt av å kjøpe eller bygge nytt. Penger har vi nok av og få ser verdien av å rehabilitere. Nye produkter har den fordelen at de ikke kan spores tilbake til de som har laget dem. De er alltid laget så glatte fordi kjøperen da kan gå rundt i omgivelser som ikke avslører plagsomme spor av tidligere levd liv. Men derved reduserer vi rikdommen i byens kultur. Få bygg forteller en historie, og byens mange fortellinger blir redusert til en haug med nye sjelløse bygg.

Men fortvil ikke. Her er de fem første skrittene for å hjelpe Nicolai Riise med å redde verden:

Tenk sirkulært, ikke lineært. Ingen materialer skal noen gang tas ut av kretsløpet. Materialene kan settes sammen på forskjellige måter for å øke verdien av dem, men ikke fjernes. Dette stiller store krav til kvaliteten på materialene som settes i produksjon.

Lag et ressursregnskap. Alle transformasjonsprosjekter må starte med en kartlegging av hvilke ressurser og kvaliteter som allerede finnes i den eksisterende bygningsmassen. Hva kan gjenbrukes? Hva bør rett og slett få lov til å stå? Ut fra dette er det mulig å lage en produktkatalog med en enhetlig oversikt over hvilke materialer som kan brukes i transformasjonsprosjektet.

Hjelp utbyggeren med å tenke økonomi når det gjelder gjenbruk. En utbygger kan gjerne ha som formål at de skal redde verden, men det skal ikke koste dem ett øre ekstra. MAD arkitekter har kommet langt i Norge på denne type regnestykker. Det viser seg at gjenbruk ikke blir billigere, men heller ikke dyrere. Den store forskjellen for utbygger er at kostnaden for materialer går kraftig ned, mens penger til arbeidskraften går kraftig opp, fordi de gamle materialene må behandles på nytt

Tenk industrielt. Vi må bygge opp en gjenvinningsindustri som lager nye materialer av gamle materialer. Det hjelper ikke at entreprenører har et lite lager med restmaterpaler på lur. Noen må tjene store penger på å rehabilitere og koble nye materialer. Her ligger nøkkelen til verdiøkning. Oppvinning betyr at materialer tas ut av sin produkssyklus og settes inn i en ny. F.eks. kan gamle teglvegger som skjæres ut av gamle bygg, rehabiliteres og settes sammen til en ny mosaikk som øker verdien på bygget. Plastflasker kan bli lydisolering. Gamle vinduskarmer kan bli eksklusive vegger. Når hjernen din først har begynt å spinne og tenke sirkulært er det ingen vei tilbake.

Kapitalismen må ta i bruk grønne incentiver. DNB har allerede innført ordninger med å lavere rente til de som skal bygge miljøbygg. Slike incentiver kan enkelt vris til å gjelde bygg med en stor andel av gjenbruk. Hvilken utbygger i verden vil ha høyere rente på lånet sitt enn strengt tatt nødvendig, bare fordi de ikke gidder maset med gjenbruk? Regnestykket som MAD har satt opp viser at økt gjenbruk ikke behøver å bety dyrere bygg. I dette tilfelle er grønne incentiver for å øke graden av gjenbruk ekstremt virkningsfullt