Edruelighet i coronaens tid

Det er på tide å ta med seg isbitene inn i corona-debatten. Her er ni grunner til det.

  1. Dommedagsprofeter gjennom alle tider – enten det er malthusianere, økofundamentalister eller nå coronaeksepterter – har laget scenarier der faren utvikler seg eksponensielt (1-2-4-8-16), mens mottiltakene kun fungerer aritmetisk (1-2-3-4). Alle skal da forstå at den eksponentielle kurven før eller senere vil føre til dommedag. Problemet er at slik fungerer det kun i matematikkens rene verden, og ikke i virkeligheten.
  2. FOR: Det er vanskelig å påvise en eksponensiell vekst over lenger tid. Kina og Sør-Korea som var hardest rammet satte inn mottiltak og dermed ble veksten i antall smittede temmet etter noen uker. Det behøver ikke være slik at hver og en som får smitten, smitter en haug med andre. Det er riktignok ingen europeiske land som foreløpig har en smittekoeffisient på under 1 (som er nødvendig for å utrydde smitten), men det er fremdeles en rekke tiltak som er uprøvde hvis smitteraten ikke synker betraktelig i tiden som kommer.
  3. Det er korrekt at antall smittede antageligvis er mye høyere enn det som blir rapportert. Det eneste vi vet er hvor mange av de som blir testa (ca 28000 i Norge) som er smittet. Men vi vet hvor mange som er kritisk syke (innlagt på sykehus), og dette tallet (ca 80 i dag) er riktignok økende, men enda er det for tidlig å si om dette er eksponensielt økende, og i så tilfelle med en relativt lav faktor. Det interessante tallet er jo hvor fort vi ev får en dobling. (Dette punktet er redigert etter innspill fra Bobby Peru, 18.3 kl. 19.11)
  4. Alle kjente epidemier har blitt utryddet. Siden vi i dag vet stadig mer og har sterkere økonomiske muskler, vil mottiltakene få stadig større effekt, og dermed redusere både lengden og høyden på epidemi-kurven.
  5. Det er ikke 200 000+ som i dag har coronasmitte som mediene skriver. Mediene vil alltid drive tallene høyest mulig. Det riktige tallet er de som har fått smitten minus de som er blitt friskmeldt. Det er per i dag ca 112 000,- aktive coronasmittede. Og antall friskmeldte er antageligvis langt høyere siden f.eks. Norge ikke rapporterer friskmeldte.
  6. Men det blir bedre. Per i dag er det kun 6,434 verden over som er alvorlig eller kritisk syke. Over 90% av de som får corona blir ikke mer syke enn ved en vanlig forkjølelse. Da begynner medienes insistering på 200 000 coronasmittede å bli parodisk.
  7. Antall døde i Italia er bekymringsverdig høyt. MEN, selv ikke her er det snakk om en entydig eksponentiell effekt over lang tid. Dødstallene var faktisk synkende, med en foreløpig topp med 368 døde 15.3, men deretter fallende til 349 og 345 (i går), før det eksploderte i dag med 475 nye dødsfall. Hvis tallene forblir like høye er det grunn til bekymring, men det kan henge sammen med mitt punkt 8. Vi må fremdeles vente noen dager før effekten av de nye italienske tiltakene ble iverksatt. Fenomenet Italia kan også henge sammen med høy levealder (her en artikkel om hvorfor så mange eldre har dødd av influensa i Italia de siste årene) Mens gjennomsnittlig levealder i verden er på 71,4 år, er den over 80 år i Italia (8de plass i verden og høyere enn i Norge). (Dette punktet er redigert 18.3 kl. 19.00 da de nye dødstallene fra Italia kom)
  8. Antall døde av coronaviruset er primært (eller dessverre?) et økonomisk anliggende, dvs. tilgangen til respirator som i kritiske tilfeller kan gi deg lungehjelp. I Norge er det anslått at vi har tilgang til 1200-1400 intensivplasser. Akkurat nå er det rundt 80 som er innlagt på sykehus i Norge pga corona-smitte, og ca 20 som ligger i respirator. Det betyr at vår kapasitet til å behandle kritisk coronasyke foreløpig er meget god foreløpig.
  9. Er du under 60 år og uten andre alvorlige underliggende sykdommer, er det minimal sjanse for at du dør av Coronaviruset i Norge. Også om du er frisk og over 60 år strengt tatt. En studie italienske myndigheter nylig foretok, viste at 99% av de som har dødd av coronaviruset hadde andre sykdommer fra før. Og snittalderen på de døde er 79,5 år i følge Bloomberg

Time out på Sukkerbiten

Sukkerbitens framtid er altfor viktig til og overlates prkåte politikere i valgkampmodus

Mitt kjærlighetsforhold til Sukkerbiten går tilbake til en sensommerdag i 2003. Da sto jeg i shorts og spredde 10 tonn sand utover helikopterplassen ved siden av Oslo Havns hvite sukkerbitbygg. Da fant jeg over 100 kondomer i et bittelite område, et bevis for hvor lukket dette området var for 16 år siden. Kun horekunder og narkomane vanket her. Grunnen til at jeg var der skyldtes at Oslo Byaksjon skulle markere vårt aktivistprosjekt Lido Oslo – tegnet av arkitekt Magne M. Wiggen. Vi ville gi fjorden tilbake til folket, og var overbevist om at en bystrand akkurat her var en god ide, selv om alle politikerne var skeptiske. Vi fikk rett. Nå vil alle ha strand overalt i Bjørvika.

Sukkerbiten har lenge vært en-ikke sak. Det har vært stor politisk enighet om at Sukkerbiten skal reguleres til både kultur og friområde. Reguleringen fra 2003, og gjentatt i 2014, har samlet bred politisk konsensus. Helt fram til Sukkerbitens Venner på forsommeren satte i gang med sin vellykkede aksjon for å omregulere Sukkerbiten til gratis friområde. Debatten de har reist må hilses velkommen – jo flere som engasjerer seg i byutvikling, jo bedre er det. Da øker sjansene for at prosjektene som blir vedtatt, både bygger på de beste argumentene og skaper bredt eierskap blant byens befolkning.

Men å presse fram beslutninger når det er så mye støy er sjelden lurt. F.eks tok daværende byrådsleder Erling Lae en time out når det stormet som verst rundt Barcode i 2006/2007. Til tross for at jeg sendte ham en sms der jeg truer med å terminere vårt vennskap hvis han snudde, hehe. Lae ville ha tid til å vurdere alternativer, fikk det, og realiserte Barcode nærmest etter den opprinnelige planen. Fordi alternativene ikke var realistiske. En time out er ikke det samme som omkamp, snarere tvert i mot. En time out skal øke sjansene for at det IKKE blir omkamp.

Da må time out´en brukes lurt. Det er særlig fire forhold som må jobbes med.

  1. Hva med grøntarealene i Bjørvika? Et oppslag i Aftenposten nylig spurte beboere og brukere av Bjørvika om deres ønsker for bydelen. Det var unison samstemmighet i at Bjørvika må få større innslag av grønt. Dette savnet må tas på alvor. Det er ikke lett å forstå hvor grøntarealene kommer når du står midt i byggeplassen Bjørvika. Dessverre fikk vi aldri et informasjonskontor for Bjørvika slik de så forbilledlig har fått til i HafenCity – Hamburg. Men politikere og utbyggere som vet hva som kommer, må klare å kommunisere hvilke grøntarealer og friområder som er under utrulling eller planlegging. Dette er en ren kommunikasjonsutfordring og kan enkelt løses.
  2. Kan Sukkerbiten huse både en kulturbygget attraksjon, og være et velfungerende friområde? Det er nok av øgly eksempler på at utviklere kliner noe grønt på steder der de ikke klarer å realisere et bygg eller må tilfredsstille utearealnormer. Tankegangen er enkel: Identifiser områdene som er utelatt fra planleggingen (spaces left out after planning – SLOAP), rull ut noen gressstrå, plant noe buskas, og voila, så skal det oppstå et paradis for både planter, dyr, barn, svermende tenåringer og eldre flanører. Selv om alle intuitivt vet at utearealene ikke engang kommer til å tiltrekke seg nødne hunder. Skal et friområde fungere må økosystemene, både det økologiske og sosiale, fungere. Er Sukkerbiten stort nok til å balansere et kulturbygg og et friområde?
  3. Hva skjedde med medvirkningen i Fjordbyen? Utbygging av Fjordbyen er egentlig forbilledlig. Politikerne har bestemt utnyttelsesgraden og planmyndighetene tegnet ut vedtakene, og utviklerne har fulgt opp. Men Fjordbyplanen ble unnfanget i en tid da medvirkning i planprosesser ikke var på agendaen. Ettersom fjordkanten tettes igjen, og folk skjønner at det blir veldig mange bygg, er det ikke rart at de reagerer. Det rødgrønne byrådet har selv uttrykt at medvirkning skal prioriteres. Hvordan skal man sikre god medvirkning når framtidens Sukkerbit skal formes?
  4. Hvor er begeistringen for det planlagte Fotografihuset? Jeg har til dags dato ikke hørt noen si noe begeistret og visjonært om hva Fotografihuset skal drive med. Og like viktig: Hvorfor skal de ligge akkurat på Sukkerbiten? Vi vet at de budsjetterer med 250 000 besøkende årlig, at de trenger stor grad av offentlig støtte, og at de har lett etter et egnet sted lenge, men så er det bråstopp. Det kan virke som om de bevisst ligger under radaren og kynisk kalkulerer med at et politisk flertall bestående av H, Ap og V skal vinne fram. Hvorfor skal det være så jævla vanskelig å snakke begeistret om noe de tror skal tiltrekke seg 250 000 årlig? Det holder ikke med å si at fotografi er det mest brukte kommunikasjonsmiddelet i dagens samfunn pga smarttelefonen. En av grunnene til at Sukkerbitens Venner har fått så mye oppmerksomhet rundt forslaget sitt er at tilhengerne av Fotografihuset har samlet seg rundt sin egen fem-meter, der de utelukkende mumler til hverandre , totalt uinteressert i hvor ballen er.

Mitt enkle råd er derfor. Ta Sukkerbiten ut av valgkampen, ta en pustepause, og start med å gi gode svar på de fire utfordringene overfor.

Byutviklingen trenger en feminin revolusjon

Blant de mange som forsker på verdier og nasjonale kulturer anfører prof. Geert Hofstede en viktig verdimensjon som skiller mellom “masculinity vs. feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog, feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen og avfyrer kommandoer.

ill. Rhizome by Alex Hibbit

Det er nettopp sterkere grad av feminine verdier byutviklingen trenger. Fordi:

  1. Det viktigste i byutviklingen nå er medvirkning. Vårt teknokratiske planregime som reduserer medvirkning til å skrive høringsuttalelser og delta på informasjonsmøte der PBE forteller om hvordan et eiendomsprosjekt blir, er håpløst utdatert. Beboere og utbyggere må finne hverandre i en tidligfase og lære av hverandre. Alle eiendomsprosjekter må starte med involvering av brukerne og beboerne. Av minst to årsaker. Prosjektene får bedre og får større treffsikkerhet fordi beboerne/brukerne kan fortelle om hva området mangler og trenger. Sjansen for uproduktive omkamper blir også mindre. Slik medvirkningsprosesser krever en helt ny dialogbasert logikk.
  2. Utbyggerne og planmyndighetene må opp av skyttergravene, og skjønne at de er avhengig av hverandre for å bygge en enda bedre by. Oslo har et “perverst” planregime der det offentlige planlegger på annen manns grunn. Hadde kommunen f.eks.eid all grunnen som i Amsterdam hadde planlegging vært enklere, men også mistet mye av dynamikken som byutviklingen i Oslo har. Men sjansen for at dialogen mellom utvikler tog planmyndigheter sporer av er desto større.
  3. Maskuline byutviklere bør gå tilbake til skolepensum og lære seg Newtons tredje lov for bevegelse. Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning, eller den gjensidige påvirkning av to legemer på hverandre er alltid lik, og motsatt rettet. Sagt med andre ord. Enhver kraft som vil forsøke å påvirke en annen vil bli møtt av motkraft. Det er med andre ord fånyttes å prøve å banke fornuft inn i en motpart. Skal eiendomsbransjen få et bedre forhold til planmyndighetene må endringen starte hos dem selv.
  4. Livskvalitet rommer så mangt, men inkluderer også å ta omsorg for omgivelsene sine. Det utslitte bærekraftbegrepet har i kjernen en tanke om organisk vekst der endringer gjøres med tanke på å videreforedle det livet som allerede leves. Det gjelder også bygg. Framfor å fokusere på å rive og bygge nytt, handler det å utvikle eksisterende bygningsmasse og tilpasse det nåtidens menneskelige behov for organisering av hjem, arbeid og sosialt samvær. Nye ideer trenger gamle bygg som Jane Jacobs så treffende formulerte det.
  5. Feminine verdier er mer opptatt av rhizomatisk knoppskyting enn å dyrke røtter. Knoppskyting er horisontale bevegelser som dyrker en kultur hvor nye ideer belønnes. I vår disruptive byutvikling kan ikke fokus for en organisasjon være å dyrke røttene, men å stimulere og gjødsle den kollektive intelligensen menneskene i byen deler.

Kan eiendomsbransjen redde verden?

NIcolai “Wonderboy” Riise i MAD arkitekter sier i et oppsiktsvekkende intervju med Estate Play i Cannes, at gårdeiere og utviklere som ikke følger med i miljøtimen framover vil brenne inne med nybyggene sine. Miljøbevisste kunder velger heller å flytte inn i gamle bygg for å spare klimautslipp. La oss hjelpe Nicolai Riise med å redde verden. og bli med på et tankeeksperiment. Fra og med i morgen blir det ulovlig å ta i bruk nye materialer til bygg. Både nye bygg og rehabilitering av gamle må bruke de materialene som allerede finnes i Oslo. Dette gjøres av tre grunner. For å øke verdiene på bygningsmassen (oppvinning), forsterke den lokale identiteten, samt redusere klimautslipp.

Skriften på veggen er relativt tydelig. Eiendomsbransjen står for mellom 20%-40% av klimautslippene globalt, 40% av energiforbruket, forbruker 40% av nye materialer, og står for hele 1/3 av verdens avfall. Oslo skal redusere klimautslippene med 95% innen 2030. Bransjens miljøfokus har vært på miljøsertifisering av nye bygg, men debatten om gjenbruk eller å se på hvor mye av bygg som rett og slett bør få lov til å stå i fred, har vært mer eller mindre fraværende.

Som kulturløse nordmenn er vi mest opptatt av å kjøpe eller bygge nytt. Penger har vi nok av og få ser verdien av å rehabilitere. Nye produkter har den fordelen at de ikke kan spores tilbake til de som har laget dem. De er alltid laget så glatte fordi kjøperen da kan gå rundt i omgivelser som ikke avslører plagsomme spor av tidligere levd liv. Men derved reduserer vi rikdommen i byens kultur. Få bygg forteller en historie, og byens mange fortellinger blir redusert til en haug med nye sjelløse bygg.

Gamle teglvegger skjæres ut i passe størrelser og rehabiliteres før de settes sammen til en ny mosaikk. ill. Lendager Group

Men fortvil ikke. Her er de fem første skrittene for å hjelpe Nicolai Riise med å redde verden:

Tenk sirkulært, ikke lineært. Ingen materialer skal noen gang tas ut av kretsløpet. Materialene kan settes sammen på forskjellige måter for å øke verdien av dem, men ikke fjernes. Dette stiller store krav til kvaliteten på materialene som settes i produksjon.

Lag et ressursregnskap. Alle transformasjonsprosjekter må starte med en kartlegging av hvilke ressurser og kvaliteter som allerede finnes i den eksisterende bygningsmassen. Hva kan gjenbrukes? Hva bør rett og slett få lov til å stå? Ut fra dette er det mulig å lage en produktkatalog med en enhetlig oversikt over hvilke materialer som kan brukes i transformasjonsprosjektet.

Hjelp utbyggeren med å tenke økonomi når det gjelder gjenbruk. En utbygger kan gjerne ha som formål at de skal redde verden, men det skal ikke koste dem ett øre ekstra. MAD arkitekter har kommet langt i Norge på denne type regnestykker. Det viser seg at gjenbruk ikke blir billigere, men heller ikke dyrere. Den store forskjellen for utbygger er at kostnaden for materialer går kraftig ned, mens penger til arbeidskraften går kraftig opp, fordi de gamle materialene må behandles på nytt

Tenk industrielt. Vi må bygge opp en gjenvinningsindustri som lager nye materialer av gamle materialer. Det hjelper ikke at entreprenører har et lite lager med restmaterpaler på lur. Noen må tjene store penger på å rehabilitere og koble nye materialer. Her ligger nøkkelen til verdiøkning. Oppvinning betyr at materialer tas ut av sin produkssyklus og settes inn i en ny. F.eks. kan gamle teglvegger som skjæres ut av gamle bygg, rehabiliteres og settes sammen til en ny mosaikk som øker verdien på bygget. Plastflasker kan bli lydisolering. Gamle vinduskarmer kan bli eksklusive vegger. Når hjernen din først har begynt å spinne og tenke sirkulært er det ingen vei tilbake.

Kapitalismen må ta i bruk grønne incentiver. DNB har allerede innført ordninger med å lavere rente til de som skal bygge miljøbygg. Slike incentiver kan enkelt vris til å gjelde bygg med en stor andel av gjenbruk. Hvilken utbygger i verden vil ha høyere rente på lånet sitt enn strengt tatt nødvendig, bare fordi de ikke gidder maset med gjenbruk? Regnestykket som MAD har satt opp viser at økt gjenbruk ikke behøver å bety dyrere bygg. I dette tilfelle er grønne incentiver for å øke graden av gjenbruk ekstremt virkningsfullt

Harry Potter og Arbeiderpartiforbannelsen

Som så mange småbarnsforeldre tidligere, er jeg fanget i Harry Potter-universet. Ikke bare gjennom bøkene og filmene, men også gjennom fysisk å gjenskape dette universet ved hjelp av LEGO. Faktisk er jeg så fanget at jeg har begynt å overføre dette fiktive universet på mitt virkelige liv. Her er et forsøk på å forklare Arbeiderpartiets hovedproblem ved å plassere Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte inn i Galtvort-systemet. Hovedproblemet kan avsløres allerede: Hvor er Rektor Humlesnurr og hvem er Harry Potter i Arbeiderpartiet?

Arbeiderpartiets Harry Potter

Derimot er det langt enklere å plassere andre. Før vi gyver løs på den nåværende partiledelsen og dens åpenbare feilsammensetting, så kan vel alle være enige om at hovedproblemet til Arbeiderpartiet eller Galtvort er at rektor Humlesnurr er borte. Kom tilbake til Jens Stoltenberg!

Jonas Gahr Støre ligner mest på den forfengelige professoren i svartekunster – Gilderoy Lockhart (egentlig var det Hugh Grant som fikk rollen, men ypperlig spilt av Kenneth Branaugh i filmatiseringen), som vi møter i Mysteriekammeret. Han er mest opptatt av å se bra ut, ære og berømmelse, og stjeler hemningsløst fra andre trollmenn, og prøver å stikke av da han snart skal stå ansikt til ansikt med selveste basilisken, før han avleverer en formel som gjør at han mister hukommelsen. I det virkelige livet har Støre ingen tentakler til grasrota i Ap, og forstå av den grunn ingenting av partiets indre stridigheter og strukturelle motsetninger.

Galtvorts Trond Giske

Trond Giske er Voldemort. Derom hersker det ingen tvil. Hvis det er noen som fremdeles tror at Trond Giske kan revitalisere Arbeiderpartiet etter endt “soning”, er beskjeden klar. Glem det. Han var en gang en mektig kraft, som ikke klarte å balansere det mørke og det lyse, og mørknet helt. Nå handler alt om å gjenvinne Galtvort for den foreløpig kroppsløse Giske, mens han dreper enhjørninger og vegeterer på andres kropper. Voldemort prøver seg stadig og ble sist sett i professor Krengles kropp eller Tore O. Sandvik som han heter i det virkelige livet.

Hadja Tadjik er lett som en plett å plassere i Potter-universet. Hun er legemliggjøringen av Hermine Grang. Den vitebegjærlige og pliktoppfyllende lesehesten med sin skarpe tunge og gompebakgrunn. Men dette er også et problem som nestleder. Hun er ingen professor McSnurp, den strenge, men rettferdige lederen av Griffinghuset. Inntil bok fem (har ikke kommet lenger enn til s.345) har hun vist få lederegenskaper selv om hun er snarrådig. (NB! En Harry Potter-leser har i ettertid avslørt at Hermine bli magiminister. Det er altså håp for Hadia)

Kjersti Stenseng og Anniken Huiltfeldt har ingen så sterke karakteristiske at de  kan få sin egen rollefigur. For å være grei kan vi opphøye Anniken Huitfeldt til å være dødseteren Lucifus Malfang, hvis viktigste egenskap er å forsøke å imponere Voldemort. Kjersti Stenseng kunne kanskje ha vært Stønne-Stina, men det må forkastes. Fordi det er dog åpenbart at begge damene må plasseres i Smygard-huset siden de forsøker å innynde seg hos Voldemorts tilhengere, og ta plassen hans i Arbeiderpartiet.

Da blir 1000-kroners spørsmålet: Hvem er Harry Potter. Hvem er så ren i sjelen at hun eller han kan hanskes med døden uten la seg merke? Svaret må finnes i Griffinghuset. Det er der de gode kreftene på Galtvort skjuler seg. I det virkelige livet kan Griffingene sammenlignes med de mange ordførerne i Arbeiderpartiet. Mens toppledelsen i Ap er fullstendig handlingslammet, syder det av liv og virkekraft lokalt. Byrådsleder i Oslo – Raymond Johansen er åpenbart Ronny Wiltersen, den modige og trofaste hjelperen til Harry. Men hvem er i stand til å bekjempe Voldemort slik at Galtvort kan gjenfinne seg selv?

Rett fra hofta. Arbeiderpartiets Harry Potter er Ingrid Aune. Hun ble ordfører i Malvik kommune i en alder av 30 år, og er så ren i sjelen at hun fremdeles kan synge barn av regnbuen og få tårer i øynene. Ingrid vil fremdeles redde verden selv om hun etterhvert har fått tung politisk erfaring fra sine mange eventyr. Men viktigere er at hun er koblet til Voldemort gjennom det innfule trønderblodet, og bare hun kan komme levende ut av en konfrontasjon med selveste Styggen uten annet enn en pikant arr i panna.

La valgkampen begynne.

 

 

Utrydd Biltema-viruset

En epidemi herjer i vårt lille land. Viruset heter Biltema og sprer seg rekordhurtig, I fjor åpnet Biltema fem nye varehus. I år skal de åpne seks nye. Men det stopper ikke der. Innen 2028 skal de ha 100 varehus i Norge. I dag har de 64.

De nye varehusene til Biltema skal ta inn alle de 19.000 varene i sortimentet står det å lese i Nettavisen. Dermed må varehusene være fra 5.500 kvadratmeter og oppover. Som begrunnelse for at de må etablere seg utenfor bysentraene sier konstituert daglig leder Dag Bergby at de “må ha godt med parkeringsplasser”, og at “i dag etter mange år med sortimentsglidning” (de selger nå alt fra kaffe til hydrauliske billøftere) må ha store varehus utenfor bykjernen.

ill. Fra nyetablert Biltemabutikk på Gjøvik. Foto: Newswire

Heldigvis er det mange fylkesmenn og lokale politikere som ikke svelger agnet om nye arbeidsplasser. Biltema oppgir i en pressemelding at problemer med reguleringsforhold har stoppet eller forsinket byggingen av flere varehus. La meg gi fire argumenter for at politikerne må stoppe dette viruset en gang for alle.

  1. Byspredning er norske småbyers største utfordring. Å spre handelen til store big boxes langt utenfor bykjernen vil føre til tapping av hjerteblodet som heter sentrumshandel, Hva hjelper det å få ti nye arbeidsplasser til kommunen hvis sentrum dauer?
  2. Målet for alle byer er at alle reiser skal tas med gange, sykkel eller kollektivtransport. Big boxes utenfor bykjernen fører til både økt biltrafikk og økning i reiselengde. Dette er en hån mot dette overordnede politiske målet for byutvikling.
  3. Bærekraftig byutvikling tilsier at byer må vokse innenfra og ut. Å etablere schwære kuruker i byenes randsone er det motsatte av bærekraftig byutvikling
  4. Det er fullt mulig å etablere seg i bykjernen også for større varehus. Det er bare å se til et lignende konsept som også er importert fra søta bror. Clas Ohlsson. 41% av omsetningen deres kommer nå fra Norge. Kjeden har 15000 artikler i sortimentet sitt og hvor ligger deres flaggskipsbutikk i Norge? Jo det er i Torggata i Oslo.

I Nettavisenartikkelen kommer Bergby med en oppfordring:

– Jeg oppfordrer kommuner, bønder og eiendomsfolk til å tipse oss om hvor det kan være mulig å etablere Biltema-varehus. Vi ser etter godt synlige og trafikkerte plasser, og behovet vårt for å sette opp et konseptvarehus er 15-20 dekar, sier Bergby.

“Nu er på tide at sige i fra”, telegraferte den karismatiske aktivisten og folketaleren Bjørnstjerne Bjørnson til Christian Michelsen i den opphetede situasjonen før unionsoppløsningen i 1905. “Nu er på tide at holde kjeft”, skrev Michelsen tilbake. Overført til Bergbys oppfordring. Ikke gjør som Bergby sier. Innfør umiddelbar radiotaushet.

 

Lillavelgere for Hareide

Blokkmonogamiets tid er forbi. Krf-leder Knut Arild Hareide har tatt en Brand. Han har kastet seg ut i opprørt hav for å redde sin elskede Jonas i det forbudte land. Alle vi lillavelgere bør applaudere hans forsøk, og krysse fingrene for at han lykkes.

Fordi:

  1. To-blokksmodellen ryker

Venstre-høyreaksen oppsto i 1500-tallets England der tilhengerne av kongen plasserte seg til høyre da medlemmene i underhuset møttes i den lille kirken St. Stephens i Londons Westminister Palace. Motstanderne av kongens politikk satte seg til venstre. At den klassiske aksen fremdeles har gyldighet 500 år senere er like trist, som uforståelig. De siste førti års globalisering av økonomien er kanskje den viktigste endringen i det politiske landskapet. Hvis man f.eks. innfører en ny akse med globalisering-sjølråderett som motpoler vil jo Frp, SP og Rødt alle havne sammen under fanen om sjølråderett. Hvis man anfører synet på innvandring ligger Ap og Frp farlig nær hverandre i retorikk. Hva er egentlig forskjellen i retorikken mellom Ap´s innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani og Frp´s Mazyar Keshvari? I dagens uoversiktlige tilstand finnes det ingen grunn til å tviholde på toblokks-modellen. Det blir som i vitsen om den fulle mannen som leter i gresset rundt en lyktestolpe for å finne bilnøklene sine. Var det her du mistet dem da? spurte en tilfeldig forbipasserende. Nei, men det er her det er lys, svarer mannen. Det åpner for allianser på kryss og tvers, og så lenge de kommer med en tydelig begrunnelse, kall det gjerne verdistandpunkt, så er alle allianser like gyldige som alle andre. Hareides frieri til Jonas bør derfor føre til at alle partier legger ut på frierferd. Blokkmonogamiets tid er forbi.

  1. Samling i sentrum.

Uansett hvordan det går med Hareides forsøk på å nå det forbudte land der Jonas venter, ser vi en politisk samling i sentrum. Frp-finansministeren har allerede lagt fram et Krf-vennlig budsjettforslag, Frp´s innvandringsretorikk nedtones, og Høyres ansvarlighet og anstendighet vektes opp. Tilsvarende er Hareide tydelig på at SV og Rødts innflytelse skal minimeres i en sentrumsregjering med Ap. At Krf betoner viktigheten av et uavhengig sentrum forsterker både Ap og H på bekostning av deres mer hissige lillesøstre. Hvis Norge får en troverdig sentrumsallianse bestående av enten Krf, V og H eller Ap, Sp og Krf så er forskjellen marginal. For oss uavhengige lillavelgere er dette gode nyheter. H slipper å bakse med Frp, mens Ap slipper å bakse med SV og Rødt. For mange lillavelgere er det f.eks. umulig å stemme på H i stortingsvalg så lenge Sylvi Listhaug får frie tøyler av Erna Solberg. Nå riktignok ikke som statsråd, men som nyvalgt nestleder i Frp.

  1. Byene styrkes

For alle som har hatt Stein Rokkan på pensum vet at det er forskjellen mellom by- og land som er grunnlaget for å forstå norsk politikk. Krf´s kjernevelgere er å finne i bibelbeltet og dalstrokene fra Kristiansand til Ålesund. Det er mye rart å si om denne motkulturen som her vokser og trives, men en ting er sikkert. Det blir heldigvis stadig færre av dem. I tråd med urbaniseringen av Norge må Krf oppfinne nye kjernevelgere skal de unngå å bli utradert. Kristendommen må finne sin plass i storbyen, og Krf må nedtone sin puritanske protestantisme og søke mot et felles religiøst verdigrunnlag for alle troende. Det er også i byene at KRF-partiene er mest vennligsinnet innstilt til Knut Arild og Jonas. Det kommende landsmøtet i Krf kan fort bli by og land mann mot mann, og forhåpentligvis er det urbane Krf som vinner.

Og hvis det er noen som synes det er ufråståelig at Knut Arild søker mot Jonas. Jesus ville garantert stemt rødgrønt hadde han hatt muligheten.

 

 

Klin til i 2019

Opposisjonen i Rådhuset syter over at Byrådet vil bruke 118 millioner på markering av at Oslo er Europeisk Miljøhovedstad i 2019. Men den største unnlatelsessynden byrådet kan gjøre er ikke å bruke for mye penger, men for lite. Forklaring følger.

Oslo´s hovedproblem er ikke at kvaliteten på vår politikkutøvelse er for sjaber – performance gap – men at vi ikke tør å kommunisere til resten av verden hvor flinke vi egentlig er – såkalt perception gap. Dette er dog i ferd med å endre seg. Når jeg reiser rundt i verden og promoterer Oslo eller er guide for stadig flere utenlandske delegasjoner, er det bemerkelsesverdig mange som har fått med seg byrådets ambisiøse bilfritt byliv-satsing. ALLE har fått med seg at Oslo er verdens elbil-hovedstad, og stadig flere – i hvertfall innenfor eiendomsbransjen – har registrert ambisjonen om utslippsfrie byggeplasser. Jeg kan knapt tenke meg noen bedre måte å bruke penger på enn å forsterke denne ambisiøse satsingen på å øke den sosiale bærekraften i Oslo.

Allikevel pipes det i Rådhusets ganger: «Jeg syns det er en vanvittig pengebruk», sier Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg til NRK. «Prisnivået de har lagt seg på framstår som helt meningsløst», sier Øystein Sundelin (H) til Dagsavisen. Men pengebruken er verken «meningsløs» eller «vanvittig». Oslo fikk aldri vinter-OL, og vraka X-games. Det er dessverre få eventer som er store nok til at Oslo kan bruke dem som utstillingsvindu i den beinharde konkurransen mellom verdens byer. Fremdeles er det slik at langt de fleste av verdens transnasjonale selskaper velger Stockholm eller København som sete for sitt nordiske hovedkontor. Fremdeles er det slik at verdens talenter gjerne velger våre skandinaviske hovedsteder som sitt åsted for å virke og blomstre. Derfor kan statusen som Europeisk Miljøhovedstad være gull verdt for byen vår.

Jeg skriver «kan», fordi pengene må brukes riktig for å få maksimal overrislingeffekt, og skape varige endringer. På et seminar med fire europeiske miljøhovedsteder (Oslo (2019), København (2014), Stockholm (2010) og Ljubljana (2016)) i Cannes tidligere i år, var det klar enighet fra de tre foregående miljøhovedstedene om de to viktigste grepene får å få maksimal effekt ut av statusen: 1. Innbyggerinvolvering og 2. Partnerskap med næringslivet. Det første er helt avgjørende for å få til en varig mentalitetsendring hos innbyggerne. Det andre er tilsvarende nødvendig for å utløse de store pengene. EU tildeler nemlig europeiske byer statusen som europeisk miljøhovedstad uten å bevilge en eneste krone. De gir egentlig kun en innrømmelse slik at byene får lov til å bruke mye penger.

Den danske overborgermesteren Frank Jenssen sa dessuten at for å få folk engasjert var det viktig å fortolke bærekraft som sosial bærekraft. De færreste innbyggerne gidder å la seg engasjere i miljøspørsmål, men hvis man fokuserer på at miljøåret skal handle om å skape attraktive nabolag, blir de straks mer engasjert. Alle tilhører jo et nabolag og har en sterk egeninteresse av at de rustes opp og blir mer attraktive for beboerne. Hovedgrepet til København ble derfor Sharing Copenhagen. Kort fortalt en digital plattform

der individer, organisasjoner og nabolag kunne søke om midler til gjennomføring av bærekraftige løsninger. MEN det viktigste er at initiativet fortsatte etter at de var miljøhovedstad i 2014. Sharing Copenhagen gir mindre aktører mulighet til å gjennomføre prosjekter i partnerskap med kommunen. Prosjektene skal være nyskapende, modige og bidra til byens utvikling. Eksempler er gatefest for 2.500 mennesker, lysinstallasjoner vinterstid, blåskjellfarm i havnebassenget og urbant nabolagsdrivhus.

Dette poenget er så viktig at det fortjener å bli skrevet med store bokstaver. SKAL STATUSEN SOM EUROPEISK MILJØHOVEDSTAD I 2019 BLI EN SUKSESS ER DET AVGJØRENDE AT MESTEPARTEN AV PENGENE GÅR TILBAKE TIL BYENS INNBYGGERE I FORM AV BELØNNING TIL DE SOM HAR GODE IDEER OM BÆREKRAFT.

Om kommunen bruker 4% av budsjettet på 118 millioner til å sette ut ansvaret for et kick-off arrangement og noen konferanser er helt underordnet. Kommunen skal da vitterligen ikke være en eventarrangør. Det avgjørende er hva de andre 96% brukes til.

Betongsosialisme. Hæ?

Skjellsordet “betongsosialisme” har av uvisse årsaker fått sin renessanse i den brennhete Oslo-sommeren. Kanskje skyldes det solstikk? Skjellsordet er sist brukt av den noengangerlittmorsomme komikeren Sigrid Bonde Tusvik i et leserinnlegg i Dagsavisen. Sigrid har blitt ekspert på byutvikling i Oslo etter å ha sett den danske barnefilmen “Den utrolige historien om den kjempestore pæra”. Nuvel, nok om henne.

Disse byggene kaller altså Sigrid Bonde Tusvik for betongsosialisme. Det er verdt å merke seg at materialene i all hovedsak består av eik og opplandskifer. ill. Leonard Design Architects/Vandkunsten/Oslo S Utvikling/Røiseland & Co. 

Et kjapt søk i Retriever (eller A-tekst for de litt eldre) viser at begrepet og skjellsordet “betongsosialisme” først og fremst, eller nesten utelukkende for å være mer presis, brukes av partiet Venstre. Hva de dog legger i skjellsordet er helt i det grønne.

I Retriever opptrer ordet første gang i 1994 og er da tillagt Odd Einar Dørum som kommenterer SVs Per Eggum Maurseth forslag om at den tette byen ikke behøver å stoppe ved Majorstuen, men at områdene mellom Ring 2 og Ring 3 har et fortettingspotensiale. I etterpåklokskapens lys er det verdt å kommentere at Eggum Maurseth fikk rett.

I 2013 fyrer Ola Elvestuen (eller Ola Husbåt som han den gang ble kalt) løs mot Arbeiderpartiets utsagt om at salamandere i en liten kulp ikke må få lov til å styre byutviklingen. At boligbygging skulle veie tyngre enn naturmangfoldet utløse kraftsalven om “betongsosialisme” fra Elvestuen.

I 2015 forklarer leder i Unge Venstre Tor Frøytvetd Dahl Venstres rekordhøye oppslutning i skolevalget (10,2%) med to faktorer: “– Vi håper nå at de voksne velgerne ser at vi trenger grønne løsninger, ikke betongsosialisme og Høyres privatiseringskåthet”.

I 2017 står en alvorstynget Ola Elvestuen foran Orklas nybygg på Skøyen og advarer om at en gammeldags betongsosialisme er i ferd med bre seg i byen. Det han mener er at alle bygg over 12 etasjer (som er gjeldende øvre grense for bygg i Oslo) er betongsosialisme (Akersposten). Så i sommervarmen nå i år toppes det hele av Hallstein Bjerkes kritikk av flere av byggeprosjektene som er under oppføring eller planlagt (Orklas høyhus på Skøyen, nytt planlagt bygg ved Plaza og KFUM´s nye stadion på Ekebergsletta. “Betongsosialisme” fyrer han av i Aftenposten (og saken blir plukket opp av Nettavisen som ikke har betalingsmur)

Er det mulig å dra noe meningsfullt ut av Venstrepolitikeres bruk av “betongsosialisme”. Nei. De bruker begrepet helt vilkårlig hver gang det grønne må vike. Alt av ny bebyggelse kan altså rammes med kritikken “betongsosialisme” av Venstrepolitikere, og viser at Venstre grunnleggende er et populistisk parti som ingen urbanister noengang må stemme på.

La meg forsøke å gi skjellsordet “betongsosialisme” en relativ presis definisjon: “Sterile og enfunksjonelle drabantbyer som ble bygget etter krigen for å løse et prekært boligbehov, og som kom som en konsekvens av lave tomtekostnader, stor statlig innsats og bruk av betong og og prefabrikerte elementer.”

Hadde Institutt for Begrepstømming fremdeles eksistert, hadde instituttet tømt begrepet “betongsosialisme” for ethvert meningsfylt innhold, og dømt enhver som bruker det til å få betong fylt rundt føttene og deretter senket dem i Havnebassenget.

 

Grønland, Baby

I to uker har jeg tråkket rundt i gatene på Grønland. Jeg har til og med etablert rutiner. Går av T-banen, følger Tøyenbekken til høyre, tar en stikker opp Rubina Ranas gate, følger Mandalls gate, kjøper kaffen på Evita´s ved Teaterplassen, tar til høyre i Schweigaarsgt og går videre forbi Trelastkvartalet og ender på GreenHouse i det tidligere Landbrukskvartalet. Dynamikken er det første som slår deg. Det graves, hamre seg jamres i hele området. Og sammenstillingen av alle slags mulige rare folk gjør at det kun er på Grønland man får storbyfølelsen i Oslo. OG vi må aldri slutte å kritisere Sylvi Listhaug som drar sine kollegaer fra Danmark ned hit for å vise at vi er i ferd med å utvikle parallellsamfunn. Hvis det finnes parallellsamfunn i Oslo, så er det Oslofolk flest i det ene samfunnet, og Sylvi Listhaug i det parallelle.

Mye fungerer allerede. Teaterplassen er blitt en perle. De som var redde for at det nye bygget til Statoil Retail skulle ødelegge for plassen, bør ta selvkritikk. Det nye bygget med tilbaketrukket etasjer og passasje under, gir hele plassen en velfungerende ramme. Men noe fungerer ikke optimalt foreløpig. Her følger noen grep, samt en bekymringsmelding, som skal til for at Grønland skal bli den mest attraktive bydelen i Oslo.

Riv ondskapens akse. Det lave postbygget (ex-brevsentralen), Galleri Oslo og Nylandsveien er ondskapens akse på Grønland, og må destrueres. Den mest åndsforlatte gata i Oslo er Biskop Gunnerus gt som går over i Schweigaards gt. Hvis det eksisterer en mur i Oslo er det akkurat her. Døde innadvendte fasader på fengselsaktige bygg. Barcode med sine slanke bygg i nordsør-retning er jo kroneksempelet på hvordan det kan bygges høyt og tett rundt kollektivknutepunkter uten å ødelegge for trivselen på gateplan. Heldigvis foreligger det storslåtte planer for å både rive det lave postbygget og Galleri Oslo. Hvis byplansjefen Ellen de Vibe også får realisert planene for å omgjøre Nylandsveien til Oslos High Line, åpner du inngangen til området og skaper attraktive gatestrøk som bokstavelig talt kan mate Grønland med store folkemengder fra Grünerløkka.

ill: MIR/KLP. Det lave bygget i midten – CrystalClear -er tegnet av C.F.Møller/Jarmund Arkitekter. Slik kan området snart se ut.

Slipp Botsen fri. Grønlandsleiret – hovedgata i byen vår i følge Don Martin – fungerer på sitt sjarmerende og småkaotiske vis allerede. Men som Anne Beate Hovind påpeker i en FB-post på siden sin: Gi Botsen til byens befolkning. Lag et multifunksjonelt kulturhus. Da etableres det en attraksjoner i hver enda av gata, og Grønland bindes sammen med Gamlebyen. Et multikulturhus i gamle Botsen vil skape et pit stop for gående og syklende, og bevare lavterskel-tilbud i et ellers gentrifisert Grønland.

Riv gjerdene. Den nygamle bebyggelsen mellom Tøyenbekken og Platous gate er nitriste greier. Første gang jeg gikk her lurte jeg på om Grønland Politistasjon hadde utvidet. Det går bare ikke å bo i byen og samtidig mure seg inne med gjerder. Å plassere leiligheter i førsteetasjene skaper også  semiprivatiserte soner der folk som er på innsiden ser mistenkelig på folk som er på utsiden. I tråd med at hele Grønlands rustes opp må gjerdene fjernes i takt med åpningen av hele området, og det bør etableres utadrettet virksomhet i førsteetasjene.

Bekymringsmeldingen er knyttet til de nye byggene som er/under oppføring i Schweigaards gt opp mot Oslo gate. Byggene er like høye, like sidrumpa, og like lukkede. Det hadde vært langt mer å foretrekke at de hadde blitt oppført som enkeltstående punkthus med utadvendt virksomhet langs alle de fire gulvflatene. Den lyse og luftige resepsjonen til Bane Nor-bygget peker egentlig nese til gata, og i de to oppførte byggene er det kun en kaffebar – som dessverre ikke har adgang fra gateplan. Du må opp trappa til den semiprivatiserte plassen mellom byggene, og dette skaper usikkerhet. Er det en kaffebar for alle eller kun de ansatte? De to byggene som er under oppføring har lave førstetasjer – normalt ikke bra fordi det vanskeliggjør aktive fasader, og ser ut som en-bruker kontorbygg ingen lenger etterspør. Det positive er at det kun planlegges kun 25 parkeringsplasser for bil til 1200 ansatte.

Oslo er en liten storby. Fordelen med det er åpenbar. Straks man aner tendenser til nedslitte områder, monteres heisekranene og gravemaskinene rigges av offensive utviklere. Samtidig sørger en kritisk offentlighet for at prosjektene ikke bærer galt avsted. Det er på tid at beboerne på Grønland og Gamlebyen tar til gatene og lar sin røst høre. Planene for nok et anonymt kontorbygg på den gamle busstomta i Schweigaards gt. bør ikke la seg realisere uten motstand.