Høringsinnspill til arbeidet med den nye høyhusstrategien fra Institutt for Begrepstømming. Instituttet erklærer herved “teppebyen” som tømt for ethvert meningsfylt innhold, og lanserer herved “tuebyen” som et konstruktivt alternativ for å forstå og forsterke Oslos karakter.

Begreper er ikke entydige størrelser. Begreper blir både lansert og definert gjennom en hegemonisk kamp mellom ulike parter som gjerne vil gi begreper et innhold som passer til deres særinteresser. Begreper er arenaer for gladiatorkamper der vinneren får gi begrepet mening. Men noen ganger gir det lite mening å omdefinere begreper, og da må de kategoriseres som meningsløse. Teppebyen er et slikt begrep. I Oslo er det brukt som begrep for at bebyggelsen skal være så flat og teppete som mulig for å gi rom for det omkringliggende kuperte landskapet. Det første dokumentet jeg har funnet som bruker begrepet “teppebyen” eller “bebyggelsens teppekarakter” er Kommunedelplan for indre by datert februar 1991: “Byens karakteristiske landskapstrekk skal bevares ved at bebyggelsen fortsatt får en “teppekarakter”. Problemet er at teppebyen gir få meningsbærende assosiasjoner som understøtter begrepet. Den nærmeste assosiasjonen er “teppebombing” som konnoterer kirurgisk bombing av områder eller hele byer for å jevne hele bebyggelsen med jorden. En annen assosiasjon kan jo være at Oslo er verdenskjent for sine mange teppehandlere. Riktignok er det enkelt å kjøpe både persiske- og andre kvalitetstepper i Oslo, men skaper heller ikke riktige assosiasjoner for å beskrive hva Oslos karakter er.

For hageeiere er parkslirekne deres kanskje verste fiende. Den sprer seg uhemmet og kan kun bekjempes med en kombinasjon av iherdig oppgraving av røttene, tildekking med kraftig duk, og supplert med round up eller andre sprøytemidler. Instituttet mener bestemt at begrepet “teppebyen” er å betrakte som ugress av typen parkslirekne. Instituttets intellektuelle metode for å bekjempe “teppebyen” og “teppekarakter” er dog mer konstruktiv. Ved å lansere tuebyen som alternativ er det instituttets lønnlige håp at teppebyen dreneres for både lys, luft og vann slik at den kan plasseres på den intellektuelle oppsamlingsplassen for skadelige begreper. Teppebyen er jo ikke engang presist når det anvendes på Oslo, siden vi har allerede har over 100 bygg som er 42 meter eller høyere.

Rødsildretue på Svalbard. Foto: Bård Bredesen

Å anvende “tuebyen” som begrep for Oslos karakter er meningsfull av minst 4 årsaker:

1. Begrepet “tue” har utelukkende positive assosiasjoner i det norske språk. Det finnes knapt en storavdelings-barnehage hvor ikke minst en avdeling heter “blåbærtua” eller “tyttebærtua”, ment for å betegne gode myldreplasser for små krabater. Blomstertuer er tilsvarende sammengrodde konsentrasjoner. Blomster trives også sammen med andre blomster. Maurtua er et forbilde for menneskelig organisering. Maurtuene bygges høye uten hjelp av arkitekter eller maskiner og trenger verken armert stål eller betong for å bli levende 24/7-byer. Myrtuene er således redningsbøyer for fotturister i fjellheimen når stien fører dem over myrlendte strøk. Også i overført betydning gir begrepet tue mening. Nordmenn sporer gjerne sin selvfølelse tilbake til middelalderkongen Sverre – som i følge vår nasjonalsang – talte Roma midt i mot. Og hva passer bedre til denne motstanden enn visdomsordet “liten tue kan velte stort lass”.
2. Tuebyen står også utmerket til Oslos kuperte landskap. Det er våre koller og åser; Grefsenkollen, Vettakollen og Holmenkollen, og med det synlige branntårnet på Haukåsen i øst – alle rundt eller i underkant av 400 m.o.h – som er våre topografiske landemerker som omkranser Oslo. Bebyggelsen bør følgelig være tilpasset et slikt kupert landskap i mindre format. Men både koller og tuer betegner det samme, nemlig romlig ordnede forhøyninger. Det er jo også slik at kollen og tua er språklig forbundet med hverandre. På engelsk heter jo maurtue for anthill. Og romlige forhøyninger skaper jo også en assosiasjon til bølger. Oslos naturlige skyline er med sine koller å ligne på en bølge. Bebyggelsen bør følgelig få den samme bølgebevegelsen framfor å insistere på å være et teppe som verken tør eller kan stikke seg ut.
3. Tuebyen passer jo også som hånd i hanske på Oslos kommunes erklærte strategi det siste ti-året om knutepunktfortetting. Byen skal vokse innenfra og ut og deretter punktvis gjennom kollektivknutepunkter. Som følge av denne erklærte fortettingspolitikken er det allerede i ferd med å vokse fram tuedannelser i mange av Oslos knutepunkter, det være seg Oslo S, Skøyen, Nydalen, Helsfyr og snart Økern. Denne strategien henger også sammen med den restriktive småhusplanen. Framfor å tillate tilfeldige høyhus spredt kaotisk uten en romlig orden utover bylandskaper, skal de konsentreres for å kunne håndtere befolknings- og arbeidsplassvekst, samtidig som småhusbebyggelsen vernes. Både for å holde på Oslos romlige karakter og av hensyn til det gjeldende prinsippet om fortetting langs kollektivknutepunkter må den største tua være rundt Norges suverent største kollektivknutepunkt – Oslo S. Oslo S er lengst unna kollene og åsene, og ligger lavest i byen nede ved vannkanten.
4. Tuebyen følger også opp gjeldende høyhusstrategi fra 2004 som knesetter prinsippet om avtrapping av bygningsvolumer mot omkringliggende områder. Høyhusbebyggelsen og avtrappinger må vurderes ut fra hensyn til fjernvirkning, landskapsformasjoner, kulturminner og lokalklimatiske forhold, samt forholdet til tilgrensende bebyggelse. Det er sunn fornuft å la det høyeste punktet på tua være i midten, og la all bebyggelse rundt det høyeste bygget falle naturlig nedover og tilpasse seg omgivelsene. En tue er jo ikke et fremmedelement i sine omgivelser, men markerer naturlige fortetninger i landskapet.  

Det hører med til sjeldenhetene at Institutt for Begrepstømming uttaler seg om pågående politiske saker, men det er Instituttets alvorlige overbevisning at det er særdeles viktig at begrepene vi omgir oss med er så presise som mulig. Som begrepenes vakthund er det vår oppgave å si fra når et begrep – som “teppebyen” – forurenser det nødvendige ordskiftet rundt byens utvikling.

Mvh Erling Fossen, selvutnevnt leder, Institutt for Begrepstømming.

Det er på tide å ta med seg isbitene inn i corona-debatten. Her er ni grunner til det.

1. Dommedagsprofeter gjennom alle tider – enten det er malthusianere, økofundamentalister eller nå coronaeksepterter – har laget scenarier der faren utvikler seg eksponensielt (1-2-4-8-16), mens mottiltakene kun fungerer aritmetisk (1-2-3-4). Alle skal da forstå at den eksponentielle kurven før eller senere vil føre til dommedag. Problemet er at slik fungerer det kun i matematikkens rene verden, og ikke i virkeligheten.
2. FOR: Det er vanskelig å påvise en eksponensiell vekst over lenger tid. Kina og Sør-Korea som var hardest rammet satte inn mottiltak og dermed ble veksten i antall smittede temmet etter noen uker. Det behøver ikke være slik at hver og en som får smitten, smitter en haug med andre. Det er riktignok ingen europeiske land som foreløpig har en smittekoeffisient på under 1 (som er nødvendig for å utrydde smitten), men det er fremdeles en rekke tiltak som er uprøvde hvis smitteraten ikke synker betraktelig i tiden som kommer.
3. Det er korrekt at antall smittede antageligvis er mye høyere enn det som blir rapportert. Det eneste vi vet er hvor mange av de som blir testa (ca 28000 i Norge) som er smittet. Men vi vet hvor mange som er kritisk syke (innlagt på sykehus), og dette tallet (ca 80 i dag) er riktignok økende, men enda er det for tidlig å si om dette er eksponensielt økende, og i så tilfelle med en relativt lav faktor. Det interessante tallet er jo hvor fort vi ev får en dobling. (Dette punktet er redigert etter innspill fra Bobby Peru, 18.3 kl. 19.11)
4. Alle kjente epidemier har blitt utryddet. Siden vi i dag vet stadig mer og har sterkere økonomiske muskler, vil mottiltakene få stadig større effekt, og dermed redusere både lengden og høyden på epidemi-kurven.
5. Det er ikke 200 000+ som i dag har coronasmitte som mediene skriver. Mediene vil alltid drive tallene høyest mulig. Det riktige tallet er de som har fått smitten minus de som er blitt friskmeldt. Det er per i dag ca 112 000,- aktive coronasmittede. Og antall friskmeldte er antageligvis langt høyere siden f.eks. Norge ikke rapporterer friskmeldte.
6. Men det blir bedre. Per i dag er det kun 6,434 verden over som er alvorlig eller kritisk syke. Over 90% av de som får corona blir ikke mer syke enn ved en vanlig forkjølelse. Da begynner medienes insistering på 200 000 coronasmittede å bli parodisk.
7. Antall døde i Italia er bekymringsverdig høyt. MEN, selv ikke her er det snakk om en entydig eksponentiell effekt over lang tid. Dødstallene var faktisk synkende, med en foreløpig topp med 368 døde 15.3, men deretter fallende til 349 og 345 (i går), før det eksploderte i dag med 475 nye dødsfall. Hvis tallene forblir like høye er det grunn til bekymring, men det kan henge sammen med mitt punkt 8. Vi må fremdeles vente noen dager før effekten av de nye italienske tiltakene ble iverksatt. Fenomenet Italia kan også henge sammen med høy levealder (her en artikkel om hvorfor så mange eldre har dødd av influensa i Italia de siste årene) Mens gjennomsnittlig levealder i verden er på 71,4 år, er den over 80 år i Italia (8de plass i verden og høyere enn i Norge). (Dette punktet er redigert 18.3 kl. 19.00 da de nye dødstallene fra Italia kom)
8. Antall døde av coronaviruset er primært (eller dessverre?) et økonomisk anliggende, dvs. tilgangen til respirator som i kritiske tilfeller kan gi deg lungehjelp. I Norge er det anslått at vi har tilgang til 1200-1400 intensivplasser. Akkurat nå er det rundt 80 som er innlagt på sykehus i Norge pga corona-smitte, og ca 20 som ligger i respirator. Det betyr at vår kapasitet til å behandle kritisk coronasyke foreløpig er meget god foreløpig.
9. Er du under 60 år og uten andre alvorlige underliggende sykdommer, er det minimal sjanse for at du dør av Coronaviruset i Norge. Også om du er frisk og over 60 år strengt tatt. En studie italienske myndigheter nylig foretok, viste at 99% av de som har dødd av coronaviruset hadde andre sykdommer fra før. Og snittalderen på de døde er 79,5 år i følge Bloomberg

Blant de mange som forsker på verdier og nasjonale kulturer anfører prof. Geert Hofstede en viktig verdimensjon som skiller mellom “masculinity vs. feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog, feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen og avfyrer kommandoer.

Det er nettopp sterkere grad av feminine verdier byutviklingen trenger. Fordi:

1. Det viktigste i byutviklingen nå er medvirkning. Vårt teknokratiske planregime som reduserer medvirkning til å skrive høringsuttalelser og delta på informasjonsmøte der PBE forteller om hvordan et eiendomsprosjekt blir, er håpløst utdatert. Beboere og utbyggere må finne hverandre i en tidligfase og lære av hverandre. Alle eiendomsprosjekter må starte med involvering av brukerne og beboerne. Av minst to årsaker. Prosjektene får bedre og får større treffsikkerhet fordi beboerne/brukerne kan fortelle om hva området mangler og trenger. Sjansen for uproduktive omkamper blir også mindre. Slik medvirkningsprosesser krever en helt ny dialogbasert logikk.
2. Utbyggerne og planmyndighetene må opp av skyttergravene, og skjønne at de er avhengig av hverandre for å bygge en enda bedre by. Oslo har et “perverst” planregime der det offentlige planlegger på annen manns grunn. Hadde kommunen f.eks.eid all grunnen som i Amsterdam hadde planlegging vært enklere, men også mistet mye av dynamikken som byutviklingen i Oslo har. Men sjansen for at dialogen mellom utvikler tog planmyndigheter sporer av er desto større.
3. Maskuline byutviklere bør gå tilbake til skolepensum og lære seg Newtons tredje lov for bevegelse. Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning, eller den gjensidige påvirkning av to legemer på hverandre er alltid lik, og motsatt rettet. Sagt med andre ord. Enhver kraft som vil forsøke å påvirke en annen vil bli møtt av motkraft. Det er med andre ord fånyttes å prøve å banke fornuft inn i en motpart. Skal eiendomsbransjen få et bedre forhold til planmyndighetene må endringen starte hos dem selv.
4. Livskvalitet rommer så mangt, men inkluderer også å ta omsorg for omgivelsene sine. Det utslitte bærekraftbegrepet har i kjernen en tanke om organisk vekst der endringer gjøres med tanke på å videreforedle det livet som allerede leves. Det gjelder også bygg. Framfor å fokusere på å rive og bygge nytt, handler det å utvikle eksisterende bygningsmasse og tilpasse det nåtidens menneskelige behov for organisering av hjem, arbeid og sosialt samvær. Nye ideer trenger gamle bygg som Jane Jacobs så treffende formulerte det.
5. Feminine verdier er mer opptatt av rhizomatisk knoppskyting enn å dyrke røtter. Knoppskyting er horisontale bevegelser som dyrker en kultur hvor nye ideer belønnes. I vår disruptive byutvikling kan ikke fokus for en organisasjon være å dyrke røttene, men å stimulere og gjødsle den kollektive intelligensen menneskene i byen deler.

NIcolai “Wonderboy” Riise i MAD arkitekter sier i et oppsiktsvekkende intervju med Estate Play i Cannes, at gårdeiere og utviklere som ikke følger med i miljøtimen framover vil brenne inne med nybyggene sine. Miljøbevisste kunder velger heller å flytte inn i gamle bygg for å spare klimautslipp. La oss hjelpe Nicolai Riise med å redde verden. og bli med på et tankeeksperiment. Fra og med i morgen blir det ulovlig å ta i bruk nye materialer til bygg. Både nye bygg og rehabilitering av gamle må bruke de materialene som allerede finnes i Oslo. Dette gjøres av tre grunner. For å øke verdiene på bygningsmassen (oppvinning), forsterke den lokale identiteten, samt redusere klimautslipp.

Skriften på veggen er relativt tydelig. Eiendomsbransjen står for mellom 20%-40% av klimautslippene globalt, 40% av energiforbruket, forbruker 40% av nye materialer, og står for hele 1/3 av verdens avfall. Oslo skal redusere klimautslippene med 95% innen 2030. Bransjens miljøfokus har vært på miljøsertifisering av nye bygg, men debatten om gjenbruk eller å se på hvor mye av bygg som rett og slett bør få lov til å stå i fred, har vært mer eller mindre fraværende.

Som kulturløse nordmenn er vi mest opptatt av å kjøpe eller bygge nytt. Penger har vi nok av og få ser verdien av å rehabilitere. Nye produkter har den fordelen at de ikke kan spores tilbake til de som har laget dem. De er alltid laget så glatte fordi kjøperen da kan gå rundt i omgivelser som ikke avslører plagsomme spor av tidligere levd liv. Men derved reduserer vi rikdommen i byens kultur. Få bygg forteller en historie, og byens mange fortellinger blir redusert til en haug med nye sjelløse bygg.

Men fortvil ikke. Her er de fem første skrittene for å hjelpe Nicolai Riise med å redde verden:

Tenk sirkulært, ikke lineært. Ingen materialer skal noen gang tas ut av kretsløpet. Materialene kan settes sammen på forskjellige måter for å øke verdien av dem, men ikke fjernes. Dette stiller store krav til kvaliteten på materialene som settes i produksjon.

Lag et ressursregnskap. Alle transformasjonsprosjekter må starte med en kartlegging av hvilke ressurser og kvaliteter som allerede finnes i den eksisterende bygningsmassen. Hva kan gjenbrukes? Hva bør rett og slett få lov til å stå? Ut fra dette er det mulig å lage en produktkatalog med en enhetlig oversikt over hvilke materialer som kan brukes i transformasjonsprosjektet.

Hjelp utbyggeren med å tenke økonomi når det gjelder gjenbruk. En utbygger kan gjerne ha som formål at de skal redde verden, men det skal ikke koste dem ett øre ekstra. MAD arkitekter har kommet langt i Norge på denne type regnestykker. Det viser seg at gjenbruk ikke blir billigere, men heller ikke dyrere. Den store forskjellen for utbygger er at kostnaden for materialer går kraftig ned, mens penger til arbeidskraften går kraftig opp, fordi de gamle materialene må behandles på nytt

Tenk industrielt. Vi må bygge opp en gjenvinningsindustri som lager nye materialer av gamle materialer. Det hjelper ikke at entreprenører har et lite lager med restmaterpaler på lur. Noen må tjene store penger på å rehabilitere og koble nye materialer. Her ligger nøkkelen til verdiøkning. Oppvinning betyr at materialer tas ut av sin produkssyklus og settes inn i en ny. F.eks. kan gamle teglvegger som skjæres ut av gamle bygg, rehabiliteres og settes sammen til en ny mosaikk som øker verdien på bygget. Plastflasker kan bli lydisolering. Gamle vinduskarmer kan bli eksklusive vegger. Når hjernen din først har begynt å spinne og tenke sirkulært er det ingen vei tilbake.

Kapitalismen må ta i bruk grønne incentiver. DNB har allerede innført ordninger med å lavere rente til de som skal bygge miljøbygg. Slike incentiver kan enkelt vris til å gjelde bygg med en stor andel av gjenbruk. Hvilken utbygger i verden vil ha høyere rente på lånet sitt enn strengt tatt nødvendig, bare fordi de ikke gidder maset med gjenbruk? Regnestykket som MAD har satt opp viser at økt gjenbruk ikke behøver å bety dyrere bygg. I dette tilfelle er grønne incentiver for å øke graden av gjenbruk ekstremt virkningsfullt