Nydalen ass

-Hva gjør du her, spurte en svettende gammal kompis meg overrasket da han løp forbi meg i Nydalen. – Jeg jobber i MAD Tower rett der borte, sa jeg lettere irritert, og pekte på høyhuskonglomeratet som forbilledlig binder sammen bygg fra flere epoker. Irritert fordi så mange av mine venner lurer på hvorfor jeg sitter så langt unna byen. Her er grunnen:

I tre måneder av mitt liv har jeg campert hos Avantor i høybygget ved Akerselva. Egentlig skulle jeg sitte der en måned, men jeg er blitt så fascinert av området at jeg foreløpig har oppgitt ideen om å være digital nomade. Her sitter jeg da sammen med Oslopiken Jorun, joviale Geir og dansekongen Christian i Forvaltningsavdelingen, og med Moss og Drøbak bak meg. Ikke minst Moss er berømt fordi han på et julebord klarte å ta selveste bamsen og kranglefanten i Avantor i håndbak. Forvaltningsavdelingen er ledet av myndige Roy i hjørnet og håndterer kunder, organiserer gutta på gølvet og i det hele sørger for at Nydalen går på skinner. I Nydalen er det flere søppelkasser enn rotter, og mange av dem bærer navnet til Avantor, så det ikke skal herske tvil om hvilken hannbikkje som regjerer i området. Det er så gullende reint i Nydalen at selv duene har med seg poopoo-pose som de kaster i søplekassene etter å ha gjort sitt fornødne.

Nydalen er en skjult perle som binder øst og vest sammen. Akkurat her er Akerselva elva som byen deler, og ikke elva som deler byen. Det vakre vannbyrommet går helt ned til Akerselva og den strie strømmen er temmet, slik at både barn og unge kan tre ned i elva uten at foreldrene sitter med hjertet i halsen. Hvorfor er Nydalen foreløpig en skjult perle? Det er minst tre grunner til det. Nydalen ligger isolert til, med ringveien i nord og småhusbebyggelse i vest. I sør er det akkurat for langt til Vulkan og Løkka, og i øst stanger området foreløpig i det horrible Storo-senteret med sin kaotiske trafikksituasjon. Nydalens historie som industriområde innbyr ikke til at folk besøker området. Den første transformasjonen på 90- og 00-tallet hjalp heller ikke. Anonyme næringsbygg omringet av altfor generøse mengder med gateparkeringsplasser innbyr heller ikke til et yrende folkeliv.

Men det jeg kan kalle Nydalen 3.0 tar nå form. Kristin Jarmund har redesigna Torvbygget som nå henvender seg direkte til vannrommet. T-banen har fått en ny oppgang inne i selve torgbygget. MAD har tegnet tre næringsbygg på rekke der gateparkeringen er fjernet helt, og der Elkjøp flytta inn i sitt nye hovedkvarter nå i sommer. Fra vinduet der jeg sitter var jeg vitne til hvordan hele taket ble gressbelagt på en regnfull dag. Parken på vestsiden oppgraderes i disse dager, og allerede nå har løpestripa som er lagt ved siden av gangveien blitt en hit. Å sitte på en av benkene og se slitne joggere komme dit og forvandles til rake rygger som med ett føler seg som kenyanere, er verdt en tur til Nydalen alene. Fiskeinteresserte har fått sitt nye eldorado og tumleplass i fiskebutikken Angler, og barnevognene lines opp selv på søndager hos Godt Brød- som holder til på hjørnet av MAD Tower. “Fangene på Fortet”-konseptet holder også til i samme bygget, og tiltrekker seg nær 100 000 Oslofolk i året som skal løse gåter og fysiske utfordringer. Selv har jeg et ambivalent forhold til Fangene på Fortet. Første gang jeg var her fikk jeg laget mitt til å kalle seg “Oslos stolthet”. Vi endte sist, og jeg ødela favorittbuksa mi som var den eneste det var så mye stretch i at den både håndterer mine smale lår og begynnende ølmage. Normalt må jeg velge mellom vide posebukser eller åpen knapp i linningen.

Men det stopper ikke her. På Oslo Urban Arena lanserte Avantor sitt nye Snøhetta-tegnede miljøbygg som endelig skal jage de sistebilene bort fra Gullhaug Torg. Det begynner å bli vel lenge siden Kristin Jarmunds smale høyhus på samme sted ble klappet igjennom i bystyret, men skrinlagt pga manglende økonomisk bærekraft. Snøhettabygget er trolig verdens mest avanserte low-tech-bygg der all ventilasjon skal skje naturlig uten bruk av aircondition. Det har skapt mye hodebry sa arkitekten på Oslo Urban Arena fordi  “nordmenn er mer redd for trekk enn terrorisme”. Et steinkast unna skal også det ikoniske lave teglbygget som huset Fiskars bli et onfill-prosjekt der det også skal være et tilnærmet tropisk klima inne selv om vinteren.

Hvis nå flere av mine venner fremdeles ikke skjønner hvorfor jeg sitter i Nydalen etter å ha lest dette blogginnlegget, så er det bare å anføre to ting. Enten har jeg vært uklar i min hyllest til Nydalen, eller så er dere tjukke i huet. Hva er most likely?

 

Lindas vaffelrøre

Hvis noen politikere føler seg kallet til å bevege seg nedover Verdiveien i årets valgkamp, har vi alle en plikt til å gripe etter vår retoriske revolver. Dette blogginnlegget er ment som en veimine slik at alle som tar ordet “norske verdier” i munnen sin, blir blåst ut i grøfta.

Kulturminister Linda Hellelands ofte rørende forsvar for norske verdier er så hjelpeløse at det gjør vondt. Nå sist i sommerferien der hun står fram i VG sammen med Senterpartiets Ola Borten Moe. I det intervjuet får vi høre at det å servere kaffe og vaffel, gå i gudstjeneste, dusje etter gym´en og se på den samme barnetimen på NRK er norske verdier som er under press pga den fæle innvandringen. Men dette representerer jo på ingen måte “verdier”, dette er kun skikker eller tradisjoner som utmerket god kan og bør endre seg selv om det kollektive verdigrunnlaget til nasjonen Norge forblir relativt uendret.

La oss gå til forskningen. Den nederlandske professoren Geert Hofstede er kanskje den som har forsket mest på nasjonale verdier. En mye brukt definisjon (Hofstede et al) er at kulturen “distinguishes the members of one group or category of people from others”. Den nasjonale kulturen består da følgelig av verdisett i bunnen som gir seg utslag i forskjellige ritualer, skikker, tradisjoner etc. Verdier følger med som en nisse på lasset slik at nordmenn i gitte situasjoner reagerer relativt likt. Hofstade opererer med fem ulike verdiakser eller det han kaller kulturdimensjoner. Den ene er “Power Distance Index” som sier noe om hvordan innbyggerne aksepterer ulikhet og hierarkier Det norske sosialdemokratiets likhetstenkning er således en utpreget norsk verdi. “Individualism vs Collectivism” er også en interessant kulturdimensjon som sier noe om innbyggerne primært tenker i form av “vi” eller “jeg”. Andre undersøkelser viser at moderne velferdsstater – inkludert Norge – stort sett kommer i form av “jeg”, der selvrealisering erstatter stammefelleskapet i mindre utviklede nasjoner. En tredje verdidimensjon er “Masculinity vs. Feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen.

Oppsummert er de tre mest typiske norske verdiene likhet, selvrealisering og feminin. Disse funnene passer som hånd i handske med funnene i World Values Survey der statsviteren Ronald Inglehart har vært sentral.  Gjennom nærmere 40 år har innbyggerne i verdens nasjoner blitt spurt om sine verdier. Det viktigste siktemålet med å gjennomføre disse målingene er å se hvordan verdigrunnlaget ev. endres i takt med utviklingen i levestandard. Og jeg kan berolige Høyre-Linda og SP-Ola med at det norske verdigrunnlaget endres umerkelig over tid.

Som det går fram av diagrammet fra 2015 er norske verdier i all hovedsak sammenfallende med resten av de protestantiske landene i Europa. Og de har endret seg forbausende lite. De protestantiske verdiene sammenfaller i stor grad også med funnene hos Hofstade. Våre samfunn er sekulære der religion er en privatsak mellom deg og Gud (Hører du Listhaug?), alle mennesker har rett til å realisere seg selv uavhengig av kjønn, seksuell legning eller sosioøkonomisk status. Vi tror på likeverd mellom kjønn, og at politikk skal være basert på rasjonalitet og ikke følelser.  Dette er norske verdier. Alt annet er løgn. Basta.

Moralen er: Norske verdier er ikke truet. De er hamret inn i fjellet på Galdhøpiggen, og selv Dovrefjell faller garantert før disse verdiene er truet. Det er noe grunnleggende unorsk å sutre over at norske verdier er truet. Norske politikere som forsøker å slå populistisk mynt på innvandringsmotstand, bør dyppes i tjære og fjær og sendes ut i den norske fjellheimen på evig botsvandring. Herved er Frp-Sylvi, Sp-Ola og Høyre-Linda brennmerket som dumhetens akse i den norske partifloraen.

Hva skjedde med Oslo Høyre?

Oslo Høyre har hentet fram det tyngste skytset når de skal beskyte min påstand om at Fabian Stang var uredelig i sitt innlegg “Hva skjedde med Oslo-gleden”. Men Eirik Lae Solberg og Bård Folke Fredriksen er verken elegante eller treffsikre, selv om de framstår som skoleflinke partipolitikere. Den grøfta vil ikke jeg ned i.

Så la oss løfte blikket. Etter å ha styrt byen siden 1996 betrakter Oslo Høyre byen vår som sin private eiendom. Det er hovedforklaringen til at Høyre tapte forrige kommunevalg. Alt de kjørte på var motstanden mot eiendomsskatten og Fabian-effekten. Høyre glemte helt å gi næring til sitt eget politiske verksted. Derfor tapte de fortjent. Oslo tjener også på at det finnes to styringsdyktige alternativer som ligger tett opp til hverandre, og bytter på å dra. Det var bl.a slik vi fikk OBOS i mellomkrigstiden, et godt kompromiss mellom Ap som ville ha kommunal boligbygging, og Høyre som ville sette alt til det private.

ill. Oslo Høyre trives dårlig i opposisjon eller det som gjerne kalles dødens dal.

Fabian Stang er uredelig når han forsøker å høste politisk gevinst på saker det er bred enighet om i Oslo, bare fordi det er murring blant deler av befolkningen. De overordnede målsettingene som bilfritt byliv og fortetting på knutepunkter, er det bred konsensus om i bystyret, og er den veien de fleste byer verden over nå går.Og foreløpig er det ikke bygd en eneste bolig på Nedre Grefsen (som ligger i kommuneplanen Bård Folke Fredriksen er ansvarlig for), Smestad eller Montebello eller de andre områdene der striden er størst. Det er langt fra sikkert at det blir gjort det heller. Høyre bør derfor hjelpe AP til å utforme sakene så smidig at de blir faktisk politikk. Nedre Grefsen og Smestad kan gjerne forbli underutviklet, men da må det bygges høyere og tettere andre steder. La oss få en konstruktiv tautrekking om hvor vi kan bygge nye boliger, og ikke sutring om at Oslofolk var gladere før.

Når det gjelder synes på privatisering, er det tilsynelatende en ideologisk forskjell på sittende byråd og Høyre. Jeg sier tilsynelatende fordi det var Gerhardsen-byrådet som innførte bred konkurranseutsetting på 90-tallet. Etter så mange år i dødens dal har Ap fremdeles en uferdig styringsretorikk. Men selv på dette punktet kan AP og Høyre jobbe sammen slik at sentrum styrkes og fløypartienes innflytelse minimeres. Min påstand er at Oslofolk flest er mest opptatt av retten til barnehageplass, framfor hvem som bygger og driver barnehagene.

Høyre lider tydeligvis av korttidshukommelse. Hva skjedde da høyhusrekken Barcode skulle bli bygget tidlig på 2000-tallet? 32000 innbyggere underskrev protestskriv. Protestene på Nedre Grefsen er krusninger i forhold til klimaet som hersket da. Dengang tok Rune Gerhardsen en Fabian og ville ha omkamp. Daværende byrådsleder Erling Lae (H) tok en liten timeout, laget allianse med SV, og kjørte saken gjennom. Heldigvis vil de fleste si i dag. Politikk er å ville, og i en ekstrem vekstby som Oslo må det gode, men omfattende grep til. Jeg er redd dagens Oslo Høyre helt mangler det politiske motet som må til for å bygge en by.

Hva skjedde med Fabian?

I et mye delt innlegg i dag spør Fabian Stang om hva som skjedde med Oslo-gleden. Han anfører tre hovedpunkter til hvorfor Oslo-folk nå er sinte, og ikke bare politisk engasjerte; byrådet har utpekt bilen som fiende, de er ideologiske motstandere av privatisering, samt plager folk ved å bygge blokker i hagene deres. På det siste punktet er han direkte uredelig, siden kommuneplanen som la denne strategien ble utarbeidet og stolt lagt fram av Høyrebyrådet.

ill. Er dette Fabian Stang? Uansett er denne værhanen å få hos Hegdehaugens Fargehandel.

Har byrådet utpekt bilen som hovedfiende? Både ja og nei. Retorikken til De Grønne har vært mer fanatisk enn pragmatisk. Og prosessen har vært utrolig klønete. Men etter mye støy har prestisjeprosjektet kokt ned til at byrådet peker ut en håndfull pilotgater, som skal testes ut og evalueres før ev. hele sentrum skal bli bilfritt. Det må alle Osloborgere heie på. For ideen om bilfritt sentrum er jo ikke en ny oppfinnelse. Da Merete Agerbak Jensen (H) var byråd drømte hun også om dette. Fabian burde altså stille seg bak ideen om bilfri by, framfor å piske i opprørt hav med retorikken til en bilelskende Frp´er.

Kriger byrådet mot private eiere? Hvis vi kun hører på retorikken til Bjørnar Moxness`så ja. Men la oss heller se pragmatisk på dette. Det viktigste er ikke hvem som bygger eller drifter barnehager (eller sykehjem for den saks skyld), men at kommunen etablerer de plassene som er nødvendig for å oppfylle retten til barnehageplass. Det rødgrønne byrådet i Oslo har som mål om å etablere 3.000 flere barnehageplasser innen 2019. Det er tre ganger flere plasser enn det borgerlige byrådet etablerte. Hvis Oslo kommune derimot ikke klarer det, må de slippe til private. Null stress. Jeg tror de færeste Oslofolk vil hevde at det er moralsk forkastelig å tjene penger på barnehagedrift slik som Rødt anfører. De viktigste kriteriene ligger jo et annet sted enn hvem som driver, og går på det pedagogiske tilbudet, bemanningssituasjonen etc.

På Fabian Stangs siste punkt blir jeg kun trist. Det er ikke det sittende byrådet som har bestemt seg for å plage folk i småhusområder ved å bygge blokker der, men hele bystyret under Høyrebyrådets regime. Den store anføreren for å lose den nye kommuneplanen igjennom var byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen (H). Og det er her fortettingsstrategien blir knesatt. At AP-byrådet har lett etter nye knutepunkt som ledd i revidering av kommuneplanens samfunnsdel, endrer ikke dette. Oslo har et voldsomt etterslep på boligbygging og det har medført spinnville priser som presser mange ut av Oslo. Hadde Stang vært mer politiker og mindre gallionsfigur hadde han erkjent at ingen politikere frivillig vil plage noen, men at Oslos sammenhengende befolkningsvekst siden 1984 skaper utfordringer som må løses.

Det er på sin plass å si at Oslo Høyre foreløpig har vært like ubrukelige i opposisjon som det Arbeiderpartiet har vært i alle år. De store grepene i Oslo må H og AP stå sammen om. Som bygging av T-banen på 60-tallet og utover. Hvis Fabian Stangs innlegg skal slå an tonen foran kommunevalget om to år, vinner verken Høyre eller Oslo.           

 

Bilbonanza på Frysja?

Rett før sommeren tok dem, banket bystyret igjennom 900 boliger i området kalt Frysjaparken. Det er faktisk 77 flere boliger enn det jeg mente var perfekt i mitt svogervitenskaplige regnestykke utført i et tidligere blogginnlegg. Nå skal ikke jeg påta meg (hele) æren for at bystyret overkjørte PBE som kun ville ha 650 boliger der, men er såre fornøyd med vedtaket. Det eneste byrådet har fjernet er ca 50 leiligheter gjennom å bruke ostehøvel på byggene i ytterkant. Når utnyttelsen ble så høy er det desto viktigere å sørge for at de fleste nye reisene IKKE tas med bil. I sakspapirene var byrådet åpne om det motsatte. «Det er grunnlag for å tro at en stor del av trafikkreisene (…) vil måtte foretas med bil», står det. Det er ikke akseptabelt.

Ill. A-lab. de 900 boligene kommer innenfor den røde streken i midten.

Byråd for byutvikling – Hanna E. Marcussen – sa under debatten at busskapasiteten kan økes når innbyggerantallet økes betraktelig. Busslinje 54 til Aker Brygge og 22/25 til Majorstua har holdeplass rett ved Frysjaparkens sør- og nordside. Men som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg “for en som betrakter buss som tarmrister og ikke framkomstmiddel”, skal ikke det vektlegges i noen særlig grad.

Redningen er Kjelsåsbanen. Fra den nordligste enden av Frysjaparken til Kjelsås stasjon er det 510 meter i gangavstand. Med min raske gåforttiljobb-gange tok det 5,14 til Kjelsås stasjon og 5.10 fra Kjelsås stasjon da jeg hadde befaring i området. MEN, det er stort MEN her. Kjelsås stasjon har kun 9 avganger mellom 06.00 og 10.00 på morgenen. NSB Gjøvikbanen (eget selskap) sier de vil øke frekvensen hvis befolkningsgrunnlaget øker, og det bygges tettere rundt togstasjonene. Her må noen snakke sammen. Gjøvikbanen er en dårlig utnyttet ressurs, men det tar ikke mange minuttene til Grefsen stasjon som er overgang til T-banen ved Storo, eller inn til byen.

I forslaget til revidering av samfunnsdelen i Kommuneplanen blir det slått fast at Oslo skal bli nullutslippsby. Det er et hårete mål som krever at nye boligområder kobles på kollektivnettet. Riktignok har mange ingen problemer med å ta buss, men det er Kjelsås stasjon som er navlestrengen fra Frysjaparken til kollektivnettet. Blir ikke frekvensen på Kjelsås stasjon skrudd betraktelig opp vil bilbruken i Oslo øke. Da er ikke visjonen om å bli nullutslippsby verdt mer enn reservedasspapir på hytta´s utedo.

 

Bør vi “frede” Nedre Grefsen?

Høringsfristen til revidering av samfunnsdelen i den nye Kommuneplanen går ut 30.6. Her er min høringsuttalelse:

Hovegrepene i kommuneplanen er gode. 1. Byen skal vokse innenfra og ut. 2. Oslo skal bli en nullutslippsby. 3. Gange, sykling og klimavennlig kollektivtransport skal være det naturlige førstevalget for Oslos befolkning. 4. En klimavennlig og arealeffektiv byutvikling må planlegges i lys av kollektivtransportsystemet. 5. Utvikling og bymessig fortetning skal primært skje i områder med god kollektivdekning. 6. For å bevare byens mangfold må enkelte områder for en sterkere bymessig fortetning, samtidig som andre særpregede områder bevares.

Foto: KRISTIN TUFTE HAGA

De overordnede målene for byutviklingen er hellig, men vi må ha et pragmatisk forhold til midlene. Det viktigste er at Oslo ikke mister farten i boligbyggingen. Oslo har vokst sammenhengende siden 1984, og selv om veksten de siste to årene har avtatt, øker etterslepet for hvert år. Oslo vokste med i overkant av 2000 personer i første kvartal 2017, og med gjennomsnittlig 1,91 personer per bolig tilsvarer det ferdigstillelse av i underkant 4000 boliger i år. Hvis Oslo ikke klarer det, blir ulikhetene forsterket i boligmarkedet.

I Kommuneplanen av 2015 identifiserte Plan- og bygningsetaten områder som kan få minst 120 000 nye boliger. Antall boliger i de konfliktfylte områdene, så som Nedre Grefsen og Smestad, utgjør rundt regnet kun 3 % av dette. Men det blir helt feil som Pia Farstad von Hall (H) og Espen Ophaug (V) nylig gjorde. Å avvikle utbygging av knutepunktene på Nedre Grefsen og Smestad uten å ha en alternativ plan for å bygge disse boligene. Høyre framstår som et værhaneparti som ikke tør å gå mot sine egne velgere i sine kjerneområder på vestkanten. Det eneste riktige alternativet er å finne rom for boligene andre steder i byen. Selv om prinsippet om bymessig fortetting langs kollektivknutepunktene er et riktig grep, bør det tillates for høyere utnyttelse på enkelte kollektivknutepunkter enn andre. Ikke minst i områder som allerede har vært gjennom en tyngre transformasjon. De eventuelle boligene man mister ved og ikke bygge i allerede godt eksisterende boligmiljøer, kan enkelt ”vinnes” tilbake ved å tillate flere boliger i allerede bymessige områder. Oslo vil fremdeles ha lav tetthet i europeisk sammenheng, og dette grepet vil sikre at Oslo kan bli en nullutslippsby.

Generelt legger kommuneplanen om til en områdeutnyttelse på 125% i kollektivknutepunkter og områder i tilknytning til indre by. Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å konkretisere et slikt tall, da det gjerne vil bli oppfattet som et ”øvre tak” i neste runde. Da vil debatten handle mer om prosenter i stedet for et planforslags reelle kvaliteter. Det er fullt mulig å oppnå de ønskede kvaliteter på en utbygging selv om vi får en områdeutnyttelse som er høyere enn 125%. Vanlige folk lever i all hovedsak sine liv på gateplan. Behandling av utbyggingsforslag bør derfor fokusere på at byggene holder høy kvalitet, og at områdene der byggene møter bakken, får de ønskede kvaliteter. Både når det gjelder høy kvalitet på uteområdene, samt attraktive og utadrettede førsteetasjer i byggene.

Byrådet har tatt viktige og riktige grep ved den nåværende revisjonen av eksisterende kommuneplan. Målene i samfunnsdelen av kommuneplanen er tydeliggjort, og byens befolkning er invitert til medvirkning. Men medvirkning blir skinninvolvering når konklusjonene for byutviklingen blir satt før medvirkning igangsettes. Da blir medvirkning bare et skuespill der deltakerne får den eneste rollen som er ledig: Rollen som bremsekloss. Derfor bør byrådet ta en ”time-out” i konfliktfylte områder, og samtidig øke utnyttelsesgraden i allerede velfungerende transformasjonsområder som har vært utsatt for en god bymessig fortetting.

Da slår vi en haug med fluer i et smekk. Det høye nivået på boligbygging opprettholdes. Byrådet viser at de tar medvirkning på alvor. Det blir mye vanskeligere å bedrive obstruksjon neste gang kommuneplanen skal rulleres. Plan- og bygningsetatens rigide prosentregning tvinges til å bli mer kvalitativ og fleksibel. OsvOsv.

Venstres høydeskrekk

Venstre stjerneskudd Guri Melby går ut i Aftenposten og karakteriserer den planlagte utbyggingen i Middelthunsgt. 17 – hvori inkludert et bygg på hele 14 etasjer – for “galskap”. Vel, bygget er to etasjere høyere enn naboen i Colosseum Park og fire etasjer mindre enn KPMG-bygget et steinkast unna. Og selv i Lillestrøm bygger de nå 14 etasjer i sentrum. Utsagnet bevitner dessverre mest at Venstre fremdeles lider av høydeskrekk.

ill. LOF Arkitekter

Her kommer to argumenter som tilsier at bygget minst må være 14 etasjer:

  1. Uterommene rundt skolen blir bedre etter utbygging. Her er jeg helt enig med skolebyråd Tone Tellevik Dahl som sier til Dagsavisen at det blir bedre kvalitet på både Fonteneplassen og gatene rundt som følge av prosjektet. Jeg er en av de de få som faktisk har hengt på Fonteneplassen. Yrende folkeliv er ikke det som springer en i øynene. Etter arbeidstid/skoletid er det knapt noen som bruker plassen. En og annen fyllik henger der, og flere kanyler vitner om andre og mer lyssky beskjeftigelser. Plassen er også lite funksjonell, da bortsett fra lekeapparatene mot vest og stripa nordover langs skolebygget. En av grunnene til at Fonteneplassen ikke fungerer, skyldes at Nordeas gamle hovedkontor stengte hele kvartalet, og elevene på Majorstua skole ser stort sett inn i en mørk vegg vestover. Den planlagte utbyggingen åpner hele kvartalet og gir elevene fri sikt mot Frogner stadion, og skaper en sammenhengende plassdannelse/grøntdrag fra Sørkedalsveien til Frogner stadion. Det alene forsvarer en såpass høy utbygging.
  2. Men det er også en annen grunn til at området må tåle høy utnyttelse. Når Fornebubanen en gang åpner (planlagt 2022), viser Ruters undersøkelser at Majorstua rykker forbi Jernbanetorget og blir Oslos største kollektivknutepunkt. Er det ett sted i byen som må tåle bymessig fortetning er det altså her. Men når Majorstualokket kommer om noen år vil området skifte karakter og bli et paradis for myke trafikanter og skolelelver.

På sporet av nytt regjeringskvartal

Debatten om det nye regjeringskvartalet har løpt avgårde og endt på ville veier. Det har ikke manglet på kritiske kommentarer om at byggene i forslagene er for høye, står for tett eller mangler monumentalitet. Som bygeograf vil jeg anføre tre innvendinger mot denne kritikken.

For det første. Områdene rundt det gamle regjeringskvartalet fungerte katastrofalt dårlig. Rommene rundt Trefoldighetskirken og Deichmanske var for noen år siden Oslos farligste og totalt åndsforlatte. Ødelagt av Y-blokkas Østblokksjarme og Ring 1. Det var minimal bevegelse i Grubbegata etter at den passerte over Arne Garborgs plass nordover, og områdene der var nesten for slum å regne. I Oslosk forstand vel å merke. Det var få tverrgående forbindelser mellom Grubbegata og Møllergata, og det var kun dristige sjeler som beveget seg forbi Arne Garborgs plass under lokket på vei til og fra Youngstorget. Og plassrommene mellom Høyblokka og Akersgata var best egnet for folk som ventet på bussen, eller alkiser som ville sove ut rusen.

ill: Fra forslaget RakRygg. Utsnitt av den nye plassdannelsen fra nord. For Y-blokkfetisjister er det verdt å legge merke til at Picassomaleriene er bevart til høyre i bildet.

For det andre. La meg først slå fast at Statsbyggs presise rammer (nedfelt i Rom- og Funksjonsprogrammet) for de syv forslagene som nå foreligger er forbilledlige når det gjelder byrommene. Det åpnes et nytt og storslagent byrom med kombinert plass og park i det som nå er Johan Nygaardsvolds plass og Regjeringsparken. Antageligvis inspirert av LPO´s forslag i første runde. Det åpnes for et felles bygulv som omrammer alle de nye byggene. Grubbegata blir endelig en pulserende og bilfri bygate. Ikke nok med det. Området trekker et inviterende parkdrag fra Arne Garborgs plass og ned mot Hammersborgs torg. Områdene mellom Grubbegata og Møllergata perforeres. Og som en bonus: Byens styggeste bygg – KFUM-bygget – blir jevnet med jorden slik at Stortorgets Gjestgiveri endelig kan puste igjen. Takket være Riksantikvaren så blir det også åpnet rundt Møllergata 19 som igjen kommer til heder og verdighet. Med overbygging av ring 1 forsvinner en berlinmur av støy og eksos. Endelig kan regjeringskvartalet bli en naturlig del av bykroppen og ikke en kreftsvulst.

ill. Fra forslaget Akersryggen.

For det tredje. Er det et område i byen som tåler massiv utnyttelse er det akkurat her på Akersryggen. Når det gjelder siktlinjer: Nede fra Youngstorget har du aldri sett over Høyblokka og Møllergata 19. Fra Akersgata har du heller aldri sett forbi høyblokka eller misfosteret som huset bl.a Næringsdepartementet: Et malplassert Galleri Oslo-bygg som med sin øst-vest utstrekning effektivt stengte for alt som heter gjennomstrømning og bypuls. Tenk dere å sitte utenfor Internasjonalen en lat sommerkveld og se høye bygg etablere en perfekt kulisse for Møllergata 19. Forslagene kommer til å føre til en massiv oppblomstring av Youngstorget. Merk mine ord. Når det gjelder bygningsmasse: Byggene som ligger mellom Grubbegata og Møllergata er/var veldig bob-bob med lav bevaringsverdi. Kanskje noen vil savne de skjeve treplankene på Justisen, men det er lenge siden denne delen av Møllergata var den pulserende Møbelgaten. Nå skal det etableres et tredje regjeringsbygg (der Y-blokka holder til) som skal konkurrere med Henrik Bulls art nouveau- inspirerte finansdepartementbebodde bygg fra 1906, og Høyblokkas brutale 1960-talls selvfølgelighet. Tre bygg som alle skal konkurrere med hverandre og framvise monumentalitet fra hver sin epoke innrammet av mange nye bygg mot øst.

Ill. Fra forslaget Vidsyn. Legg merke til at KFUM-bygget er borte og at Møllergata og Grubbegata blir gjenforent etter alle disse årene med skilsmisse.

Det eneste vi må passe på er at den nye regjeringsplassen/parken ikke blir for stor og for monofunksjonell. Når det ikke åpnes for utadrettede virksomheter i førsteetasjene, med unntak av en kafe (??!!) stiller det strenge krav til programmering av plassen og parken. Du får ikke sambatilstander av granittheller, noen trær og tilfeldig utplasserte benker. Tenk dere Rådhusplassen. Den fungerer dårlig bortsett fra når det er nyttårsfeiring, Mela-festival og VG-konsert. Det er her debatten bør starte og slutte når vi diskuterer det nye regjeringskvartalet.

Men de syv forslagene fungerer alle som et ypperlig utgangspunkt.

 

Den magiske 100-års skogen

Dette er en magisk fortelling fra virkeligheten. Nærmest upåaktet i norsk media, men kanonisert i utlandet. I tre år har en selsom forsamling på rundt 100 mennesker samlet seg på parkeringsplassen ved Sport´n, ikke langt unna Frognerseteren. For hvert år øker antall utlendinger som vil være med på denne pilgrimsreisen på vegne av framtiden og håpet. Og siden utlendinger ikke har det samme forholdet til norsk skau som innfødte, går turen på grusveier, og ikke smale skogsstier. Der går vi i samlet flokk en snau halvtime mot et magisk sted kalt 100-års skogen. Her har kommunens skogvokterne ryddet et lite skogholt hvor det er plantet 1000 grantrær som skal vokse uforstyrret i 100 år. Grantrærne inngår i kunstprosjektet Future Library. Men før vi går videre i fortellingen må vi gå tilbake i tid.

Foto: Tone-Lise Vilje

I 1992 utarbeidet den visjonære biblioteksjefen Liv Sæteren ved Deichmanske en fortelling om de mange rommene som skulle være en del av det nye Hoveddeichman. I mange år hadde hun jobbet for å få en ny hovedfilial, og endelig hadde hun fått los på lokaler ved Galleri Oslo. I Sæterens visjonsfortelling skulle ett av rommene være et stillerom for upubliserte tekster. Her skulle folk legge igjen tekster og manuskripter. Av en eller uforklarlig grunn ble også dette stillerommet stående igjen, selv når kommunen slipte spareljåen, og planene for det Deichman som vokser fram i Bjørvika, ble endevendt for noen år tilbake. Spiren til noe magisk var sådd.

Årene gikk. I 2002 ble de første utbyggingsplanene i Oslo utarbeidet. Velsignet av kommunen og anført av den allestedsnærværende Bernt Stilluf Karlsen og Bjørn Sund, ble det utarbeidet utbyggingsplaner som i detalj sa hvor mye utbyggerne fikk bygge ut i Bjørvika mot at de satte av penger til infrastrukturtiltak. Det ble etablert en vinnvinn-situasjon. Utbyggerne tjente gode penger, og kommunene fikk bygget nødvendig infrastruktur uten å bruke skattepenger. Utviklingen av Bjørvika kunne skyte fart. Bjørvika Utvikling AS ble etablert av grunneierne HAV Eiendom og Oslo S Utvikling. OG her hadde historien sluttet, hvis ikke Bjørvika Utvikling hadde ansatt Anne Beate Hovind som sjef for pengene som skulle gå til kunsteriske formål i Bjørvika. BU har satt av 20 mill. kroner til kunst. 75 % av kunstbudsjettet skal brukes til permanente kunstverk i allmenningene, og 25% til temporære kunstprosjekter.

I 2012 kom to forløsende møter. Før den tiden hadde Anne Beate Hovind plassert den skotske kunstneren Katie Peterson en uke langt ute i bushen rundt sine hjemtrakter i Elverum. Katie overlevde, og sa hun ville lage et kunstprosjekt som skulle hete Future Library og vare i 100 år, men at hun trengte en skog. Anne Beate hadde deretter to avgjørende møter. Først måtte hun overbevise leder av Bymiljøetaten – Hans Edvardsen – om at hun måtte få en skog. Etter et langt møte som primært handlet om at Edvardsen ville ha flere småbåter og kaiplasser i Bjørvika spurte han plutselig: Hvorfor ville du ha dette møte? Anne Beate svarer at hun trenger en skog. Edvardsen tar seg til haka og svarer lavmælt: Det må vi da få til. Deretter avtaler Anne Beate møte med biblioteksjefen Liv Sæteren for å presentere kunstprosjektet. Siden Future Library handler om at tilsammen 100 internasjonale forfattere skal levere et manuskript hvert år, men først publiseres i 2114, trenger manuskriptene å oppbevares i mellomtiden. Liv Sæteren tenkte først at det hele var galskap, men så etterhvert som Katie snakket, skjønte hun plutselig at det var oppfyllelsen av hennes 20 år gamle drøm om stillerommet med upubliserte tekster. Tårene begynte å renne hos begge. Det engelske ordet “serendipity” er kanskje mest dekkende. Ordet betyr noe sånt som “tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse”. Uten å vite om hverandre hadde både Katie og Liv den samme drømmen. Og resten er historie.

Tilbake til skogen. På veien inn til den magiske skogen kunne Svein Lund i Lund Hagem fortelle at de akkurat nå jobbet med å behandle trærne som ble hugget i Nordmarka. De skal gjenbrukes i det nye bibliotekets stillerom, der manuskriptene skal oppbevares. Vel framme ga skogvokterne oss bålkokt kaffe og helnøtt, visstnok fordi det var akkurat det skogen luktet da Katie og Anne Beate gikk i skogen for første gang, og de fant denne nordvendte hellingen hvor lyden fra byen var borte. Den kritikerroste islandske dikteren, roman- og tekstforfatteren Sjón holder sin tale. Ulastelig antrukket, som om han aldri har gått i en skog. Noe han på spørsmål fra meg også innrømmet at han aldri hadde gjort. En kvinnelig harpist og en kvinnelig sopran framfører to islandske sanger til et publikum som sitter på sitteunderlag rett på stubbekratt, og som ikke helt skjønner hva de er med på. Bortsett fra at akkurat her og nå oppheves den lineære tiden. Et manus overleveres, et manus ingen av oss nålevende noensinne får lese. Men samtidig er dette et statement. Om 97 år vil det fremdeles eksistere en sivilisasjon. Det vil fremdeles eksistere papirbøker. Menneskene vil fremdeles være dannede og lese bøker, og best av alt, da har verden allerede glemt Trump.

 

 

Gratulerer med Oslodagen

Gratulerer med dagen kjære Osloborgere. Riktignok synger Book´n og Nora Brockstedt at “hver eneste dag er en Oslodag for alle som elsker vår by”, men dagen i dag er helt spesiell. 15. mai for 974 år siden døde vår skytshelgen St. Hallvard etter å ha kommet en ung dame til unnsetning i Liertraktene. Han ble proppa full av piler, og fikk en kvernstein rundt halsen før han ble dumpet i Drammensfjorden. Like fullt fløt liket hans opp. Hallvard Vebjørnsson, som var hans egentlige navn, var definitivt av helgenmateriale.

Det er på tide å børste støv av Oslodagen 15. mai. Riktignok er det noen hardcore Oslopolitans – inkludert undertegnede og noen middelalderentusiaster – som feirer den med stor lyst hvert år, men i mellomkrigstiden var feiringen av Oslodagen helt på høyde med feiringen av 17. mai. (Om det er noen historisk kobling mellom feiringen av den mer kommersielle Oslodagen og St. Hallvardsdagen er mer tvilsomt, men hvem tenker vel på slike detaljer på denne store dag). På Oslodagen var det kåring av Oslopiken og store festlige opptok med pimpa biler. I motsetning til 17. mai er det ingen enerverende vifting med norske flagg, ingen bunader og ingen feiring av norsk nasjonalisme. Bare glede og sunn patriotisme.

Billedtekst: Oslobilder.no har en haug med bilder av Oslodagen.

Kjernen i Oslodagen er MOT. Osloborgere har et stort hjerte, og har i 974 år sagt tydelig fra hver gang det blir begått urett. Selv om vi må bøte med livet. Det går en rød tråd fra St. Hallvard til Oslos kanskje aller største sønn Fridtjof Nansen. Der den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson nylig uttalte at amerikanske verdier ikke burde komme i veien for amerikanske interesser, er Oslo interesser og våre verdier uadskillelige som egg og bacon.

Et tog i Oslodagens ånd burde starte ved ruinene av St. Hallvards kirke i Gamlebyen, og gå til Borggården, via Domkirken der Oslodjevelen (opprinnelig fra St.Hallvardskirken) er murt inn i fasaden På utsiden av Rådhusets borggård i vest henger Nansenpasset som han utstedte for å hjelpe statsløse flyktninger. Før det hadde Nansen sørget for å få 427 886 fanger fra 1. verdenskrig skysset til sine hjemland, og som Folkeforbundets (forløperen til FN) første høykommisær for flyktninger var han høyt og lavt for hjelpe ofre for kyniske kriger, ikke minst armenerne som ble forfulgt og utryddet i Tyrkia.

I en tid da nasjonalismens iskalde vinder blåser over verden og fra regjeringskontorene i hovedstaden, er Oslodagen sannelig en feiring verdt. På denne dagen skal vi ikke spørre hvor folk kommer fra, men hva vi kan gjøre for å hjelpe dem dit de skal. Vi skal utfolde hemningsløs livsglede, og synge Oslosanger til drøvelen tar en back spin.

Gratulerer med dagen kjære Osloborgere!