Barcelona Siempre

«Når du har lest denne boka vet du mer om Barcelona enn 95% av alle innbyggerne i Barcelona», sa innehaveren av en Re-Read brukthandel langs den stekende hete Gran Via der den skjærer gjennom Eixample. Jeg hadde rota meg inn der, også for å unngå dehydrering,  og spurte han om det var noen bøker om Barcelona på engelsk som han kunne anbefale. Boka han raskt fant til meg var skrevet av Robert Hughes i 1992 da hele Barcelona sto på hodet for å gjennomføre sommer-OL. Klistremerker med «Essential Spain» og «National Bestseller» gjorde meg noe skeptisk, men jeg slo til. 5 Vermut Negro senere var jeg plutselig blitt Barcelona-ekspert.        

Eixample

Strengt tatt har Barcelona kun hatt to perioder med eksemplarisk byplanlegging. Den verste var under Francotiden fra 2. verdenskrig til 1973, da kombinasjonen av masseinnvandring, industrialisering og modernismens mislykkede sosiale boligbygging og blinde tro på bilen gjorde at Barcelona ble stengt ute fra havet og trærne ble hugget ned langs gatene og omgjort til motorveier. Barcelona ekspanderte hemningsløst, og la under seg 20 nærliggende byer. Den første eksemplariske perioden var middelalderens Ciuidat Vella som skinner som aldri før. Den andre eksemplariske perioden var mot slutten av 1800-tallet da den visjonære Ildefons Cerdà (1815-1875) sto fram og tegnet den nye byen etter at bymurene ble revet i 1843 og Barcelona ekspanderte. På alle luftfotoene som viser Barcelona som den tette byen med rektangulære gatemønstre, kun med Diagonal som skjærer seg gjennom på tvers, er det Eixample som vises fram. Strengt tatt er også denne delen av byen de fleste besøkende aldri kommer seg ut av. På Plaça de Catalunya kan du enten gå nedover La Rambla til det gotiske kvarteret i Gamlebyen og strendene ved La Barceloneta, eller oppover Passeig de Grácià eller skjøre til høye opp mot Sagrada Familia.   

Da bystyret i Barcelona laget en konkurranse for den nye byen midten på 1800-tallet var det paradoksalt nok ikke Cerdá som vant. Bystyret foretrakk forslaget fra Antoni Rovira som hadde tegnet lange gater i en vifteform ut fra Plaça Catalunya. Men sentralmyndighetene ville det annerledes. Ildefons Cerdá elsket rette linjer, men var også opptatt av de forferdelige forholdene som de fattige arbeiderne levde under. Koleraepidemien i 1854 krevde 6000 menneskeliv, og det var opprør og kaos i arbeiderbydelene. Hvert distrikt i Eixample skulle bestå av 20 bygårder, orientert mot NV-SØ for å sikre sollyset, og hvert kvartal var på rundt 12 000 m2, og for å sikre grøntområdene skulle minst 800 m2 bestå av grøntområder. Gatene var 20 meter brede, mens Gran Via var på 50 meter og Passeig de Grácià var 60 meter bred. 

Forslaget ble ikke møtt med stor begeistring i sin samtid. De regulære gatene med identisk bebyggelse ble sett på som monotone og for rigide. Det var heller ikke rom for frittstående spektakulære bygg. Cerdá var heller ikke fornøyd fordi hans åpne karrebebyggelse med bygg på kun to sider, ble bygget inne til lukkede gårdsrom, som senere igjen ble brukt til parkeringsplasser eller bygget igjen, og spiste derfor verdifulle grøntarealer.                

Men det som står igjen og nå er under tilbakeføring er fotgjengervennligheten og de oktogone plassdannelsene ved hvert gatehjørne. Mange av de brede gatene har tre fortau, der det også er mulig å gå i midten av gatene, og byggene på gatehjørnene er inntrukket slik at hvert gatekryss egentlig er en åttekantet plassdannelse. 

Et bilde som inneholder sketch, tegning, diagram, plan

Automatisk generert beskrivelse

Visjonæren

Da Franco døde i 1973 eksploderte Barecelona i en festorgie av uante dimensjoner. Barcelona hadde blitt dobbelt straffet under Francoregimets sentralistiske linje. Ikke bare var Katalonia den provinsen som bød på hardest motstand under Francos fremrykking før 2. verdenskrig, men Barcelona var også en havneby, og for diktatoren Franco var det der nasjonens essens blir utfordret siden havnebyene har sine egne tentakler til resten av verden. 

Pasqual Maragall var ordfører i Barcelona mellom 1982 og 1997, og hovedarkitekten bak tildelingen av Sommer-OL til Barcelona i 1992. Maragall balanserte hårfint mellom å være katalaner og samtidig se Barcelonas potensiale som by på verdensarenaen. Han sa en gang: “A Catalan who claims to be a Catalinist, but does not like nationalism find himself in a difficult position, but it is my position”. Maragall så på Barcelona som “the future capital of the north of the south of Europe”. Han så også på EU som et verktøy for å styrke byene, ikke nasjonene: «“A Europe, a world seen as a set of nations are slower, with more opposed languages, than a Europa and a world seen as a system of cities. Cities have no frontiers, no armies, nu customs, no immigrations officials. Cities are places for invention, for creativity, for freedom.” 

Allerede tidlig på 90-tallet lekte Maragall med ideen om å forby bilene i sentrum, og han brøt tvert med Francotidens soneinndeling av Barcelona, og hadde tanker rundt 15-minuttersbyen og vitale nabolag allerede i 1986: “Barcelona should decentralize, even within the center of the city itself”. Maragall så for seg nabolag der ulike typer aktiviteter og funksjoner kunne sameksistere. Byen skulle finne tilbake til seg selv, ikke gjennom en ny generalplan, men med vektleggelse på å styrke de ulike nabolagene (the barri). Nabolagene hadde tradisjonelt vært Barcelonas organiserende sosiale enhet, og Barcelonas framtid fantes der. Hele ideen bak Barcelonas mye omtalte «superblocks» – hele kvartaler med blanda funksjoner – kan spores tilbake til Maragall.    

Man skal aldri undervurdere tranformasjonskraften bak store arrangementer. Mange av Barcelonas monumenter og parker i sentrale deler er etterlevningene til enten verdensutstillingen i 1988 (f.eks. Parc de la Ciutadellaeller 1929 (f.eks. nåværende Museu Nacional d’Art de Catalunya). Effektene av Sommer-OL i 1992 skapte på mange måter det Barcelona vi ser i dag. 12 milliarder (1992-kroner) ble investert i infrastruktur og boliger. (se en veldig god film om tranformasjonen her: https://architectureofthegames.net/1992-barcelona/barcelona-1992-25-years-later-construction-1986-1992/) Ikke minst ble Poblenou – området nordøst i Barcelona totaltransformert, og et industrielt wasteland ble Barcelonas hippeste område. Barcelona ble igjen knyttet til havet, og skapte de berømte bystrendene som går helt opp til elven Besos i nordøst.           

Det egentlige arkitekturopprøret

En annen viktig ingrediens i Barcelonas og Katalonias oppgjør med Francotiden var å fjerne alle arkitektonske tilsnikelser på de historiske byggene. Et utmerket eksempel på dette var Gaudis Casa Milá der fasaden ble tilbakeført til den bleke og gyldne sjøklippen den engang var, og ikke den mørke hulken den ble omgjort til under Francotiden. Arkitekturopprøret fikk dermed en sterk politisk dimensjon, som ga opprøret sprengkraft. På 1980-tallet innførte Barelona Europas strengeste verneregime. Hele 860 bygg, elementer og bygningsgrupper ble underlagt strenge restriksjoner. Nivå A var total fredning, Nivå B var bygg som opprinnelig var Nivå A og som uten unntak skulle tilbakeføres. Arkitekturopprøret fikk også en økonomisk konsekvens ved at de gamle katalanske håndverkstradisjonene fikk en voldsom oppblomstring. Anført av glassmestrene, kunsthåndverkere og murere. 

Barcelona Innovate

De som har vært på Smart City World Expo vet at Barcelona også er mye mer enn gamlebyen og Eixample. På et enormt messeområde langs Gran Via rett før nabobyen L’Hospitalet del Llobregat på vei til flyplassen, utspiller kongressbyen Barcelona seg. Messearrangøren Fira Barcelona skaper 35 000 arbeidsplasser i Barcelona og omegn og bidrar med over 50 milliarder kroner til Barcelonaregionens økonomi. I den andre enden av den 14 kilometer lange Gran Via ligger Sant Marti (Poblenau) og Barcelonas 22@ Innovation District. Landemerket er det 144 meter høye Torre Glòries (tidligere Torre Agbar), designet av Jean Nouvel. Det er mye å si om arkitektens intensjoner, men bygget ligner til forveksling på Gherkin i London, designet av stjernearkitekten Foster, som på folkemunne bare blir kalt buttplug.       

Bilde: Torre Glóries

Det sympatiske med 22@ Innovation District er tilblivelsen. Bystyret i Barcelona spurte seg selv rundt årtusenskiftet om hvordan samhandlingen mellom det internasjonale fellesskapet I Barcelona og lokale selskaper og institusjoner kunne øke. Svaret ble altså 22@ Innovation District som nå sysselsetter 90 000 arbeidstakere og et stadig økende antall innbyggere.  

For historiske byer er det alltid en utfordring å få på plass den nye tid i den gamle byen. Paris klarer det ikke, men Barcelona har romslige bygrenser – skapt av Francos menn – og klarer dermed å fornye seg, og samtidig beholde sin historiske identitet knyttet til Ciutat Vella og Eixample. 

   

 

 

 

 

Leave a Reply