Kantinehøns

Det finnes ikke noe stussligere rom enn den norske kantina. Kantina er Frederick W. Taylors ultimate triumf. Ingeniøren i Midvale Steel Company tok i bruk stoppeklokka for å finne den optimale ressursbruken. I sin iver etter å effektivisere ville han luke ut all menneskelig kontakt og sørge for at skrittene du tok ble færrest mulig. Taylorismen er fremdeles det rådende prinsipp innenfor dinosaurselskapene.

Høydepunktet i taylorismen er kantina. Der står alle de innsatte frivillig i kø på faste tidspunker mellom 11.00 og 13.00, får maten sin fra hvitkledde og underbetalte robotaktge vesener med fraværende blikk, setter seg ned på sine faste fengselsplasser, og har samtaler rundt bordene som er like spenstige som den daffeste selters. At de innsatte bruker kantina og oppfører seg frivillig som burhøns, er egentlig det endelige beviset på at mennesket ikke har en fri vilje.

Burhøns-636x360

Men ikke nok med det. Bortsett fra i tidspunktet mellom 11.00-13.00 er det ikke en kjeft å se i kantina. 22 timer av døgnet står de heslige respatexbordene og pinnestolene alene og gaper hånlig mot deg. Og selvfølgelig er kantina lagt til enten toppetasjen eller førsteetasjen. Det rommet som brukes minst i en bedrift må jo ha den beste beliggenheten. Forstå det den som kan.

For byutviklingen er kantina en katastrofe.  Det har Mikael Godø skrevet god om her. For å supplere ytterligere. Oslo hadde i 2016 i overkant av 7000 selskaper med mer enn 10 ansatte. For enkelthetens skyld sier vi at det finnes 7000 kantiner i Oslo. Det er 7000 verdifulle rom som i all hovedsak kun brukes mellom 11.00-13.00, og hånler mot oss resten av dagen. Og ikke nok med det. Hvis vi setter snittstørrelsen på disse 7000 selskapene til 30 ansatte, betyr det at Oslo mister 210 000 mennesker som daglig kunne myldre rundt i Oslos gater og serveringssteder midt på dagen.

Hvordan kan og bør det gjøres? På Vulkan er spisesalen på PS Hotell kantina for både hotellgjester og ansatte i bedriftene som holder til der. En genistrek er at kantina i tillegg er showroom for bedrifter som vil vise fram sine produkter. Strengt tatt kan lamper, stoler, bord og det meste delfinansieres av selskaper som bruker kantina som salgsutstillinger for sine produkter. Da blir vi i tillegg kvitt en bråta med tilsvarende styla, men like dumme showroom. Store selskaper kan også gjøre avtale med serveringsstedene i nærheten, og være med på å subsidiere de ansattes kaloriinntak. Selskapene får i bøtter og spann tilbake. Medarbeiderne kvitrer som frie fugler, og ikke burhøns. Produktiviteten øker, i tillegg til at den generelle folkehelsa blir bedre. Bylivet eksploderer på dagtid, og serveringsstedene får så høy omsetning at de kan sette ned prisene. Med det som følge at vanlige folk begynner å spise ute også på kveldstid. Noen som igjen fører til lykkeligere familier, det sivile samfunnet styrkes, størrelsen på leilighetene kan krympes, boligbehovet reduseres osvosv. Det er minst ti fugler i hånda på en gang det.

Her er det ren forbrukermakt som gjelder. Jeg oppfordrer herved alle yrkesaktive folk i Oslo til kantinenekt. Til å begynne med vil rutinemennesket i dere tvinge dere til å oppføre dere som Pavlovs rotter, og sette kursen mot kantina straks klokka er slagen 11.00. Men det er som all annen avhengighet. Straks dere er over den verste kneika, får dere en intens lykkefølelse. Vi kaller det frihet. Fra nå av kan dere spise hva dere vil. Når dere vil. Og med hvem dere vil.

 

 

 

 

Brenn planene for Gjersrud-Stensrud

Gjersrud – Stensrud i bydel Søndre Nordstrand (ca. 4 000 dekar) utgjør det siste store ubebygde området i Oslos byggesone. La villmarka ta området.

15698131_223868868057597_6385061236197567483_n

Byrådet vil bygge rundt 10 000 boliger og nærmere 4 000 arbeidsplasser, pluss skoler, barnehager, service, idrettsanlegg og grøntområder på Gjersrud-Stensrud. Årsaken til at disse gamle planene framlegges er enkel å forstå. Et hardt presset Arbeiderpartibyråd vil på slutten av dagen primært bli målt på hvor mange boliger de klarer/klarte å bygge. Presset på det elleville boligmarkedet i Oslo gjør at det er nærmest umulig for nyetablerte som ikke har steinrike foreldre å komme inn på boligmarkedet. Og da er det virkelig fristende å pløye opp anselige mengder jomfruelig mark framfor å fortette, transformere og bygge høyere i den eksisterende bykroppen. Men det er like fullt galt av alle andre grunner. Her er tre av dem.

  1. Bryter med Oslos overordnede målsetting å bli verdens beste kompakte by

Oslos store fortrinn framfor andre storbyer er at bykroppen er ekstremt kompakt. Omtrent som kroppen til Røa-gutten Martin Johnsrud Sundby. Se for dere at hodet hans er Maridalsvannet, navlen er Sukkerbiten utenfor Operaen, mens armene danner øst- og vest-korridorene ut av Oslo. Det nylig avsluttede profileringsprosjektet for Oslo har utmeislet målsettingen om å gjøre Oslo til ”verdens beste kompakte by”. Intet mindre. At rundt 60% av reiser begått innenfor Oslos grenser gjøres av gående, syklende eller kollektivreisende er høyt, men ikke unikt. At røffly 30% av reisene gjøres til fots er derimot skyhøyt i forhold til for eksempel sykkelbyen København.

  1. Bryter med Oslos overordnede målsetting om knutepunktbasert byutvikling.

Dette prinsippet har vært knesatt siden utbyggingen av T-banen på 60-tallet. Skinnegående kollektivtransport først, bebyggelse dernest. I den nye kommuneplanen er dette prinsippet opphøyet nærmest til lov. Men i planene for Gjersrud-Stensrud er det ingen skinnegående kollektivløsninger i sikte. Tilkobling til Follobanen eller forlengelse av T-banen fta Klemetsrud anses som for dyrt. Tilbake står noe wishywashy om førerløse busser internt i området, ev Fornebuløsning (gud forby) med ekspressbusser. Ifølge PBE vil rundt 75% av reisende i G-S tas av bil, og ikke bare det. Med beliggenhet nær svenskegrensa vil også arbeidsreisene bli de lengste.

  1. Bryter med målsettingen om sosial bærekraft.

En av de største tabbene Oslos politikere har begått er utbygging av drabantbyene. Da eksploderte ikke bare biltrafikken, men samtidig skulle det skapes bykultur der kuene før hadde beita. Prinsippet om å bygge ut den tette byen ble forlatt. Begrunnelsen den gang er lignende den vi har i dag med ekstrem etterspørsel etter boliger. Men la oss ikke gjenta den samme tabben som den gang. Drabantbyene har vist seg å være dysfunksjonelle i forhold til sosial bærekraft. Ikke bare i Norge. De ble åndsforlatte sovebyer med monokultur og opphopning av sosiale problemer. Hvorfor? Hva hjelper det å bo i en leilighet med mye lys hvis det ikke er noe å gjøre der? Drabantbyene hadde ingen bykultur som innbyggerne kunne vokse inn i. Ingen bykultur som kunne regulere deres adferd. Ta min barndoms grønne paradis. Det er først nå at drabantbyen Bogerud er befolka av bra Oslofolk som vil ha møteplasser og bymessige tilbud. Det tar minst 50 år å bygge bykultur inn i drabantbyer.

At MDG har gått med på planene om å bygge ut G-S er komplett uforståelig. Hvorfor strupe biltrafikken inn til Oslo via E18 for å la den eksplodere på E6? Er det en slags omvendt Robin Hood-tankegang her. Hjelpe de rike på vest og dumpe omkostningene på østkantfolket? At Arbeiderpartiet vil bygge ut G-S er høyst forståelig. Å hjelpe vanlige Oslofolk inn på boligmarkedet ligger tett på partiets røde bankende hjerte. Men her heter virkemiddelet bymessig fortetting og ikke drabantbyer. Derfor kjære Byregjering: Ta fram esken med Nitedal Hjelpestikker og brann opp planene for Gjersrud-Stensrud.