Når skal Oslos politikere gå aktivt og høylytt ut mot president Donald Trump?

Det går ikke en dag uten at vi alle tenker på og blir deprimert av denne gulrotfargede mørkemannen som truer med å omgjøre the land of the free and the home of the brave til virkelighetens Mordor. Foreløpig har Oslopolitikere tvinnet tommeltotter, og tenkt at dette er noe som først og fremst skjer der borte, og at kampen må føres der borte, og ikke her. Men etter at Trump gikk løs på Sverige kom virkeligheten brått nærmere også her. Norge og Oslo er ingen isolert øy. Vi er bare en tweet unna fra en ustabil pekefinger. Når som helst kan vi bli dratt inn i denne globale kampen mellom det gode og det onde. Når den frie verden er truet innenfra har vi som innbyggere i byen med det store hjertet plikt til å slutte rekken bak amerikanske aviser, byer, menneskerettighetsbevegelen, og minoriteter av alle slag.

Her er analysen og mulige virkemidler vi kan ta i bruk. Spørsmålet er: Hvordan styrke førstelinja der borte?

a. Mediene.

Det er helt korrekt at førstelinja i denne krigen først og fremst går mellom Trump og amerikanske medier som Washington Post og New York Times, og de amerikanske byene. Marie Simonsen skriver at Trumps krigserklæring mot pressen har ført til det gledelige faktum at amerikanerne har begynt å lese aviser igjen. Hver gang Trump bruker pekefingeren sin er det noen medier som får eksplosiv vekst i antall abonnenter. Hvis du først skal betale penger for å lese nyheter kan du f.eks. først som sist gå til New York Times for å kjøpe digitalt abonnement. Gå også inn på alle de største amerikanske nyhetssidene og klikk vilt på alle annonser du ser for å styrke medienes økonomiske plattform. Sett amerikanske medier som førstesiden i nettleseren din.

b. Amerikanske byer.

Da Trump signerte sin famøse presidentordre om å nekte innreise for alle fra syv navngitte land, gikk borgermestrene i alle de største amerikanske byene raskt ut og protesterte, og fredet sine innbyggere og sa at de ikke vil innlede noen klappjakt på dem. Trump fikk knapt noen stemmer i de største byene, og det er byenes mangfold som først og fremst blir rammet av Trumps politikk. Men byene har også et annet trumfkort. De står for nesten hele USA´s verdiskapning. Amerikanske byregioner står for 90% av BNP. De tredve største byregionene står for halvparten av BNP. Og 2/3 av borgermestrene i USAs 100 største byregioner er demokrater.

Demokratenes vei tilbake til makten ligger i byene. Da er spørsmålet: Hva kan vi Oslopolitans gjøre for å styrke de amerikanske byene? Tenk med lommeboka også her. Legg gjerne ferieturen til de amerikanske byene, og styrk turismenæringen. I New York er turismenæringen byens femte største og sysselsetter 320 000 new yorkere. I Los Angeles der antall turister er noe lavere enn i New York (røffly 50 millioner mot 60 millioner) sysselsetter turismenæringen hele 464 000 arbeidstakere.

c. Styrke det sivile samfunn

Marie Simonsen skriver om hvordan den amerikanske borgerrettsbevegelsen American Civil Liberties Union fikk en eksplosiv vekst i donasjoner etter at Trump signerte sitt innreiseforbud. ACLU var til stede på alle flyplasser og hjalp de som ble rammet, og ble heltene i førstelinjetjenesten mot Trump. Doner gjerne penger til ACLU. Plannet Parenthood var en annen organisasjon som har fått eksplosiv støtte gjennom det som er blitt døpt “rage donation”. Trumpadministrasjonens angrep på aborttilhengerne – og her er vel visepresident Pence farligere enn Trump selv – har økt donasjonene eksplosivt, og også her er det suverent enkelt å donere penger og vise sin støtte. Paradoksalt kan føderale kutt i bevilgninger mer enn oppveies av donasjoner fra det globale samfunnet.

d. Hvordan ramme Trumps lommebok?

Amerikansk mikroaktivisme kjenner ingen grenser. På hjemmesiden til GrabYourWallet er det listet opp samtlige selskaper som kan spores tilbake til Trumpfamilien, enten gjennom direkte eierskap, at de selger og markedsfører Trumps produkter eller gir råd til presidenten. Siden oppdateres kontinuerlig. Og det fungerer. UBER-sjef Travis Kalanick trakk seg fra Trumps økonomiske rådgivningskomite etter massive protester. Kjernen i denne aksjonen er å ramme Trump det eneste stedet han virkelig bryr seg om. På pungen. Sjekk denne listen daglig, og den tilbyr også detaljert råd om konkrete aksjoner du kan gjøre, fra å skrive personlige emailer til selskaper, til hvordan dele budskapet med venner og familie.

Norge er heldigvis også Anderledeslandet på en bra måte. Bortsett fra noen Frp´ere som raser over fake news i media, har Norge ingen større populistbevegelse som henter sin næring av fremmedfrykt. Selv om det ville gjort oss godt å få fjernet Sylvi Listhaug. Der norsk innvandringspolitikk har balansert godt mellom naive svensker og slemme dansker, er nåværende innvandringspolitikk blitt dansk og menneskefiendtlig.

Det er først og fremst Frp og Senterpartiet som profiterer på framveksten av høyrereaksjonære stemninger, skapt i kjølvannet av Trumps seier. Men heldigvis er Oslo foreløpig immun mot mørkemenn av alle slag. Riktignok fosser Sp fram på landsbasis, men forblir et promilleparti i Oslo. Og det er interessant fordi halvparten av Oslos innbyggere er innflyttere. Det sier noe om kraften i Oslos sivile samfunn. Og Frp er blitt den store taperen i Oslo de siste årene. I siste meningsmåling for Oslo gjort i desember er Frp på oppsiktsvekkende minimale 6,1% og står i fare for å bli mindre enn Rødt.

Oslopolitans i alle bydeler. Foren eder. La oss sørge for at Oslo forblir en Trumpfri sone.

Statsviteren Stein Rokkan sa en gang helt korrekt at for å forstå norsk politikk var det helt avgjørende å forstå motsetningen mellom by og land. Det skal ingen ting til før denne motsetningen blusser opp. Nå har det eksplodert igjen for etthundreogførste gang. I dag har jeg vært stand in for finansbyråd Robert Steen på TV2-nyhetene for å diskutere utflaggingen av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Oslopolitikernes kritikk av denne avgjørelsen har skapt voldsomme bruduljer i distriktene. Svaret til Robert Steen fra ordfører Alfred Bjørlo i Eid kommune på Facebook har blitt delt ørtenhundre ganger og blitt en klikkvinner i Dagbladet til min kones store glede. Kortversjonen jeg framførte som Robert Steens stand in er like enkel som en vindstille sommermorgen: La distriktene få de arbeidsplassene. Oslo trenger dem ikke. Distriktene trenger dem desperat.

Argumentasjonen er som følger.

Jeg velger å se bort fra at staten framstår som en veldig dårlig arbeidsgiver når de lar distriktspolitikk trumpe hensynet til sine ansatte. Faktum er: Regjeringen har ikke klart å skape nye arbeidsplasser. Mens Høyreregjeringen har vært på vakt er de stakkarslige tallene kun på litt over 8000 i året . Enda verre er at over 3/4 av dem er i offentlig sektor. Oslo har på sin side 451 379 arbeidsplasser. Samtidig er vi det fylket med lavest andel ansatte i offentlig sektor. I Oslo jobber kun hver fjerde i offentlig sektor, mens i resten av landet jobber hver tredje sysselsatt i offentlig sektor. Å gi distriktene litt nødvendig førstehjelp i form av statlige arbeidsplasser er helt på sin plass som en raus hovedstad.

Offentlige arbeidsplasser er det vi kan kalle “råtne” arbeidsplasser i en organisk forstand. Det betyr ikke at de er ikke nødvendige eller viktige, men de bidra i liten grad til ytterligere jobbvekst. Vi lever i en post-fordistisk tid hvor fokuset på å etablere industrilokomotiver eller en esende offentlig sektor er like sexy som østtyske turnere fra 80-tallet. Det eneste vi med sikkerhet vet er at industrilokomotiver nedskalerer eller dør. Det fleksible arbeidslivet har overtatt, og nystartede IKT-selskaper kan gå fra 0 til 100 på nullkommanull. Alle de største byene jager nå det som kalles “unicorns” – start up-selskaper som på kort tid omsetter for mer enn en milliard dollar. Det er her nøkkelen ligger for å lage nye arbeidsplasser i privat sektor. Og det er her fokuset til Oslo må ligge.

Å flytte 600 statlige arbeidsplasser ut av Oslo til distriktene er strengt tatt en ren symbolpolitikk som ikke betyr noe til eller fra, verken for Oslo eller distriktene. Å tro at en distrikts-kommune stopper fraflytting og får et yrende kreativt næringsliv bare fordi man får tilført seks statlige regnskapsmedarbeidere, blir fort en veldig ukomfortabel sovepute. Men som raus hovedstad skal vi være greie mot regjeringen og distriktene som ikke klarer å lage nye arbeidsplasser på egen hånd. Og til de som må bytte jobb er det følgende å si. Dere skal prise dere lykkelig over at dere bor i Oslo. Her får du ny jobb lett som en plett.

Mvh. Robert Steens stand in

 

Det er mange høye og mørke kvinner og menn i Entra om dagen. En i ledelsen sa spøkefullt til meg at snart vil Barcode markedsføre seg som Søndre Tøyen. Årsaken? Denne uka kunne mediene melde at IT-giganten IBM flytter fra de dype skogene ved Kølabånn til Sundtkvartalet ved Akerselva. Der har selskapet leid over 7000 m2 i minst ti år. At utvikler Entra klarer å skaffe en solid og traust leietaker til det mest nedslitte området i sentrum, er bemerkelsesverdig og gir grobunn for både ettertanke og jubel.

ill. Sundtkvartalet/Skanska.

Jubelen først. Både fugletittere, astmatikere, CO2-hysterikere, urbanister, de andre leietakerne, og engstelige beboere i hele indre by bør juble. At en konsernledelse mer eller mindre tvinger de ansatte over på kollektivtransport framfor endeløs bilpendling, er en seier i seg selv. Både for den økonomiske, økologiske og sosiale bærekraften. Engstelige beboere på Nedre Grünerløkka, østre Tøyen og Fjerdingen kan også puste lettet ut. Med ett er plutselig Oslos pusher street – strekningen fra Grønland T-banestasjon og opp til Nybrua – omgjort til hovedgata i byen vår for å omskrive Don Martins strofe i Nilsen.

Da jeg nylig holdt et innlegg for Manpowers ansatte – som også skal flytte inn i Sundtkvartalet – fikk jeg bestillingen om å si noe om at området ved Akerselva ikke var så belastet. Jeg gjorde det ved strengt tatt å adressere den narkomane i rommet som ingen snakket om, og min første slide hadde overskriften “Velkommen til Pusher Street”.

Resten av foredraget handlet egentlig om å avdramatisere dette medieskapte bildet, men først denne uka tror jeg de endelig puster letta ut.

Ettertanken kommer i form av et tvillingpar som heter østkanten og co-working space. Sundtkvartalet ligger på østkanten, ikke bare geografisk ved å kreke seg opp på østre bredd av Akerselva, slik Barcodebyggene gjør, men også sosiomaterielt. Ikke langt unna er det fremdeles 1800-talls kvartalsbebyggelse, og arbeiderhistorien fra Fjerdingen over elva formelig roper mot deg. Østkanten og østkantlivet kan dermed få en etterlengtet renessanse. Men da er det viktig at de nye leietakerne vender seg ut mot sine naboer, og ikke stenger dem ute. Da oppstår det kun tradisjonell gentrifisering og ensretting.

At etablerte firmaer ikke flytter inn i eget/egne symbolbygg tilhører en sjeldenhet. Sjekk f.eks. de to kurukene med navn Statoil og Telenor som er tilfeldig sluppet ned på Fornebulandet. Sundtkvartalet er tilpasset historisk bebyggelse i og rundt et kvartal der flere bygg er bevart, og har store sosiale flater som er felles for alle, også byens innbyggere. Entra har også lagt inn en flerbrukshall tilknyttet Vahl skole som sørger for at gjennomstrømningen av mennesker vil bli langt mer heterogen enn der det striglede businessfolket regjerer alene. Gjort riktig blir hele Sundtkvartalet et utrolig spennende co-working space. Vil området bli et kreativt interkulturelt lappeteppe eller vil bruken av de sosiale rommene skjer på de store bedriftenes premisser?

Time will show. Men at IBM skal flytte til downtown Oslo markerer et brudd på det etablerte næringslivets premisser for valg av lokasjon, og kan innevarsle en ny tid der selv de store bedriftene ikke lenger vil være seg selv nok, men være en del av byens kreative omgivelser. Forhåpentligvis følger flere selskaper etter og flytter UT av næringslivsghettoene som i praksis fungerer som gated communities, og INN i byen. Det er vinnvinn det.

 

 

Forslaget om en bilfri by er isolert god, under forutsetning av at den gjøres riktig. Min norske københavnboende arkitektvenn Lin Skaufel sa at blaserte københavnere nå ser til Oslo og deres bilfrie ambisjoner. Både når det gjelder profilering av Oslo i utlandet, og for bylivet, er byrådets bilfrie ambisjoner altfor viktig til at de kjøres i grøfta. Siden jeg nylig avla min master på medvirkning i planprosesser skal jeg hjelpe dem opp av grøfta. Disse rådene er til deg prosjektleder i Bilfritt byliv Hans Edvardsen.

ill: Slik framstiller Byrådet livet i gatene når bilene er borte. Her fra Grünerløkka.

…og slik var folkelivet på Fridtjof Nansens pl. da de gjennomførte en bilfri uke i fjor høst. Bildet lyver egentlig. De tre menneskene i midten av bildet er representanter fra Oslo Høyre som står og ler.

1. Ikke start med pisken, men gulroten. Det eneste vanlige Oslofolk nå vet om bilfri by-prosjektet er at samtlige parkeringsplasser på gateplan skal fjernes 1. juni i år. For næringsdrivende i sentrum skaper det frykt og engstelse, for vanlige Oslofolk er det nok et forbud man må forholde seg til. Start med visjonen om det hårete målet, og fyll det med enkle delmål knyttet til en storslagen milepælsfeiring. På Bilfritt byliv-prosjektets kommunale hjemmeside står det nada utover noen frister for ditt og datt.
2. Ta medvirkning på alvor. De jeg har snakket med som deltok på gjennomføringen av tiltaksverkstedet 28.11 har ikke engang sett noe referat. Du kan ikke be folk ta seg fri fra jobben og delta i medvirkningsprosesser uten at det skrives sporbare referater som deltakerne får lov til å endre/godkjenne. Disse referatene bør igjen legges opp på prosjektets hjemmeside slik at de også når alle interesserte Oslofolk som ikke kunne være der. Sjekk hjemmesiden til projectosloregion.no. Profileringsprosjektet #ProjectOsloRegion gjennomførte over 10 workshops på noen måneder og involverte 200 mennesker. Samtlige referater er lagt opp.
3. Skap muligheter for interaksjon. Det er nå over 10 år siden teknologien åpnet for interaksjon gjennom bruk av sosiale media. Se til Visit Oslo som er trukket fram som en digital pioner i forbindelse med sluttrapporten til EU´s Urbact City Logo-prosjektet. Nesten halvparten av alt som blir posta i deres kanaler er skapt av Oslos innbyggere eller fornøyde turister. Bilfritt Bylivs FB-side er bare så 90-tall der sidene kun brukes som informasjonsplakat. Hvor er strategien for bruk av sosiale medier?
4. Hvor er aktivitetsplanen? Den enorme deltakelsen på Oslo kulturnatt i regi av Kulturetaten viser jo at Oslofolk elsker å vrimle rundt i gatene. De stusslige aktivitetene som ble tilbudt under bilfri uke var en skam.
   1. La næringslivet få eierskapet til prosjektet. Alle vet at det meste som kommunen selv holder i visner. Inviter alle grunneierne og leietakere til å ta i bruk parkeringsplassene utenfor lokalene sine. Under kulturnatt ble det f.eks. plassert to midlertidige boulebaner utenfor Fridtjofs. En suveren berikelse for gatelivet. Plasser ansvaret hos dem som har mest å tape på at parkeringsplassene fjernes, og som samtidig har mest å tjene på et yrende gateliv. Ikke la drivkraften i prosjektet være en symaskinmotor godt gjemt i det kommunale byråkratiet.                                                                                                                                 Så skjerpings prosjektleder Hans Edvardsen. Det er ikke for sent å skape begeistring rundt bilfritt byliv, men det begynner å haste. Og både for oss som profilerer Oslo i utlandet og som elsker byen, hadde det vært veldig tilfredsstillende at vi endelig lyktes med et hårete prosjekt som kommer Oslofolk flest til gode.