Om hvorfor drømmen om et bilfritt sentrum er fryktelig naiv og fundamentalistisk, og hvorfor det å prioritere gående, syklende og kollektivreisende er en fantastisk idé.

Vi har fått et nytt byråd som må trenes opp til å tenke som urbanister. Urbanister håndterer kompleksitet og mangfold gjennom å prioritere knallhardt, mens fundamentalister reduserer mangfoldet ved å forby ting de ikke liker. For fundamentalistene er bilkjøring sidestilt med det å røyke. De hevder at å bruke bil i sentrum om noen år vil bli like rart som å røyke inne på utesteder etter røykeloven kom. Selv om mange av dem bor så avsidesliggende til i naturen at de må ha SUV´er for å komme seg fram.

Her følger 6 grunner til at bilfritt sentrum i Oslo er en dårlig idé:

For det første. Et bilfritt sentrum innenfor Ring 1 utgjør ca 2.5 km2. Ingen andre europeiske byer har større sammenhengende bilfrie områder i nærheten av dette. De aller fleste eksemplene som Aftenposten – kampanjeavis for et bilfritt sentrum – trekker fram, er ikke stort mer enn vellykkede gågater som jo alle må heie på. Å gjøre større deler av sentrum bilfritt er noe helt annet enn å forby bilen innenfor Ring 1, og antageligvis smart.

For det andre. Langt de fleste byene som har innført bilfrie soner i sentrum er rundt de historiske gamlebyene, f.eks. i Munchen, Venezia, Brüssel. Oslo har ingen gamleby hvor turistene vrimler. Sentrumsområdene innenfor Ring 1 består av mange og tildels totalt forskjellige soner. Vi har turistfella rundt Spikersuppa, vår uelskede gamleby i Kvadraturen som sliter, utelivsparadiset rundt Youngstorget, og Bjørvika. Hver og en av disse må tilnærmes på ulike måter og trenger forskjellige tiltak. Å skjære alle områdene innenfor Ring 1 under en bilfri kam, kan fort virke mot sin hensikt.

For det tredje. En levende by og et levende sentrum forutsetter at vi kan håndtere multi-modalitet. Da Vancouvers ex-byplansjef Brent Toderiane viste fram sine slides om hvordan de gjør det i Vancouver under Oslo Urban Arena, var han påpasselig med å si at det ikke var “anti-car message” han sendte ut, men at gående og syklende har førsteprioritet når de planlegger infrastruktur og transport. Da ble det også plass til de som av en eller annen grunn måtte bruke bilen, fordi bilkøene var borte. Det er jo de ørkesløse bilkøene vi vil til livs, ikke bilen som framkomstmiddel. På La Rambla i Barcelona som flesteparten av Oslos innbyggere har gått begeistret langs, har de gjort fotgjengerne til konger. PÅ den svære boulevarden går fotgjengerne på den brede plassen i midten, mens bilene har fått en trang fil på hver side.

For det fjerde. Ingen av de byene som Aftenposten har snakket med kan vise til at den totale biltrafikken i byregionen blir mindre. Områdetiltak av denne typen måler som regel kun endringene innenfor det aktuelle området, men sier lite eller ingenting om hva som skjer med områdene rundt. Den funksjonelle Osloregionen er på rundt to millioner mennesker og kun et mindretall bor slik til at de kan reise kollektivt hele veien til sentrum. F.eks. Stavanger har jo løst dette veldig enkelt ved at de har gigantiske parkeringshus under det historiske sentrum. Men langt de fleste i Stavanger bruker bilen inn til parkeringshusene. Hvis det er slik at det turistvennlige og bilfrie sentrum bare fører til at den totale biltrafikken øker fordi den nødvendige handelen nå gjøres med bil til kjøpesentra i sentrums periferi, går vinninga opp i spinninga.

For det femte. Den kanskje viktigste enkeltkomponenten bak et levende sentrum er attraktive tilbud i førsteetasjene. Handelsstanden må bokstavelig talt settes i sentrum. Å innføre bilfritt sentrum før neste kommunevalg er slagordpreget og mediavennlig, men livsfarlig hvis ikke handelen er rigga for endringene som kommer. Den nye bylivsundersøkelsen i Oslo viser at folk legger igjen mye penger selv om de ikke har bil. Byene i Norge har i mange år opplevd handelslekkasje til de omkringliggende kjøpesentraene. Å fjerne muligheten for å bruke bil vil garantert ramme butikker med større produkter, type butikkene i det som en gang var den stolte Møbelgata (Møllergata), men kan tilsvarende føre til oppblomstring av serveringssteder og kaffebarer, og mindre detaljhandel. Men bare tanken på at det blir enda flere souvenirbutikker som selger troll, vikinghjelmer og elgmotiver gjør at jeg grøsser.

For det sjette. Folk drar ikke til sentrum for å se på hverandre og beundre detaljer i fasadene. Å skape aktiviteter i sentrum som jo er målet til et bilfritt sentrum – kan utmerket godt gjøres uten at biltrafikken må lide. Her er ikke minst kommunenes mistro til temporære aktiviteter mest skadelidende. Hvorfor er det ikke minst et eneste arrangement hver eneste dag på f.eks. Eidsvolls plass, Spikersuppa, Youngstorget? Å aktivere de allerede eksisterende bilfrie byrommene gjør at folket fortrenger bilene. Dessverre er ikke nordmannen helt skrudd sammen på en måte som gjør at de automatisk søker mot sentrum og andre mennesker i sin fritid. Det sosiale genet må utvikles først gjennom temporære aktiviteter, og her må kommunen tilrettelegge på en langt mindre rigid og proaktiv måte.

Nå er en gang vedtaket om bilfritt sentrum før 2019 kjørt inn i byrådserklæringen til Ap, MDG og SV. Men her må den pragmatiske urbanismen råde. Ikke minst med tanke på at konsekvensene er så store.  Som byråd Pluschke i Nürnberg advarer mot: “-Det verste som kan skje er at folk dropper å dra til sentrum”. En pragmatisk tilnærming til bilfritt sentrum må skje trinnvis og unntakene må bli mange. Taxiene må sidestilles med bussene og kunne kjøre relativt fritt. I Nürnberg får også alle sentrumsbeboerne bruke bil til og fra hjemmet. Tiltakene bør også innføres trinnvis og ikke over natten. Man kan gradvis fjerne gateparkering, noen gater kan stenges, rushtidsbetaling kan testes ut. Det viktigste er å ha stålkontroll på prioriteringen av gående, syklende og kollektivreisende på bekostning av bilen. Da får vi mindre biler i sentrum og mer liv.

Jeg har tatt Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.

Jeg skriver ”rapport” i anførselstegn fordi jeg sannelig ikke vet hvilken sjanger denne ”rapporten” befinner seg i. Hvem som har skrevet denne ”rapporten” vet vi ikke siden den ikke er signert. Etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor. Av frykt for å få dette makkverket knyttet til seg selv. Hadde det vært en anstendig forskningsrapport ville vi innledningvis bli møtt med forskningspørsmålene. Hvilke spørsmål er det ”rapporten” skal besvare? Interessante forskningsspørsmål som kan undersøke om det faktisk pågår segregering i Oslo er mange: Oppleves det som sosialt belastende å bo i Groruddalen? Blir muslimske minoriteter trakassert når det drar til sentrum som i Paris? Er det vanskeligere å få jobb hvis man kommer fra Holmlia? Opplever innbyggerne på Furuset frykt for å bevege seg i nærområdet? Osv.

En god konklusjon skal jo summere opp minst fire foregående trinn. Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn, og data skal behandles metodisk. I denne ”rapporten” er trinn 1, 2, 3,4 borte og alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø. : ”Med tanke på at Oslo nå faktisk ligger an til å få åtte områder i 2030 som befolkningsmessig kan minne om dagens Rosengård i Malmö, mener vi det burde vært en partipolitisk samling om å gi Oslo en innvandringsstopp det kommende tiåret”.

Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen. Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet. Det er litt vanskelig å ta HRS i tallfusking Kjetil Rolness når de eneste tallene som blir brakt til torgs er fra kommunen selv. Hvor er spørreundersøkelsene fra beboerne i de områder de mener snart er Rosengärd? Hvor er de kvalitative intervjuene med beboerne? Hvor er den komparative analysen mellom Rosengård og aktuelle norske bydeler? Eller er det slik at Rosengård og de norske bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand ikke deler noen likhetstegn utover at de har mange minoriteter? I Groruddalen og Søndre Nordstrand eier jo de fleste leilighetene sine selv i motsetning til i Sverige. Hva med arbeidsledigheten? I Oslo er arbeidsledigheten blant minoriteter noe over 7 prosent, og ingen studier i verden finner noen signifikans mellom innbyggernes mulighet til å lykkes i livet når de kommer fra nabolag med under 12% arbeidsledighet. Oslo har ingen fattige bydeler målt mot bydeler i enhver annen storby i verden.

Hvilket teoretisk landskap støtter ”rapporten” seg på? Det er vanskelig å få øye på da ”rapporten” mangler en referanseliste. Men siden forfatteren i hvert fall har lært seg å sette inn fotnoter kan teorigrunnlaget ekstraheres. HRS låner autoritet ikke minst fra den amerikanske statsviteren Robert Putnam, samt den britiske utviklingsøkonomen Paul Collier og den nederlandske sosiologen Jaap Dronker. Putnams originale tese er at multietniske samfunn fører til mindre tillit blant innbyggerne i et land. I det minste, og dette er viktig, ”in the short run”. Dronker anvender Putnams tese på nabolag i Nederland og finner samsvar med tesen. Dette er i og for seg en lite kontroversiell tese, og fortjener mer forskning. Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv. Men verken Putnam eller Jonker sier at dette er umulig, eller ikke ønskelig. De blir altså ikke fristet til å dra politiske implikasjoner. Det hadde tatt seg ut. Å ta til ordet for at USA som er befolket av immigranter skal stenge grensene ville vært selvmord. For alle oss bygeografer som har lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter, handler integrasjonspolitikk mer om hvordan få til ”social bridging” framfor å gjøre som HRS som hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best, derfor må vi ha innvandringsstopp.

Det mest graverende dog er at ”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe. ”Rapporten” setter opp høy andel innvandrere i en bydel som bevis for segregering. Segregering kan godt sjablonmessig stilles opp som en romlig separering av etnisiteter eller grupper, men graden av segregering går ikke på en romlig konsentrasjon av innvandrere, men hvor lukket overgangene mellom disse rommene er. Og hvor porøse eller stengte grensene oppfattes er alltid underlagt et maktforhold. Historisk har alltid segregering vært statsinitiert for å få kontroll over uønskede elementer. Slik bystatmyndighetene gjorde med jødene i middelalderens Venezia. Jødene fikk handle i byen, men måtte bo på en øy utenfor. Herav oppstår også den første bruken av ghetto-begrepet (av italiensk gettare). De ble videre merket. Jødiske menn fikk gul sirkel, og kvinnene måtte gå med gule skjerf. Mottrekket for de som blir utsatt for segregering og stimatisering er å lukke seg og dermed utvikle en diaspora. Utviklingen av diasporaer er historisk et defensivt mottrekk for alle som er utsatt for segregering. Og ikke motsatt slik HRS ser ut til å innbille seg.

HRS-”rapporten” tar sats i konklusjonen. ”Å ta sjansen på at Oslo skulle klare det ingen andre større byer i Europa har klart, nemlig å skape velfungerende byer med høy innvandrerdel, der innbyggerne samtidig samhandler bredt på tvers av nasjonalt og etnisk bakgrunn, fremstår som politisk rulett”. Det er dog et lite problem ”rapporten” overser. Ingenting av tall de presenterer underbygger denne konklusjonen. Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om. Da bortsett fra to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen. Men det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.

Av respekt for Kjetil Rolness skal jeg ikke ut fra denne ”rapporten” hoppe til en generell konklusjon om Human Right Service eller Hege Storhaug. Selv om ”rapporten” altfor mange ganger bryter ut i et forsvar for hva Hege Storhaug har sagt eller gjort, og hvor mange ”liker” hun og HRS´s artikler får på Facebook, eller hvor mange kommentarer de får i avisene. Men min gjennomgang forsvarer i hvertfall denne konklusjonen: Sett med akademiske forskningsbriller er denne ”rapporten” et makkverk.

Så koster jeg på meg et bittelite uakademisk etterord. Problemet med HRS er ikke Hege Storhaugs personlige agenda eller verdisyn. Det er at HRS får skattekroner for å publisere noe som faglig sett er helt bånn i bøtta, og totalt uegnet som faglig grunnlag for politikkutforming. Politikkutforming må skje på bakgrunn av at forskning kan påvise kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av minoriteter og uønsket samfunnsutvikling. Denne ”rapporten” påviser ingen kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av etniske minoriteter og en uønsket utvikling, og duger knapt som opptenningspapir. Til det er den for tilgriset av oppgulp.

Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud. Men sammenlignet med ghettoene i USA, latinamerikanske favelaer, parisiske banlieus eller svenske förorter er vi ikke i nærheten av å oppleve segregering.   Men som alle andre multietniske storbyer er utfordringen for Oslo å danne det Richard Sennett kaller for ”a civic community among cultural others”. Eller sagt på god latin: A pluribus unum. En mangfoldig enhet. I dette arbeidet har HRS ingen ting å bidra med.

 

 

 

 

Kulturhuset på Youngstorget har fått oppsigelsesbrev fra sjarmtrollet Thon. 1. mai er det kroken på døra for godt. Da kommer Thon med sine sedvanlige nitriste konsepter, og noe av sjela på Youngstorget dauer.

Det er fullt mulig å ta en Tronsmo. Lag protestaksjoner, FB-opprop, demonstrasjoner, lobbyaksjoner mot politikere, sinte lesebrev osv. Kulturhusets standing er minst like dypt forankret i Oslofolkets sjel og har langt flere brukere enn Tronsmo. De som har lyst til å lage hælvete for Thon har min fulle sympati, men min energi får de ikke. Energien min er som hvitveisen en vårmorgen, opptatt av å spre seg gjennom knoppskyting, og søke nytt land.

Derfor vil jeg forfølge en ide noen hvisket i øret mitt en sen kveld på Kulturhuset. Hvorfor kan ikke Kulturhuset flytte til nå nedlagte Grand Cafe? Hensikten med dette blogginnlegget er å øke sjansene for at Christian Ringnes tenner på ideen, og er med på morroa. Ideen om å flytte Kulturhuset til Grand er kanongod av flere grunner.

Foto. Seriegründer og kulturentreprenør Anne Beate Hovind snakker om kulturbanisme til en fullstappa sal på Kulturhuset under Oslo Urban Arena

1. Grand Cafe kommer tilbake til røttene.

Siden 1884 har Grand Cafe vært arnested for både borgerskapet og bohemene. Her møttes kunstnerne og pengefolket til rotbløyte og andre kreative bataljer. Her ble den moderne Oslo-kulturen smidd. Hovedstaden eksploderte sent på 1800-tallet og er på mange måter Norges kulturelle gullalder. Grunntanken til Kulturhuset er nærmest prikklik selv om det skiller over 100 år mellom de to etablissementenes gullalder. Grunntanken bak Kulturhuset er å bringe sammen kunstnere, gründere, kulturarbeidere og folk med generell tiltakslyst. Et annet ord for hipsterne som frekventerer Youngstorget er Bobos. Uttrykket stammer fra David Brooks Bobos in Paradise fra 2000 hvor han observerer at mainstream kapitalisme og den subversive undergrunnskulturen smelter sammen. Det er lov for kulturarbeideren å tjene penger, samtidig som kapitalismen må bli stadig mer kreativ, siden produktene og tjenestene den ska leve av, må finnes opp gjennom innovasjon.

Hipsterne anno Oslo 2015 står ikke tilbake for sine bohemske åndsfrender i

Christiania rundt 1890 når det gjelder kreativitet.

2. Karl Johans gate blir reddet fra åndsforlatthet.

Alle byers hovedgater står i fare for å bli redusert til turistfeller der tilbudene på gateplan egentlig har funksjon av å være rottefangere. Å gå langs Karl Johans gate fra Egertorget og bort til Slottsbakken var en gang den gatestumpen som Oslofolk hadde til felles. Her flanerte byens innbyggere, og iscenesatte seg selv. Her kunne byens prominente innbyggere promenere, mens alle lag av befolkningen kunne vele å være tilskuere eller deltakere i dette sosiale spillet. Nå er gatens sosiale liv degenerert. Med Kulturhuset i lokalene til Grand Cafe hadde Karl Johans gate fått seg en solid dose sosial Viagra.

3. Politikken blir revitalisert.

Kulturhuset representerer på mange måte Gatas parlament. Det er her nye ideer plukkes opp og settes ut i live. Kulturhuset er på mange måter arnestedet for ikke bare det nye Oslo, men like mye det egentlige Oslo. En by er aldri bedre eller mer demokratisk enn nivået på samtalene som føres. Folkemeningen har siden borgerskapet flyttet seg til kaffehusene vært dannet av de gode offentlige samtalene. Grand Cafe ligger et steinkast fra Stortinget og to steinkast fra Rådhuset, og kan således knytte sammen den politiske makten og folkemeningen. Kulturhuset på Grand Cafe kan bli det korallrevet der alle politikerne kommer for å oppdatere seg på hva som egentlig rører seg i byens befolkning. Å gi politikerne en hestesprøyte med nye ideer vil garantert revitalisere vårt offentlige ordskifte.

4. Hipsterne kommer ut av komfortsonen sin.

Utelivsmafiaen på Youngstorget er relativt homogen, og består av middelaldrende hvite menn på 39 år med eller uten skjegg. Det er lett å bli introvert når du lever ditt liv på et avgrenset lite område av byen, og henger sammen med kompisene dine. Mennesket søker likhet og unngå forskjeller. Fordi det gjør vondt å koble sanseinntrykk som står langt fra hverandre, tenderer alle subkulturer mot sin egen oppløsning. Da er det bedre å ta Youngstorget til byen enn at byen forsvinner inn i Youngstorget.

5. Kulturhuset blir et utstillingsvindu for det nye Oslo

Kulturhusets suksess skyldes flere faktorer. Flinke folk, synergieffekter fra om omkringliggende steder, tett på tidsånden med ideer som kulturbanisme osv. Men jeg vil hevde at den viktigste faktoren er hvordan de deler opp et stort sted i mange forskjellige soner. Da Kinzo arkitekter fra Berlin var på workshopen “Tech and the Real Estate” på Mathallen i fjor høst, viste de hvordan Soundclouds nye hovedkvarter egentlig startet som en kafé, som etter hvert ballet på seg fordi de ansatte hadde mange ulike behov. Dermed har de laget kreative soner, stillesoner (med madrasser), minglesoner. Mellom disse er det sømløse overganger, akkurat som på Kulturhuset. Du kan dra hit for å høre på konsert eller debatt, jobbe med Mac´en din, spille shuffle board, eller hva det skal være. Med hipstersjargong. Kulturhuset er det perfekte co-working space. Som utstillingsvindu på Karl Johans gate vil Kulturhuset danne mønster for hvordan tilbudene i byens førsteetasjer utformes.  

 

Ill. La Grand Cafe bli det nye Kulturhuset. De eldre damene på bildet skal også få lov til å komme. Men de blir garantert ikke alene.