Hva gjør vi med Tronsmo?

Tilfellet Tronsmo bokhandel kan enkelt oppsummeres med et spørsmål som er umulig å svare enkelt på: Hvem skal betale for å bevare byens mangfold?

Går alt etter planen blir Tronsmo sparket ut av sine lokaler ved Tullinløkka 1, august i år. Bokhandelen må vike for et nybygg i regi av Entra som etter planen skal huse alle jusstudentene. Alle er skjønt enig om at Tronsmo ikke bare er en butikk, men snarere en kulturinstitusjon, og at byens mangfold faller noen grader ned mot enfold hvis den blir borte. Bokhandelen er en ren bokhandel som tilbyr et bredt spekter med slow books – bøker med lang liggetid, og tegneserier. Er du kun ute etter bestselgere som kjøres inn på paller for å bli revet bort på en dag, bør du gå i lange baner rundt Tronsmo. Det vanskelige spørsmålet er hvem som skal betale for at Tronsmo skal overleve som kulturinstitusjon. Marginene i den spesialiserte bokhandlerbransjen er små og det skal ikke store økningen i husleien til før det betyr kroken på døra.

1965485_10152457393441824_4721227010293277488_o

Siden jeg er i det rause hjørnet skal ansvaret for byens mangfold plasseres demokratisk hos en bukett av aktører som alle får tildelt et prosentvis ansvar.

10% butikken selv.

Det er deilig å slå seg på brystet og kalle seg en kulturinstitusjon, for da er man bevaringsverdig per se. Men hvis ikke Tronsmo bokhandel også bedriver produktutvikling, spesialisering og innovasjon, kan de like gjerne flyttes til Norsk Folkemuseum på Bygdøy med det samme. Erling Moe Fisk & Vilt på Youngstorget var en meget charmant fiskebutikk med sitt østtyske bemanningssystem, en som ekspederte kunder, en som pakket fisken, og en som satt i kassen. Men forbitrelsen over at Erling Moe forsvant forstummet raskt når Fiskeriet ankom lokalene. Tilbudet av fersk fisk var minst like bra, mindre personellkostnader, og du har i tillegg muligheten av å spise delikatesser som fiskesuppe, blåskjell eller kjøpe en billig fiskekake to go.

30% gårdeier.

Det er blitt mer og mer vanlig å differensiere leiepriser for å sikre den rette butikkmiksen i større kvartaler. Kommersielle kjeder får blø, mens nisjebutikkene blir subsidiert. Her er det også viktig at gårdeierne tenker som Wallenbergerne, og tilbyr langsiktige og forutsigbare leiebetingelser. Men subsidiering må være temporært, vanlige butikker må leve av egen inntjening skal de ha livets rett over tid.

30% det offentlige

Et vanlig Høyrebyråd misliker sterkt å gripe inn i markedsmekanismene, men selv i byen over alle byer – New York, intervenerer det offentlige i markedsmekanismene. I Norge ble det meste av husleiereguleringen opphevet med den nye husleieloven av 1999, selv om Oslo og Trondheim gjorde et unntak for boliger oppført før 8. april 1940 fram til 2010, da husleiereguleringsloven ble opphevet i sin helhet. Husleieloven § 4-6 gir i dag hjemmel for å innføre husleieregulering i form av maksimalleie eller leiestopp, men bare for bestemte leieforhold, bestemte perioder eller i bestemte områder. Bestemmelsen forutsettes bare benyttet i krisesituasjoner – ikke til noen permanent regulering. Et annet alternativ er at kommunen hvis de eier bygget selv, kan subsidiere leien, ev. kjøpe bygget slik de gjorde med Hausmania. En annen kommunal utvei er å havne på kulturbudsjettet.

20% butikkens eksisterende kunder

Det skal ikke mange hundrelapper til fra eksisterende kunder før marginene blir bedre. Kulturinstitusjoner som Tronsmo har et utbredt nettverk av stamkunder som allerede har en sterk egeninteresse av at bokhandelen eksisterer. Vanlige kulturinstitusjoner har som regel en venneforening som bidrar med en liten ekstra skjerv hver gang det trengs.

10% byens befolkning

På FB-veggen min er det en tråd om Tronsmo, og der viser en deltaker til et tilsvarende eksempel i den amerikanske byen St. Paul. Der har engasjerte borgere laget et eget crowdfunding-prosjekt kalt Independence Day for å betale husleieøkningen hos SubText bokhandel. Crowdfunding er det nye store nå, og tillater vanlige folk å betale noen lapper for å finansiere prosjekter de liker mot at de blir ”eiere”. Byens befolkning har også et ansvar for å finansiere mangfoldet. De kan ikke bare dytte det over på gårdeier eller det offentlige. Å signere opprop koster ingenting, det er først når man må åpne sin egen lommebok vi får se hvor mye folk verdsetter å ha Tronsmo i bybildet.

Svaret på spørsmålet stilt i innledningen er derfor: Byens mangfold kan kun sikres hvis et bredt spekter av aktører tar ansvar. Framfor å dytte ansvaret over på enkeltaktører må hver og en spørre seg selv om hva jeg kan bidra med. Hva vil du bidra med?

 

 

Byens vakreste rom

Det er sus i serken i den nye Østbanehallen

Gamle jernbanehaller har en særegen aura. Kombinasjonen av mange forventningsfulle mennesker som skal legge ut på – eller ankommer fra en reise, og de enorme kreftene fra de mange prustende lokomotivene, skaper et slags bordell for oss urbanister. Hva hadde det moderne samfunn vært uten dampmaskinen – i sin ytterste potens samlet i lokomotivet – som bokstavelig talt skulle dra samfunnet videre mot en lysende framtid.

Oppussingen av Østbanehallen har klare prioriteringer. Det buede taket har gjenvunnet sin fordums storhet. Som i Panteon i Roma der alt lyset kommer fra en åpning i taket, faller dagslyset inn fra sidene og en stripe i taket, mens 450 led-lamper i taket får fram styrken og skjønnheten i de mange svillene som går på kryss og tvers. Taket får fått tilbake sin hovedrolle. For å illudere at togene før 1984 gikk inn i selve Østbanehallen, er det gjenskapt to serveringsstasjoner utformet som to åpne togvogner. Et enkelt grep som tar tilbake historien, og visker bort dårlige minner fra det grusomme kvasikjøpesenteret som da ble etablert. For oss som er så gamle at vi reiste fra Østbanehallen, erindrer også at det var en åpen vegg der togene gikk inn og ut på sin reise. For å illustrere dette har ROM Eiendom laget et imponerende lysshow bestående av en zillion LED-skjermer med skiftende lyssetting. Både for å gjenskape mer eller mindre dagslys som ble borte når åpningen ble bygget igjen, og de forventningene de reisende har ved starten av en lang togreise.

-2

Foto: ROM Eiendom

Jernbanestasjoner er vanskelig å programmere. Det passerer 17000 mennesker daglig gjennom Østbanehallen. Skal man først og fremst ta hensyn til de reisende som daglig går gjennom? Hva gjør man med alle de uønskede grupperingene som samler seg der fordi det er så sentralt? Skal man forsøke å lage et byrom for bydelens innbyggere? Den berømte Oyster Bar i New Yorks Grand Central Station fungerte lenge som en eksklusiv oase for de langveisfarende, før flyene og bilene overtok. Den gang også overklassen tok tog. Så forfalt lokalene gradvis og fungerte som en dårlig coffe shop, til Jerome Brody overtok i 1974. Resten er historie. ROM Eiendom har tilsvarende gjort et tydelig grep. Østbanehallen skal bli et bydelssenter bor de som bor og arbeider i nærheten, men der også de reisende hilses velkomne.

Når drømmen er å skape et italiensk piazza er det helt avgjørende å skape delvis avgrensede plasser med hvilepuls, der ikke alt handler om å ligge midt i lysløypa for å tilfredsstille de reisendes behov. Gamle Østbanehallen fungerte bare unntaksvis som noe annet enn en ren lysløype. Rooster – byens første kaffebar – fungerte som et kaffehull for godt voksne minoriteter, og ved dassene oppe ved rulletrappa hadde emo-folket sitt klubbhus. Den tidligere McDonalds-filialen ved inngangen – kanskje verdens tristeste sted å spise burger – har fått nytt inngansparti, egen inngang fra Jernbanetorget, og kan utmerket bli et naturlig bindeledd mellom Jernbanetorget og innendørs-piazzaen i Østbanehallen. Rommet oppe på mezzaninen til venstre når du går inn i hallen må også fungere som et sted der du observerer strømmene i lysløypa, men selv unndrar deg de reisendes blikk. Innerst til høyre er det også spadd fram et historisk rom; det kongelige venterommet. Ikke minst ble det brukt flittig av den unge kronprins Olav som tilbrakte mellom 40 og 50 påsker på Prinsehytta i Sikkilsdalen og der vanlig reiserute i mange år var med tog til Vinstra, og bilskyss til Amundsen hotell før ferden gikk videre.

Å restaurere en gammel jernbanehall er å be om mange omkamper med antikvariske myndigheter. Selv om prosjektleder Trond Rusten i ROM Eiendom på en befaring ber om å bli trodd på at samarbeidet med både by- og riksantikvaren har vært til gjensidig berikelse og nytte, viser også kampen om de mange detaljene hvor vilkårlig vernemyndighetene jobber. All makt til det eldste bildet. Området skal alltid tilbakeføres til det eldste bildet de er i besittelse av. Hvis ROM fant et eldre bilde med bilder av detaljer fra Østbanehallen, trumfa det antikvaren. Eller når detaljer som graves fram fornektes fordi vernemyndighetene ikke har bilde av dem. Men uansett er det en fest å se på opprinnelige messingskilt på søylene, detaljrikdommen i de historiske svingdørene, markeringen av det opprinnelige startpunktet for togskinnene – selve nullpunktet for måling av avstand langs skinnegangen i Norge.

-1

Foto: ROM Eiendom

Om miksen av butikker og serveringssteder er den rette slik at Østbanehallen blir en myldreplass fra dag en er umulig å spå. Det som tilbys er forsiktig mainstream. Men ROM Eiendom har klart å lage et genuint byrom som ikke ligner noen andre byrom. Byen er en palimpsest der lag på lag av levd liv ligger lagret. Desto flere lag, desto rikere by. Modernitet, nostalgi og forventninger ligger som et tykt lag sensuell atmosfære i Østbanehallen. Og når du ser de to gigantiske trærne i hver sin ende av hallen, hensettes du til et annet sted og en annen tid der alt er mulig.

 

 

Jeg tok min ustemte

– sort farse i tre akter

Fortellerstemme (grov røst av Helge Jordal-typen): Selv sjøbodene i Sandviken ga til slutt opp i Bergen, og ramlet sammen i mismot. Georg Johannesen snudde seg i graven mens han messet ”omkring 1970 oppdaget jeg at jeg begynte å bli kunnskapsløs fordi jeg bodde i Bergen. Bergen var ikke en by, men en roman, med 258 000 lesere og like mange diktere”. Så dårlig stelt var det til slutt i Bergen – byen som alltid har krevd av sine politikere at de kan spore sine aner tilbake til Hansa-tiden og blitt født på en sølvtallerken i Marken – at de måtte til Vesterålen for å finne en ordfører med en dose påtatt bergenskjærlighet. Bergens rikeste mann hadde begynt å øse penger utover Tromsø, og på stadion var det bare kråkene som sang. Det hadde også rabla for politiet i byen, da de overbeviste seg selv om at åtteåringer kunne begå avanserte selvmord. På Fisketorget ombestemte de tre små fisk som endte sine liv på fiskehandlerens disk seg, og hoppet ut i havet igjen. Bergen ligger der som en sløyd fisk. Innvollene tyter utover den oppspretta buken.

Skjermbilde 2014-12-13 kl. 21.53.33

Akt 1. Fredag 30. januar 2004 16.00

Partileder Jan Petersen forteller sine to nestledere at han ikke kom til å ta gjenvalg. Erna Solberg dro sporenstreks tilbake til Bergen, og opprettet et war-room på byrådsleder Monica Mælands kontor. Gjennom hele helgen strømmet det blazerkledde Bergensfruer inn og ut av kontoret. Budskapet var ikke til å misforstå selv om det ble fremført med skarre-r-er: Vi i Bergen Høyre skal faen ikke ha en homofil partileder fra Oslo. Så da mandagen ankom og Per Kristian Foss trallende entret Stortinget etter en flott opplevelse i Operaen, var løpet allerede kjørt. Den blazerkledde og perlebehengte bergensmafiaen hadde mobilisert og kuppet prosessen.

Akt 2. Onsdag 15. Oktober 2014 kl. 19.00.

Bergen skriver norsk politisk historie igjen, da Bergen Høyre vraker sin egen byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen. Bergen Høyre har fullstendig gått opp i limingen, og den parlamentariske situasjonen ligner mistenkelig på en polsk riksdag. Krf har gått ut av byrådet etter en aldri hvilende debatt om trasevalg til Bybanen, og Frp truer med å gjøre det fordi Høyre vil innføre eiendomsskatt. Typisk nok gikk det ferske byrådet ledet av Martin Smith-Sivertsen på et prestisjenederlag i bystyret som sin første handling. Byrådskollega Frp gikk sammen med Ap og fikk gjennom et høyhus i Møllendal. Det er av sine egne man skal ha det i Bergen.

I avisene tordner Frank Aarebrot og sier at det aldri før har skjedd at en byrådsleder er vraket av eget parti. Hans konklusjoner er at Bergen ikke er riktig organisert. At Bergen vil leke Oslo og ha byparlamentarisme er overmot. Bergen er ikke stor nok. Det bergenske selvbildet må justeres. Bergen som gjerne kaller seg byen mellom de syv fjell glemmer at selv Oppkuven – en kolle i Nordmarka – er høyere enn det høyeste av deres syv fjell, Ulriken.

Akt 3. Mandag 10. november 09.00.

Fra radioen i bakgrunnen høres en kaukende Lars Vaular ”det er 100 grunner til at Bergen gikk under”.

Brann har rukket ned og ordfører Trude Drevland har innkalt Davy Wathne, og Herman Friele til sitt kontor for et krisemøte. Friele er som vanlig strålende opplagt og roper begeistret ut: -Jeg har ikke peiling på politikk, men jeg er så glad i å selge at jeg må passe meg så jeg ikke selger alt jeg eier og Bergen med”. Davy Wathne er etterpåklok: – Jeg burde skjønt hvor det gikk hen allerede i mai, da vi i TV2 lagde kavalkade over rundens peneste mål, og alle målene som ble vist var de som ble skåra mot Brann. Byen er fremdeles Bergen, men laget er Bånn. – Men Norling var jo så pen i tøyet, repliserte Drevland. – Jeg skjønner ikke at det var mulig. Men jeg kan ikke påta meg å redde Bergen, jeg har mer enn nok med å rydde opp i eget liv. Friele faller inn: – Jeg er heldig jeg, som er født med sølvskje i munnen. Bergen må styres som et firma.

På radioen ler Georg Johannesen: Det er saksen mor Bergen, den håndhilser ikke.

 

 

Ni bud for et yrende sentrumsliv

Handel er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et yrende sentrumsliv.

Da bilsalget ble avregulert i 1960 oppsto handelslekkasjen fra sentrum til kjøpesentraene i bushen. Siden den gang har også klagesangene over et døende sentrum gjentatt i styrke. Løsningen fra handelsstanden i sentrum har vært forbilledlig nærsynt og enøyd: Gratis parkeringsplasser på gateplan. For å nærme oss svaret på hvordan sentrum skal revitaliseres, må vi smyge oss varsomt i gresset slik at ikke løsningen hopper sin vei lik en nervøs antilope.

”Aldri har et tre lært meg noe”, svarte Sokrates på spørsmål om hvorfor ikke han som alle andre athenere gikk sin sedvanlige søndagstur i åsene rundt byen. For Sokrates var det samtalen mellom to individer på torget som skaper en meningsfull tilværelse. For en god byborger er det samtalen mellom andre byborgere som er nøkkelaktiviteten. Her må jeg plage leseren med litt filosofi. Menneskets som sosialt vesen oppstår i det individet bryter sine meninger mot andre individer. Det som skaper fellesskap er ikke abstrakte størrelser som statsborgerskap, å være arbeidskolleger, eller å være bosatt i et nabolag, men den offentlige samtalen. Gjennom den offentlige samtalen får du innblikk i den andres tankeverden, og dere er begge med på å etablere en felles tankeverden.

Uten en slik samtale finnes det ikke noe fellesskap. Det er derfor den frie samtalen på torget var så viktig for grekerne. Tilsvarende var det borgerskapet som møtte hverandre på kaffehusene som drev frem det liberale demokratiet. En konklusjon blir derfor. Uten en sterk offentlig samtale forvitrer fellesskapet og sentrum svekkes som senteret for tyngdekraften. Å insistere på billigere parkering for å bøte på det manglende fellesskapet blir relativt absurd.

Det største problemet som hindrer et yrende sentrumsliv er nordmannen selv. Norge er en fattig bondekultur hvis viktigste aktivitet aldri har vært den frie samtalen, men mannens brytekamp med en karrig natur. Nordmannens bevegelsesmønster er relativt enkelt å triangulere. Nordmannen kjører mellom heimen og arbeidsplassen i uka, for deretter å ta SUV`en til hytta i helgene. Å ta en bytur er noe ungdommene gjør i helgene, populært kalt helgefylla.

Det er selvfølgelig unntak. Langsomt er også nordmannen i ferd med å bli urban. Den framvoksende kreative klassen – bestående av prosjektarbeidere, frilansere og andre løsbikkjer – har ingen arbeidsplass, og hvilken som helst kaffebar med gratis wifi duger. Byens offentlige plasser blir i økende grad også arbeidsplasser. Kulturbaserte utesteder tilbyr dannelse utover begersvinging, og mange steder arrangerer debatter. Den offentlige samtalen lever i beste velgående i mange av de norske byene. Det hjelper også at byene reurbaniseres. I Oslo er 50% av de nye boligene i indre by. Men fremdeles er de fast ansatte lønnsslavene i flertall. Ikke minst når man får barn blir bevegelsene ekstremt stereotype.

2014-08-27 11.01.59
Mennesker er enkle dyr. Mennesker søker andre mennesker. Det skal ikke være mange mennesker samlet et sted før andre mennesker stimler til. Det hjelper også godt på hvis viktigpetterne i byen – enten det er ordfører, plansjef, rådmann eller rikmannen var å treffe på et utested med jevne mellomrom. Daværende byrådsleder Erling Lae i Oslo gikk ofte på homopøbben London Pub for å teste ut resonnementer i en tale eller foredrag på folket. Tilsvarende var fiskerminister Jan Henry ”no fish” Olsen ofte å treffe på stripa i Tromsø, der menigmann kunne krangle med han om norsk fiskeripolitikk.

Moralen er. Alle virkninger har en årsak. Straks nivået på den offentlige samtalen blomstrer, vil sentrum blomstre. Da blomstrer også handelsstanden, utelivet, kulturlivet, bydemokratiet og hele byøkonomien.

Eiendomsbransjens omdømmeproblem

Scenen var som skutt ut av en Wall Street-film. På et nachspiel under eiendomsutviklingsdagene i Larvik i fjor, sto en dresskledd konsulent og skjelte ut en enda mer dresskledd advokat fordi han kun var ute etter å kjøre kjappe dealer med fet fortjeneste, og ikke var opptatt av byutvikling. I mangelen på attraktive damer, ble det en het og veldig interessant debatt. Spørsmålet det hele koker ned til er forbausende enkelt, og dog så vanskelig: Når blir eiendomsutvikling god byutvikling?

La oss starte med et konkret eksempel. Winta Eiendom har et spenstig forslag om å reise et smalt høyhus på en bitteliten flate over sporområdene som leder inn til gamle Vestbanen i Vika. Som erstatning for det bittelille grøntområdet som ligger der, vil de gi en offentlig takhage tilbake. Plan- og bygningsetaten avviser forslaget fordi en takhage ikke kan erstatte et offentlig friområde.  Dette er isolert sett rent pølsevev. For det første er grøntområdet i dag nær sagt ubrukelig. Det vet jeg av personlig erfaring etter å ha ravet rundt der etter et litt fuktig nachspiel i Huitfeldts gate. Jeg surra meg bort i en halvjungel som forsøkte å drepe meg, og den dag i dag har jeg et arr på mine armer som jeg løfta i rent selvforsvar mot den aggressive naturen. For det andre så anfører PBE en merkelig definisjon på hva et offentlig friområde er. Hvis alle som vil kan ta heisen opp til takhagen, og bruke den fritt uten oppsynet til en Securitasvakt, er det et offentlig friområde.

Arkitektbransjens noe loslitte skribent, Jan Carlsen henger seg på i en bredt anlagt debattinnlegg i Aftenpostens bilag Osloby. Som gammal SF `er tegner han et skjematisk bilde der de gode barna – demokratiets framtid – står mot de onde og griske kapitalistene i Vika.  Her kommer poenget mitt. Paradoksalt nok er det i Høyrestyrte Oslo en allmenn oppfatning at eiendomsutviklere er onde kapitalister, og ødelegger byutviklingen framfor å fremme den.

Jeg vet bare om en eiendomsutvikler som gir blanke i byutvikling: Olav Thon. Å gi han sentrale tomter i bykjernen er som å invitere kreftcellene inn i byvevet. Men eiendomsbransjens dårlige omdømme kan kontrasteres ved de som bare får ros, like`er, tommelen opp og smilefjes: Aspelin Ramm. Selskapet som ble startet av den svenske bergingeniøren Gustaf Aspelin i Storgaten i Oslo i 1881 får veldig mye kred for sine prosjekter; ikke minst Tjuvholmen og Mathallen på Vulkantomta.

Det de gjør riktig er å utvise en intellektuell nysgjerrighet rundt byutvikling. Hver gang jeg eller andre andre inviterer globale eksperter på byutvikling til Oslo, setter de sammen et interessant panel og har gode samtaler om byutvikling.  De er aktive på sosiale medier,  og har et uttrykt ønske om å gi noe tilbake til byen. Alle vet at det er en bånnlinje for alle som driver med biznizz, men Aspelin Ramm tenker litt som Wallenbergene i Sverige. Å investere i det som i utgangspunktet er klussing med bånnlinja, for eksempel gjennom å investere i gode byrom rundt eiendommene, vil på sikt gi høyere leieinntekter. Folk som liker seg et sted – oppholder seg der lenger – og like viktig, bruker mer penger.

Her er vi ved det avgjørende punktet når eiendomsutvikling blir byutvikling. Isolert handler det om å skape merverdi ut av sine eiendommer slik  at byens befolkning får lyst til å oppsøke byrommene rundt eiendommene eller blir invitert inn, enten gjennom attraktive kommersielle tilbud i førsteetasjene,  eller gjennom en takhage der du ser hele Oslo.

Eiendomsutvikling er på mange måte byens bånnlinje. Uten eiendomsutviklere som tenker som byutviklere dauer byen. Med unntak av Olav Thon er Oslo framtid så lys at vi må bruke solbriller.

Skurtreskerkamp i Trondheim

Som alle andre norske byer vokser også Trondheim fort og gærent. Det har vært steile fronter i Trondheim, helt fram til kommunalminister Jan Tore Sanner grep inn rett før jul, og ga byens myndigheter medhold. Byens myndigheter vil at byen skal vokse utover og ta av dyrka mark, mens landbruket slipte stålet på skurtreskerne sine og mobiliserte til kamp. For en gang skyld er jeg på bøndenes side, og det har jeg ikke vært siden Tore Hund og hans bondehær slo urbanisten Olav den Hellige på slaget ved Stiklestad i 1030. Det finnes ingen god grunn til at landsbyen Trondheim skal ese utover som Bør Børson`s magemål. Trondheim må vokse innover og oppover.

Som de aller fleste alle andre norske byer, ble også Trondheim fullstendig ødelagt av kommunale planleggere med hagebyidealer på 60-tallet. Idealet om den tette byen ble forlatt, og kombinasjon kommunesammenslåing og frisleppet av bilsalget i 1960, skapte den spredte byen som samlet veksten i satellitter, eller på et folkelig språk; drabantbyhælvete. Sør-Trøndelag er med sine 342 km2 Sør-Trøndelags nest største landbrukskommune. Den spredte veksten har skapt lav tetthet.

Sett i et nordisk perspektiv er det i København man bor tettest. Der bor det over 6000 mennesker per kvadratkilometer. I Oslo (uten marka) er tettheten 4458 mennesker per kvadratkilometer – litt lavere enn i Stockholm. Til sammenligning har Stavanger, Trondheim og Bergen mellom 2000 og 3000 innbyggere per kvadratkilometer.

Forskjellen mellom Trondheim og Oslo er også stor når det gjelder bygningstypologi. I Oslo bor 80 prosent i bygård/blokk og ca 20 prosent i enebolig/tomannsbolig. I Trondheim er tallene omvent, kun 20 prosent bor i bygård/blokk. Selv i det historiske Midtbyen er det foruroligende mange lave trebygninger. Riktignok er Trondheims innbyggerne i Norgestoppen når det gjelder å bruke sykkel, men er skikkelig midt på treet når det gjelder å reise kollektivt. Det er bare i Oslo at flertallet av reiser blir utført av gående, syklende eller de som reiser kollektivt.

Planmyndighetene i Trondheim lider av høydeskrekk. I etterkrigstiden fikk mange andre større, norske byer høy, moderne sentrumsbebyggelse. Men ikke Trondheim. De lærde strides om det skyldes svakere økonomisk stilling eller prof. Sverre Pedersens byplan fra 1938 som ble godkjent i 1949. Selv i Rosten-området – som ble utpekt til å være Trondhjems Central Business District – finnes det kun noen få bygg som er høyere enn 10 etasjer. Mens Meierikvartalet i Lillestrøm planlegges med 19 etasjer, kryper bebyggelsen i Trondheim under sperregrensen til de høyeste trærne. Det er forståelig at man ikke vil bygge inne Nidarosdomen og det 90 meter høye spiret, men det er ingen grunn til å la feudalsamfunnets mange kirkespir legge for strenge føringer på bebyggelsen.

Trondheim har som mange andre norske industribyer store transformasjonsområder å ta av. Transformasjonen av Trondheim Mekaniske Verksted har i all hovedsak vært vellykket, men fremdeles gjenstår det enorme arealer ned mot sjøen, ikke minst der Nidelva renner ut i Nyhavna. Trondheim har et langt stykke igjen for å bli Fjordby for å si det mildt.

På mange måter sluttet Trondheimsregionen å produsere interessante nyheter på riksnivå etter slaget ved Stiklestad i 1030, det var i tillegg dårlige nyheter. Med Cicignons gamle byplan i bunn har byen alle muligheter til å igjen å bli den tette byen. Det er ingen grunn til å plage bøndene mer.

Dra te Moss

Dra te Moss

Moss er det nye Drammen. Å rebrande Moss er egentlig å ta en omvendt Man U. Everton-Moyes som har tatt over for Ferguson – som har vunnet alt som tenkes kan med laget sitt over 20-års periode – kan kun mislykkes. Motsatt er det med Moss. Etter at Drammen opplevde sitt mirakel, er det Moss som har overtatt verstingstempelet i Osloregionen. I den grad byen har vunnet noen priser så er det Stinkulf-prisen for sin berømmelige Mosselukt. Selv kråkene flykter fra Moss. De eneste utestedene som har gått bra er de som klarer å lure trygdepengene fra sine stamkunder. Hva annet kan man egentlig vente av en by hvis sentrum er okkupert av en gigantisk pustende og stønnende papirfabrikk? Det er umulig og ikke lykkes med rebranding av Moss.

Hver gang jeg har vært i Moss har jeg adressert at Peterson-fabrikken må legges ned før vi kan begynne å snakke om byutvikling. Peterson har vært elefanten i rommet ingen snakker om. Hver gang har lokale mossinger gått av skaftet. To av hovedinnvendingene kan grupperes slik: Uten Peterson blir Moss Bærum. Underforstått en rik snyltekommune som sender alle arbeidstakerne sine til byen (Oslo) for å jobbe. Og Peterson kom først. Byen etterpå. Nå fikk riktignok Moss bystatus allerede i 1720, mens Peterson først kom 80 år senere, men Peterson har altfor lenge vært motoren bak utviklingen av Moss.

Men nu skal alt bli så meget bedre. Fra Moss Lufthavn til kaifronten rykker utviklerne og gravemaskinene fram. Den største utfordringen av dem alle har Höegh Eiendom som skal transformere hele den gamle Peterson-tomta til -ikke bare en ny bydel, men Moss skal endelig etter snart 300 år få et sentrum. Det blir ikke lett i en by som gråter hjerteskjærende hver gang noe blir demontert, enten det er fabrikkpipene som utgjør Moss` eneste skyline, eller et tannhjul på de to gigantiske papirmaskinene som til sammen fyller 320 fulle containere når de er demontert.

Før Moss kommer dit må byen ta noen strategiske veivalg. Beliggenheten er både en velsignelse og en forbannelse. Nærheten til Oslo gjør at hele regionen vil oppleve vekst nær sagt uansett hva de gjør. Utfordringen er å lage nye arbeidsplasser til erstatning for industrien som nå er borte. Eller skal Moss bli en attraktiv forstad til Oslo, helt uten chat-tyggende somaliere, aggressive romfolk og annen støy som følger med storbyen?

Så lenge selskapsskatten er statlig og kommunene får skattepengene etter bostedsadresse, går det utmerket an å leve uten mange arbeidsplasser. Nesodden er den største gjøkungen i Osloregionen. De nekter å bygge høyt og tett – for da kunne de gud forby, få sosialklienter og det som verre er, og har nesten utelukkende offentlige arbeidsplasser knyttet til barnehager, skoler, helsevesen og kommunalt byråkrati.

Men andre mindre byer i Osloregionen har faktisk lykkes med å lage attraktive arbeidsplasser. Lillestrøm lener seg mot Kjeller og høyskolen og brander seg selv som Kunnskapsbyen. Drammen har transformert papirfabrikken sin til et høykompetansemiljø på Papirbredden. Uten høyt utdannede kunnskapsarbeidere eller studenter er det vanskelig å lage pulserende og attraktive møteplasser og byrom. Her har også utviklerne en viktig rolle. Fokuserer de kun på boliger der næringsvirksomhet er ensbetydende med kafeer i første etasje, blir Moss en soveby på lik linje med Gjerdrum og Nesodden. Det må svi i stoltheten på den engang så stolte industribyen.

Hva gjør vi med førsteetasjene?

Byen dør hvis vi ikke får dreis på programmeringen av bygulvet.

Størstedelen av det våkne livet leves i øyehøyde. De aller fleste aktiviteter i et byrom foregår fra 0 til 2 meter over bakken. Enten det foregår i byrommene mellom husene eller i byggenes førsteetasjer. Dette banale faktum skjuler den triste sannheten at det omtrent ikke finnes noen kompetanse på programmering av bygulvene i Norge. Når det gjelder plassene, skjeler vi fremdeles til byrommenes førsteelsker Jan Gehl eller så gjør vi som Levende Oslo, la bymiljøetaten få all makt til å lage store granittflater som enkelt kan måkes om vinteren, men som duger til lite annet. Når vi kommer til innholdet i førsteetasjene finnes det enda mindre ekspertise. Plan- og bygningsetaten er typisk 68-livredd for handel fordi det betyr kommersialisering, og eiendomsutviklerne tenker kun kortsiktig økonomisk. Dermed er faren stor for at større nybygde områder av byen får nøyaktig de samme kjedebutikkene, med det som følge at bylivet dauer til fordel for netthandel og kjøpesentraer.

Hvordan tenker en typisk eiendomsutvikler? Det første som gjerne oppstår der det ikke før var liv er matvarebutikker. De kommer som sopp etter regnskyll, og gjerne i tospann. Først en lavprisbutikk som REMA eller Kiwi, og så gjerne en Meny. Det enkle er ofte det verste, snakker du med Norgesgruppe kan du få to butikker i begge segmentene. Deretter trimmer jo folk masse. Vi må få inn Elixia eller SATS. De kan jo brukes både av de som jobber og de som bor i et område. Har vi store bedrifter i området vårt er det naturlig å serve dem med for eksempel Klinikk for Alle. Også må vi ha en kaffebar. Kaffebrenneriet er de største, men kanskje litt for kjedelige. Vi klinker til med Espresso House. De er litt mer hipsterhippie. Og så må folk spise. Da går vi for en asiatisk og en italiensk, med billigere lunsjretter, så folk kan velge.

Slik går prosessen i de norske byene til alle de nye strøkene er teppebombet med nøyaktig det samme tilbudet. Tjuvholmen har dog gått en mer original vei. Alle galleriene og kulturtilbudene er primært en utgiftspost, men er med på å skape et annerledes image. Vanlige butikker går konk der ute, mens alle de eksklusive utestedene og restaurantene fungerer som byens nye fjøs og vannhull. På Tjuvholmen eter og drikker du til syra truer med å boble over i kråsen din.

Alle som må programmere et bygulv må bestemme seg for hvilke målgrupper de vil tiltrekke seg. Alt for mange programmerer for de som lever og bor i et område. Det eneste som er sikkert hvis en velger den løsningen er at bygulvet blir steindødt etter mørkets frambrudd. De færreste handler og spiser i nærheten av der de bor. Skal et område tiltrekke seg det mangfoldet alle etterstreber, må det også finnes noen tilbud som er finansiert slik at ikke ølen koster 101,-for 0,4 eller spekeskinka koster skjorta. Det er mye bedre å differensiere slik at noen eksklusive lokaler også subsidierer noen andre lokaler. Her er det viktig å tiltrekke seg de riktige driverne. Alle vet hva Jan Vardøen har gjort for Løkka. Men også Trøbbelskyter- Runar Eggesvik & Co driver i praksis nå alle utestedene rundt Youngstorget, Øyafestivalen etc. Skaff proffe idealister som kan tenke smått, men i stor skala. Finn tilsvarende ildsjeler i strøket eller bydelen din.

Oslo har også en stigende andel av kravstore storbyturister. De vil verken spise italiensk, gå på en irsk pub eller handle i en Dior-butikk som er langt billigere i hjembyen. De vil ha det genuine, det de ikke finner noe annet sted. Vi snakker Kulturhuset på Youngstorget, Mathallen, enhver Moods of Norway-butikk, Herr Nilsen ved Tinghuset, Fenakroken i Tordenskjolds gt. Maaemo ved Akrobaten, Pjoltergeist i Fredensborgveien.

Hvis eiendomsutviklerne er så lure at de investerer noe av overskuddet sitt i byrommene mellom byggene sine, og skaffer de originale, men kommersielt vellykkede konseptene i førsteetasjene, snakker vi butikk. Da kan kjøpesentraene dra seg baklengs inn i netthandelen.