Urbanismens ni bud

Det er ville tilstander i Tigerstaden/Og er du bitte litt brun så er du bitte litt Bin Laden” Karpe Diem.

Bytt ut Bin Laden med Daesh, vips så har du bilde på Oslo av i dag. Men med Hege Storhaugs selvskading i dagens Aftenposten har vi heldigvis fått et pusterom i det som har utartet seg nærmest som en krigstilstand i fredstid. De mørke fryktskaperne som henter næring av folks usikkerhet i møte med de(t) ukjente, har for en stakket stund regruppert seg i Mordor for å finne ut av neste trekk. Det tomrommet må vi i den urbane middelklassen utnytte til å normalisere tilstanden. Herved får dere ni bud (ikke ti bud, urbanistene ligner tross alt mer på Christiania-bohemen enn de bokstavtro bibelkristne).

03_UH_01-1

ill. Uruk-haiene får beskjed om Hege Storhaugs selvskading og vender tilbake til Mordor for å regruppere seg.

1. Spør aldri hvor folk kommer fra, men vær nysgjerrig på hvor de skal

Noe av det mest irriterende for alle som ikke er vinterbleke i huden er alltid dette klossete spørsmålet om hvor de egentlig kommer fra. Minoriteter som er født og oppvokst her er Oslofolk som deg og meg. Alt annet er uinteressant. Selv asylsøkere og flyktninger er mest interessert i å skape en god framtid for seg og sine.

2. Du skal ikke ha andre guder enn mennesket

Religion endrer innhold i takt med folkestrømninger. Fram til vi får en verdensreligion parkerer vi religionen i de tusen hjem. Hvem folk tror på er uinteressant så lenge de ikke forsøker å pådytte sin religion andre mennesker.

3. Vi er alle først og fremst individer

Karpe Diem har noen veldig treffsikre strofer i “Kunsten å være inder”:

“Men jeg har fått nok og orker ikke mer lenger/Jeg går på fest og chicksa spør meg om B-gjengen./Du hvorfor er du veggis, hva vet du om Al-quaida?/Jeg vet du ikke er sånn/Så hvorfor spør du meg da”. Noen prøver desperat å skape et skarpt skille mellom oss og dem. Men ingen er ene og alene bærere av en kultur. Et vanlig skjema for identitet må trekke inn deg selv som viktigst, deretter familie, venner, nabolag, globale nettverk, arbeidsrelasjoner etc. For noen er religion også viktig, men husk at kultur er plastisk. Den endrer seg og påvirkes, og identitet er alltid et lappeteppe av relasjoner.

4. Mangfold trumfer alltid enfold

Alle verdensbyer er mangfoldige, og skapes av at folk fra hele verden kommer dit for å skape en felles framtid. Et mangfoldig samfunn må skape flere veier til suksess. Alt stort er vanskelig som Spinoza avslutter Etikk´en sin med. Å håndtere kompleksitet er vanskelig, men belønningen er alltid tifoldig hvis en by klarer å lage en verdibasert identitet der blod og røtter er dyppa i tjære og fjær og jagd ut på landet.

5. Mangfold er bra for nepa di

Alle mennesker må lage et system av alle sanseintrykkene det møter på sin vei. Hvis ikke blir det schizofrent. Desto større forskjell og spennvidde det er på impulsene du utsetter deg for, desto mer på nepa di jobbe for å knytte disse sammen for å forstå. Intellektet må oppøves og det er alltid den beste garantisten for at frykten jages på dør.

6. Ingen eier en by

De nasjonale identitetene er arkaiske og i direkte motstrid med en mangfoldig og konkret byidentitet. Den konkrete identitet skapes av deltakelse i det sivile samfunn. Har du stått og fryst tærna av deg sammen med noen i en vaffelbod i en fotball vår-cup utendørs i noen skarve plussgrader, er dere bokstavelig talt på samme lag, uavhengig av hvor dere kommer fra. Til byen har vi alle bruksrett, ikke eiendomsrett.

7. En fremmed er en venn du enda ikke er blitt kjent med

I rettssystemet er man alltid uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ta det et skritt lenger. Mistenksomheten i blikket må erstattes av nysgjerrighet. Den fremmede er kanskje din neste bestevenn.

8. Gode nabolag skapes hver eneste dag

Halvor Fosli & Co prøver å si at minoriteter som flytter inn et sted på bekostning av den hvite nordmannen med nødvendighet forringer kvaliteten av nabolagene. Det er alltid en tendes mot å idyllisere fortiden for da siler man bort det uønskede og sitter igjen med et glansbilde. Men urbanister vet at gode steder er fargeløse og skapes av et mylder av svake eller sterke relasjoner som utspiller seg på et konkret sted. Det er aldri for sent å lage gode steder

9. Økonomi trumfer alltid kultur

Frp har snudd Marx på huet og gjort kultur til basis og redusert økonomi til en svak overbygning. Men mennesker kan ikke leve av kultur. Religionen forsvinner alltid ut når penga renner inn på lønnskontoen din. Londons suksess som multikulturell smeltedigel har bl.a. vært fundamentert i Mr London Ken Livingstones mantra om integrasjon gjennom arbeid.

 

 

Oslo trenger en byregjering

Å kalle byrådet for byregjering er en veldig god ide.

SV og H har funnet hverandre i en merkelig antibyregjerings-tango der de danser etter hver sin rytme. Høyre er konstitusjonspyser og vil ikke utfordre sin egen regjering, mens maktredde SV`ere er livredd for å framstå som pompøse små menn med krone på hodet. Sistnevnte syn er for eksempel målbåret ved Andreas Halse i Aftenposten 17.2 Ap. på sin side treffer ikke helt takten helt de heller i sitt forsvar for navneskiftet. Deres argumentasjon om at Oslofolk flest ikke klarer å skille mellom bystyret og byrådet klinger noe numment. Verdens høyest utdannede befolkning klarer nok å skille klinten (bystyret) fra hveten (byrådet) relativt enkelt.

if-you-think-you-look-bad-on-photos-8-1

ill. Høyre og SV har funnet hverandre i en merkelig antibyregjerings-tango

La meg derfor gi et taktsikkert og kraftfullt forsvar for bruken av ordet byregjering. Som eneste europeiske land har ikke Norge engang grunnlovsfestet det lokale selvstyret. Grunnlovsendring diskuteres opp og ned i mente, men foreløpig ligger forslaget til behandling hos Kontroll- og konstitusjonskomiteen og samler helsefarlig mugg. Kommunen får riktignok tildelt mange statlige honnørord, men: Kommune-Norge er i realiteten et servilt iverksetterorgan for statlige påfunn.

Dette er stikk i strid med de siste 30 års utvikling av økonomien og de mest effektive skalaene hvor politiske beslutninger bør treffes. Økonomien er blitt post-fordistisk, nisjepreget, clusterbasert og stedstilpasset. Vi trengte en kraftfull statlig industripolitikk som kunne håndtere de store infrastrukturtiltakene. Men den arbeidsledigheten som fulgte med utflytting av industrien hadde staten ikke noe svar på. Verden er plutselig blitt ett marked der den keynesianske motkonjunkturpolitikken kan kastes på dynga. Det er nå byer i global konkurranse som må skape nye arbeidsplasser. Det vi nå trenger er først og fremst sterke byregjeringer som klarer å fylle det vakuumet som er oppstått med den statlige tilbaketrekkingen. Byene må fremdeles skjele med ett øye til iverksettelse av statlige innfall, men må i mye sterkere grad meisle ut sin egen politikk for ikke lovnedfelte påbud.

La meg gi fire eksempler:

  1. Ta utenbyspolitikken

Det er ikke mange år siden staten ved UD ga Oslo kommune kjeft fordi de hadde egen kontakt med byer uten landegrensene fortalte eks-kommunaldirektør Eldri Langåker meg i et intervju for snart ti år siden. Nå har det skarpe skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk forsvunnet, og byene må selv skape det nye utenbyspolitiske handlingsrommet. Ikke minst deltakelsen i Eurocities er viktig for Oslo. Det nylig avsluttede profileringsprosjektet i Oslo har også dette som premiss. Oslo må ut av Norges skygge og fortelle resten av verden om våre kvaliteter. Innovasjon Norge og UD har gjennom mange tiår markedsført fjell og fjorder så effektivt at resten av verden knapt nok tror det bor mennesker i Oslo, bare isbjørner.

  1. Ta den funksjonelle Osloregionen

I Osloregionen bor det 2,2 millioner mennesker, rundt 40% av Norges befolkning. Problemet er at det er rundt 80 kommuner og fem fylkeskommuner som skal håndtere denne regionen. Hvordan vi skal styre og utvikle dette gigantiske bo, arbeids- og servicemarkedet har i hvert fall ikke staten peiling på. Stortingsrepresentantene får jo angst bare ved tanken på at denne enorme konsentrasjonen skal bli en slagkraftig region. Men hvem sitter på kunnskapen og er så nær de sterke næringsmiljøene i regionen at de enklest kan forsterke dem? Jo, det er byregjeringen det. Innovasjon Norge som konstruksjon er retta mot distriktspolitikk, og de sterke kunnskaps- og næringsmiljøene i Osloregionen får ikke tilstrekkelig statlig oppmerksomhet.

  1. Ta næringsutvikling

Oslo oppretta for første gang en næringsbyråd under Gerhardsen-byrådet tidlig på 90-tallet. De første årene slet de voldsomt med å få innpass hos de store selskapene. Statoil, Telenor, DNB og hva de nå heter ville ikke engang komme på lunsj og gikk over hodet på den stakkars næringsbyråden og rett til Stortinget hvor virkemidlene satt løst. Utviklingen av den post-fordistiske nisjeøkonomien har snudd opp ned på hele den logikken. Hele den kontekstuelle økonomien som Michael Porter, Richard Florida, Torger Reve etc. tegner opp, viser at byregioner er det perfekte nivået der næringsliv, kunnskapsmiljøer og politikere kan samhandle. Byene er store nok til å ha tiltrekkelige ressurser, samtidig som de har nærhet til og kunnskap om de miljøene som skal spleises.

  1. Ta byutvikling.

Oslos voldsomme befolkningsvekst krever at vi klarer å etablere et helt nytt urbant regime der boligbyggere og planmyndigheter opptrer koordinert i et planning game. Tradisjonelt har Plan- og bygningsetaten vært en trojansk hest i kommunen som ser på seg selv som den hellige vokter av den statlige plan-og bygningsloven mot grådige utviklere. Men det er kun ved hjelp av en kraftfull byregjering som samarbeider tett med de private interessene at vi løser boligkrisa. Det nytter ikke å løpe til kommunalminister Sanner for å få han til se på hvordan man kan øke fleksibiliteten i plan- og bygningsloven. Løsningen ligger i å gi politiske føringer til Plan- og bygningsetaten og la dem forstå at de ikke lenger har som primæroppgave å være bremsekloss, men hvordan det offentlige kan manipulere private initiativ slik at byen kommer ut med det upper hand.

Så konklusjonen er. Å endre navn til byregjering er et kraftfullt signal om at Oslo kommune nå prioriterer å utvikle sin bypolitikk. Det er enorme åndsforlatte handlingsrom mellom en vaklende stat og en servil kommune. Norge trenger sterke byregjeringer for å bli kvitt dette åndsforlatte rommet.

Klisterføre på Frysja

Frysjaplatået blir en naturbaniaperle. Eller kanskje ikke.

Oslo har voldsom hodepine. En vedvarende migrene. Hvordan skal vi øke boligproduksjonen? Oslo er Europas raskest voksende by, og har vokst sammenhengende siden 1984. Etterslepet av boliger øker dramatisk for hvert år, og du må være høydehopper i Sotomayor-klasse skal du klare å komme inn på boligmarkedet. Hvor butter det?

Svaret er overraskende enkelt. Hos Plan- og bygningsetaten. Proppen i boligproduksjonen sitter godt plantet i Vahls gate på Grønland. Etaten spyr ut veiledere, utearealsnormer, områdeanalyser, vpor´er (veiledende planer for offentlige rom), grøntplaner og faen og hennes oldemor som alle peker til hverandre, og skjuler alle spor. Å gå inn i PBE´s verden er en kafkask prosess der du føler deg fanget i et flipperspill hvor du blir kastet fra dokument til dokument, uten noen som helst sjanse til å komme til bunns i hva PBE egentlig legger til grunn for sine avgjørelser. Ta områdeutnyttelse som er PBE´s viktigste tall når de setter seg ved forhandlingsbordet. Problemet er at det ikke finnes noen enhetlig definisjon av hvor grensene for et område skal gå. Det betyr at når utbygger/arkitekt og PBE setter seg ved forhandlingsbordet legger de til grunn forskjellige tall. Og PBE kan ikke redegjøre for hvordan deres tall har oppstått.

Skjermbilde 2016-02-01 kl. 13.42.38

ill. A-lab. Frysjaparken Utvikling AS er på oversiden av Frysjaveien (midt på bildet), og to kvartaler vestover. Metro Utvikling, Møllergruppen Eiendom og Oslo finerfabrikk eier de andre tomtene på Frysjaplatået.

Caset jeg har valgt er Frysjaparken. For alle dere som vil kikke meg og konklusjonene mine i kortene er 337 (!!!) av 351 dokumenter tilgjengelig her. Området til Frysjaparken på ca 50 000 m2 ligger mellom Frysjaveien, Kjelsåsveien og nesten opp til Maridalsveien, og skal transformeres fra et nedslitt næringsområde til i all hovedsak boliger med en liten næringsdel langs Frysjaveien og Frysja torg på ca. 5000m2. Utbygger og arkitekt mener området tåler rundt 950 boliger, mens PBE har tatt fram ljåen og kapper det ned til 600 boliger. Hvorfor har utbygger/arkitekt landet på en så forskjellig konklusjon? To spørsmål må stilles. Frysja er definert som utviklingsområde i den nye Kommuneplanen. Det betyr at området SKAL ha høy utnyttelse. Men hva er høy utnyttelse? Og utbygger/arkitekt og planmyndigheter er fundamentalt uenig i hvorvidt området er sentralt eller usentralt i forhold til kollektivtransport. Hva er sentral beliggenhet i forhold til kollektivtransport?

Saksbehandlingstiden – og prosessen i PBE ligner ikke grisen. Fra det første gang var kontakt mellom utbygger og Planmyndighetene til saken nå skal sendes til politisk behandling har det gått 1201 dager. Til tross for at området er ukomplisert, ingen kulturminner og strides om, ingen vanskelige grunnforhold etc. PBE har signalisert fra begynnelsen av at de synes utnyttelsen er for høy, og at byggene er for høye. Men trenger PBE virkelig ti dialogmøter for å komme fram til at de vil fremme eget forslag? Det er også problematisk at det har vært hele fire saksbehandlere innom fra PBE. Ut fra referatene fra dialogmøtene, ser det også ut til at saksbehandlerne stiller med bundne hender og føtter, og må forankre avgjørelsene opp i systemet i etterkant. Det blir å føre forhandlinger med skygger. PBE har til enhver tid en plan, en vpor, en norm eller en veileder på gang. Saksbehandlernes redsel for å gjøre feil gjør at de til enhver tid vil vente på at det er produsert nok et dokument. Men parodisk blir det når saksbehandlere først sier at området ikke trenger en VPOR fordi områdeanalysen noen år tilbake i tid er tilstrekkelig, men skifter så syn, og vips så er seks måneder til gått.

960x

ill. Arkitekter og utbyggere etter møte med PBE

Så til det første spørsmålet: Hva er høy utnyttelse? Dette er egentlig umulig å svare entydig på, og må måles opp mot et like wishywashy kvalitetsbegrep. Utviklingssonene i kommuneplanen er ment å tilføre tradisjonelle boområder urbane kvaliteter som gode møteplasser, bygg i varierte høyder, utadrettede virksomheter i førsteetasjene etc. Feilen som ble gjort med soveghettoene i drabantbyen skal ikke gjenta seg.

Men hvordan lager man by i et område som ikke har noen bykvaliteter fra før? Der de eksisterende beboerne bor fordi det ikke er by, men derimot et steinkast fra Marka. Her er alle parter i ulendt terreng. Tilbake til høy utnyttelse. Så fremt det ikke går på bekostning av de urbane kvalitetene kan det være så tett det bare vil. Det samme er det egentlig med høyder. De to eneste målbare virkningene av bygg som er åtte etasjer og ikke seks, er bittelitt mer skygge (mer om vinteren enn om sommeren), og at noens siktlinjer kan bli ødelagt fra noen steder. I en by som skriker etter boliger bør disse argumentene være underordnet. Tilgangen til sol er IKKE en urban kvalitet.  Utover lavere og mer grisgrendt bebyggelse er det ingen avgjørende kvaliteter som skiller PBE´s forslag fra utbygger/arkitekt.

Så til det andre spørsmålet jeg stiller. Hva er sentral beliggenhet i forhold til kollektivtransport? Her er den viktigste uenigheten mellom utbygger/arkitekt og PBE. Utbygger/arkitekt sier at beliggenheten til Frysjaparken er sentral, mens PBE hevder at den er usentral. Mange setter den ytre grensen for å være et kollektivknutepunkt til 500 meter. I den nylig vedtatte areal- og transportplanen til Oslo og Akershus går grensen ved 900 meter. Alle er enige om at nesten ingen går til toget eller T-banen, hvis innbyggerne bor mer enn en km unna. Fra den nærmeste enden av Frysjaparken til Kjelsås stasjon er det 510 meter i gangavstand. Med min raske gåforttiljobb-gange tok det 5,14 til Kjelsås stasjon og 5.10 fra Kjelsås stasjon. Busslinje 54 til Aker Brygge og 22/25 til Majorstua ligger enda nærmere. Men for en som betrakter buss som tarmrister og ikke framkomstmiddel, skal ikke det vektlegges i noen særlig grad.

Kjelsås stasjon har kun 9 avganger mellom 06.00 og 10.00 på morgenen. Og selv om NSB Gjøvikbanen (eget selskap) sier de vil øke frekvensen hvis befolkningsgrunnlaget øker, og det bygges tettere rundt togstasjonene, så er en slik opprusting i det blå. Beliggenheten til Frysjaparken er verken sentral i forhold til kollektivtransport, ei heller usentral. La meg i objektivitetens navn konkludere med at beliggenhten er 65% sentral og 35% usentral.

Kong Salomon ville sa sagt: Siden det ikke er avgjørende forskjeller på kvaliteten i PBE´s forslag om 600 boliger og utbygger/arkitekts forslag til 950 boliger, er det kun sentralitet som er interessant. Differansen på 350 boliger ganges da med 0,65 (sentralitetskoeffisienten) som blir 227,50. 350 boliger minus 227,50 er 123,50. Dette er da antall boliger som bør kappes fra utbygger/arkitekts forslag siden Frysjaparken ikke er så sentralt beliggende som de skryter av. Konklusjonen blir: Det bør bygges 827 boliger i Frysjaparken.

Er det så enkelt? Selvfølgelig ikke. Det avgjørende er at det er nok tetthet til å serve de som bor der, slik at de i liten grad bruker bil til å oppsøke andre steder av byen på fritiden. Næringsdelen kan heller ikke være så stor at områdene tiltrekker seg biltrafikk fra andre deler av byen. Men uansett hvordan vi vrir og vrenger på dette er svaret alltid: Jack up the body heat. Flere mennesker samlet på et sted øker sjansene for at næringstilbudene, enten det er treningssenter, dagligvarebutikker eller kaffelattesjappene overlever kun på lokalbefolkningen. Økt tetthet reduserer også trafikkbehovet.

Ingen vet hvordan beboerne oppfører seg etter at de har flyttet inn i et nyetablert strøk. Derfor er det helt avgjørende at området bygges med fleksibilitet. Førstetasjer kan enkelt konverteres fra bolig til næring og vica versa. Byggene bør ha muligheter for å etablere fellesfunksjoner i førsteetasjene, enten det er smørebod, vedlikeholdsrom for sykler, forsamlingslokaler til konfirmasjon eller hva det skal være.

Rådet til byrådslederen som skal fjerne proppen i byggesystemet blir: PBE´s rigide regelverk må puttes i vaskemaskin med tennisballer i, slik at den kommer ut som en myk fleksibel gummitarzan. Desentraliser makten i etaten ned til saksbehandlerne, og la det beste argumentet få det siste ordet. Selv om det tilfeldigvis kommer fra motparten. I en planprosess der mange parter må dra i samme retning, kan ikke PBE fortsette å være både ekspertvitne, aktor og dommer.