Hvis noen politikere føler seg kallet til å bevege seg nedover Verdiveien i årets valgkamp, har vi alle en plikt til å gripe etter vår retoriske revolver. Dette blogginnlegget er ment som en veimine slik at alle som tar ordet “norske verdier” i munnen sin, blir blåst ut i grøfta.

Kulturminister Linda Hellelands ofte rørende forsvar for norske verdier er så hjelpeløse at det gjør vondt. Nå sist i sommerferien der hun står fram i VG sammen med Senterpartiets Ola Borten Moe. I det intervjuet får vi høre at det å servere kaffe og vaffel, gå i gudstjeneste, dusje etter gym´en og se på den samme barnetimen på NRK er norske verdier som er under press pga den fæle innvandringen. Men dette representerer jo på ingen måte “verdier”, dette er kun skikker eller tradisjoner som utmerket god kan og bør endre seg selv om det kollektive verdigrunnlaget til nasjonen Norge forblir relativt uendret.

La oss gå til forskningen. Den nederlandske professoren Geert Hofstede er kanskje den som har forsket mest på nasjonale verdier. En mye brukt definisjon (Hofstede et al) er at kulturen “distinguishes the members of one group or category of people from others”. Den nasjonale kulturen består da følgelig av verdisett i bunnen som gir seg utslag i forskjellige ritualer, skikker, tradisjoner etc. Verdier følger med som en nisse på lasset slik at nordmenn i gitte situasjoner reagerer relativt likt. Hofstade opererer med fem ulike verdiakser eller det han kaller kulturdimensjoner. Den ene er “Power Distance Index” som sier noe om hvordan innbyggerne aksepterer ulikhet og hierarkier Det norske sosialdemokratiets likhetstenkning er således en utpreget norsk verdi. “Individualism vs Collectivism” er også en interessant kulturdimensjon som sier noe om innbyggerne primært tenker i form av “vi” eller “jeg”. Andre undersøkelser viser at moderne velferdsstater – inkludert Norge – stort sett kommer i form av “jeg”, der selvrealisering erstatter stammefelleskapet i mindre utviklede nasjoner. En tredje verdidimensjon er “Masculinity vs. Feminity”. I Hofstedes versjon er nasjoner som primært setter livskvalitet framfor økt levestandard, er konsensusorientert, og har utstrakt grad av dialog feminine. I motsetning til maskuline verdier i nasjoner der lederen gjerne liker å opptre med bar overkropp på hesteryggen.

Oppsummert er de tre mest typiske norske verdiene likhet, selvrealisering og feminin. Disse funnene passer som hånd i handske med funnene i World Values Survey der statsviteren Ronald Inglehart har vært sentral.  Gjennom nærmere 40 år har innbyggerne i verdens nasjoner blitt spurt om sine verdier. Det viktigste siktemålet med å gjennomføre disse målingene er å se hvordan verdigrunnlaget ev. endres i takt med utviklingen i levestandard. Og jeg kan berolige Høyre-Linda og SP-Ola med at det norske verdigrunnlaget endres umerkelig over tid.

Som det går fram av diagrammet fra 2015 er norske verdier i all hovedsak sammenfallende med resten av de protestantiske landene i Europa. Og de har endret seg forbausende lite. De protestantiske verdiene sammenfaller i stor grad også med funnene hos Hofstade. Våre samfunn er sekulære der religion er en privatsak mellom deg og Gud (Hører du Listhaug?), alle mennesker har rett til å realisere seg selv uavhengig av kjønn, seksuell legning eller sosioøkonomisk status. Vi tror på likeverd mellom kjønn, og at politikk skal være basert på rasjonalitet og ikke følelser.  Dette er norske verdier. Alt annet er løgn. Basta.

Moralen er: Norske verdier er ikke truet. De er hamret inn i fjellet på Galdhøpiggen, og selv Dovrefjell faller garantert før disse verdiene er truet. Det er noe grunnleggende unorsk å sutre over at norske verdier er truet. Norske politikere som forsøker å slå populistisk mynt på innvandringsmotstand, bør dyppes i tjære og fjær og sendes ut i den norske fjellheimen på evig botsvandring. Herved er Frp-Sylvi, Sp-Ola og Høyre-Linda brennmerket som dumhetens akse i den norske partifloraen.

Venstre stjerneskudd Guri Melby går ut i Aftenposten og karakteriserer den planlagte utbyggingen i Middelthunsgt. 17 – hvori inkludert et bygg på hele 14 etasjer – for “galskap”. Vel, bygget er to etasjere høyere enn naboen i Colosseum Park og fire etasjer mindre enn KPMG-bygget et steinkast unna. Og selv i Lillestrøm bygger de nå 14 etasjer i sentrum. Utsagnet bevitner dessverre mest at Venstre fremdeles lider av høydeskrekk.

ill. LOF Arkitekter

Her kommer to argumenter som tilsier at bygget minst må være 14 etasjer:

1. Uterommene rundt skolen blir bedre etter utbygging. Her er jeg helt enig med skolebyråd Tone Tellevik Dahl som sier til Dagsavisen at det blir bedre kvalitet på både Fonteneplassen og gatene rundt som følge av prosjektet. Jeg er en av de de få som faktisk har hengt på Fonteneplassen. Yrende folkeliv er ikke det som springer en i øynene. Etter arbeidstid/skoletid er det knapt noen som bruker plassen. En og annen fyllik henger der, og flere kanyler vitner om andre og mer lyssky beskjeftigelser. Plassen er også lite funksjonell, da bortsett fra lekeapparatene mot vest og stripa nordover langs skolebygget. En av grunnene til at Fonteneplassen ikke fungerer, skyldes at Nordeas gamle hovedkontor stengte hele kvartalet, og elevene på Majorstua skole ser stort sett inn i en mørk vegg vestover. Den planlagte utbyggingen åpner hele kvartalet og gir elevene fri sikt mot Frogner stadion, og skaper en sammenhengende plassdannelse/grøntdrag fra Sørkedalsveien til Frogner stadion. Det alene forsvarer en såpass høy utbygging.
2. Men det er også en annen grunn til at området må tåle høy utnyttelse. Når Fornebubanen en gang åpner (planlagt 2022), viser Ruters undersøkelser at Majorstua rykker forbi Jernbanetorget og blir Oslos største kollektivknutepunkt. Er det ett sted i byen som må tåle bymessig fortetning er det altså her. Men når Majorstualokket kommer om noen år vil området skifte karakter og bli et paradis for myke trafikanter og skolelelver.

Dette er en magisk fortelling fra virkeligheten. Nærmest upåaktet i norsk media, men kanonisert i utlandet. I tre år har en selsom forsamling på rundt 100 mennesker samlet seg på parkeringsplassen ved Sport´n, ikke langt unna Frognerseteren. For hvert år øker antall utlendinger som vil være med på denne pilgrimsreisen på vegne av framtiden og håpet. Og siden utlendinger ikke har det samme forholdet til norsk skau som innfødte, går turen på grusveier, og ikke smale skogsstier. Der går vi i samlet flokk en snau halvtime mot et magisk sted kalt 100-års skogen. Her har kommunens skogvokterne ryddet et lite skogholt hvor det er plantet 1000 grantrær som skal vokse uforstyrret i 100 år. Grantrærne inngår i kunstprosjektet Future Library. Men før vi går videre i fortellingen må vi gå tilbake i tid.

Foto: Tone-Lise Vilje

I 1992 utarbeidet den visjonære biblioteksjefen Liv Sæteren ved Deichmanske en fortelling om de mange rommene som skulle være en del av det nye Hoveddeichman. I mange år hadde hun jobbet for å få en ny hovedfilial, og endelig hadde hun fått los på lokaler ved Galleri Oslo. I Sæterens visjonsfortelling skulle ett av rommene være et stillerom for upubliserte tekster. Her skulle folk legge igjen tekster og manuskripter. Av en eller uforklarlig grunn ble også dette stillerommet stående igjen, selv når kommunen slipte spareljåen, og planene for det Deichman som vokser fram i Bjørvika, ble endevendt for noen år tilbake. Spiren til noe magisk var sådd.

Årene gikk. I 2002 ble de første utbyggingsplanene i Oslo utarbeidet. Velsignet av kommunen og anført av den allestedsnærværende Bernt Stilluf Karlsen og Bjørn Sund, ble det utarbeidet utbyggingsplaner som i detalj sa hvor mye utbyggerne fikk bygge ut i Bjørvika mot at de satte av penger til infrastrukturtiltak. Det ble etablert en vinnvinn-situasjon. Utbyggerne tjente gode penger, og kommunene fikk bygget nødvendig infrastruktur uten å bruke skattepenger. Utviklingen av Bjørvika kunne skyte fart. Bjørvika Utvikling AS ble etablert av grunneierne HAV Eiendom og Oslo S Utvikling. OG her hadde historien sluttet, hvis ikke Bjørvika Utvikling hadde ansatt Anne Beate Hovind som sjef for pengene som skulle gå til kunsteriske formål i Bjørvika. BU har satt av 20 mill. kroner til kunst. 75 % av kunstbudsjettet skal brukes til permanente kunstverk i allmenningene, og 25% til temporære kunstprosjekter.

I 2012 kom to forløsende møter. Før den tiden hadde Anne Beate Hovind plassert den skotske kunstneren Katie Peterson en uke langt ute i bushen rundt sine hjemtrakter i Elverum. Katie overlevde, og sa hun ville lage et kunstprosjekt som skulle hete Future Library og vare i 100 år, men at hun trengte en skog. Anne Beate hadde deretter to avgjørende møter. Først måtte hun overbevise leder av Bymiljøetaten – Hans Edvardsen – om at hun måtte få en skog. Etter et langt møte som primært handlet om at Edvardsen ville ha flere småbåter og kaiplasser i Bjørvika spurte han plutselig: Hvorfor ville du ha dette møte? Anne Beate svarer at hun trenger en skog. Edvardsen tar seg til haka og svarer lavmælt: Det må vi da få til. Deretter avtaler Anne Beate møte med biblioteksjefen Liv Sæteren for å presentere kunstprosjektet. Siden Future Library handler om at tilsammen 100 internasjonale forfattere skal levere et manuskript hvert år, men først publiseres i 2114, trenger manuskriptene å oppbevares i mellomtiden. Liv Sæteren tenkte først at det hele var galskap, men så etterhvert som Katie snakket, skjønte hun plutselig at det var oppfyllelsen av hennes 20 år gamle drøm om stillerommet med upubliserte tekster. Tårene begynte å renne hos begge. Det engelske ordet “serendipity” er kanskje mest dekkende. Ordet betyr noe sånt som “tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse”. Uten å vite om hverandre hadde både Katie og Liv den samme drømmen. Og resten er historie.

Tilbake til skogen. På veien inn til den magiske skogen kunne Svein Lund i Lund Hagem fortelle at de akkurat nå jobbet med å behandle trærne som ble hugget i Nordmarka. De skal gjenbrukes i det nye bibliotekets stillerom, der manuskriptene skal oppbevares. Vel framme ga skogvokterne oss bålkokt kaffe og helnøtt, visstnok fordi det var akkurat det skogen luktet da Katie og Anne Beate gikk i skogen for første gang, og de fant denne nordvendte hellingen hvor lyden fra byen var borte. Den kritikerroste islandske dikteren, roman- og tekstforfatteren Sjón holder sin tale. Ulastelig antrukket, som om han aldri har gått i en skog. Noe han på spørsmål fra meg også innrømmet at han aldri hadde gjort. En kvinnelig harpist og en kvinnelig sopran framfører to islandske sanger til et publikum som sitter på sitteunderlag rett på stubbekratt, og som ikke helt skjønner hva de er med på. Bortsett fra at akkurat her og nå oppheves den lineære tiden. Et manus overleveres, et manus ingen av oss nålevende noensinne får lese. Men samtidig er dette et statement. Om 97 år vil det fremdeles eksistere en sivilisasjon. Det vil fremdeles eksistere papirbøker. Menneskene vil fremdeles være dannede og lese bøker, og best av alt, da har verden allerede glemt Trump.

 

 

Det finnes ikke noe stussligere rom enn den norske kantina. Kantina er Frederick W. Taylors ultimate triumf. Ingeniøren i Midvale Steel Company tok i bruk stoppeklokka for å finne den optimale ressursbruken. I sin iver etter å effektivisere ville han luke ut all menneskelig kontakt og sørge for at skrittene du tok ble færrest mulig. Taylorismen er fremdeles det rådende prinsipp innenfor dinosaurselskapene.

Høydepunktet i taylorismen er kantina. Der står alle de innsatte frivillig i kø på faste tidspunker mellom 11.00 og 13.00, får maten sin fra hvitkledde og underbetalte robotaktge vesener med fraværende blikk, setter seg ned på sine faste fengselsplasser, og har samtaler rundt bordene som er like spenstige som den daffeste selters. At de innsatte bruker kantina og oppfører seg frivillig som burhøns, er egentlig det endelige beviset på at mennesket ikke har en fri vilje.

Men ikke nok med det. Bortsett fra i tidspunktet mellom 11.00-13.00 er det ikke en kjeft å se i kantina. 22 timer av døgnet står de heslige respatexbordene og pinnestolene alene og gaper hånlig mot deg. Og selvfølgelig er kantina lagt til enten toppetasjen eller førsteetasjen. Det rommet som brukes minst i en bedrift må jo ha den beste beliggenheten. Forstå det den som kan.

For byutviklingen er kantina en katastrofe.  Det har Mikael Godø skrevet god om her. For å supplere ytterligere. Oslo hadde i 2016 i overkant av 7000 selskaper med mer enn 10 ansatte. For enkelthetens skyld sier vi at det finnes 7000 kantiner i Oslo. Det er 7000 verdifulle rom som i all hovedsak kun brukes mellom 11.00-13.00, og hånler mot oss resten av dagen. Og ikke nok med det. Hvis vi setter snittstørrelsen på disse 7000 selskapene til 30 ansatte, betyr det at Oslo mister 210 000 mennesker som daglig kunne myldre rundt i Oslos gater og serveringssteder midt på dagen.

Hvordan kan og bør det gjøres? På Vulkan er spisesalen på PS Hotell kantina for både hotellgjester og ansatte i bedriftene som holder til der. En genistrek er at kantina i tillegg er showroom for bedrifter som vil vise fram sine produkter. Strengt tatt kan lamper, stoler, bord og det meste delfinansieres av selskaper som bruker kantina som salgsutstillinger for sine produkter. Da blir vi i tillegg kvitt en bråta med tilsvarende styla, men like dumme showroom. Store selskaper kan også gjøre avtale med serveringsstedene i nærheten, og være med på å subsidiere de ansattes kaloriinntak. Selskapene får i bøtter og spann tilbake. Medarbeiderne kvitrer som frie fugler, og ikke burhøns. Produktiviteten øker, i tillegg til at den generelle folkehelsa blir bedre. Bylivet eksploderer på dagtid, og serveringsstedene får så høy omsetning at de kan sette ned prisene. Med det som følge at vanlige folk begynner å spise ute også på kveldstid. Noen som igjen fører til lykkeligere familier, det sivile samfunnet styrkes, størrelsen på leilighetene kan krympes, boligbehovet reduseres osvosv. Det er minst ti fugler i hånda på en gang det.

Her er det ren forbrukermakt som gjelder. Jeg oppfordrer herved alle yrkesaktive folk i Oslo til kantinenekt. Til å begynne med vil rutinemennesket i dere tvinge dere til å oppføre dere som Pavlovs rotter, og sette kursen mot kantina straks klokka er slagen 11.00. Men det er som all annen avhengighet. Straks dere er over den verste kneika, får dere en intens lykkefølelse. Vi kaller det frihet. Fra nå av kan dere spise hva dere vil. Når dere vil. Og med hvem dere vil.

 

 

 

 

Det var under åpningen av Oslo Innovation Week i Skur 13 på Filipstad det gikk opp for meg. Oslo har fått et statsleder. Rull over Erna. Raymond er i byen. Mens næringsministeren leste fra manus om den håpløse innovasjonspolitikken til regjeringen, sto en bredbent byrådsleder og hamret ut budskapet om hvordan Oslo skal skape nye arbeidsplasser. Temaet for Oslo Innovation Week var powercouples, og hvordan det å koble mennesker med forskjellig alder, bakgrunn og kultur, kan skape kraftfulle synergier. Oslo er som skapt for powercoupling.

 

Bli med meg på en argumentasjonsrekke. Jeg har hatt mange og ildfulle samtaler med Oslofolk om Raymond Johansens forslag til å omdanne byråd til byregjering. Fra hissige motkulturfolk på venstresiden til dannede, men like hissige Høyrefolk på vestkanten. Felles for dem er raseriet i forhold til ordet byregjering. Deres argumentasjon er like primitiv som samstemmig: Vi har allerede en regjering. Basta. Men det merkelige er at vi er enige i virkelighetsbeskrivelsen. I tråd med den økonomiske globaliseringen er byene nå viktigere enn nasjonen. Byenes paradiplomati er langt viktigere enn hva nasjonens utenriksdepartementer bedriver.  Det er rett og slett i byene verdiskapningen i økende grad skjer. Selv i den oljesmurte norske økonomien der finansministeren må spa ut stadig større deler av oljeformuen vår, er svaret innovasjon og byer.

Da lanserer jeg neste argument. Hvis byene er viktigst som verdiskapere, bør vel både politisk makt og økonomiske virkemidler følge byene slik at de i størst mulig grad kan maksimere arbeidet med å skape nye arbeidsplasser? Til glede for hele nasjonen som dermed får mer penger å fordele til de som ikke klarer seg selv? Her er de fleste også villige til å følge. Selv når jeg foreslår at Osloregionen bør få muligheten til å innføre differensiert arbeidsgiveravgift, samt beholde bedriftsbeskatningen (selskapsskatten) faller alle fra.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det mest omfattende distriktspolitiske virkemiddelet i Norge slår regjeringen fast. I praksis kan enkeltkommuner over hele Norge, med unntak av kommunene rundt Oslofjorden (overrasket?), utskrive lavere arbeidsgiveravgift enn den obligatoriske på 14,1%. Hvis regjeringen betrakter dette som et effektivt økonomisk virkemiddel for å skape nye arbeidsplasser burde vel Osloregionen få den samme muligheten? Det er jo her muligheten for å skape nye arbeidsplasser i privat sektor og kunnskapsintensive næringer er suverent størst? Norge har rett og slett ikke lenger råd til å bedrive meningsløs distriktspolitikk ut fra sympati med strøk innenfor dalstroka som faller utafor, men må bruke pengene sine der det er størst mulighet for å få avkastning. Å gi distriktene differensiert arbeidsgiveravgift representerer kun en utgiftspost på rundt 13 milliarder. Brukt på Osloregionen hadde det blitt en lønnsom investering.  Da kunne vi fjernet arbeidsgiveravgiften både på utenlandske selskaper vi ville lokket hit, og selskaper i oppstartfasen.

Selskapsskatten er en tilsvarende farse. Den har i varierende grad vært statlig, men noen almisser har tilfalt kommunene. Regjeringen har nå foreslått fra 2017 at 1% (!?) prosent skal tilfalle kommuner som er flinke til å skape nye arbeidsplasser. Men selv denne ene prosenten utgjør nesten 3 milliarder. Men det er ingen logikk i at staten skal beholde noe som helst av selskapsskatten hvis det er byene som skaper arbeidsplassene. Og hvis Osloregionen hadde fått beholde hele eller store deler av selskapsskatten, ville det vært en voldsom boost for å satse på nyskaping. Nå satser kommunene primært på befolkningsvekst og boligbygging siden det gir mer i personinntekt, som er kommunenes viktigste inntektskilde.

Fram til hit følger de fleste med. Oslofolk med røtter i distriktene brummer selvfølgelig litt om hvor verdiskapningen egentlig skjer, men jeg opplever ingen voldsomme frafall i argumentasjonen min. Det er først når jeg da sier at siden den politiske makten og de økonomiske virkemidlene gjør det naturlig å oppgradere byrådet til en byregjering for å signalisere dette urbane skiftet, at folk går i stå. Heldigvis har vi en byrådsleder som går rundt med stadig større selvbevissthet og agerer som en statsleder. Egentlig er det dermed skapt en vinnvinn-situasjon. Motstanderne kan slappe av fordi ingen snakker om å innføre en byregjering, mens Oslofolk som meg samtidig ser at vi har en stadig mer offensiv byrådsleder.

Over hele verden pågår det nå en urban revolusjon som følge av byenes økte makt. Borgermester etter borgermester står fram og krever flere økonomiske virkemidler fra staten. Norge har alltid vært annerledeslandet der en perverst rik stat har gjødslet enhver form for politisk uro, men no more. Aldri før har Norge brukt mer av Oljefondet. Det vil snart være brukt opp og da er det kun byene vi kan stole på. Til alle dere som er engstelig for en verden der byene har overtatt den politiske og økonomiske makten fra nasjonen, kan bruke lørdagen på å høre prof. Benjamin Barber fortelle om hvorfor mayors should rule the world.

God Oslolørdag!

Den dårlige nyheten er at verden tilsynelatende er i ferd med å gå av hengslene. Den gode nyheten er at Oslo akkurat har startet sin gullalder.

State of the City-rapporten som Oslo Business Region utarbeider årlig er rett og slett lystelig lesing. Økonomien er allerede så diversifisert og oljeuavhengig at krisen i Nordsjøen ikke påvirker oss. Vi har verdens høyest utdannede befolkning, blant de yngste, og bykroppen vår er verdens mest kompakte. Vi kan bli bedre på vertskap og innovasjon, men dette har vi kontroll på. Noen brunsnegler i den norske offentligheten vil ha det til at Grouddalen er i ferd med å bli Rinkeby i Stockholm eller Rosengård i Malmø, men dette er sludder og pølsevev. Groruddalen er vårt nye G-punkt, og en sosialdemokratisk idyll.

Det er altså ikke slik at verden er i ferd med å gå av hengslene. Globaliseringen av både økonomien og kulturen nedmonterer kun den gamle verdensorden skapt av freden i Westphalen der nasjonene delte territoriet mellom seg. Fram vokser globale nettverk av byer i gjensidig avhengighet. Kjell A. Nordstrøm sto på scenen under fjorårets Oslo Urban Arena og spådde en ny verdensorden bestående av 600 byer. Brexit har også fått fart på London der den nye muslimske ordførerer Sadiq Khan nå forlanger større autonomi fra UK.  Framtiden handler altså om byer og ikke nasjoner. Oslo er det nye Norge.

Der nasjoner kriger, handler byene. Der nasjoner søker homogenitet, elsker byer diversitet. Der nasjoner er mest opptatt av hvor du kommer fra, er byene mest opptatt av hva du kan bidra med. Det er begrep vi bør lære oss en gang for alle når vi nå nærmer oss den nye verdensorden: Akkulturasjon. Begrepet er helt sentralt i sosialantropologi og sosiologi, og betegner at når to kulturer møtes vil begge endre seg, både på individ- og samfunnsnivå, i større eller mindre grad. Disse prosessene går begge veier. Åpne bysamfunn gjør det lettere for individer fra andre kulturer å “hjemme” seg i den nye kulturen for å bruke et begrep fra Sigrid Undset. Byer som klarer å lage tolerante og inkluderende kulturer kommer til å vokse i den nye verdensorden. Byer som forblir i skyggen av nasjonen de befinner seg i, er dømt til å tape.

Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her? Da er vi igjen tilbake til begrepet akkulturasjon. Mange innflyttere jeg snakker med sier at det er vanskelig å knekke Oslokoden. Hvordan skal man integreres i noe man ikke vet hva er? Det har alltid vært vanskelig å knekke Oslokoden. Vestlandsforfatteren Hans E. Kinck påpekte i et essay at Oslo er sky og tilbakeholden. Nordlendingen Geir Lundestad sa det enda mer brutalt. Hvordan kan man forvente at innflyttere skal elske Oslo så lenge Oslo ikke er i stand til å elske seg selv? Gammelordfører Friele i Bergen sa engang at Oslo består av reservedeler fra hele landet. Over 50% av de som bor her er til enhver tid født et annet sted. Som hovedstad har vi glemt å bygge den lokale Oslokulturen. Jeg gjentar derfor spørsmålet: Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her?

Den mest sentrale komponenten i en kultur er verdier. Det finnes til og med en World Values Survey som ser på hvilke verdier som er utbredt og hvordan de endrer seg over tid. Ut fra dette materialet grupperer forskere ulike kulturer i henhold til verdisystemer. Oslo er et gjennomført liberalt postindustrielt og sekulært samfunn med “feminine” verdier. Oslo er det Kjell A. Nordstrøm kaller for Girlville. Det er flere kvinner enn menn her, de tar høyere utdannelse og stormer fram på alle fronter. Men vi må gå enda dypere inn i verdigrunnlaget for å tydeliggjøre hvordan Oslo skiller seg fra andre byer. I Oslo´s rykende ferske Brand Management Strategy har nærmere 1000 Oslopolitans borra i akkurat det som er våre kjerneverdier. Ut av dette omgående materialet er det funnet tre kjerneverdier. Ekte. Berikende. Banebrytende. “Ekte” er i samsvar med Hans E. Kincks observasjon for over 100 år siden. Det er ingen forstillelse eller kunstlethet over Oslofolk. Vi snakker ikke med to tunger. Berikende spiller på den trygge konteksten Oslofolk lever innenfor. Vi står fritt til å forfølge våre drømmer uavhengig av seksuell, etnisk eller familiebakgrunn. Banebrytende peker tilbake på vår historiske kultur. Enten det er våre pionerer Amundsen og Nansen. Eller det faktum at Oslo ikke har en sterk historisk og elitistisk identitet som fungerer som tvangstrøye. Oslo er ikke som København og Stockholm, men ligner mer på Settle, Vancouver og Auckland.

I fase to av det foreliggende profileringsprosjektet skal disse kjerneverdiene forankres i hele befolkningen gjennom utnevnte Oslomabassadører. Det kan bli deg. Det siste skrittet er at Oslos kjerneverdier ligger i bånn for all videre politikkutvikling. Ikke minst må byens viktigste styringsdokument – Kommuneplanen – basere seg på den helt spesielle og unike Oslokulturen. Når Oslokulturen parrer seg med Kommuneplanen vil det oppstå en kreativ eksplosjon som gjør at Oslo garantert til akselrere seg ut av gullalderen og inn i diamantalderen.

Vil du værre med så heng på.

Plan- og bygningsetaten har overlevd seg selv. Deler av etaten bør sendes til Brødrene London for skroting.

Hvorfor ender denne reisen hos noe såpass trivielt som Plan- og bygningsetaten? For de aller fleste er PBE noe fjernt man forbinder med behandling av byggesøknader. Færre vet at etaten er prosessdriver bak Oslos viktigste styringsdokument: Kommuneplanen. Det potensialet er på langt nær realisert. Etaten er det viktigste hinderet for god byutvikling i Oslo. Her er historien om hvorfor.

Planleggeren er uløselig knyttet til et teknokratisk og rasjonelt paradigme der den lidenskapsløse eksperten i ensomhet skal konstruere byen på sitt tegnebrett. Selv fikk jeg en aha-opplevelse da jeg på pensum leste en artikkel som tok for seg ulike planleggingsparadigmer. Mest kjent er SITAR-modellen Det jeg trodde var EN måte å organisere planlegging på, visste seg å være bare en av fem muligheter. PBE opererer kun innenfor det teknokratiske (S´en i SITAR) paradigmet. Det er forsvinnende liten grad av reell medvirkning (R´en i SITAR). Heller ikke finnes det en utpreget vilje til inkrementell planlegging ( I´en i SITAR). Gjerne kalt ”the science of muddling through” der utbygger/arkitekt og planlegger setter seg ned for konstruktivt å finne de beste løsningene. Da Greg Clarke var på Oslo Urban Arena i fjor sa han at Londons framvekst som verdensby hadde vært umulig uten denne fleksible planleggingen. Det er totalt fraværende i Oslo.

ILL. The Anatomy of Plan- og bygningsetaten, fritt etter The Anatomy of an Angel, Damien Hirst, Ekebergparken.

Når noe skal dissekeres må vi først identifisere de viktigste oppgavene slik at vi ikke tar barten i samme slengen som vi fjerner snørret. For enkelthetens skyld kan vi si at Plan- og bygningsetaten har tre hovedoppgaver. 1. Å være vaktbikkje i forhold til Plan- og bygningsloven. 2. Å utarbeide normer og veiledere, samt alternative forslag som fagetat. 3. Tilrettelegge for gode planprosesser. Spørsmålet når vi skal konstruere nye PBE er: “Hvordan skal vi få både økt fleksibilitet og medvirkning i planprosessene?

1. FLEKSIBLE PLANPROSESSER

Her ligger en av PBE´s mange tidstyver begravet. La reguleringsplanen bli den eneste som legger føringene på utbygging av området. Dropp de uklare områdeplanene, drep de meningsløst detaljerte bebyggelsesplanene. Dropp alle krav om normer, eller utforming av veiledere. OG ENDA VIKTIGERE. PBE skal ikke fremme egne reguleringsforslag. Ethvert prosjekt har sin egen kontekst. La arkitektene/utbyggerne drive prosessen, og la området vokse fram i en god dialog mellom fagetat, brukere og arkitekt/utbygger. Det pålegger også utbygger/arkitekt en sterkere rolle som samfunnsplanlegger slik at de må drive med byutvikling, ikke bare eiendomsutvikling. Ethvert middels stort arkitektkontor har i dag like god plankompetanse som hos PBE.

2. MEDVIRKNING I PLANPROSESSER

I Kommunaldepartementet har de sett seg lei på dårlige planprosesser at de har utarbeidet en egen veileder. Den slår fast at det kun i fem prosent av tilfellene åpnes for medvirkning utover lovens minstekrav. Bråket rundt kommuneplanen på Nedre Grefsen og Filipstad er to dagsaktuelle bevis for at Plan- og bygningsetatens planprosesser stinker.

Case Filipstad.

Nok engang er utbyggingen på Filipstad skutt ut i tid. Denne gang fordi politikerne vil se på et alternativt forslag fra den lokale plansmia. PBE har foreløpig nektet å ta i denne med en ildtang. Alternative planer fra naboer er ofte rene NIMBY-protester der naboer vil unngå en for massiv utbygging, men noen ganger finner de også gull. Filipstad er krevende, ikke minst med en Europavei som skjærer gjennom området. Det hjelper heller ikke at grunneier Oslo Havn og PBE kommuniserer fantastisk dårlig, og har laget hver sin reguleringsplan. MEN: En nøytral planleggingsinstans skal alltid sørge for at det beste forslaget blir vedtatt, og droppe alle former for prestisjerytteri. Skylden ligger altså hos PBE som framfor å fremme sitt eget reguleringsforslag, burde konsentrert seg om å gjøre Oslo Havn/ROM sitt forslag bedre, og se på muligheter til å inkoporere noe av plansmia sitt forslag.

Case Nedre Grefsen

Kommuneplanens forslag om å urbanisere rundt kollektivknutepunkter, inkl. Storo – er isolert sett et godt tiltak. Men planleggere plikter også å være gode naboer. De som får omkostningene med massiv fortetting må involveres så tidlig som mulig, slik at de ikke går i baklås når planene presenteres. Jeg har vanskelig for å tro at ingen hos PBE visste at den massive utbyggingen av Nedre Grefsen ville skape bråk. Da er de i tilfelle verdens verste naboer. Fram til nå har vi fortettet i transformasjonsområder, nå skal vi gå løs på småhusbebyggelsen. Det krever kløkt og gode naboer.

En god reguleringsplan må alltid starte med et folkemøte som kan få lov til å være med på å utforme premissene for utviklingen av området. Det holder ikke med å arrangere et informasjonsmøte i etterkant der PBE FORTELLER om hva som vil skje med området. Arrangøren av folkemøtet bør være en uavhengig instans, og kan med fordel legges ut på anbud blant frivillige organisasjoner i det sivile samfunn.

THE ANSWER. Plan- og bygningsetaten må rendyrke sin vaktbikkjefunksjon. Nå er Plan- og bygningsetaten en merkelig hybrid der byråkratene både er anklager, jury og dommer. Rollefordelingen bør være enkel. La arkitektene /utbyggerne være drivere av prosessen og samtidig den anklagede. La innbyggerne i det sivile samfunn være jury, PBE aktor, og politikerne dommer. Bare slik kan byens innbyggere få eierskap til kommuneplanen, og bli hele byens styringsdokument. Først da får vi den byen vi fortjener.

Det er på tide å slå tilbake oppfordrer John O. Egeland i Dagbladet. La oss ta han på ordet. Mange ser med uro på den sterke mobiliseringen av orkene i Mordor (forstått som FB-veggen til Kjetil Rolness). Men problemet stikker langt dypere. Norge har fått sin ondskapens akse der Sylvi Listhaug, Hege Storhaug og Kjetil Rolness danner kjede. De har til og med fått sin lille hoffnarr i tegneren som aldri kom lenger enn analstadiet. Men vi må holde fokuset. FB-støy er nå engang bare det. Verre er det med Sylvi Listhaug som på en og samme tid flytter sentrum til høyre i spørsmål om innvandring, og påfører Norge et solid omdømmetap. Nå sist i Washington Post. Det kan på sikt være ødeleggende for Oslo som konkurrerer på lik linje med andre byer om verdens mobile kunnskapsarbeidere

Klimaet i ordskiftet har hardnet til det siste året. Nordmannen har avslørt sitt sanne jeg. Det skulle ikke mer enn en dupp i oljeprisen til og noen forhutlende asylsøkere, før nordmannens tolerante sinnelag blåste bort som sandkornene i stormen. Dessverre er det ikke første gang det skjer. Men fjerde. Første gangen var da noen hundre pakistanere kom til Norge på 70-tallet og skapte kaos. Regjeringen trykket på den moralske stoppknappen og innførte full innvandringsstopp. Neste gang var da noen dusin nigerianske prostituerte ble litt for synlige noen år tilbake. Noen ble til og med observert på Karl Johan. Prostitusjonsloven ble hasteinnført i november 2008, og prostitusjonen gikk under jorden. Tredje gang var i fjor da det ble for mange romfolk i gatene. Forslag om tiggerforbudet ble til nød og neppe nedstemt da Sp trakk seg, og sendt til kommunene.

ill. Uten tittel

Nedgangen i antall asylsøkere i 2016 har heldigvis ført til at mange nordmennes redsel og blodtåke mot de fremmede har roet seg. I årets fire første måneder søkte kun 1.185 mennesker asyl i Norge, mot 8666 bare i oktober i fjor. Da er det på tid å kjøre fram argumentene. Jeg har denne våren tatt et masterkurs om globalisering og migrasjon. Som en bærebjelke står Grete Brochmanns forskning på migrasjon og den skandinaviske velferdstaten. Det sier seg selv at den skandivaniske velferdsstatens universelle og generøse utforming blir utsatt for press når mange asylsøkere og flyktninger ankommer landene. Landene må følgelig være “hard” utad fordi de er “soft” (universell) innad. De skandinaviske landene har løst dette forskjellig. I en skandinavisk sammenheng står Norge på mange måter midt mellom liberale Sverige og restriktive Danmark. Har gjort ihvertfall. Med Sylvi Listhaug som innvandringsminister har Norge tatt syvmilssteg mot Danmark. Det tok ikke mange dagene etter Stortingets asylforlik i november, før Listhaug la flyktningene og asylsøkene i strekkbenken og skulle pine ut av dem at de kom hit til landet båret på gullstol, og at de egentlig ikke trengte beskyttelsesbehov.

Mange nordmenn heier både åpent og i det skjulte på Sylvi Listhaug. Norge kan godt leve med en restriktiv asylpolitikk. Oslo er den store taperen. Richard Floridas komparative analyse over byer som har lykkes med å tiltrekke seg høut utdannede kunnskapsarbeidere, viser at toleranse skårer høyt. Dette har medført at nær sagt alle byer på kloden satser på å bli kreative og tolerante hotspots. Jeg har holdt foredrag i både Berlin og Amsterdam der den kvinnelige senatoren for kultur, og den mannlige homofile ordføreren trekkes fram toleranse som sin nøkkelverdi. De kulturelle, etniske og seksuelle minoritetene må være godt synlig og trives i en by for at den kreative klassen skal vurdere byen som bosted. Men hvor enkelt tror dere det er for København å selge seg som cOPENhagen i lille innvandringsfiendtlige Danmark? Og hvor enkelt er det for oss som profilerer Osloregionen og skal lokke kunnskapsarbeidere hit, når det eneste de vet om Oslo er at vi har en lille-Trump som innvandringsminister?

Forrige fredag fikk Erling Lae Oslos høyeste utmerkelse; St. Halvardsmedaljen. Begrunnelsen var bl.a. at Lae hadde gjort Oslo rausere. Laes konsistente syn på å behandle alle som likeverdige individer har gjort Oslo rausere. Det har også medført i kampanjen OXLO. OXLO er forankret i verdidokumentet Oslo – en by for alle, som ble vedtatt av bystyret i 2001 som del av “Hovedstadens tiltaksplan mot nazisme, rasisme og intoleranse”. Verdidokumentet sier blant annet at mangfold er en styrke og berikelse for byen, at alle byens innbyggere har lik verdi, og de samme grunnleggende rettigheter, plikter og ansvar uavhengig av bakgrunn.

Det er dette Oslo som er truet. Det er dette Oslo vi skal stå opp for. Norge kan gjerne være territorielle som nybyggere, men byer lever av fremmede. Oslo har til nå vært en høflig og lydig by. No more.

Det er ville tilstander i Tigerstaden/Og er du bitte litt brun så er du bitte litt Bin Laden” Karpe Diem.

Bytt ut Bin Laden med Daesh, vips så har du bilde på Oslo av i dag. Men med Hege Storhaugs selvskading i dagens Aftenposten har vi heldigvis fått et pusterom i det som har utartet seg nærmest som en krigstilstand i fredstid. De mørke fryktskaperne som henter næring av folks usikkerhet i møte med de(t) ukjente, har for en stakket stund regruppert seg i Mordor for å finne ut av neste trekk. Det tomrommet må vi i den urbane middelklassen utnytte til å normalisere tilstanden. Herved får dere ni bud (ikke ti bud, urbanistene ligner tross alt mer på Christiania-bohemen enn de bokstavtro bibelkristne).

ill. Uruk-haiene får beskjed om Hege Storhaugs selvskading og vender tilbake til Mordor for å regruppere seg.

1. Spør aldri hvor folk kommer fra, men vær nysgjerrig på hvor de skal

Noe av det mest irriterende for alle som ikke er vinterbleke i huden er alltid dette klossete spørsmålet om hvor de egentlig kommer fra. Minoriteter som er født og oppvokst her er Oslofolk som deg og meg. Alt annet er uinteressant. Selv asylsøkere og flyktninger er mest interessert i å skape en god framtid for seg og sine.

2. Du skal ikke ha andre guder enn mennesket

Religion endrer innhold i takt med folkestrømninger. Fram til vi får en verdensreligion parkerer vi religionen i de tusen hjem. Hvem folk tror på er uinteressant så lenge de ikke forsøker å pådytte sin religion andre mennesker.

3. Vi er alle først og fremst individer

Karpe Diem har noen veldig treffsikre strofer i “Kunsten å være inder”:

“Men jeg har fått nok og orker ikke mer lenger/Jeg går på fest og chicksa spør meg om B-gjengen./Du hvorfor er du veggis, hva vet du om Al-quaida?/Jeg vet du ikke er sånn/Så hvorfor spør du meg da”. Noen prøver desperat å skape et skarpt skille mellom oss og dem. Men ingen er ene og alene bærere av en kultur. Et vanlig skjema for identitet må trekke inn deg selv som viktigst, deretter familie, venner, nabolag, globale nettverk, arbeidsrelasjoner etc. For noen er religion også viktig, men husk at kultur er plastisk. Den endrer seg og påvirkes, og identitet er alltid et lappeteppe av relasjoner.

4. Mangfold trumfer alltid enfold

Alle verdensbyer er mangfoldige, og skapes av at folk fra hele verden kommer dit for å skape en felles framtid. Et mangfoldig samfunn må skape flere veier til suksess. Alt stort er vanskelig som Spinoza avslutter Etikk´en sin med. Å håndtere kompleksitet er vanskelig, men belønningen er alltid tifoldig hvis en by klarer å lage en verdibasert identitet der blod og røtter er dyppa i tjære og fjær og jagd ut på landet.

5. Mangfold er bra for nepa di

Alle mennesker må lage et system av alle sanseintrykkene det møter på sin vei. Hvis ikke blir det schizofrent. Desto større forskjell og spennvidde det er på impulsene du utsetter deg for, desto mer på nepa di jobbe for å knytte disse sammen for å forstå. Intellektet må oppøves og det er alltid den beste garantisten for at frykten jages på dør.

6. Ingen eier en by

De nasjonale identitetene er arkaiske og i direkte motstrid med en mangfoldig og konkret byidentitet. Den konkrete identitet skapes av deltakelse i det sivile samfunn. Har du stått og fryst tærna av deg sammen med noen i en vaffelbod i en fotball vår-cup utendørs i noen skarve plussgrader, er dere bokstavelig talt på samme lag, uavhengig av hvor dere kommer fra. Til byen har vi alle bruksrett, ikke eiendomsrett.

7. En fremmed er en venn du enda ikke er blitt kjent med

I rettssystemet er man alltid uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ta det et skritt lenger. Mistenksomheten i blikket må erstattes av nysgjerrighet. Den fremmede er kanskje din neste bestevenn.

8. Gode nabolag skapes hver eneste dag

Halvor Fosli & Co prøver å si at minoriteter som flytter inn et sted på bekostning av den hvite nordmannen med nødvendighet forringer kvaliteten av nabolagene. Det er alltid en tendes mot å idyllisere fortiden for da siler man bort det uønskede og sitter igjen med et glansbilde. Men urbanister vet at gode steder er fargeløse og skapes av et mylder av svake eller sterke relasjoner som utspiller seg på et konkret sted. Det er aldri for sent å lage gode steder

9. Økonomi trumfer alltid kultur

Frp har snudd Marx på huet og gjort kultur til basis og redusert økonomi til en svak overbygning. Men mennesker kan ikke leve av kultur. Religionen forsvinner alltid ut når penga renner inn på lønnskontoen din. Londons suksess som multikulturell smeltedigel har bl.a. vært fundamentert i Mr London Ken Livingstones mantra om integrasjon gjennom arbeid.

 

 

Montebello kan få 750 asylsøkere. Det er tvilsomt om Jacob Winche-Lanke ville vært spesielt begeistret over disse planene, men de kan fort bli Allahs gave til Norges mest stigmatiserte sted.

Montebello – det vakre fjellet på italiensk – er Oslos suverent vakreste stedsnavn. Problemet er at det også er Norges suverent mest stigmatiserte sted. “Heisann Montebello”-sketsjene til Trond Kirkvaag jr.´s legendariske figur Jacob Winche-Lanke er blitt en del av den norske kulturarven, og man rekker knapt å si hvor man bor, før samtalepartneren bryter ut i latter og roper “Heisann Montebello” med nasal stemme. Bedre er det ikke blitt etter at Karpe Diem nylig lanserte sin Heisann Montebello-trilogi der videoene viser hvite overklassemennesker med tvilsom moral og dekadent livsførsel boltre seg. Men nå har vi altså fått en gavepakke.

Etter et folkemøte på Ullern videregående skole slo Aftenposten stort opp at folk på Montebello kaller planene for 750 asylsøkere for invasjon. Det var riktignok en eldre dannet herremann fra en liten sørlandsby som uttalte dette på folkemøte, men han er på ingen måte representativ for oss som bor på Montebello. På Facebook kaller oppegående mennesker det for “brungrumsete” at noen er engstelig for at det lille nabolaget på et par hundre mennesker plutselig skal huse 750 asylsøkere. Det er et stort sosialt ekseperiment å samle 750 flyktninger og asylsøkere i bebygde områder i byen. Men alle på og utenfor Montebello kan slappe av. Dette her kommer til å gå glimrende.

Fordi1: Hvis det er et sted i Norge som faktisk kan sørge for at de 750 asylsøkerne blir integrert og blir gode Oslo-folk, så er det Montebello. Det sivile samfunnet rundt Montebello er ressurssterkt. Velforeningene er aktive, idrettslagene er særdeles velorganisert og dugnadsånden er sterk. Barna kommer til å gli inn i barnehagene og på skolene i området uten at det kommer til å svekke de sterke sosiale nettverkene.

Fordi2: Alle på Montebello har ikke grønne fingre, eller er spesielt handy-hunks. Er det noen områder som trenger temporær arbeidskraft så er det eplehagene rundt Montebello. De store hagene og de velholdte, men slitte trehusene trenger kontinuerlig ettersyn og vedlikehold. Settes det opp en liten mobil arbeidsformidling er det plenty med stråjobber som ber om effektiv handling.

Fordi3: Asylsøkere som blir isolert på høyfjellshotell langt ute i hutteheita blir såpass miljøskadd at de aldri kommer over sjokket. Det planlagte asylmottaket på Montebello ligger 50 meter fra T-banen. Et nøkkelpoeng i bygeografien er at områder som er godt utbygget med infrastruktur unngår stigmatisering fordi de som bor på asylmottaket kan danne og etablere nettverk over hele byen. Ingen behøver derfor å være redd for at det skal dannes gjenger som gidder å henge rundt på Montebello for å lage faenskap. Da er det langt enklere å ta T-banen til byen, og lage sterke fellesskap med resten av byens befolkning.

ill. Barna på Montebello har laget en liten hilsen til asylsøkerne som flytter inn i nabolaget deres. Snømannfamilien titter ned på det planlagte asylmottaket.

Fordi4: YIMBY. Yes In My Back Yard. Vi tar dem alle sammen. Menneskers spontanreaksjon når de blir bedt om å ta omkostningene ved samfunnsutviklingen er nesten alltid: NIMBY. Not In My Back Yard. Det er en urolig verdenssituasjon med mange mennesker på flukt. La oss gi dem et paradis her i kalde nord. Endelig har Montebello fått en mulighet til å bryte den evige stigmatiseringen og latterliggjøringen av stedet. Endelig kan vi få vist resten av byen og landet at det bor årtnlige folk også på Montebello. Er det noen som skal sørge for at flyktningene blir skikkelige Oslo-folk, så er det oss.

Vi ønsker derfor asylmottaket på Montebello velkommen. Det er dog en betingelse. Neste gang dere hører Jacob Winche-Lanke, så ler dere med oss. Og ikke av oss. Deal?