Hvem teller vel de tapte slag på seierens store dag, tenkte antageligvis byrådsleder Raymond Johansen da han ble tvunget til å akseptere byggingen av nye Deichman. Som han selv antydet på pressekonferansen forrige onsdag hadde han mest lyst til å selge hele bygget. I politikken handler det meste om det sekundære. Det betyr at hvis du taper det første slaget, har du større sjanse for å vinne det andre slaget. Ikke minst fordi de som vant i første runde antageligvis fremdeles befinner seg i den lyserøde seiersrusen. Derfor er det überviktig for alle bibliotekvennene å holde guarden oppe. Byrådet har forpliktet seg til å reise bygget uten endringer, men i praksis blir det et merksnodig altmuligbygg som også skal tilby bibliotektjenester.

Notatet Raymond har bestilt av Kultur- og Idrettsbygg er et iskaldt dokument. Det dissekerer bygget og holder de ulike bitene opp mot operasjonssalens iskalde lys. Opptil 40% av bygget (7500 m2 av totalt 19700 m2) skal vurderes til utleie. For et bygg som er tegnet og tenkt for en bruker – Deichman – med en funksjon – være et utadrettet folkebilbiotek – kan dette fort bli en usmakelig lapskaus.

Notatet fra KID er den tynneste suppa som noen gang er kommet fra kommunen. Hadde det enda vært en spiker oppe i der, kunne vi snakket om spikersuppe. For at notatet skal bli på hele tolv sider, må notatets forside regnes med, samt inkludere en innholdsfortegnelse. De tre alternativene til dagens bruk presenteres med tekst på tilsammen litt over en en A4-side. Total tekstmengde er omtrent på lengde med en kronikk, og har ingen avveininger eller begrunnelser utover at fjerde- og femte etasje dessverre henger sammen med en utkragning, så de må sees under ett.

Notatet er kjemisk renset for bibliotekfaglige begrunnelser eller betraktninger, og reduserer bibliotekets framtid til enkle kalkulatorøvelser som selv syvendeklassinger hadde gjort med større finesse. To av alternativene (alt 1 og alt 2) lar private eller offentlige aktører rappe førsteetasjen. Jeg har da et spørsmål til KID og Raymond. Hvor mange hovedbibliotek i verden gir bort førsteetasjen sin? Det er jo nettopp adgangen til gateplan som forbinder biblioteket med byen og de potensielle brukerne. Førsteetasjene representerer bibliotekenes hjertefunksjon. Den umiddelbare kontakten mellom biblioteket og Oslos innbyggere skjer på gateplan. Kanskje Raymond og hans rådgiver Gro Balas har sett for seg et helt nytt konsept: Bok i butikk. Postkontorene har jo i mange tilfeller flyttet inn i dagligvarebutikken. Kan ikke bøkene også gjøre det? Kjøp rullekake til 1 krone, og få en bok av Unni Lindell på kjøpet.

Videre har notatet ingen betraktninger om hvilke aktører som passer inn. På onsdagens pressekonferanse snakket Raymond Johansen om bibilotekutdanninga på Høyskolen, en stadig rødere Geir Lippestad stotret noe om kino og kafe. På spørsmål om byggets vanskelige utforming, sa en eplekjekk byrådsleder at det bare er å sette opp lettvegger. På spørsmål om hvem som skal stå for utleie svarte Raymond at det er kommunen det. Da snakker vi most likely Kultur- og idrettsbygg. Og ingen kritikk av KID, de gjør så godt de kan og blir bedt om, men det finnes ikke en sjel på det kontoret som har den kompetansen som trengs for å få Deichman til å bli et velfungerende flerfunksjonelt bygg.

Men verre skal det bli. Deichman som skal bruke bygget er helt avstengt fra prosessen med å finne alternativ bruk av bygget deres. På s.2 i notatet står det eksplisitt at Kulturetaten – som Deichman ligger under – ikke har vært involvert i arbeidet. Man skulle tro at de som har en egen spesialgruppe på fremtidens bibliotek som har tenkt, drømt og spist Deichman i mange år blir trukket inn. Men neida. Her kommuniserer Raymond direkte med Kultur og idrettsbygg. De som har skoen på vet hvor den trykker. Hvem er best egnet til å finne aktører som kan passe inn i framtidsbiblioteket? Jo, det er Deichman det.

Bystyret skal behandle byrådets ønske om å leie ut inntil 40% av bygget på sitt siste bystyremøte før jul. Det må bystyret takke pent nei til. Mer enn noengang trenger vi Deichmans Venner. Vi vet at Deichmans Uvenner er på hugget, da må byens befolkning og Deichmans brukere samle seg. Av Oslos befolkning på 656 614 innbyggere (1.10), vet vi foreløpig at det bare er Gro Balas og hennes barnbarn som ikke kommer til å bruke nye Deichman. Da må vi resterende 656 611 Oslofolk på banen for å sette Deichman fri.

Det tetner til i kampen om Deichman. Byrådsleder Raymond Johansen gikk nylig ut i Dagbladet og krevde ro slik at byrådet kunne fatte de riktige beslutningene om Deichman. Den støyen Raymond ikke liker har et navn. Demokrati. At han ikke liker engansjementet fra engasjerte Oslofolk som er livredd for at han skroter Deichman, er verdt å notere. Tror han at Oslofolk er partikadre som kan skremmes til lydighet ved å svinge partipisken?

Det er trist å måtte minne Arbeiderpartiet og Raymond på at politikk handler om å ville. Denne viljen manifesterer seg i prioriteringer. Store grep krever store penger og sterk vilje. Foreløpig har Ap valgt å konkurrere i en helt annen disiplin: Kretsmesterskap i bokholderi. Det er derfor viktig å tvinge blikket deres mot horisonten, og ikke møkka på deres egne slagstøvler.

Hva gjør byer vi liker å sammenligne oss med? Vi vet at København, Stockholm og Helsinki satser massivt på nye hovedbibliotek. Men hva med andre byer av Oslos størrelse? Londoneren Greg Clark holdt et sagnomsust foredrag i teatersalen på Gamle Raadhus for noen år tilbake. Der sa han at Oslo ikke burde sammenligne seg med de gamle skandinaviske hovedstedene, men andre unge byer – frontier cities – som hadde den samme yrende vitalismen, optimismen og nysgjerrigheten som Oslo. To av de byene han nevnte var Vancouver og Seattle. Utover at byene er like store som Oslo, har de – surprise – foretatt en massiv investering i nye hovedbibliotek. Begge byene holdt folkeavstemning. I Seattle stemte 69% av befolkningen for at byen skulle ta opp et rekordstort lån for å finansiere satsingen kalt “Libraries for All”. For Vancouver snakker vi om det største offentlige løftet noensinne der det var også folkeavstemning om utformingen. Begge byene fulgte den samme oppskriften: Stjernearkitekter ble leid inn. Praktbygg ble oppført og befolkningen strømmet til. Spørsmålet som må stilles er enkelt. Hvorfor satse tilsynelatende enorme summer på offentlige bygg som har en særdeles begrenset inntjening?

ill: Seattle Puclic Library. Arkitekter: Rem Koolhaas og Joshua Prince-Ramus, OMA

I Oslo Rådhus sitter den engang så mektige kommunalråden, nå fagdirektør, Nils Holm – også kalt Sir Humprey – og skal avgi råd til Raymond Johansen om Deichman. Som konservativ jurist og embedsmann av den gamle sorten sier han alltid NEI. Det er hans oppgave. Som hans rådgiver igjen sitter Gro Balas som offentlig har gått ut og sagt hva hun mener om saken. Slenger du den mektige kommunaldirektør Arild Sundberg i Byrådsavdelingen for Finans i potten, har du de tre viktigste motstanderne i byråkratiet mot nytt Deichman. De aller fleste politikerne er dog for. Da er det politikernes oppgave å si. Takk for deres gode råd, men vi sier JA. Det er her den politiske viljen slår inn. Deichman er ingen utgiftspost, men en langsiktig investering som vil vare i hvert fall i 100 år. Politikerne skal herved få to råd gratis før de viser pengetellerne hvor Nye Deichman skal ligge.

1. Offentlig sektor må vise at de kan lage sofistikerte bygg for folk flest.

Oppslutningen om demokratiet bestemmes av nivået på offentlige tjenester. Dessverre er ikke nytt Hoveddeichman lovpålagt, men det var ingen som tvang Høyrebyrådet til å bruke 2 milliarder på den nye yrkesfaglige skolen Kuben heller. Men det er viktig for samfunnet å få flere til å ta yrkesfag. Dermed lager man et palass som gjør at kidza føler at deres valg av studieretning er noe samfunnet setter pris på.

ill. Vancouver Public Library. Arkitekt Moshe Safdie

Den samme tankegangen har engang også gjennomsyret sosialdemokratiet. Rundt 1930 bygde OBOS sitt første storslått bygg – Etterstadslottet. Hele ideen var at vanlige arbeidsfolk – skattebetalerne – skulle føle seg som konger. Hvorfor skal de flotte byggene i Oslo forbeholdes finanseliten og finkulturen? Offentlige praktbygg er en undervurdert samfunnskraft. Som Baard Schuman i Selvaag Bolig sa på Twitter: “Vi må ta oss råd til slike prestisjebygg. Det bygger byen”. Byggene skaper stolthet hos Oslofolk, og viser hva vi som samfunn er i stand til å skape sammen. Da gir det mening å gå på arbeid, og betale skjorta i skatt. Når våre skattekroner går til å gi folket praktbygg skaper det i siste instans. større oppslutning om velferdsstaten. Hvordan skal dette måles i kroner og øre? Når byråkratene rotter seg sammen, kun ser på kostnadsiden og behandler våre skattekroner som sine egne sparepenger, mister vi det limet som binder oss sammen.

2. Bibliotek må se bra ut for å bli brukt

For å forbli relevant i en tid da vi er blitt visuelt bortskjemte er det helt avgjørende å se bra ut. Først da blir biblioteket oppfattet som en moderne og oppgradert institusjon. Konkurransen om det urbanister kaller “third space” er intesivert. “Third space” er verken private eller offentlige rom, men en blanding. En kaffebar er et typisk “third space”. For at travle innbyggere skal prioritere bibliotekbesøk framfor et besøk på Starbucks eller hva det skal være, må bibliotekene se bra ut. Da kobler Oslos innbyggere den innbydende fasaden med innholdet, og tenker at her inne finner jeg helt sikkert noe jeg liker. Da må også innholdet være bra. Sagt på godt norsk: Ser du bra ut, gjør du også bra.

3. Byen trenger et nytt Folkets Hus

Det finnes ikke noen mer demokratiske byrom enn bibliotekene. De er byens samfunnshus der døra er høy og porten vid. Deichman har samme funksjon som det kirken og samfunnshusene en gang hadde. Da bygeografen Loretta Lees undersøkte hvordan folk faktisk brukte det nye hovedbiblioteket i Vancouver – uavhengig av hva byggherren og arkitektene faktisk tenkte – ble hun slått over hvor mangfoldig bruken var. Mange låner fremdeles bøker, men hun intervjuet f.eks. eldre minoriteter som satt lenge og ofte på bibloteket for å lese aviser hjemmefra. Dette førte til at Vancouver og hjemstedet ble intimt vevet sammen. Lees oppdaget også noen hjemløse som brukte toalettene som sitt stellerom. Nysgjerrig observerte hun deres katt og lek-dans med vaktene.

Bare halvparten av de som går på Deichman låner bøker. Deicman brukes på mange ulike måter. Mange oppsøker Deichman for å delta eller være tilhører på de mange hundre arrangementen som arrangeres der. Noen bruker Deichman som møteplass, andre bruker biblioteket som et sted for mental rekreasjon, noen som et sted å være når dagene blir for lange, andre går til biblioteket fordi de trenger å sitte et rolig sted. Det er de som går dit fordi biblioteket har en atmosfære som innbyr til læring og undring, og det er de som går på biblioteket fordi det er det eneste stedet deres foreldre lar dem gå. Og denne til Carl I. Hagen. Populært sagt: Minoritetskvinner som kommer til Deichman med hijab på, går ofte ut uten. Deichman som sosial utjevner kan ikke overvurderes.

Befolkningen i Vancouver og Settle sa altså begeistret JA til at kommunen skulle bygge nytt Hovedbibliotek. Det hadde også Oslos befolkning gjort. Samtidig står vi i fare for at Oslo ikke får det, fordi en håndfull byråkrater og Aps partipisk vil noe annet. Politikerforakten vil garantert nå tsunamihøyder hvis byrådet, som nå har reist bort for å fintenke på avslutningen, kommer tilbake til byens innbyggere med en anbefaling om ikke å bygge nye Deichman. Da skal Raymond få oppleve at den støyen som har vært til nå, kun er en flau bris.

Katten har fått hale og bjelle, og er plutselig mulig å få øye på i mørket. Katten heter Gro Balas. På FB i går gikk Gro Balaas ut med det som er blitt en famøs nedsnakking av nye Deichmanske, som ble plukket opp av Aftenposten og førte til et stort oppslag. Jeg har ventet i lengsel og spenning på at noen i Arbeiderpartiet skulle rykke ut og dementere Gros uttalelser, men fra Rådhuset hører du bare vinden mellom tårnene. Det må tolkes som at enten er Gro untouchable eller så målbærer hun faktisk Ap´s syn på nye Deichman.

Gro Balas er ingen hvem som helst i Oslopolitikken. Den tidligere AP-byråden på 90-tallet kom inn i den kommunale varmen igjen som  leder av den nyoprettede Kulturetaten noen år tilbake, der også Deichman ble plassert. Balas ble raskt omstridt, bl.a. fikk hun en varslersak om sin lederstil, og ble vraket eller omplassert som det heter da åremålsstillingen hennes utløp. Da ble hun kommunaldirektør for kultur, og ble relativt raskt omplassert igjen. Denne gang til det som populært kalles Tørkeloftet der alle er en slags superrådgivere uten portefølje, men med fet lønn. Alle bedrifter har en slik æreskirkegård der både eldre folk som har gjort en god jobb blir plassert som en påskjønnelse, resultat av omstruktureringer, og de som man på pga en streng arbeidsmiljølov, ikke blir kvitt. Poenget her. Gro Balas har altså lønna si fra kommunen, og snakker samtidig ned både sine tidligere sjefer og ansatte på Facebook. Og det forundrer meg ikke om hun har hånden sin på rattet blant byråkratene på byrådslederens kontor som avgjør Deichmans skjebne, og som snart skal avgi sin anbefaling til Raymond. 

Det er ikke første gang Gro Balas er fritt-talende om Deichman på Facebook, men denne gang bør hun ikke slippe unna. Det går bare ikke an å snakke ned ansatte i en etat som hun tidligere har ledet. Og hun er faktisk fremdeles på kommunens lønningsliste. Denne grunnleggende mangelen på profesjonalitet og lojalitet gjør henne uegnet som arbeidsgiver- eller taker for andre enn seg selv.    

Hva sier Gro om nye Deichman, og til noen tar avstand fra hennes uttalelser i Oslo Ap, betrakter jeg det som Arbeiderpartiets offisielle syn på nye Deichman:

1. Tiden har løpt fra biblioteket etter at Internett kom.

Jeg tviler sterkt på at Gro Balas har vært mye på offentlige biloteker, men allerede nå er det 50% av de besøkende som ikke er der for å låne bøker. Noen er der nettopp for å være på Internett, og det er faktisk en særdeles viktig demokratisk grunn for å ha bibliotek. Kun der kan alle som ikke av ulike årsaker er teknologisk påkoblet få hjelp til å bli det. Og så vidt meg vites er det kun Barcelona av Europeiske storbyer som har forsøkt seg på en desentralisert bibliotekstruktur uten hovedbibliotek, men også der har de nå kommet på bedre tanker og har de ambisiøse planer om å bygge nytt hovedbibliotek. I Helsinki bygges det et praktbygg. I Stockholm gjennomgår hovedbiblioteket en extreme make over. og alle som har besøkt Den sorte Diamant (som riktignok ikke er folkebibliotek) i København skjønner hvor viktig en ambisiøs satsing på biblioteker er. Fremtidens bibliotek i Oslo handler jo nettopp om å bygge rommene rundt teknologien, og la den integreres i de ulike programmene. Deichman er faktisk vårt mest demokratiske byrom.

2. Det er bare Deichmans egne ansatte som er opptatt av nye Deichman.

Dette er på samme tid både den mest graverende og mest oppklarende uttalelsen. Å snakke ned sine kolleger og tidligere ansatte er 100% utilgivelig. Hvis ikke uttalelsene får konsekvenser har Arbeiderpartiet som politisk prosjekt råtna på rot. Men uttalelsen er også oppklarende. Gro har sitti tett ved Raymond under byrådsforhandlingene på Østmarksetra, og kan fort være den den som har hvisket i øret til Raymond at det å ta pengene fra Deichman er å rappe smågodt fra onga, fordi ingen bryr seg om det nye hovedbiblioteket. Oslofolks lojalitet ligger til filialene. Hvor galt kan det ikke gå når man låner øre til feil rådgivere? Rapportene forteller om at Arbeiderpartiets folk sitter sjokkskadd på sine kontorer, tatt på senga av den voldsomme reaksjonen. Den durkdrevne politikeren Raymond har begått den største nybegynnertabben av dem alle. Han har hørt på feil folk.

3. Bjørvika er en elending plassering for det nye biblioteket, og jeg vil ikke sende barnebarna mine dit.

Dette er jo kultursnobbisme av verste sort. Å snakke ned det som garantert kommer til å bli hele Oslos nye hjerte er så hjerteskjærende dumt at den mest vanlige reaksjonen jeg har møtt blant utallige Oslofolk i dag er: Har det rabla for henne? Endelig har vi tatt fjorden tilbake fra industrien. Endelig er vi i ferd med å knytte sammen øst og vest. Endelig har vi fått et område i byen som skaffer byen enorm interesse i utlandet. Og endelig har vi muligheten til å plassere Deichman som kulturfyrtårn akkurat der det hører hjemme: i Oslos mest vitale område.

Det eneste Raymond kan gjøre for å komme ut av dette uten banesår, er å sette Gro Balas på isolat, ta en kraftfull styring av nye Deichman, sørge for at overskridelsene opphører, og at nye Deichman igjen settes på skinnene.

In Raymond we trust.

En dag er gått med fullt Deichman-trøkk i alle kanaler. Kudos til både Dagbladet og Aftenposten som har løftet denne saken opp i offentlighetens skarpe lys der hører hjemme. Og det mest gledelige: Endelig har det lavmælte bibliotekfolket gått opp på barrikadene for og slåss. I 30 år har planene for nye Deichman vært en salderingspost når harde saker og konfliktlinjer slår inn. Nå er det nok. Bibliotekfolket, anført av deres leder Mariann Schjeide, utviser nå det som heter rettmessig harme. Det er umulig å trumfe.

Vi skal ikke synes synd på folk som søker makt. De ber om det som måtte komme. Men i saken om nye Deichman er det lett å forstå hvilken kjempenøtt det nye byrådet har fått i fanget. Kjempeoverskridelser som ingen vet helt når skal stoppe, og behovet for god økonomistyring, skal måles opp mot de forpliktelsene som allerede er avgitt. Jeg er overbevist om at byrådet er splittet i 5-2 i favør av Deichman akkurat nå i kveld. Byrådene for Ap, SV og De Grønne som har erfaring fra byrådet – der de begeistret har gitt planene om nye Deichman full støtte – er fremdeles for. Ikke minst AP-damene Tone T. Dahl og Rina M. Hansen er hel ved. Marianne Borgen likeså. Det er rimelig å anta at byrådslederen – som har steget ned til lokalpartiet fra det kongelige norske arbeiderparti – og hans inngiftede familiebyråd – finansbyråden – som har trukket i nødbremsen. Det er ikke mer enn rett og rimelig. Det er sjefen sjøl og kassereren hans som har det øverst økonomiske ansvaret.

Derfor må disse to herrene sette sine tallknusere på saken. Å arve overskridelser i hundremillionersklassen er særdeles surt. Særlig når dette skyldes kanskje tidenes verste prosjektledelse. Hodene i Bjørvika har allerede rullet like hyppig som under den franske revolusjonen.

Det forrige byrådet burde gå litt stille i dørene. Kanskje til og med ta litt selvkritikk. Det er alltid kledelig. Selv om prosjektledelsen ikke lå hos dem, er de den ansvarlige part i kommunen. Det forrige byrådet burde også gå stille i dørene fordi de hadde drukket litt vel mye Møllers tran når de bestemte seg for å igangsette to gigantiske kulturprosjekter nærmest samtidig.

Når du tilsetter denne suppa de illeluktende grunnforholdene i Bjørvika som har vist seg å være like pålitelige som Mata Hari, skjønner alle trangen til å dra i pluggen og avlive hele prosjektet. Men, det er minst fire store MEN her.

ill. Raymonds dilemma.

Det første er økonomisk. Å stoppe byggingen av Deichman er som å abortere en fjortenåring. Mange penger er brukt, mange kontrakter inngått, og alternativ bruk er ikke lett å fikse sånn helt uten videre. Ettertanken kommer som regel til slutt og alltid for sent. I tillegg er det regna på at kommunen må ut med minimum 700 millioner selv om prosjektet avsluttes i morgen. Det er verdens sureste penger. Selv om man finner et rimeligere alternativ må disse millionene plusses på alternativet, og da blir det ikke stort flere penger til overs enn til ny maling, hvis Hammersborg skal pusses opp.

Det andre handler om rettferdighet. Det er ikke Deichman selv som har ført det nye biblioteket ut i uføret. Ikke har de valgt Norges dyreste tomt – selv om de neppe er lei seg for den sentrale beliggenheten, og det faktum at bydel Gamle Oslo kommer til å vokse befolkningsmessig som sopp etter regnskyll framover. Ikke var de heller med på arkitektkonkurransen som ga dem det Lund Hagem/Atelier Oslo-tegnede praktbygget. Alt Deichman jobber for og drømmer om er å lage framtidens bibliotek til glede for hele byens befolkning. Den sjansen fortjener de å få.

Å stoppe byggingen av nye Deichman er rett og slett å rette baker for smed. Raymond kan være så pottesur han bare vil på det gamle byrådet – delvis med god grunn – men å stoppe nye Deichman rammer utelukkende de ansatte i Deichman og dermed resten av byens befolkning.

Det tredje MEN´et er knyttet til omdømme. Hølet i Bjørvika ligger og griner mot de som til daglig passerer der. Skrinlegges planene for nye Deichman vil dette hølet ligge og grine mot Oslofolk i minimum tre til fire år. Most likely enda lenger. For alle oss som husker Dittenhullet som lå og hånet oss i mange år på slutten av 80-tallet, vil dette hullet for alltid hete Raymond-hølet på folkemunne. De som til dalig ferdes i området – det er snakk om minst 35 000 som snart arbeider eller bor i området – vil ikke tenke på det gamle byrådet når de ser hølet, men de vil tenke på Raymond Johansen. Den ferske byrådslederen – hvis første gjerning var å stoppe nye Deichman. Og det er en tung bør å bære for den gamle SV-byråden for samferdsel som i Oslopolitikken er mest kjent for kraftsalven “Måk sjæl”, da byens innbyggere klaget over manglende snømåking tidlig på 90-tallet.

Det fjerde er knyttet til hensynet til Oslos befolkning. Politikk har alltid preg av hanekamper der alle feil skal plasseres på det forrige byrådet, og alt som er bra skal knyttes til sitt eget. Sånn må det til en viss grad være når det er valg hvert fjerde år. I mitt første blogginnlegg viste jeg til at biblioteket er uovertruffen både som møteplass for hele byens befolkning, men også som byutvikler. Det siste ble veldig poengtert og riktig utdypet av Elin Børrud på min FB-tråd. Et Deichman i Bjørvika passer som egg og bacon sammen med byrådets store visjon om et bilfritt sentrum.

Derfor en bønn til deg Raymond. Stopp overskridelsene. Sett lenke på tallknuserne dine som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Øs gjerne frustrasjon over det gamle byrådet, MEN for guds skyld – selv om jeg overhodet ikke er religiøs – realiser planene for nye Deichman. Hvis ikke vil ditt politiske ettermæle og gravskrift for evig og alltid bære navnet Raymond-hølet.         

Nye Deichman som møteplass og aktør i Oslos byutvikling kan ikke verdsettes for høyt.

Først en gåte: Hva er det som er gratis, serverer ikke alkohol, opererer ikke med aldersgrense, spør deg ikke hva du gjør der, og som lar deg være der så lenge som du ønsker uten at du blir kastet ut av Securitasvakter? Jo, det er Deichman det.

Neste gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra til sitt nye hjem? Jo det er Deichman det. I over 30 år har planene for nytt hovedbibliotek blitt lansert og skrota.

Så er det utenkelige plutselig blitt tenkelig. De tre partiene som i opposisjon lovpriset det nye Deichman i Bjørvika, har plutselig sådd tvil om det samme bibliotekets eksistens straks de kom i posisjon. Det nye byrådet vurderer seriøst og skrote planene om et nytt hovedbibliotek for heller å slenge noen skarve kroner til filialene. Å tro at vi får et levende bibliotek kun bestående av små filialer er like naivt som å tro at en kropp kan fungere uten hjerte. Byrådets argumenter om at de trenger tid for å se nøyere på tallene (les overskridelsene) stinker. Kanskje er det en prøveballong fra den slu byrådslederen. I motsetning til andre eksklusive kulturinstitusjoner har Deichman ingen sterke mesener, ingen sterke forsvarere, ingen høylytte interessegrupper. Går beslutningen under radaren på Oslos befolkning og det ikke oppstår noe bråk, ja så skroter vi planene. Til det er det kun en ting å bemerke: La oss gi dem helvete! La oss gi det nye byrådet banesår hvis de skroter planene for nye Deichman. La oss feie dem ut av Rådhuset.

Siden vi ikke sitter på innsiden av Raymond Johansens hode, må tvilen komme tiltalte byrådsleder til gode. Det er ikke fair å tillegge noen stygge intensjoner, før fakta er på bordet. Derfor må vi gå ut fra at byrådet bare har behov for å sette en fot i bakken for å unngå framtidige overskridelser. Jeg tillater meg derfor å gi byrådet to gode argumenter for at nye Deichman MÅ gjennomføres, og planene forseres.

Deichman som møteplass. Bare halvparten av de som går på Deichman låner bøker. De nye digitale teknologiene gjør at de opprinnelige motivene bak opprettelsen av folkebiblioteket kan nås uten den fysiske bygningen. Like fullt ønsker folk flest – denne veritable størrelsen – altså at det fysiske biblioteket skal bestå, helst ha lange åpningstider, være pent, innbydende og ganske stort. Hvorfor?

Det norske samfunnet er blitt rikt og raskt, men går man på biblioteket kan man observere at svært mange også ønsker fred, fordragelighet, mellommenneskelig kontakt på et lavintensivt nivå, og fravær av kommersielle aspekter. Bieffektene av folkebibliotekene er minst like viktig som de mer formelle, altså tilgang til gratis bøker. Folkebiblioteket er en underkommunisert suksess. Dets positive bidrag til det norske samfunnet er lite forstått. Bibliotekene brukes på mange ulike måter, noen bruker dem som møteplass, andre bruker dem som et sted for mental rekreasjon, noen som et sted å være når dagene blir for lange, andre går til biblioteket fordi de trenger å sitte et rolig sted, det er de som går dit fordi biblioteket har en atmosfære som innbyr til læring og undring, og det er de som går på biblioteket fordi det er det eneste stedet deres foreldre lar dem gå.

Alle som har tilbragt mye tid på Hammersborg vet at biblioteket fungerer på tross av det fysiske bygget, ikke på grunn av. Egentlig var Hammersborg-bygget utdatert da det ble åpnet. Møteplassene er små og uhensiktsmessige. Muligheten for å jobbe i grupper er sterkt begrenset. OG logistikken ligner ikke grisen. Langt de fleste bøkene ligger i bunkere halvveis til Kina, og det tar en halv time for bibliotekarene å finne bøkene dine. Akkurat som ett av hovedargumentene for å flytte Munchmuseet var at altfor lite av den enorme utstillingen kan vises, vil paradoksalt nok det nye Deichman utstille langt flere bøker, selv om den romlige konstruksjonen er tenkt rundt ny teknologi, og de åpne og luftige møteplassene.

ill. Lund Hagem/Atelier Oslo

Deichman som byutvikling. Deichman blir mye brukt fordi det er unikt i ordet egentlige forstand, det tilbyr noe ingen andre tilbyr. Deichman forteller en historie om et samfunn som ikke mangler arealer, men som mangler reelle steder. En av de dypeste lengsler i det postmoderne samfunnet er å tilhøre et sted, og alle som driver med by- og tettstedsutvikling i våre dager bør se på hvilket potensial biblioteket representerer. Når varehandelen er plassert på et jorde utenfor byen eller i cyberspace, når byen fylles med boliger, hva står da igjen av virkemidler for å bygge en attraktiv by? Deichman er en type institusjon som peker langt ut over seg selv og som er velegnet å bygge bysentra rundt.

Oslo trenger derfor nye Deichman. Ikke minst for å kickstarte Bjørvika. Forsiktige antagelser viser at nye Deichman i Bjørvika vil trekke 2,3 millioner mennesker. Det betyr i praksis at hver eneste innbygger i Oslo vil gå der nesten fire ganger i året. Hvilken annen kulturinstitusjon kan si det samme? For i motsetning til Operaen og nye Munch er brukerne av Deichman er reelt tverrsnitt, både etnisk, aldersmessig og sosioøkonomisk – av byens befolkning.

Plassert strategisk mellom den gamle bykroppen og Operaen som innevarsler det nye Bjørvika, er nye Deichman selve bindeleddet mellom den nye og gamle byen. En garantist for at Bjørvika ikke lukker seg og blir en by i byen. Mens Operaen er for fiffen, Munch for turistene, er Deichman et eksklusivt tilbud for hele byens befolkning. Et palass for folket. Et byrom for folk flest.

Alle bibliotek som rustes opp drar den samme konklusjonen: Jo bedre bibliotek, desto større besøk, og mer positive ringvirkninger. Et godt bibliotek er både en generator for urban vekst og stedsutvikling, et tempel for dannelse og kontemplasjon, og en lavmælt manifestasjon av hvor sofistikert offentlig sektor kan være. Det finnes ingenting som er så fremtidsrettet og som bak sin fasade – av gamle idealer – tilbyr en så samfunnsbyggende kraft.

Uten nye Deichman dør Oslo som kulturby, og vi mister den viktigste samfunnsbyggende kraften i det mangfoldige Oslo.

Om hvorfor drømmen om et bilfritt sentrum er fryktelig naiv og fundamentalistisk, og hvorfor det å prioritere gående, syklende og kollektivreisende er en fantastisk idé.

Vi har fått et nytt byråd som må trenes opp til å tenke som urbanister. Urbanister håndterer kompleksitet og mangfold gjennom å prioritere knallhardt, mens fundamentalister reduserer mangfoldet ved å forby ting de ikke liker. For fundamentalistene er bilkjøring sidestilt med det å røyke. De hevder at å bruke bil i sentrum om noen år vil bli like rart som å røyke inne på utesteder etter røykeloven kom. Selv om mange av dem bor så avsidesliggende til i naturen at de må ha SUV´er for å komme seg fram.

Her følger 6 grunner til at bilfritt sentrum i Oslo er en dårlig idé:

For det første. Et bilfritt sentrum innenfor Ring 1 utgjør ca 2.5 km2. Ingen andre europeiske byer har større sammenhengende bilfrie områder i nærheten av dette. De aller fleste eksemplene som Aftenposten – kampanjeavis for et bilfritt sentrum – trekker fram, er ikke stort mer enn vellykkede gågater som jo alle må heie på. Å gjøre større deler av sentrum bilfritt er noe helt annet enn å forby bilen innenfor Ring 1, og antageligvis smart.

For det andre. Langt de fleste byene som har innført bilfrie soner i sentrum er rundt de historiske gamlebyene, f.eks. i Munchen, Venezia, Brüssel. Oslo har ingen gamleby hvor turistene vrimler. Sentrumsområdene innenfor Ring 1 består av mange og tildels totalt forskjellige soner. Vi har turistfella rundt Spikersuppa, vår uelskede gamleby i Kvadraturen som sliter, utelivsparadiset rundt Youngstorget, og Bjørvika. Hver og en av disse må tilnærmes på ulike måter og trenger forskjellige tiltak. Å skjære alle områdene innenfor Ring 1 under en bilfri kam, kan fort virke mot sin hensikt.

For det tredje. En levende by og et levende sentrum forutsetter at vi kan håndtere multi-modalitet. Da Vancouvers ex-byplansjef Brent Toderiane viste fram sine slides om hvordan de gjør det i Vancouver under Oslo Urban Arena, var han påpasselig med å si at det ikke var “anti-car message” han sendte ut, men at gående og syklende har førsteprioritet når de planlegger infrastruktur og transport. Da ble det også plass til de som av en eller annen grunn måtte bruke bilen, fordi bilkøene var borte. Det er jo de ørkesløse bilkøene vi vil til livs, ikke bilen som framkomstmiddel. På La Rambla i Barcelona som flesteparten av Oslos innbyggere har gått begeistret langs, har de gjort fotgjengerne til konger. PÅ den svære boulevarden går fotgjengerne på den brede plassen i midten, mens bilene har fått en trang fil på hver side.

For det fjerde. Ingen av de byene som Aftenposten har snakket med kan vise til at den totale biltrafikken i byregionen blir mindre. Områdetiltak av denne typen måler som regel kun endringene innenfor det aktuelle området, men sier lite eller ingenting om hva som skjer med områdene rundt. Den funksjonelle Osloregionen er på rundt to millioner mennesker og kun et mindretall bor slik til at de kan reise kollektivt hele veien til sentrum. F.eks. Stavanger har jo løst dette veldig enkelt ved at de har gigantiske parkeringshus under det historiske sentrum. Men langt de fleste i Stavanger bruker bilen inn til parkeringshusene. Hvis det er slik at det turistvennlige og bilfrie sentrum bare fører til at den totale biltrafikken øker fordi den nødvendige handelen nå gjøres med bil til kjøpesentra i sentrums periferi, går vinninga opp i spinninga.

For det femte. Den kanskje viktigste enkeltkomponenten bak et levende sentrum er attraktive tilbud i førsteetasjene. Handelsstanden må bokstavelig talt settes i sentrum. Å innføre bilfritt sentrum før neste kommunevalg er slagordpreget og mediavennlig, men livsfarlig hvis ikke handelen er rigga for endringene som kommer. Den nye bylivsundersøkelsen i Oslo viser at folk legger igjen mye penger selv om de ikke har bil. Byene i Norge har i mange år opplevd handelslekkasje til de omkringliggende kjøpesentraene. Å fjerne muligheten for å bruke bil vil garantert ramme butikker med større produkter, type butikkene i det som en gang var den stolte Møbelgata (Møllergata), men kan tilsvarende føre til oppblomstring av serveringssteder og kaffebarer, og mindre detaljhandel. Men bare tanken på at det blir enda flere souvenirbutikker som selger troll, vikinghjelmer og elgmotiver gjør at jeg grøsser.

For det sjette. Folk drar ikke til sentrum for å se på hverandre og beundre detaljer i fasadene. Å skape aktiviteter i sentrum som jo er målet til et bilfritt sentrum – kan utmerket godt gjøres uten at biltrafikken må lide. Her er ikke minst kommunenes mistro til temporære aktiviteter mest skadelidende. Hvorfor er det ikke minst et eneste arrangement hver eneste dag på f.eks. Eidsvolls plass, Spikersuppa, Youngstorget? Å aktivere de allerede eksisterende bilfrie byrommene gjør at folket fortrenger bilene. Dessverre er ikke nordmannen helt skrudd sammen på en måte som gjør at de automatisk søker mot sentrum og andre mennesker i sin fritid. Det sosiale genet må utvikles først gjennom temporære aktiviteter, og her må kommunen tilrettelegge på en langt mindre rigid og proaktiv måte.

Nå er en gang vedtaket om bilfritt sentrum før 2019 kjørt inn i byrådserklæringen til Ap, MDG og SV. Men her må den pragmatiske urbanismen råde. Ikke minst med tanke på at konsekvensene er så store.  Som byråd Pluschke i Nürnberg advarer mot: “-Det verste som kan skje er at folk dropper å dra til sentrum”. En pragmatisk tilnærming til bilfritt sentrum må skje trinnvis og unntakene må bli mange. Taxiene må sidestilles med bussene og kunne kjøre relativt fritt. I Nürnberg får også alle sentrumsbeboerne bruke bil til og fra hjemmet. Tiltakene bør også innføres trinnvis og ikke over natten. Man kan gradvis fjerne gateparkering, noen gater kan stenges, rushtidsbetaling kan testes ut. Det viktigste er å ha stålkontroll på prioriteringen av gående, syklende og kollektivreisende på bekostning av bilen. Da får vi mindre biler i sentrum og mer liv.