En dag er gått med fullt Deichman-trøkk i alle kanaler. Kudos til både Dagbladet og Aftenposten som har løftet denne saken opp i offentlighetens skarpe lys der hører hjemme. Og det mest gledelige: Endelig har det lavmælte bibliotekfolket gått opp på barrikadene for og slåss. I 30 år har planene for nye Deichman vært en salderingspost når harde saker og konfliktlinjer slår inn. Nå er det nok. Bibliotekfolket, anført av deres leder Mariann Schjeide, utviser nå det som heter rettmessig harme. Det er umulig å trumfe.
Vi skal ikke synes synd på folk som søker makt. De ber om det som måtte komme. Men i saken om nye Deichman er det lett å forstå hvilken kjempenøtt det nye byrådet har fått i fanget. Kjempeoverskridelser som ingen vet helt når skal stoppe, og behovet for god økonomistyring, skal måles opp mot de forpliktelsene som allerede er avgitt. Jeg er overbevist om at byrådet er splittet i 5-2 i favør av Deichman akkurat nå i kveld. Byrådene for Ap, SV og De Grønne som har erfaring fra byrådet – der de begeistret har gitt planene om nye Deichman full støtte – er fremdeles for. Ikke minst AP-damene Tone T. Dahl og Rina M. Hansen er hel ved. Marianne Borgen likeså. Det er rimelig å anta at byrådslederen – som har steget ned til lokalpartiet fra det kongelige norske arbeiderparti – og hans inngiftede familiebyråd – finansbyråden – som har trukket i nødbremsen. Det er ikke mer enn rett og rimelig. Det er sjefen sjøl og kassereren hans som har det øverst økonomiske ansvaret.
Derfor må disse to herrene sette sine tallknusere på saken. Å arve overskridelser i hundremillionersklassen er særdeles surt. Særlig når dette skyldes kanskje tidenes verste prosjektledelse. Hodene i Bjørvika har allerede rullet like hyppig som under den franske revolusjonen.
Det forrige byrådet burde gå litt stille i dørene. Kanskje til og med ta litt selvkritikk. Det er alltid kledelig. Selv om prosjektledelsen ikke lå hos dem, er de den ansvarlige part i kommunen. Det forrige byrådet burde også gå stille i dørene fordi de hadde drukket litt vel mye Møllers tran når de bestemte seg for å igangsette to gigantiske kulturprosjekter nærmest samtidig.
Når du tilsetter denne suppa de illeluktende grunnforholdene i Bjørvika som har vist seg å være like pålitelige som Mata Hari, skjønner alle trangen til å dra i pluggen og avlive hele prosjektet. Men, det er minst fire store MEN her.
ill. Raymonds dilemma.
Det første er økonomisk. Å stoppe byggingen av Deichman er som å abortere en fjortenåring. Mange penger er brukt, mange kontrakter inngått, og alternativ bruk er ikke lett å fikse sånn helt uten videre. Ettertanken kommer som regel til slutt og alltid for sent. I tillegg er det regna på at kommunen må ut med minimum 700 millioner selv om prosjektet avsluttes i morgen. Det er verdens sureste penger. Selv om man finner et rimeligere alternativ må disse millionene plusses på alternativet, og da blir det ikke stort flere penger til overs enn til ny maling, hvis Hammersborg skal pusses opp.
Det andre handler om rettferdighet. Det er ikke Deichman selv som har ført det nye biblioteket ut i uføret. Ikke har de valgt Norges dyreste tomt – selv om de neppe er lei seg for den sentrale beliggenheten, og det faktum at bydel Gamle Oslo kommer til å vokse befolkningsmessig som sopp etter regnskyll framover. Ikke var de heller med på arkitektkonkurransen som ga dem det Lund Hagem/Atelier Oslo-tegnede praktbygget. Alt Deichman jobber for og drømmer om er å lage framtidens bibliotek til glede for hele byens befolkning. Den sjansen fortjener de å få.
Å stoppe byggingen av nye Deichman er rett og slett å rette baker for smed. Raymond kan være så pottesur han bare vil på det gamle byrådet – delvis med god grunn – men å stoppe nye Deichman rammer utelukkende de ansatte i Deichman og dermed resten av byens befolkning.
Det tredje MEN´et er knyttet til omdømme. Hølet i Bjørvika ligger og griner mot de som til daglig passerer der. Skrinlegges planene for nye Deichman vil dette hølet ligge og grine mot Oslofolk i minimum tre til fire år. Most likely enda lenger. For alle oss som husker Dittenhullet som lå og hånet oss i mange år på slutten av 80-tallet, vil dette hullet for alltid hete Raymond-hølet på folkemunne. De som til dalig ferdes i området – det er snakk om minst 35 000 som snart arbeider eller bor i området – vil ikke tenke på det gamle byrådet når de ser hølet, men de vil tenke på Raymond Johansen. Den ferske byrådslederen – hvis første gjerning var å stoppe nye Deichman. Og det er en tung bør å bære for den gamle SV-byråden for samferdsel som i Oslopolitikken er mest kjent for kraftsalven “Måk sjæl”, da byens innbyggere klaget over manglende snømåking tidlig på 90-tallet.
Det fjerde er knyttet til hensynet til Oslos befolkning. Politikk har alltid preg av hanekamper der alle feil skal plasseres på det forrige byrådet, og alt som er bra skal knyttes til sitt eget. Sånn må det til en viss grad være når det er valg hvert fjerde år. I mitt første blogginnlegg viste jeg til at biblioteket er uovertruffen både som møteplass for hele byens befolkning, men også som byutvikler. Det siste ble veldig poengtert og riktig utdypet av Elin Børrud på min FB-tråd. Et Deichman i Bjørvika passer som egg og bacon sammen med byrådets store visjon om et bilfritt sentrum.
Derfor en bønn til deg Raymond. Stopp overskridelsene. Sett lenke på tallknuserne dine som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Øs gjerne frustrasjon over det gamle byrådet, MEN for guds skyld – selv om jeg overhodet ikke er religiøs – realiser planene for nye Deichman. Hvis ikke vil ditt politiske ettermæle og gravskrift for evig og alltid bære navnet Raymond-hølet.