133 debattinnlegg på Facebook senere. Om bruk av urinprøver. Jeg tror ikke obligatorisk urinprøvetesting er et universelt glidemiddel som kurerer gruff. Men akkurat i den episoden jeg refererer til fungerte den optimalt, sammen med en rekke andre tiltak. Les hele episoden og tenk selv:

For fem år siden startet et nytt kull med 8deklassinger på en sentrumvest skole. Elevene var spente fordi det kom en bønch med nye elever fra en skole der mange har kjellerstue, og muligheter til hjemmealene-fester. Etter en periode med utagerende festing blir tre elever tatt for å røyke hasj av foreldrene sine. De er så vennligsinnet at de navngir et par dusin andre elever som også har røyka bønne. Foreldrene går til skolen, og alarmklokkene ringer. Elevene blir forbanna (de fleste rettmessig) for å bli hengt ut for noe de ikke har gjort, politiet kobles inn og flere ganger kommer det hundepatruljer på uanmeldt besøk. Politiet patruljerer også området på kveldstid fordi det er observert gamle gjengangere av dem i nærheten.

Det er skapt en uholdbar situasjon. Foreldrene på aggregert nivå (skolenivå) møtes og får nyhetene. De går hjem til sine tenåringer og spør om de har røyka bønne. Alle svarer ikke overraskende nei, men samtidig tenker foreldrene at det ikke er røyk uten ild. Som bekymrede foreldre utvikler mange lettere paranoide trekk ovenfor sine barn, selv om de tror på dem. Foreldrene begynner også å mistenkeliggjøre andre elever og foreldre, og klimaet blir veldig forsuret.

Foreldrene i de ulike gjengene møtes også på gruppenivå – både med og uten tenåringene. Det blir foreslått at de navngitte avlegger urinprøve for å rydde opp i situasjonen. Foreldrene aksepterer det siden de også tror at dette ikke gjelder deres barn. Skolen sier at dette må være foreldrenes initiativ, men bifaller.  Kidza protesterer ikke siden langt de fleste er cleane.

Etter en måned med urinprøver kom forholdene tilbake til normalen. De viktigste tiltakene var tett samarbeid mellom skole, politi og foreldre, og dramatisk økt foreldrekontakt. Så rekk opp hånden alle som fremdeles mener at dette ikke var en riktig reaksjon fra foreldrene.

Prof. Torkel Brekke har startet en viktig debatt om ungdomskulturen på Vestkanten. Som vestkantforelder og styreleder i en sentrum/indre vest/fotballklubb kommer jeg i tett kontakt med disse utfordringene daglig. Men før jeg går inn i minefeltet er det behov for å sette ungdomskulturen inn i en bredere kontekst. Det er få sterke tall som indikerer at forholdene er verre nå enn før. Snarere tvert i mot. Ungdommen ruser seg mindre enn før. Samtidig er det store geografiske variasjoner. Vestkantungdom leder an når det gjelder både alkoholkonsum og bruk av narkotiske stoffer.

Hvorfor skjer dette på Vestkanten? Dette er et sammensatt bilde. Indre vest har mange sentrumsnære skoler. Mange ressursterke foreldre skaper interessant nok behov for anti-struktur hos ungdommen som Brekke antyder. Samtidig kan ressursterke foreldre også være fraværende. Tidsklemma er løst ved at barna i stor grad er overlatt til seg selv. Foreldrene kan også være dårlige forbilder. Foreldre på vestkanten drikker mer enn gjennomsnittet. Det skal heller ikke underkommuniseres at veldig mange kommesrielle selskaper ser på indre vest-ungdom som en særdeles interessant målgruppe. Ikke bare når det gjelder merkevarer, men det er også her gullkortene florerer, og dermed kommer organiserte bakmenn som uten blygsel skal profitere på den økonomisk ressurssterke ungdommen.

Hvordan løse dette som forelder? Som Torkel Brekke antyder er den naive og godtroende holdningen til foreldrene det dummeste. Mange tenker at gjelder muligens andre barn, men ikke vår egen gullklump. På vestkanten blir ALLE ungdommene eksponert for både det ene og det andre. Organiserte bakmenn fikser hva det skal være. Samtidig er det like viktig å ikke bli paranoid. De aller fleste ungdommene er prima vare, og kan ta egne selvstendige valg. Verst er det når alfahannene og alfahunnene i gjengen gir signal om at en utsvevende livsstil er ok. Når hele skoleklasser røyker bønne som 16-åringer på fest er det disse som har gitt klarsignalet.

Løsningen ligger på “the pack”-nivå”. Ungdommen hører ikke på mor og far lenger, men gjengen. Da må også løsningen være at foreldrene til alle i gjengen møtes. Da “vår” skole hadde stoffproblemer for noen år siden gikk foreldrene sammen og ordinerte obligatoriske urinprøver hos barna. Framfor å rette mistanke om poden driver med noe suspekt, er en felles obligatorisk urinprøve over tid en ordning som frikjenner barna for mistanke, og skaper orden, både i klassen, på skolen og i heimen. Noen reagerer på dette inngrepet i barnets frihet, men da er svaret mitt kort og konsist: Wake up and smell the fish. Vestkantungdom blir eksponert for alt mulig rart i veldig tidlig alder. Å fornekte dette er enda verre.

Det verste og vanskeligste er å samle foreldrene. På første møte skuler alle på hverandre, og sier at barnet mitt gjør ikke noe slikt. Som hos alle andre mennesker finnes det også – pardon my french – ubrukelige foreldre, som nekter å ta det innover seg. Hvis det er de samme foreldrene som ofte er bortreist og overlater poden og barskapet til felles samvær, har gruppa et problem. For podene må vite at det ikke finnes noen smutthull. Alle foreldrene må kommunisere tett, slik at gjengens bevegelser blir monitorert. Det rare er at barna egentlig setter pris på dette. Det viser at de bryr seg.

Som bygeograf er det også interessant å se hvordan boligtypologier former adferd. Frigg-ungdom fra Bislett, Frogner og Majorstua bor i bygårder. Der er det få rom for utskeielser, og lite utagerende adferd. Alene hjemme-fester i bygårder kan aldri ta helt av. Da er det naboklager tvert. Ullevaal Hageby-ungdom med kjellerstuer byr på større problemer, mens villaene på ytre vest er bokstavelig talt rom for trøbbel.

Moralen er: Vestkantungdom er prima vare, og det vil gå dem godt så fremt foreldrene slutter å være naive og begynner å snakke med andre foreldre.

Jeg har alltid vært litt fascinert av Høyre, også før jeg i moden alder meldte meg inn. Der andre mennesker blir følelsesladede og ideologiske, har de framstått som fornuftens parti som lar kraften i det bedre argumentet vinne fram. Etter at Høyre har hoppet som lopper fram og tilbake i OL-saken alt ettersom hva som sto på førstesidene i VG, har glansbildet raknet. Ut tyter en dresskledd berme helt uten ryggrad, drevet av anti-Oslo-følelser og ren sentimentalitet

Det var en liten time ute i møte med Advisory Board i det pågående profileringsprosjektet til Osloregionen på Gardermoen at ordene falt. Mateu Hernandez fra Barcelona Global spurte forsiktig: If a mayor in Spain had a solid majority behind him, how could not the national party support him? If that happened in Spain there would have been a political crisis.

Just precis. 55 prosent av folket i Oslo sto bak Oslo Høyre. På tross av en folkeavstemning drevet fram av Carl I. Hagen for å drepe OL-planene, stemte 55% av Oslofolket Ja. Det er et solid flertall. De to folkeavstemningene om EU som Nei-siden vant med hhv. 53,5% og 52,2% ble feiret som nærmest et valgskred. Hva er da sifrene 55-45? Og det er den eneste folkeavstemningen som har vært holdt om OL, siden Stortinget valgte å stemme ned forslaget om en nasjonal folkeavstemning.

Så skal altså Oslo Høyre oppleve at moderpartiet suverent forkaster denne folkeavstemningen. En ting er selvfølgelig den sårede stoltheten over å bli pissa på. Andre Høyrefolk tar det bedre enn meg, men hva med det demokratisk tvilsomme i å sette tilside en folkeavstemming i Oslo, og ikke engang ta det fram til en votering i Stortinget? Er Oslofolk kun prügelknaber for moderpartiet som kan herses med?

Når Stortinget velger å stemme ned forslaget om en nasjonal folkeavstemning er det fordi de mener at OL er for viktig til at folket skal avgjøre. Samtidig blir OL-stemningen i folket brukt som argument for at Høyre ikke turte å fremme saken for Stortinget. Hvor er logikken? Hvorfor fikk vi ikke da en nasjonal folkeavstemning in the first place?

Alt dette og mer til diskuterte Mateu og jeg. Han ristet bare mer og mer på hodet. Det mest spennende i tiden framover er å se hvordan Oslo Høyre reagerer på behandlingen de har fått av moderpartiet. Skjer det ingenting fordi ledelsen i Oslo Høyre er for dannet, frykter jeg det verste. Da kan OL-saken fort bli en rekyl som vipper dem ut av Rådhuset ved neste års kommunevalg. Hvis de ikke står opp for flertallet av byens befolkning har de ingen troverdighet lenger. Så vi venter i spenning: Hvordan skal byrådet reagere på at et solid flertall i Oslo ville ha OL uten at Høyreregjeringen engang gadd å ta saken til Stortinget?

Hvis det skulle være noen tvil. Oslofolk liker ikke å bli pissa på. Da vender vi Norge ryggen, og da faller Dovre.

For første gang på 15 år er det ingen automatikk i at Oslo Høyre kommer til å vinne valget. Min påstand baserer seg på to faktorer. Det første programutkastet til Høyre er usedvanlig slappe saker, og Oslo Ap har kommet opp med Raymond Johansen som sin toppkandidat.

Til faktor nr. 1. Det er alltid urettferdig å bedømme et valgprogram utfra et utkast. MEN, ansvarlige partier slipper ikke ut dokumenter for diskusjon før de er sikre på at det som står fanger opp grunnholdninger i byens befolkning og gjenspeiler grunntrekk ved det samfunnet som skal styres. Programutkastet er forbausende svakt på de tre politikkfeltene som gjerne kalles for bypolitikkens triangel: Kultur, Nærings- og Byutvikling. Programutkastet viser ingen forståelse for byens økonomi – forstått som hvilke næringer som bør stimuleres, eller virkemidler for å stimulere disse. Ei heller nødvendigheten av å samordne areal- og transportpolitikken (byutvikling) med tanke på å stimulere den økonomiske veksten. En aktiv kulturpolitikk skal igjen bidra til å stimulere byens samlede intelligens – sosiale kapial – slik at fellesskapet utvikler nye ideer, som igjen medfører nye arbeidsplasser som sikrer et avansert velferdssamfunn. Har Oslo Høyre sovnet ved roret eller vil programkomiteens dyktige leder Øystein Sundelien stramme opp det ferdige resultatet?

Ad faktor 2. At Raymond Johansen kommer fra vinnerkulturen i det kongelige norske arbeiderparti er ingen ulempe, men heller ingen garanti for at han forstår den kompliserte organismen kalt Oslo. Alle som skal vinne Oslo finner fort ut at det er stor forskjell på Norge og Oslo. Høyre er etter alle årene i posisjon langt tettere på virkeligheten og virkemidlene som fungerer i byen. Langt viktigere er det at Raymond Johansen har erfaring fra byrådet. Det få vet er at det var Gerhardsenbyrådet (1991-96) som startet med konkurranseutsetting i Oslo, ikke Høyre. Johansen har altså den pragmatiske styringserfaringen få i Oslo Ap har, og Gerhardsenbyrådets politikk lå kun noen streker til venstre for dagens Høyrepolitikk. Det er helt avgjørende framover hvilke mennesker Johansen inviterer inn på sitt tenkeloft, og hvem han plukker til teamet sitt. Han må utsette Oslo Ap´s taperlag for en extreme makeover.

Det er lettere å si hvordan man skal vinne Oslo enn å spå hvem av Høyre og Ap som lykkes. La oss for enkelhetens skyld si at det er to kulturer som er relativt konstante. De følger slavisk en marxistisk forklaringsmodell. Arbeidstakere – enten de er høyt utdannede eller ikke – stemmer på Ap, mens arbeidsgivere stemmer på Høyre. Men det særegne ved Oslos befolkning er en helt ny klasse som har vokst fram de siste 25 årene. Det tradisjonelle arbeidsmarkedet fragmenteres, både som følge av at det er lite lønnsomt å ha fast ansatte, men også pga denne klassens egne preferanser. I mangel av et bedre ord kaller vi dem for den kreative klassen. Avhengig av hvordan du definerer det er det inntil 100 000 av dem i Oslo.

Den kreative klassen bor sentralt og jobber sentralt, og går eller sykler til jobb. Til nød reiser de kollektivt, men de bruker ALDRI bilen på jobb. Mange av dem har ikke engang bil. De er troløse til partier, men engasjerer seg politisk gjennom mange ulike plattformer. Klassisk befinner de seg et sted mellom Ap, H, V og SV. De har ikke fast ansettelse, men har gjerne eget firma, jobber prosjektorientert, bruker kaffebarer og kjøkkenbordet som arbeidsplass eller leier seg inn i kreative hubs med folk i samme posisjon som dem selv.

Geografisk befinner den kreative klassen seg i indre by. Skal vest og øst-aksen gi mening lenger må den suppleres med en sentrum-periferi akse. Den tradisjonelle lønnsmottakeren bor typisk i den østlige periferien. Den tradisjonelle arbeidsgiveren bor typisk i ytre vest, mens den kreative klassen teppebomber indre by – både den vestlige og østlige.

Hvis Ap fortsetter å gnåle om den delte byen og bruke all sin energi på å skremme opp minoriteter til å stemme i Groruddalen og Søndre Nordstrand, taper de nok et valg. Forskning fra prof. Terje Wessel ved Inst. for Samfunnsgeografi ved UiO viser at etniske minoriteter forblir på østkanten selv om de får høyere sosial status. Men erfaringene fra de siste valgene viser at selv om klassereisen ikke gir seg geografiske utslag, så endrer partipreferansene seg i favør av Høyre. Selv minoritetstunge østkantkretser kan ryke for Ap hvis de ikke endrer retorikk.

Det partiet som skal vinne slaget om Oslo neste år må klare å formulere en økonomisk politikk som tar opp i seg de sosiale og kulturelle dimensjonene ved verdiskapning. Selv den nådeløse kapitalismen har mange irrasjonaliteter og hulrom som kan manipuleres politisk. Fokusér på entreprenørskap framfor lave skatter. Få til et godt samvirke mellom privat kapital og offentlige behov. Slutt å se på kulturlivet som en utgiftspost og begynn å se på kulturen som en investering – en nødvendig gjødsling av den sosiale organismen Oslo. Som Erling Dokk Holm skrev i sin spalte i Dagens Næringsliv. Oslo har klart seg forbausende godt gjennom tre tiår med rekordvekst. Den som skal vinne slaget om Oslo må derfor unngå alle former for elendighetsbeskrivelser og fokusere på mulighetene. For uansett hvor bra det går i Oslo kan det alltid gå bedre.

For en kort stund tilbake møttes de fleste av Oslos fremtredende urbanister på et anonymt kontor ved Rådhuset. Inkludert undertegnede kom Jonny Aspen og Halvor Ellefsen fra AHO, Elin Børrud fra UMB, Julie Sjøvall Oftedal fra A-lab og Bjørnar Johnsen fra Infill. I loopen er også Guro V. Gabrielsen og Erling D. Holm. Spekteret spenner altså fra rene akademikere via de som har rådgivningsfunksjon for private/offentlige, til de som er betalt eller eid av utviklerne.

ill: CIAM

Hensikten med møte var todelt.

1. Koordinering. Urbanistene er blitt mange, men er foreløpig lite koordinerte. Bare ved å samles i samme rom oppstår det en lang kjede av hendelser. Vi måler hverandre som konkurrenter. Den interne konkurranser fører til differensiering. For å lykkes med differnsiering må vi legge oss i selen for å bli flinkere enn de andre på vårt foretrukne fagfelt. Resultatet er at vi som fagmiljø blir enda mer kompetansetunge.

2. Oslo trenger hjelp. Av minst to grunner: Den nyliberale entreprenørskapspolitikken som svever som et tåketeppe over Oslo gjør at det offentlige trekker seg tilbake. Tilbake på areanen står en rekke private og offentlige aktører som trenger en urban fingerspitsgefühl når det gjelder koordinering av de mange aktørene og byggeprosjektene. Samtidig Oslo har vært Europas hurtigst voksende by over en lang tid. Veksten skaper en rekke tilleggsproblemer. F.eks. Hvordan skal gode boliger når markedet er umettelig?

ill. De japanske metabolistene

Både det nyliberale utbyggingsregimet og Oslos rekordvekst gjør at urbanistene må samle seg, og gi byen den hjelpen den fortjener. I første omgang skal vi foran neste møte primo oktober identifisere hva den enkelte mener er Oslos hovedutfordringer, og komme med løsninger på disse. Parallelt med dette vil vi bygge ut vår rådgiverkompetanse. To av oss skal bl.a møte AP´s byrådslederkandidat Raymond Johansen denne uka.

Hvor vårt samarbeide ender vet kun fåglarne. Men potensielt er dette et stort skritt for Oslo. Og jævlig artig for oss.

Oslo Maraton gikk av stabelen i helgen, og eventet er på mange måter blitt en av de viktigste hendelsene som skaper Oslos omdømme i utlandet. På en helt annen og viktigere måte en f.eks. Bislett Games. Selv om den internasjonale TV-dekningen av Bislet Games er formidabel er innsiden av et stadion veldig lik alle andre. Det du registrerer er om det er fullt på tribunene eller ikke. Tilskuerne er redusert til statister som bivåner sirkuset på indre bane der stjernene konkurrerer.

Oslo Maraton er i en annen divisjon som omdømmebygger. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den folkefesten som kretser rundt traseen, eller hælaitaket-festen på Oslos utallige restauranter og barer etterpå. Jeg tenker på de nærmere 25000 menneskene som løper rundt i Oslo gater og bokstavelig talt løper, ikke bare i byen, men som danner seg et mening av byen gjennom det de ser mens de løper.

ill: kondis.no (fra 2011)

– There are no ugly buildings in Oslo, sa en begeistret gjeng med Liverpoolløpere til en kollega av meg. Mange av dem var i Oslo for første gang, og de hadde ikke sett en eneste stygg bygning mens de løp rundt i Oslos gater og oppmerksomt fulgte med omgivelsene. Traséen fulgte Gamle Drammensvei ut til Skøyen og så løp de innover langs Frognerstranda via Tjuvholmen, Aker Brygge, Akershusstranda, Barcode og Sørenga før traseen snudde og gikk opp til Botanisk Hage før den igjen pekte nesa mot sentrum. Fjordbyen baby.

Suksessen til Oslo Maraton gjenspeiler seg i startlistene. Det er blitt hele Norges maraton, men enda viktigere, den internasjonale deltakelsen er sterkt økende. Riktignok er de største globale løpestjernene foreløpig ikke med, men de godt trente mosjonistene fra hele verden øker sterkt i omfang. Og de får se et transformert Oslo. Fra å være en trist by med middelmådig arkitektur i verdens periferi, er Oslo blitt et mekka for alle som elsker storbyer pga deres samtidsarkitektur. Og den beste måten å oppdage dette på er ved å løpe Oslo.

 

Onsdag organiserte gutta (Svein Bjørge og Runar “Trøbbelskyter” Eggesvik) bak den planlagte, men ikke gjennomførte Oslo Fjordfestival et symposium på Sukkerbiten hvor fokuset var hvordan temporære kultureventer kunne skape liv i Bjørvika. Over 10 år er gått siden ekteparet Anne Beate & Jarl la kulturbåten MS Innvik til kai ved Havnelagerbygningen og Oslo Byaksjon spadde ut ti tonn sand og lagde bystrand på den opprinnelige Sukkerbiten med tilhørende beachparty, salsaorkester og grillmat. Den gang var det opplest og vedtatt blant kulturhuene at Bjørvika ikke skulle bli et sterilt og goldt Aker Brygge. Knut Felberg i Statbygg fikk til og med laget en egen KOP (Kulturoppfølgingsprogram) som fulgte med reguleringsplanen, dog med en usikker status. Hva har skjedd siden den gang?

ill. Arkitektnytt

I den første del av symposiet proklamerte den danske arkitekten Jes Vagnby at hele Bjørvika kom til å bli et goldt granitthelvete etter arbeidstid. Planleggingen hadde spilt falitt og ikke vært brukertstyrt, men gått seg fast i design, gatelegemer, og planer uten innhold. Det er helt spesielle utfordringer i Bjørvika. Skal kulturlivet kunne ta i bruk temporære scener må det være bygg de kan flytte inn i mens byggene venter på å bli revet og få ny bruk. Bortsett fra skurene til Oslo Havn finnes det få bygg å flytte inn i.

Det finnes også Oslospesifikke utfordringer i Bjørvika. Høyrebyrådet sverger til markedet, og vil ikke subsisidere eller finansiere alternativ bruk av tomtene for å bøte på høy markedsleie. Dermed har ikke det vanlige kulturlivet råd til å etablere seg der. Dermed overlater de til utbyggerne å være mesener. Anne Beate Hovind har bl.a. fått finansiert Herligheden – en kolonihage ved luftetårnene inn mot Ekebergskrenten – av utbyggerne. Oslo Kunsthall har bodd i Barcode i flere år med subsidiert husleie. For det er helt riktig som adm. dir. Rolft Thorsen i Oslo S. utvikling sa det, også utbyggerne tjener på at strøket rundt byggene deres blir mer attraktive.

ill. HAV Eiendom

Hovedproblemet til Bjørvika er at alt er gjennomregulert og planlagt. Det finnes ikke en eneste kvadratmeter der livet kan få lov til å utvikle seg organisk. Byen trenger “hulltenner” der kulturlivets Karius og Baktus kan få lov til å utfolde seg. Det får de ikke i Bjørvika. Trøsten får være at HAV Eiendom lovet at nåværende Sukkerbiten skal ligge der helt til Lambda står ferdig. Og alle som kjenner sendrektigheten i Oslos byggerier, vet at det tar lang tid. Heldigvis.

En god by kjennetegnes gjerne av sterke heterogene relasjoner, dvs. mennesker som oppsøker hverandre på tross av forskjellige interesser, sosioøkonomisk bakgrunn og alder. Bylivet kjennetegnes gjerne av mindre kontakt med familie, men av desto sterkere selvvalgte relasjoner.

Foreldre som møtes fordi de har barn i samme barnehage er en hybrid blanding av familie-selvvalgt relasjon. Foreldrene møter hverandre fordi de har barn i samme barnehage, og foreldrene velger ikke hverandre, men fordi barna har valgt hverandre. Selvfølgelig går det an å pushe forsiktig ved å ta initiativ overfor barn du vil at barna skal leke med, men det er egentlig fåfengt. Barn er kresne, og velger sine lekekamerater med omhu.  Du er dermed stucked med foreldrene til de barna har valgt å henge med. Dermed oppstår det en heterogen relasjon.

I barnehagen til vår datter Leona har vi fått en herlig gjeng med fire barn og åtte foreldre som henger sammen også på fritiden, og ikke minst gjennom minst fire temabaserte middagsfester i året som ofte tar helt av. Foreldrene har riktignok noenlunde samme middelklassebakgrunn og alder (minus meg selvfølgelig), men driver med alt mulig rart og bor over hele byen. Tre kommer fra Oslo, seks fra Østlandet, med to slengere fra hhv. Bergen og Lofoten. Bortsett fra meg og kona er det to lærere, en klesgründer, en eiendomsmegler, et markedshue og en kongefamiliejournalist. Et lite Oslo i miniatyr.

Det er fantastisk å bli kjent med folk du ellers aldri ville ha dumpa borti. Du tvinges til å vri fokus bort fra ditt vanlige fokus, du må argumentere for dine valg i livet, og blir utfordret på dine overbevisninger. At alle er for Oslo-OL i 2022 er ren bonus. Gutta skal lage handyhunk.com – en totalentreprise for håndverkstjenester der vi skal leie ut oss selv til alle som trenger hjelp med mørtel, hammer eller sigd. Det oppstår konkurranse om hvem som lager best mat, løper fortest eller er latest.

Og snart drar vi til karneval i Køln.