Kampen om Oslo

For første gang på 15 år er det ingen automatikk i at Oslo Høyre kommer til å vinne valget. Min påstand baserer seg på to faktorer. Det første programutkastet til Høyre er usedvanlig slappe saker, og Oslo Ap har kommet opp med Raymond Johansen som sin toppkandidat.

Til faktor nr. 1. Det er alltid urettferdig å bedømme et valgprogram utfra et utkast. MEN, ansvarlige partier slipper ikke ut dokumenter for diskusjon før de er sikre på at det som står fanger opp grunnholdninger i byens befolkning og gjenspeiler grunntrekk ved det samfunnet som skal styres. Programutkastet er forbausende svakt på de tre politikkfeltene som gjerne kalles for bypolitikkens triangel: Kultur, Nærings- og Byutvikling. Programutkastet viser ingen forståelse for byens økonomi – forstått som hvilke næringer som bør stimuleres, eller virkemidler for å stimulere disse. Ei heller nødvendigheten av å samordne areal- og transportpolitikken (byutvikling) med tanke på å stimulere den økonomiske veksten. En aktiv kulturpolitikk skal igjen bidra til å stimulere byens samlede intelligens – sosiale kapial – slik at fellesskapet utvikler nye ideer, som igjen medfører nye arbeidsplasser som sikrer et avansert velferdssamfunn. Har Oslo Høyre sovnet ved roret eller vil programkomiteens dyktige leder Øystein Sundelien stramme opp det ferdige resultatet?

Ad faktor 2. At Raymond Johansen kommer fra vinnerkulturen i det kongelige norske arbeiderparti er ingen ulempe, men heller ingen garanti for at han forstår den kompliserte organismen kalt Oslo. Alle som skal vinne Oslo finner fort ut at det er stor forskjell på Norge og Oslo. Høyre er etter alle årene i posisjon langt tettere på virkeligheten og virkemidlene som fungerer i byen. Langt viktigere er det at Raymond Johansen har erfaring fra byrådet. Det få vet er at det var Gerhardsenbyrådet (1991-96) som startet med konkurranseutsetting i Oslo, ikke Høyre. Johansen har altså den pragmatiske styringserfaringen få i Oslo Ap har, og Gerhardsenbyrådets politikk lå kun noen streker til venstre for dagens Høyrepolitikk. Det er helt avgjørende framover hvilke mennesker Johansen inviterer inn på sitt tenkeloft, og hvem han plukker til teamet sitt. Han må utsette Oslo Ap´s taperlag for en extreme makeover.

Det er lettere å si hvordan man skal vinne Oslo enn å spå hvem av Høyre og Ap som lykkes. La oss for enkelhetens skyld si at det er to kulturer som er relativt konstante. De følger slavisk en marxistisk forklaringsmodell. Arbeidstakere – enten de er høyt utdannede eller ikke – stemmer på Ap, mens arbeidsgivere stemmer på Høyre. Men det særegne ved Oslos befolkning er en helt ny klasse som har vokst fram de siste 25 årene. Det tradisjonelle arbeidsmarkedet fragmenteres, både som følge av at det er lite lønnsomt å ha fast ansatte, men også pga denne klassens egne preferanser. I mangel av et bedre ord kaller vi dem for den kreative klassen. Avhengig av hvordan du definerer det er det inntil 100 000 av dem i Oslo.

Den kreative klassen bor sentralt og jobber sentralt, og går eller sykler til jobb. Til nød reiser de kollektivt, men de bruker ALDRI bilen på jobb. Mange av dem har ikke engang bil. De er troløse til partier, men engasjerer seg politisk gjennom mange ulike plattformer. Klassisk befinner de seg et sted mellom Ap, H, V og SV. De har ikke fast ansettelse, men har gjerne eget firma, jobber prosjektorientert, bruker kaffebarer og kjøkkenbordet som arbeidsplass eller leier seg inn i kreative hubs med folk i samme posisjon som dem selv.

Geografisk befinner den kreative klassen seg i indre by. Skal vest og øst-aksen gi mening lenger må den suppleres med en sentrum-periferi akse. Den tradisjonelle lønnsmottakeren bor typisk i den østlige periferien. Den tradisjonelle arbeidsgiveren bor typisk i ytre vest, mens den kreative klassen teppebomber indre by – både den vestlige og østlige.

Hvis Ap fortsetter å gnåle om den delte byen og bruke all sin energi på å skremme opp minoriteter til å stemme i Groruddalen og Søndre Nordstrand, taper de nok et valg. Forskning fra prof. Terje Wessel ved Inst. for Samfunnsgeografi ved UiO viser at etniske minoriteter forblir på østkanten selv om de får høyere sosial status. Men erfaringene fra de siste valgene viser at selv om klassereisen ikke gir seg geografiske utslag, så endrer partipreferansene seg i favør av Høyre. Selv minoritetstunge østkantkretser kan ryke for Ap hvis de ikke endrer retorikk.

Det partiet som skal vinne slaget om Oslo neste år må klare å formulere en økonomisk politikk som tar opp i seg de sosiale og kulturelle dimensjonene ved verdiskapning. Selv den nådeløse kapitalismen har mange irrasjonaliteter og hulrom som kan manipuleres politisk. Fokusér på entreprenørskap framfor lave skatter. Få til et godt samvirke mellom privat kapital og offentlige behov. Slutt å se på kulturlivet som en utgiftspost og begynn å se på kulturen som en investering – en nødvendig gjødsling av den sosiale organismen Oslo. Som Erling Dokk Holm skrev i sin spalte i Dagens Næringsliv. Oslo har klart seg forbausende godt gjennom tre tiår med rekordvekst. Den som skal vinne slaget om Oslo må derfor unngå alle former for elendighetsbeskrivelser og fokusere på mulighetene. For uansett hvor bra det går i Oslo kan det alltid gå bedre.

Leave a Reply