Blokkmonogamiets tid er forbi. Krf-leder Knut Arild Hareide har tatt en Brand. Han har kastet seg ut i opprørt hav for å redde sin elskede Jonas i det forbudte land. Alle vi lillavelgere bør applaudere hans forsøk, og krysse fingrene for at han lykkes.

Fordi:

1. To-blokksmodellen ryker

Venstre-høyreaksen oppsto i 1500-tallets England der tilhengerne av kongen plasserte seg til høyre da medlemmene i underhuset møttes i den lille kirken St. Stephens i Londons Westminister Palace. Motstanderne av kongens politikk satte seg til venstre. At den klassiske aksen fremdeles har gyldighet 500 år senere er like trist, som uforståelig. De siste førti års globalisering av økonomien er kanskje den viktigste endringen i det politiske landskapet. Hvis man f.eks. innfører en ny akse med globalisering-sjølråderett som motpoler vil jo Frp, SP og Rødt alle havne sammen under fanen om sjølråderett. Hvis man anfører synet på innvandring ligger Ap og Frp farlig nær hverandre i retorikk. Hva er egentlig forskjellen i retorikken mellom Ap´s innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani og Frp´s Mazyar Keshvari? I dagens uoversiktlige tilstand finnes det ingen grunn til å tviholde på toblokks-modellen. Det blir som i vitsen om den fulle mannen som leter i gresset rundt en lyktestolpe for å finne bilnøklene sine. Var det her du mistet dem da? spurte en tilfeldig forbipasserende. Nei, men det er her det er lys, svarer mannen. Det åpner for allianser på kryss og tvers, og så lenge de kommer med en tydelig begrunnelse, kall det gjerne verdistandpunkt, så er alle allianser like gyldige som alle andre. Hareides frieri til Jonas bør derfor føre til at alle partier legger ut på frierferd. Blokkmonogamiets tid er forbi.

2. Samling i sentrum.

Uansett hvordan det går med Hareides forsøk på å nå det forbudte land der Jonas venter, ser vi en politisk samling i sentrum. Frp-finansministeren har allerede lagt fram et Krf-vennlig budsjettforslag, Frp´s innvandringsretorikk nedtones, og Høyres ansvarlighet og anstendighet vektes opp. Tilsvarende er Hareide tydelig på at SV og Rødts innflytelse skal minimeres i en sentrumsregjering med Ap. At Krf betoner viktigheten av et uavhengig sentrum forsterker både Ap og H på bekostning av deres mer hissige lillesøstre. Hvis Norge får en troverdig sentrumsallianse bestående av enten Krf, V og H eller Ap, Sp og Krf så er forskjellen marginal. For oss uavhengige lillavelgere er dette gode nyheter. H slipper å bakse med Frp, mens Ap slipper å bakse med SV og Rødt. For mange lillavelgere er det f.eks. umulig å stemme på H i stortingsvalg så lenge Sylvi Listhaug får frie tøyler av Erna Solberg. Nå riktignok ikke som statsråd, men som nyvalgt nestleder i Frp.

3. Byene styrkes

For alle som har hatt Stein Rokkan på pensum vet at det er forskjellen mellom by- og land som er grunnlaget for å forstå norsk politikk. Krf´s kjernevelgere er å finne i bibelbeltet og dalstrokene fra Kristiansand til Ålesund. Det er mye rart å si om denne motkulturen som her vokser og trives, men en ting er sikkert. Det blir heldigvis stadig færre av dem. I tråd med urbaniseringen av Norge må Krf oppfinne nye kjernevelgere skal de unngå å bli utradert. Kristendommen må finne sin plass i storbyen, og Krf må nedtone sin puritanske protestantisme og søke mot et felles religiøst verdigrunnlag for alle troende. Det er også i byene at KRF-partiene er mest vennligsinnet innstilt til Knut Arild og Jonas. Det kommende landsmøtet i Krf kan fort bli by og land mann mot mann, og forhåpentligvis er det urbane Krf som vinner.

Og hvis det er noen som synes det er ufråståelig at Knut Arild søker mot Jonas. Jesus ville garantert stemt rødgrønt hadde han hatt muligheten.

 

 

Opposisjonen i Rådhuset syter over at Byrådet vil bruke 118 millioner på markering av at Oslo er Europeisk Miljøhovedstad i 2019. Men den største unnlatelsessynden byrådet kan gjøre er ikke å bruke for mye penger, men for lite. Forklaring følger.

Oslo´s hovedproblem er ikke at kvaliteten på vår politikkutøvelse er for sjaber – performance gap – men at vi ikke tør å kommunisere til resten av verden hvor flinke vi egentlig er – såkalt perception gap. Dette er dog i ferd med å endre seg. Når jeg reiser rundt i verden og promoterer Oslo eller er guide for stadig flere utenlandske delegasjoner, er det bemerkelsesverdig mange som har fått med seg byrådets ambisiøse bilfritt byliv-satsing. ALLE har fått med seg at Oslo er verdens elbil-hovedstad, og stadig flere – i hvertfall innenfor eiendomsbransjen – har registrert ambisjonen om utslippsfrie byggeplasser. Jeg kan knapt tenke meg noen bedre måte å bruke penger på enn å forsterke denne ambisiøse satsingen på å øke den sosiale bærekraften i Oslo.

Allikevel pipes det i Rådhusets ganger: «Jeg syns det er en vanvittig pengebruk», sier Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg til NRK. «Prisnivået de har lagt seg på framstår som helt meningsløst», sier Øystein Sundelin (H) til Dagsavisen. Men pengebruken er verken «meningsløs» eller «vanvittig». Oslo fikk aldri vinter-OL, og vraka X-games. Det er dessverre få eventer som er store nok til at Oslo kan bruke dem som utstillingsvindu i den beinharde konkurransen mellom verdens byer. Fremdeles er det slik at langt de fleste av verdens transnasjonale selskaper velger Stockholm eller København som sete for sitt nordiske hovedkontor. Fremdeles er det slik at verdens talenter gjerne velger våre skandinaviske hovedsteder som sitt åsted for å virke og blomstre. Derfor kan statusen som Europeisk Miljøhovedstad være gull verdt for byen vår.

Jeg skriver «kan», fordi pengene må brukes riktig for å få maksimal overrislingeffekt, og skape varige endringer. På et seminar med fire europeiske miljøhovedsteder (Oslo (2019), København (2014), Stockholm (2010) og Ljubljana (2016)) i Cannes tidligere i år, var det klar enighet fra de tre foregående miljøhovedstedene om de to viktigste grepene får å få maksimal effekt ut av statusen: 1. Innbyggerinvolvering og 2. Partnerskap med næringslivet. Det første er helt avgjørende for å få til en varig mentalitetsendring hos innbyggerne. Det andre er tilsvarende nødvendig for å utløse de store pengene. EU tildeler nemlig europeiske byer statusen som europeisk miljøhovedstad uten å bevilge en eneste krone. De gir egentlig kun en innrømmelse slik at byene får lov til å bruke mye penger.

Den danske overborgermesteren Frank Jenssen sa dessuten at for å få folk engasjert var det viktig å fortolke bærekraft som sosial bærekraft. De færreste innbyggerne gidder å la seg engasjere i miljøspørsmål, men hvis man fokuserer på at miljøåret skal handle om å skape attraktive nabolag, blir de straks mer engasjert. Alle tilhører jo et nabolag og har en sterk egeninteresse av at de rustes opp og blir mer attraktive for beboerne. Hovedgrepet til København ble derfor Sharing Copenhagen. Kort fortalt en digital plattform

der individer, organisasjoner og nabolag kunne søke om midler til gjennomføring av bærekraftige løsninger. MEN det viktigste er at initiativet fortsatte etter at de var miljøhovedstad i 2014. Sharing Copenhagen gir mindre aktører mulighet til å gjennomføre prosjekter i partnerskap med kommunen. Prosjektene skal være nyskapende, modige og bidra til byens utvikling. Eksempler er gatefest for 2.500 mennesker, lysinstallasjoner vinterstid, blåskjellfarm i havnebassenget og urbant nabolagsdrivhus.

Dette poenget er så viktig at det fortjener å bli skrevet med store bokstaver. SKAL STATUSEN SOM EUROPEISK MILJØHOVEDSTAD I 2019 BLI EN SUKSESS ER DET AVGJØRENDE AT MESTEPARTEN AV PENGENE GÅR TILBAKE TIL BYENS INNBYGGERE I FORM AV BELØNNING TIL DE SOM HAR GODE IDEER OM BÆREKRAFT.

Om kommunen bruker 4% av budsjettet på 118 millioner til å sette ut ansvaret for et kick-off arrangement og noen konferanser er helt underordnet. Kommunen skal da vitterligen ikke være en eventarrangør. Det avgjørende er hva de andre 96% brukes til.

I to uker har jeg tråkket rundt i gatene på Grønland. Jeg har til og med etablert rutiner. Går av T-banen, følger Tøyenbekken til høyre, tar en stikker opp Rubina Ranas gate, følger Mandalls gate, kjøper kaffen på Evita´s ved Teaterplassen, tar til høyre i Schweigaarsgt og går videre forbi Trelastkvartalet og ender på GreenHouse i det tidligere Landbrukskvartalet. Dynamikken er det første som slår deg. Det graves, hamre seg jamres i hele området. Og sammenstillingen av alle slags mulige rare folk gjør at det kun er på Grønland man får storbyfølelsen i Oslo. OG vi må aldri slutte å kritisere Sylvi Listhaug som drar sine kollegaer fra Danmark ned hit for å vise at vi er i ferd med å utvikle parallellsamfunn. Hvis det finnes parallellsamfunn i Oslo, så er det Oslofolk flest i det ene samfunnet, og Sylvi Listhaug i det parallelle.

Mye fungerer allerede. Teaterplassen er blitt en perle. De som var redde for at det nye bygget til Statoil Retail skulle ødelegge for plassen, bør ta selvkritikk. Det nye bygget med tilbaketrukket etasjer og passasje under, gir hele plassen en velfungerende ramme. Men noe fungerer ikke optimalt foreløpig. Her følger noen grep, samt en bekymringsmelding, som skal til for at Grønland skal bli den mest attraktive bydelen i Oslo.

Riv ondskapens akse. Det lave postbygget (ex-brevsentralen), Galleri Oslo og Nylandsveien er ondskapens akse på Grønland, og må destrueres. Den mest åndsforlatte gata i Oslo er Biskop Gunnerus gt som går over i Schweigaards gt. Hvis det eksisterer en mur i Oslo er det akkurat her. Døde innadvendte fasader på fengselsaktige bygg. Barcode med sine slanke bygg i nordsør-retning er jo kroneksempelet på hvordan det kan bygges høyt og tett rundt kollektivknutepunkter uten å ødelegge for trivselen på gateplan. Heldigvis foreligger det storslåtte planer for å både rive det lave postbygget og Galleri Oslo. Hvis byplansjefen Ellen de Vibe også får realisert planene for å omgjøre Nylandsveien til Oslos High Line, åpner du inngangen til området og skaper attraktive gatestrøk som bokstavelig talt kan mate Grønland med store folkemengder fra Grünerløkka.

ill: MIR/KLP. Det lave bygget i midten – CrystalClear -er tegnet av C.F.Møller/Jarmund Arkitekter. Slik kan området snart se ut.

Slipp Botsen fri. Grønlandsleiret – hovedgata i byen vår i følge Don Martin – fungerer på sitt sjarmerende og småkaotiske vis allerede. Men som Anne Beate Hovind påpeker i en FB-post på siden sin: Gi Botsen til byens befolkning. Lag et multifunksjonelt kulturhus. Da etableres det en attraksjoner i hver enda av gata, og Grønland bindes sammen med Gamlebyen. Et multikulturhus i gamle Botsen vil skape et pit stop for gående og syklende, og bevare lavterskel-tilbud i et ellers gentrifisert Grønland.

Riv gjerdene. Den nygamle bebyggelsen mellom Tøyenbekken og Platous gate er nitriste greier. Første gang jeg gikk her lurte jeg på om Grønland Politistasjon hadde utvidet. Det går bare ikke å bo i byen og samtidig mure seg inne med gjerder. Å plassere leiligheter i førsteetasjene skaper også  semiprivatiserte soner der folk som er på innsiden ser mistenkelig på folk som er på utsiden. I tråd med at hele Grønlands rustes opp må gjerdene fjernes i takt med åpningen av hele området, og det bør etableres utadrettet virksomhet i førsteetasjene.

Bekymringsmeldingen er knyttet til de nye byggene som er/under oppføring i Schweigaards gt opp mot Oslo gate. Byggene er like høye, like sidrumpa, og like lukkede. Det hadde vært langt mer å foretrekke at de hadde blitt oppført som enkeltstående punkthus med utadvendt virksomhet langs alle de fire gulvflatene. Den lyse og luftige resepsjonen til Bane Nor-bygget peker egentlig nese til gata, og i de to oppførte byggene er det kun en kaffebar – som dessverre ikke har adgang fra gateplan. Du må opp trappa til den semiprivatiserte plassen mellom byggene, og dette skaper usikkerhet. Er det en kaffebar for alle eller kun de ansatte? De to byggene som er under oppføring har lave førstetasjer – normalt ikke bra fordi det vanskeliggjør aktive fasader, og ser ut som en-bruker kontorbygg ingen lenger etterspør. Det positive er at det kun planlegges kun 25 parkeringsplasser for bil til 1200 ansatte.

Oslo er en liten storby. Fordelen med det er åpenbar. Straks man aner tendenser til nedslitte områder, monteres heisekranene og gravemaskinene rigges av offensive utviklere. Samtidig sørger en kritisk offentlighet for at prosjektene ikke bærer galt avsted. Det er på tid at beboerne på Grønland og Gamlebyen tar til gatene og lar sin røst høre. Planene for nok et anonymt kontorbygg på den gamle busstomta i Schweigaards gt. bør ikke la seg realisere uten motstand.

-Hva gjør du her, spurte en svettende gammal kompis meg overrasket da han løp forbi meg i Nydalen. – Jeg jobber i MAD Tower rett der borte, sa jeg lettere irritert, og pekte på høyhuskonglomeratet som forbilledlig binder sammen bygg fra flere epoker. Irritert fordi så mange av mine venner lurer på hvorfor jeg sitter så langt unna byen. Her er grunnen:

I tre måneder av mitt liv har jeg campert hos Avantor i høybygget ved Akerselva. Egentlig skulle jeg sitte der en måned, men jeg er blitt så fascinert av området at jeg foreløpig har oppgitt ideen om å være digital nomade. Her sitter jeg da sammen med Oslopiken Jorun, joviale Geir og dansekongen Christian i Forvaltningsavdelingen, og med Moss og Drøbak bak meg. Ikke minst Moss er berømt fordi han på et julebord klarte å ta selveste bamsen og kranglefanten i Avantor i håndbak. Forvaltningsavdelingen er ledet av myndige Roy i hjørnet og håndterer kunder, organiserer gutta på gølvet og i det hele sørger for at Nydalen går på skinner. I Nydalen er det flere søppelkasser enn rotter, og mange av dem bærer navnet til Avantor, så det ikke skal herske tvil om hvilken hannbikkje som regjerer i området. Det er så gullende reint i Nydalen at selv duene har med seg poopoo-pose som de kaster i søplekassene etter å ha gjort sitt fornødne.

Nydalen er en skjult perle som binder øst og vest sammen. Akkurat her er Akerselva elva som byen deler, og ikke elva som deler byen. Det vakre vannbyrommet går helt ned til Akerselva og den strie strømmen er temmet, slik at både barn og unge kan tre ned i elva uten at foreldrene sitter med hjertet i halsen. Hvorfor er Nydalen foreløpig en skjult perle? Det er minst tre grunner til det. Nydalen ligger isolert til, med ringveien i nord og småhusbebyggelse i vest. I sør er det akkurat for langt til Vulkan og Løkka, og i øst stanger området foreløpig i det horrible Storo-senteret med sin kaotiske trafikksituasjon. Nydalens historie som industriområde innbyr ikke til at folk besøker området. Den første transformasjonen på 90- og 00-tallet hjalp heller ikke. Anonyme næringsbygg omringet av altfor generøse mengder med gateparkeringsplasser innbyr heller ikke til et yrende folkeliv.

Men det jeg kan kalle Nydalen 3.0 tar nå form. Kristin Jarmund har redesigna Torvbygget som nå henvender seg direkte til vannrommet. T-banen har fått en ny oppgang inne i selve torgbygget. MAD har tegnet tre næringsbygg på rekke der gateparkeringen er fjernet helt, og der Elkjøp flytta inn i sitt nye hovedkvarter nå i sommer. Fra vinduet der jeg sitter var jeg vitne til hvordan hele taket ble gressbelagt på en regnfull dag. Parken på vestsiden oppgraderes i disse dager, og allerede nå har løpestripa som er lagt ved siden av gangveien blitt en hit. Å sitte på en av benkene og se slitne joggere komme dit og forvandles til rake rygger som med ett føler seg som kenyanere, er verdt en tur til Nydalen alene. Fiskeinteresserte har fått sitt nye eldorado og tumleplass i fiskebutikken Angler, og barnevognene lines opp selv på søndager hos Godt Brød- som holder til på hjørnet av MAD Tower. “Fangene på Fortet”-konseptet holder også til i samme bygget, og tiltrekker seg nær 100 000 Oslofolk i året som skal løse gåter og fysiske utfordringer. Selv har jeg et ambivalent forhold til Fangene på Fortet. Første gang jeg var her fikk jeg laget mitt til å kalle seg “Oslos stolthet”. Vi endte sist, og jeg ødela favorittbuksa mi som var den eneste det var så mye stretch i at den både håndterer mine smale lår og begynnende ølmage. Normalt må jeg velge mellom vide posebukser eller åpen knapp i linningen.

Men det stopper ikke her. På Oslo Urban Arena lanserte Avantor sitt nye Snøhetta-tegnede miljøbygg som endelig skal jage de sistebilene bort fra Gullhaug Torg. Det begynner å bli vel lenge siden Kristin Jarmunds smale høyhus på samme sted ble klappet igjennom i bystyret, men skrinlagt pga manglende økonomisk bærekraft. Snøhettabygget er trolig verdens mest avanserte low-tech-bygg der all ventilasjon skal skje naturlig uten bruk av aircondition. Det har skapt mye hodebry sa arkitekten på Oslo Urban Arena fordi  “nordmenn er mer redd for trekk enn terrorisme”. Et steinkast unna skal også det ikoniske lave teglbygget som huset Fiskars bli et onfill-prosjekt der det også skal være et tilnærmet tropisk klima inne selv om vinteren.

Hvis nå flere av mine venner fremdeles ikke skjønner hvorfor jeg sitter i Nydalen etter å ha lest dette blogginnlegget, så er det bare å anføre to ting. Enten har jeg vært uklar i min hyllest til Nydalen, eller så er dere tjukke i huet. Hva er most likely?

 

Oslo Høyre har hentet fram det tyngste skytset når de skal beskyte min påstand om at Fabian Stang var uredelig i sitt innlegg “Hva skjedde med Oslo-gleden”. Men Eirik Lae Solberg og Bård Folke Fredriksen er verken elegante eller treffsikre, selv om de framstår som skoleflinke partipolitikere. Den grøfta vil ikke jeg ned i.

Så la oss løfte blikket. Etter å ha styrt byen siden 1996 betrakter Oslo Høyre byen vår som sin private eiendom. Det er hovedforklaringen til at Høyre tapte forrige kommunevalg. Alt de kjørte på var motstanden mot eiendomsskatten og Fabian-effekten. Høyre glemte helt å gi næring til sitt eget politiske verksted. Derfor tapte de fortjent. Oslo tjener også på at det finnes to styringsdyktige alternativer som ligger tett opp til hverandre, og bytter på å dra. Det var bl.a slik vi fikk OBOS i mellomkrigstiden, et godt kompromiss mellom Ap som ville ha kommunal boligbygging, og Høyre som ville sette alt til det private.

ill. Oslo Høyre trives dårlig i opposisjon eller det som gjerne kalles dødens dal.

Fabian Stang er uredelig når han forsøker å høste politisk gevinst på saker det er bred enighet om i Oslo, bare fordi det er murring blant deler av befolkningen. De overordnede målsettingene som bilfritt byliv og fortetting på knutepunkter, er det bred konsensus om i bystyret, og er den veien de fleste byer verden over nå går.Og foreløpig er det ikke bygd en eneste bolig på Nedre Grefsen (som ligger i kommuneplanen Bård Folke Fredriksen er ansvarlig for), Smestad eller Montebello eller de andre områdene der striden er størst. Det er langt fra sikkert at det blir gjort det heller. Høyre bør derfor hjelpe AP til å utforme sakene så smidig at de blir faktisk politikk. Nedre Grefsen og Smestad kan gjerne forbli underutviklet, men da må det bygges høyere og tettere andre steder. La oss få en konstruktiv tautrekking om hvor vi kan bygge nye boliger, og ikke sutring om at Oslofolk var gladere før.

Når det gjelder synes på privatisering, er det tilsynelatende en ideologisk forskjell på sittende byråd og Høyre. Jeg sier tilsynelatende fordi det var Gerhardsen-byrådet som innførte bred konkurranseutsetting på 90-tallet. Etter så mange år i dødens dal har Ap fremdeles en uferdig styringsretorikk. Men selv på dette punktet kan AP og Høyre jobbe sammen slik at sentrum styrkes og fløypartienes innflytelse minimeres. Min påstand er at Oslofolk flest er mest opptatt av retten til barnehageplass, framfor hvem som bygger og driver barnehagene.

Høyre lider tydeligvis av korttidshukommelse. Hva skjedde da høyhusrekken Barcode skulle bli bygget tidlig på 2000-tallet? 32000 innbyggere underskrev protestskriv. Protestene på Nedre Grefsen er krusninger i forhold til klimaet som hersket da. Dengang tok Rune Gerhardsen en Fabian og ville ha omkamp. Daværende byrådsleder Erling Lae (H) tok en liten timeout, laget allianse med SV, og kjørte saken gjennom. Heldigvis vil de fleste si i dag. Politikk er å ville, og i en ekstrem vekstby som Oslo må det gode, men omfattende grep til. Jeg er redd dagens Oslo Høyre helt mangler det politiske motet som må til for å bygge en by.

I et mye delt innlegg i dag spør Fabian Stang om hva som skjedde med Oslo-gleden. Han anfører tre hovedpunkter til hvorfor Oslo-folk nå er sinte, og ikke bare politisk engasjerte; byrådet har utpekt bilen som fiende, de er ideologiske motstandere av privatisering, samt plager folk ved å bygge blokker i hagene deres. På det siste punktet er han direkte uredelig, siden kommuneplanen som la denne strategien ble utarbeidet og stolt lagt fram av Høyrebyrådet.

ill. Er dette Fabian Stang? Uansett er denne værhanen å få hos Hegdehaugens Fargehandel.

Har byrådet utpekt bilen som hovedfiende? Både ja og nei. Retorikken til De Grønne har vært mer fanatisk enn pragmatisk. Og prosessen har vært utrolig klønete. Men etter mye støy har prestisjeprosjektet kokt ned til at byrådet peker ut en håndfull pilotgater, som skal testes ut og evalueres før ev. hele sentrum skal bli bilfritt. Det må alle Osloborgere heie på. For ideen om bilfritt sentrum er jo ikke en ny oppfinnelse. Da Merete Agerbak Jensen (H) var byråd drømte hun også om dette. Fabian burde altså stille seg bak ideen om bilfri by, framfor å piske i opprørt hav med retorikken til en bilelskende Frp´er.

Kriger byrådet mot private eiere? Hvis vi kun hører på retorikken til Bjørnar Moxness`så ja. Men la oss heller se pragmatisk på dette. Det viktigste er ikke hvem som bygger eller drifter barnehager (eller sykehjem for den saks skyld), men at kommunen etablerer de plassene som er nødvendig for å oppfylle retten til barnehageplass. Det rødgrønne byrådet i Oslo har som mål om å etablere 3.000 flere barnehageplasser innen 2019. Det er tre ganger flere plasser enn det borgerlige byrådet etablerte. Hvis Oslo kommune derimot ikke klarer det, må de slippe til private. Null stress. Jeg tror de færeste Oslofolk vil hevde at det er moralsk forkastelig å tjene penger på barnehagedrift slik som Rødt anfører. De viktigste kriteriene ligger jo et annet sted enn hvem som driver, og går på det pedagogiske tilbudet, bemanningssituasjonen etc.

På Fabian Stangs siste punkt blir jeg kun trist. Det er ikke det sittende byrådet som har bestemt seg for å plage folk i småhusområder ved å bygge blokker der, men hele bystyret under Høyrebyrådets regime. Den store anføreren for å lose den nye kommuneplanen igjennom var byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen (H). Og det er her fortettingsstrategien blir knesatt. At AP-byrådet har lett etter nye knutepunkt som ledd i revidering av kommuneplanens samfunnsdel, endrer ikke dette. Oslo har et voldsomt etterslep på boligbygging og det har medført spinnville priser som presser mange ut av Oslo. Hadde Stang vært mer politiker og mindre gallionsfigur hadde han erkjent at ingen politikere frivillig vil plage noen, men at Oslos sammenhengende befolkningsvekst siden 1984 skaper utfordringer som må løses.

Det er på sin plass å si at Oslo Høyre foreløpig har vært like ubrukelige i opposisjon som det Arbeiderpartiet har vært i alle år. De store grepene i Oslo må H og AP stå sammen om. Som bygging av T-banen på 60-tallet og utover. Hvis Fabian Stangs innlegg skal slå an tonen foran kommunevalget om to år, vinner verken Høyre eller Oslo.           

 

Rett før sommeren tok dem, banket bystyret igjennom 900 boliger i området kalt Frysjaparken. Det er faktisk 77 flere boliger enn det jeg mente var perfekt i mitt svogervitenskaplige regnestykke utført i et tidligere blogginnlegg. Nå skal ikke jeg påta meg (hele) æren for at bystyret overkjørte PBE som kun ville ha 650 boliger der, men er såre fornøyd med vedtaket. Det eneste byrådet har fjernet er ca 50 leiligheter gjennom å bruke ostehøvel på byggene i ytterkant. Når utnyttelsen ble så høy er det desto viktigere å sørge for at de fleste nye reisene IKKE tas med bil. I sakspapirene var byrådet åpne om det motsatte. «Det er grunnlag for å tro at en stor del av trafikkreisene (…) vil måtte foretas med bil», står det. Det er ikke akseptabelt.

Ill. A-lab. de 900 boligene kommer innenfor den røde streken i midten.

Byråd for byutvikling – Hanna E. Marcussen – sa under debatten at busskapasiteten kan økes når innbyggerantallet økes betraktelig. Busslinje 54 til Aker Brygge og 22/25 til Majorstua har holdeplass rett ved Frysjaparkens sør- og nordside. Men som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg “for en som betrakter buss som tarmrister og ikke framkomstmiddel”, skal ikke det vektlegges i noen særlig grad.

Redningen er Kjelsåsbanen. Fra den nordligste enden av Frysjaparken til Kjelsås stasjon er det 510 meter i gangavstand. Med min raske gåforttiljobb-gange tok det 5,14 til Kjelsås stasjon og 5.10 fra Kjelsås stasjon da jeg hadde befaring i området. MEN, det er stort MEN her. Kjelsås stasjon har kun 9 avganger mellom 06.00 og 10.00 på morgenen. NSB Gjøvikbanen (eget selskap) sier de vil øke frekvensen hvis befolkningsgrunnlaget øker, og det bygges tettere rundt togstasjonene. Her må noen snakke sammen. Gjøvikbanen er en dårlig utnyttet ressurs, men det tar ikke mange minuttene til Grefsen stasjon som er overgang til T-banen ved Storo, eller inn til byen.

I forslaget til revidering av samfunnsdelen i Kommuneplanen blir det slått fast at Oslo skal bli nullutslippsby. Det er et hårete mål som krever at nye boligområder kobles på kollektivnettet. Riktignok har mange ingen problemer med å ta buss, men det er Kjelsås stasjon som er navlestrengen fra Frysjaparken til kollektivnettet. Blir ikke frekvensen på Kjelsås stasjon skrudd betraktelig opp vil bilbruken i Oslo øke. Da er ikke visjonen om å bli nullutslippsby verdt mer enn reservedasspapir på hytta´s utedo.

 

Høringsfristen til revidering av samfunnsdelen i den nye Kommuneplanen går ut 30.6. Her er min høringsuttalelse:

Hovegrepene i kommuneplanen er gode. 1. Byen skal vokse innenfra og ut. 2. Oslo skal bli en nullutslippsby. 3. Gange, sykling og klimavennlig kollektivtransport skal være det naturlige førstevalget for Oslos befolkning. 4. En klimavennlig og arealeffektiv byutvikling må planlegges i lys av kollektivtransportsystemet. 5. Utvikling og bymessig fortetning skal primært skje i områder med god kollektivdekning. 6. For å bevare byens mangfold må enkelte områder for en sterkere bymessig fortetning, samtidig som andre særpregede områder bevares.

Foto: KRISTIN TUFTE HAGA

De overordnede målene for byutviklingen er hellig, men vi må ha et pragmatisk forhold til midlene. Det viktigste er at Oslo ikke mister farten i boligbyggingen. Oslo har vokst sammenhengende siden 1984, og selv om veksten de siste to årene har avtatt, øker etterslepet for hvert år. Oslo vokste med i overkant av 2000 personer i første kvartal 2017, og med gjennomsnittlig 1,91 personer per bolig tilsvarer det ferdigstillelse av i underkant 4000 boliger i år. Hvis Oslo ikke klarer det, blir ulikhetene forsterket i boligmarkedet.

I Kommuneplanen av 2015 identifiserte Plan- og bygningsetaten områder som kan få minst 120 000 nye boliger. Antall boliger i de konfliktfylte områdene, så som Nedre Grefsen og Smestad, utgjør rundt regnet kun 3 % av dette. Men det blir helt feil som Pia Farstad von Hall (H) og Espen Ophaug (V) nylig gjorde. Å avvikle utbygging av knutepunktene på Nedre Grefsen og Smestad uten å ha en alternativ plan for å bygge disse boligene. Høyre framstår som et værhaneparti som ikke tør å gå mot sine egne velgere i sine kjerneområder på vestkanten. Det eneste riktige alternativet er å finne rom for boligene andre steder i byen. Selv om prinsippet om bymessig fortetting langs kollektivknutepunktene er et riktig grep, bør det tillates for høyere utnyttelse på enkelte kollektivknutepunkter enn andre. Ikke minst i områder som allerede har vært gjennom en tyngre transformasjon. De eventuelle boligene man mister ved og ikke bygge i allerede godt eksisterende boligmiljøer, kan enkelt ”vinnes” tilbake ved å tillate flere boliger i allerede bymessige områder. Oslo vil fremdeles ha lav tetthet i europeisk sammenheng, og dette grepet vil sikre at Oslo kan bli en nullutslippsby.

Generelt legger kommuneplanen om til en områdeutnyttelse på 125% i kollektivknutepunkter og områder i tilknytning til indre by. Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å konkretisere et slikt tall, da det gjerne vil bli oppfattet som et ”øvre tak” i neste runde. Da vil debatten handle mer om prosenter i stedet for et planforslags reelle kvaliteter. Det er fullt mulig å oppnå de ønskede kvaliteter på en utbygging selv om vi får en områdeutnyttelse som er høyere enn 125%. Vanlige folk lever i all hovedsak sine liv på gateplan. Behandling av utbyggingsforslag bør derfor fokusere på at byggene holder høy kvalitet, og at områdene der byggene møter bakken, får de ønskede kvaliteter. Både når det gjelder høy kvalitet på uteområdene, samt attraktive og utadrettede førsteetasjer i byggene.

Byrådet har tatt viktige og riktige grep ved den nåværende revisjonen av eksisterende kommuneplan. Målene i samfunnsdelen av kommuneplanen er tydeliggjort, og byens befolkning er invitert til medvirkning. Men medvirkning blir skinninvolvering når konklusjonene for byutviklingen blir satt før medvirkning igangsettes. Da blir medvirkning bare et skuespill der deltakerne får den eneste rollen som er ledig: Rollen som bremsekloss. Derfor bør byrådet ta en ”time-out” i konfliktfylte områder, og samtidig øke utnyttelsesgraden i allerede velfungerende transformasjonsområder som har vært utsatt for en god bymessig fortetting.

Da slår vi en haug med fluer i et smekk. Det høye nivået på boligbygging opprettholdes. Byrådet viser at de tar medvirkning på alvor. Det blir mye vanskeligere å bedrive obstruksjon neste gang kommuneplanen skal rulleres. Plan- og bygningsetatens rigide prosentregning tvinges til å bli mer kvalitativ og fleksibel. OsvOsv.