October 25, 2015October 25, 2015 by Erling

6 grunner til at bilfritt sentrum er en dårlig idé

Om hvorfor drømmen om et bilfritt sentrum er fryktelig naiv og fundamentalistisk, og hvorfor det å prioritere gående, syklende og kollektivreisende er en fantastisk idé.

Vi har fått et nytt byråd som må trenes opp til å tenke som urbanister. Urbanister håndterer kompleksitet og mangfold gjennom å prioritere knallhardt, mens fundamentalister reduserer mangfoldet ved å forby ting de ikke liker. For fundamentalistene er bilkjøring sidestilt med det å røyke. De hevder at å bruke bil i sentrum om noen år vil bli like rart som å røyke inne på utesteder etter røykeloven kom. Selv om mange av dem bor så avsidesliggende til i naturen at de må ha SUV´er for å komme seg fram.

Her følger 6 grunner til at bilfritt sentrum i Oslo er en dårlig idé:

For det første. Et bilfritt sentrum innenfor Ring 1 utgjør ca 2.5 km2. Ingen andre europeiske byer har større sammenhengende bilfrie områder i nærheten av dette. De aller fleste eksemplene som Aftenposten – kampanjeavis for et bilfritt sentrum – trekker fram, er ikke stort mer enn vellykkede gågater som jo alle må heie på. Å gjøre større deler av sentrum bilfritt er noe helt annet enn å forby bilen innenfor Ring 1, og antageligvis smart.

For det andre. Langt de fleste byene som har innført bilfrie soner i sentrum er rundt de historiske gamlebyene, f.eks. i Munchen, Venezia, Brüssel. Oslo har ingen gamleby hvor turistene vrimler. Sentrumsområdene innenfor Ring 1 består av mange og tildels totalt forskjellige soner. Vi har turistfella rundt Spikersuppa, vår uelskede gamleby i Kvadraturen som sliter, utelivsparadiset rundt Youngstorget, og Bjørvika. Hver og en av disse må tilnærmes på ulike måter og trenger forskjellige tiltak. Å skjære alle områdene innenfor Ring 1 under en bilfri kam, kan fort virke mot sin hensikt.

For det tredje. En levende by og et levende sentrum forutsetter at vi kan håndtere multi-modalitet. Da Vancouvers ex-byplansjef Brent Toderiane viste fram sine slides om hvordan de gjør det i Vancouver under Oslo Urban Arena, var han påpasselig med å si at det ikke var “anti-car message” han sendte ut, men at gående og syklende har førsteprioritet når de planlegger infrastruktur og transport. Da ble det også plass til de som av en eller annen grunn måtte bruke bilen, fordi bilkøene var borte. Det er jo de ørkesløse bilkøene vi vil til livs, ikke bilen som framkomstmiddel. På La Rambla i Barcelona som flesteparten av Oslos innbyggere har gått begeistret langs, har de gjort fotgjengerne til konger. PÅ den svære boulevarden går fotgjengerne på den brede plassen i midten, mens bilene har fått en trang fil på hver side.

For det fjerde. Ingen av de byene som Aftenposten har snakket med kan vise til at den totale biltrafikken i byregionen blir mindre. Områdetiltak av denne typen måler som regel kun endringene innenfor det aktuelle området, men sier lite eller ingenting om hva som skjer med områdene rundt. Den funksjonelle Osloregionen er på rundt to millioner mennesker og kun et mindretall bor slik til at de kan reise kollektivt hele veien til sentrum. F.eks. Stavanger har jo løst dette veldig enkelt ved at de har gigantiske parkeringshus under det historiske sentrum. Men langt de fleste i Stavanger bruker bilen inn til parkeringshusene. Hvis det er slik at det turistvennlige og bilfrie sentrum bare fører til at den totale biltrafikken øker fordi den nødvendige handelen nå gjøres med bil til kjøpesentra i sentrums periferi, går vinninga opp i spinninga.

For det femte. Den kanskje viktigste enkeltkomponenten bak et levende sentrum er attraktive tilbud i førsteetasjene. Handelsstanden må bokstavelig talt settes i sentrum. Å innføre bilfritt sentrum før neste kommunevalg er slagordpreget og mediavennlig, men livsfarlig hvis ikke handelen er rigga for endringene som kommer. Den nye bylivsundersøkelsen i Oslo viser at folk legger igjen mye penger selv om de ikke har bil. Byene i Norge har i mange år opplevd handelslekkasje til de omkringliggende kjøpesentraene. Å fjerne muligheten for å bruke bil vil garantert ramme butikker med større produkter, type butikkene i det som en gang var den stolte Møbelgata (Møllergata), men kan tilsvarende føre til oppblomstring av serveringssteder og kaffebarer, og mindre detaljhandel. Men bare tanken på at det blir enda flere souvenirbutikker som selger troll, vikinghjelmer og elgmotiver gjør at jeg grøsser.

For det sjette. Folk drar ikke til sentrum for å se på hverandre og beundre detaljer i fasadene. Å skape aktiviteter i sentrum som jo er målet til et bilfritt sentrum – kan utmerket godt gjøres uten at biltrafikken må lide. Her er ikke minst kommunenes mistro til temporære aktiviteter mest skadelidende. Hvorfor er det ikke minst et eneste arrangement hver eneste dag på f.eks. Eidsvolls plass, Spikersuppa, Youngstorget? Å aktivere de allerede eksisterende bilfrie byrommene gjør at folket fortrenger bilene. Dessverre er ikke nordmannen helt skrudd sammen på en måte som gjør at de automatisk søker mot sentrum og andre mennesker i sin fritid. Det sosiale genet må utvikles først gjennom temporære aktiviteter, og her må kommunen tilrettelegge på en langt mindre rigid og proaktiv måte.

Nå er en gang vedtaket om bilfritt sentrum før 2019 kjørt inn i byrådserklæringen til Ap, MDG og SV. Men her må den pragmatiske urbanismen råde. Ikke minst med tanke på at konsekvensene er så store. Som byråd Pluschke i Nürnberg advarer mot: “-Det verste som kan skje er at folk dropper å dra til sentrum”. En pragmatisk tilnærming til bilfritt sentrum må skje trinnvis og unntakene må bli mange. Taxiene må sidestilles med bussene og kunne kjøre relativt fritt. I Nürnberg får også alle sentrumsbeboerne bruke bil til og fra hjemmet. Tiltakene bør også innføres trinnvis og ikke over natten. Man kan gradvis fjerne gateparkering, noen gater kan stenges, rushtidsbetaling kan testes ut. Det viktigste er å ha stålkontroll på prioriteringen av gående, syklende og kollektivreisende på bekostning av bilen. Da får vi mindre biler i sentrum og mer liv.

October 18, 2015October 18, 2015 by Erling

Stavangers framtid ligger i Øst

Stavanger er for besøkende gjerne hvitveistepper av eneboliger, endeløse bilkøer til og fra oljebedriftene i Forus Næringspark, og det knirkete sentrum rundt Vågen. Men øst i Stavanger har et område på 600 hektar begynt å reise seg, og er kanskje Norges mest spennende byutviklingsprosjekt for tiden.

ill. Bybrua helt til høyre, Tou Scene sentralt plassert i midten, Norwegian Wood/Innovation Dock til venstre for Tou Scene, og høyhusene til Selvaag Bolig enda lenger til venstre i bildet.

I begynnelsen var Tou Scene. Inn i den gamle bryggeriet flytta det uavhengige kulturlivet rundt årtusenskiftet og begynte sin kronglete vei mot suksess. Første gang primus motor Nils Henrik Aasheim inviterte meg til å holde foredrag var økonomien allerede skral, en av hovedårsakene som ble angitt var at Tou Scene lå for perifert i forhold til de vanlige befolkningsstrømmene. Nå er Tou Scene hele stavangers kulturhus og fungerer som hjertet i den nye bydelen, og pumper liv ut i de næromkringliggende områdene.

ill. TOU Scene fra dengang de var ensomme

Rundt Tou Scene er Aslaug Tveits rike. I og rundt det gamle industriområdet der kun de døde sardinene kunne trives reiser dronninga av Stavanger Øst en avansert bydel med sirkulærøkonomi, kreative hubs, urbant landbruk, og byfester. Aslaug er daglig leder i Urban Sjøfront AS som er et privat non-profit aksjeselskap eid av 22 grunneiere/aktører i Stavanger Øst. Selskapet er et kollektivt samarbeid, ut fra en målsetning om å utvikle området mer helhetlig enn det som hadde blitt situasjonen dersom hver enkelt grunneier skulle utvikle sin eiendom isolert. Som utdannet urban designer fra Aalborg – urbanisme med prosjektutdanning – har hun satt i gang et fyrverkeri av temporære prosjekter i og utenfor de store industrihallene. Med budsjetter ned mot 15000,- lager hun spiselige byfester for over 10 000 Stavangerfolk som oppdager byen sin på ny. Dette burde være ABC for utviklere. Før man bygger på sine tildelte kvadratmetre bør befolkningen inviteres inn i hele bydelen, og slik øke omdømmet og i siste instans få flere kroner for sine tomter.

Ill. Snapshot fra Mathallen

Ta noen eksempler. Lengst vest i Stavanger Øst er det en Kafe og byttebu der folk i området kan levere ting de ikke lenger bruker og ta med seg ting de har bruk for. Dette fungerer også som møtested for de mindre bemidlede i området. Ikke langt unna er Skasei Storsture og Combuchabar (te for økologifreaksen) som både låner og bytter ikke minst møbler med byttebua, og er en temporær lavterskel-storstue som blander lokalbefolkningen med den kreative klassen. For ytterligere å understreke den sirkulære økonomien får også Skasei matvarer fra den nylig åpnede Mathallen lenger øst. Ingenting går til spille, og ut av matvarene lages det bakteriekulturer som er så potente at noen shots er nok til å holde deg gående hele dagen.

ill. Skasei Storstue og Combuchabar. Fedrene kan ta seg en biljard mens barna leker.

Å transformere gamle industriområder tar tid. Derfor er det særdeles viktige å fokusere på temporære prosjekter, men også samtidig øke lesbarheten av området og ruste opp de offentlige områdene rundt hallene. Folk tiltrekker seg folk. Det prisbelønte Prosjektet Kulturaksen Øst i regi av Stavanger kommune tar sikte på å skape et sammenhengende belte av uteområder som er rustet opp. Hver av plassene er gjenkjennbare ved at det er påmalt mønstre inspirert av fingeravtrykk i bygulvene.

ill. Fest og walk in-kino ved Badedammen i går. Bybroa i bakgrunnen. Takk til Aslaug Tveit for bilde.

Med inntog av den kreative klassen kommer også innovativ arkitektur. Norweigan Wood-prosjektet ned mot fjorden ved siden av Tou Scene er et slikt område. Her har også Innovation Dock for Stavangers start up-scene etablert seg. Innovation Dock er et 1300 m2 co-working space som spyr ut nye arbeidsplasser, og er tett integrert med de mange leilighetene som er under oppføring/innflytting i disse dager.

ill. Innovation Dock plassert hovedsaklig i førsteetasjene i Norwegian Wood-byggene.

Det er kanskje ikke rart at Selvaag Boligs ragende plussboliger på Lervig Brygge, lengst øst i Stavanger Øst, er blitt så populære. Her kan de både se solnedgangen og soloppgangen for Stavanger Øst på nært hold. En perfekt kombo.

October 13, 2015October 14, 2015 by Erling

Mellom himmel og HRS

Ja Rita, da var det endelig oss i ringen. Beklager at du måtte vente, men jeg måtte håndtere en liten, snodig figur i sølvdress og dialekt som ubedt tvang seg inn i ringen.

ill. Meg til høyre i ringen

For det første. Jeg er superfornøyd med svaret ditt. Du slår fast svart på hvitt at Human Rights Service ikke driver med forskning: “HRS er ikke et forskningsinstitutt, følgelig skriver vi heller ikke forskningsrapporter.” For deg er det helt sikkert å slå inn åpne dører, men for mange er det faktisk en aha-opplevelse. Det betyr at det dere skriver er basert i en ideologisk overbevisning, og at deres rapporter primært går ut på å finne belegg for deres verdistandpunkter. Når dere i konklusjonen på “rapporten” deres tar til ordet for full innvandringsstopp i Oslo de neste ti årene har dere selv plassert dere ytterst til høyre på den politiske skalaen. Oppsummert: HRS er en ideologisk basert tankesmie langt ute på høyrefløyen som skal servere argumenter mot innvandring. Er vi enige så langt?

For det andre. Selv om man ikke er et forskningsinstitutt og ikke framskaffer egne originale data, forplikter man seg til å opptre redelig når dere trykker andre kilder til deres bryst. Jeg mener dere er grunnleggende uredelige i deres anvendelse av både Robert Putnam og Jaap Jonkers. Dere tar Putnam som bevis for at det er grenser for mangfold og at like barn leker best. Han har jo jobbet med sosial kapital i en årrekke, men helt grunnleggende for han er skillet mellom bonding og bridging. Bonding skjer mellom homogene sammensatte grupper, mens bridging må til for å få heterogene grupper til å – om ikke samhandle – så tolerere hverandre. Hans tese er at et samfunn må ha sterke communities, MEN det er for å kunne håndtere bridging i den multietniske byen. Putnam er på ingen måte motstander av den multietniske byen slik som HRS er.

Ta Jaap Jonkers. Det er mange forskere på begge sider av Atlanterhavet som ser på nabolagseffekter og ev. konsekvenser av en sterk etnisk konsentrasjon. Jonkers har i en rekke artikler anvendt Putnam på nabolag i Nederland. Men paradoksalt nok er mange av forskerne som er kritisk til etnisk heterogene nabolag, tilhengere av enklaver. Altså det motsatte av hva HRS står for. I USA har kritikken at mixed use-bydeler utgangspunkt i en kritikk av statlig initierte programmer som Move To Opportunities (MTO) som tar familier ut av ghettoen og ut i suburbia. Her er det en rik forskning som både er for, men også mot dette programmet. Enklaver av etnisk homogene grupper fungerer som en trygg base for nyankomne, enten det er flyktninger, innflyttere eller arbeidsinnvandrere. Selvfølgelig er det også her en balansegang. Enklaver kan fort bli lukkede og aggressive mot omverdenen. Tilsvarende er kritikken som Jonkers anfører mot etnisk heterogene nabolag ikke rettet mot innvandring, men myndighetenes forsøk på å presse heterogenitet på innbyggerne i en bydel: “Another interesting conclusion from our analysis is that policies aiming at promoting ethnically diverse neighbourhoods in order to promote ethnic integration at the societal level might have an unintended inverse effect of decreasing individual trust in these neighbourhoods” ( Dronkers, Japp & Lancee, Bram 2008, s.10). Også her er konteksten totalt forskjellig fra det HRS presenterer. Når HRS sier at det er grenser for mangfold rapper de altså deler av av to beslektede debatter som foregår i en helt annen kontekst, og kappet og kutter slik at det passer inn i deres verdisyn. Dette mener jeg er grunnleggende uredelig.

Da har jeg sagt mitt i denne runden. HRS er en ideologisk og verdibaseert tenktetank langt ute på høyre fløy som skal finne argumenter mot innvandring. Så lenge dere seiler under det flagget er det helt okai. Men selv om dere ikke er et forskningsinstitutt plikter dere å behandle dataene/kildene dere låner på en skikkelig og redelig måte.

October 12, 2015 by Erling

Roll over Rolness

Kjetil Rolness stiller seg i veien for min kritikk av en av “rapportene” til Human Rights Service. Galant, men ikke særlig smart. Til forskjell fra hjernen min som både er topptrimmet med tanke på nylig eksamen, og pløying av en rekke artikler om segregering, er den akademiringrustne Kjetil Rolness nærmest død i topplokket, og har knapt lest noe mer om innvandring enn rapportene til Human Rights Service. Hans lemfeldige omgang med forskerne Jonkers og Putnam som “rapporten” til Human Rights Service anvender, tyder på at han vet verken opp eller ned på hvem de er og hva de mener.

Først hans kommentar til min kommentar om datainnsamlingen til HRS: “HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass”.

Eh Rolness, jeg vet ikke helt hvor du fikk dine skolepapirer fra, men at det allerede finnes mange NOU`er om innvandring er vel strengt tatt ikke noen datainnsamling som HRS har utført? Derimot er det å lese seg opp på feltet naturlig før man lager forskningsspørsmål og samler inn sine egne data. Du befinner deg på trinn 1. Altså bør du lese deg opp på feltet før du mener noe mer om innvandring. HRS har lest seg opp på feltet, men hopper så elegant over sine egne originale bidrag, og går rett på cut and paste av andres dokumenter og foretar sinnssyke koblinger mellom disse og kaller det rapport. “Rapport” vel og merke.

ill. Rolness brisker seg med lånte fjær.

Så til Rolness` sin konklusjonen i blogginnlegget: “Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosenlund alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk”. Da bortsett fra at vi snakker om Rosengård i Malmø, er jo Rolness helt enig med meg: Konklusjonen til rapporten holder ikke mål. Det er ingen samsvar mellom konklusjonen og det som blir sagt i “rapporten”. Og jeg som trodde at hele vitsen med en rapport – vitenskaplig eller ikke – skulle oppsummeres i en konklusjon nærmest som summary for policy makers. Hvis konklusjonen er verdiløs er rapporten verdiløs. Men ikke for Rolness som i sin barnlige uvitenhet finner noen tekstutdrag fra andre publikasjoner som han finner tankevekkende. Jeg kan heller gi deg noen pensumartikler Rolness.

Rolness´s bloggpost er jo egentlig en utlegning av mine gode og faglig funderte poenger, og så henger han på sine billige svar, som tross alt skinner bittelitt fordi de låner stjerneglansen av mine argumenter. Men framfor å gi han mulighet til å ta sin sedvanlige cut and paste, skal jeg fokuserer på hva kjernen av min kritikk er angående “rapporten” til HRS . Og som jeg vet verken Rolness eller Rita Karlsen noen gang klarer å svare på. De har verken intellektuell kapasitet, eller interesse av å finne det ut.

De støtter seg på “visualiseringstesen” som sier at “ingen ild uten røyk” i betydning: det må nødvendigvis oppstå mye faenskap når det blir flere minoriteter i Oslo, og som i tillegg har den frekkhet at de klumper seg sammen på små områder i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Og som gjør at om kort tid har vi malmøske tilstander i Oslo. Vel det er gjort veldig mye forskning på akkurat dette temaet som kalles nabolagseffekter. Den store amerikanske autoriteten på akkurat dette feltet heter George Galster. Han identifiserer ikke mindre enn 15 mekanismer som er verdt å undersøke i fattige og etnisk sammensatte nabolag, og som kan være kausalt betinget. Har du lettere å droppe ut av skolen hvis du bor i et fattig område? Har du større risko for å utvikle kriminell adferd? Begynne med narkotika? Forskning på at du med nødvendighet må utvikle shariasympatier bare fordi du bor sammen med andre minoriteter har dog ingen forskere til nå sett nødvendigheten av å forske på.

Professor Terje Wessel ved UiO har sett på forskning av nabolagseffekter i Oslo, og riktignok avfeier han dem ikke som uinteressante som mange andre europeiske forskere gjør, men hvis du korrigerer for individet selv, familiesituasjon etc. er det ikke store utslag av nabolagseffekten igjen. Og for å si det med STORE BOKSTAVER slik at jeg er sikker på at Kjetil Rolness alias Hege Storhaug skjønner betydningen av det jeg skriver her. OSLO FÅR FLERE MINORITETER, MEN DET ER INGENTING VED UTVIKLINGEN AV BYDELENE I GRORUDDALEN OG SØNDRE NORDSTRAND SOM TILSIER AT VI FÅR TILSTANDER ALÀ ROSENGÅRD I MALMØ HER HJEMME.

Så en generell lystgassbetraktning til alle dere som går rundt i Oslos gater og er redd for alle minoritetene. Jeg vil anføre to poeng som Rolness og HRS har oversett i sin panikkangst. I økologien finnes det et begrep som heter “nature resilient”. Det betyr at når økosystemer blir utsatt for stress så dør de ikke, men takler det ved å finne et nytt likevektspunkt. Oslo kommer til å håndtere denne innvandringen helt suverent, men vi må finne et nytt likevektspunkt. Noen bydeler blir mangfoldige, og ikke norske, som HRS “rapporten” er livredd for. Og for det andre. Dessverre er det SSB sin feil. Ikke mange land i verden kaller personer som er født i et land for innvandrere. SSB gjør dessverre det. Men der Storhaug og Rolness ser 100 000 IS-sympatisører i Oslo, er langt de fleste av dem født her, og er akkurat som meg og deg. Inkl. Storhaug og Rolness. Oslofolk.

Oslos gullalder starter nå.

October 11, 2015October 11, 2015 by Erling

Hatet mot fornuften

Jeg har tatt Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.

Jeg skriver ”rapport” i anførselstegn fordi jeg sannelig ikke vet hvilken sjanger denne ”rapporten” befinner seg i. Hvem som har skrevet denne ”rapporten” vet vi ikke siden den ikke er signert. Etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor. Av frykt for å få dette makkverket knyttet til seg selv. Hadde det vært en anstendig forskningsrapport ville vi innledningvis bli møtt med forskningspørsmålene. Hvilke spørsmål er det ”rapporten” skal besvare? Interessante forskningsspørsmål som kan undersøke om det faktisk pågår segregering i Oslo er mange: Oppleves det som sosialt belastende å bo i Groruddalen? Blir muslimske minoriteter trakassert når det drar til sentrum som i Paris? Er det vanskeligere å få jobb hvis man kommer fra Holmlia? Opplever innbyggerne på Furuset frykt for å bevege seg i nærområdet? Osv.

En god konklusjon skal jo summere opp minst fire foregående trinn. Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn, og data skal behandles metodisk. I denne ”rapporten” er trinn 1, 2, 3,4 borte og alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø. : ”Med tanke på at Oslo nå faktisk ligger an til å få åtte områder i 2030 som befolkningsmessig kan minne om dagens Rosengård i Malmö, mener vi det burde vært en partipolitisk samling om å gi Oslo en innvandringsstopp det kommende tiåret”.

Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen. Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet. Det er litt vanskelig å ta HRS i tallfusking Kjetil Rolness når de eneste tallene som blir brakt til torgs er fra kommunen selv. Hvor er spørreundersøkelsene fra beboerne i de områder de mener snart er Rosengärd? Hvor er de kvalitative intervjuene med beboerne? Hvor er den komparative analysen mellom Rosengård og aktuelle norske bydeler? Eller er det slik at Rosengård og de norske bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand ikke deler noen likhetstegn utover at de har mange minoriteter? I Groruddalen og Søndre Nordstrand eier jo de fleste leilighetene sine selv i motsetning til i Sverige. Hva med arbeidsledigheten? I Oslo er arbeidsledigheten blant minoriteter noe over 7 prosent, og ingen studier i verden finner noen signifikans mellom innbyggernes mulighet til å lykkes i livet når de kommer fra nabolag med under 12% arbeidsledighet. Oslo har ingen fattige bydeler målt mot bydeler i enhver annen storby i verden.

Hvilket teoretisk landskap støtter ”rapporten” seg på? Det er vanskelig å få øye på da ”rapporten” mangler en referanseliste. Men siden forfatteren i hvert fall har lært seg å sette inn fotnoter kan teorigrunnlaget ekstraheres. HRS låner autoritet ikke minst fra den amerikanske statsviteren Robert Putnam, samt den britiske utviklingsøkonomen Paul Collier og den nederlandske sosiologen Jaap Dronker. Putnams originale tese er at multietniske samfunn fører til mindre tillit blant innbyggerne i et land. I det minste, og dette er viktig, ”in the short run”. Dronker anvender Putnams tese på nabolag i Nederland og finner samsvar med tesen. Dette er i og for seg en lite kontroversiell tese, og fortjener mer forskning. Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv. Men verken Putnam eller Jonker sier at dette er umulig, eller ikke ønskelig. De blir altså ikke fristet til å dra politiske implikasjoner. Det hadde tatt seg ut. Å ta til ordet for at USA som er befolket av immigranter skal stenge grensene ville vært selvmord. For alle oss bygeografer som har lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter, handler integrasjonspolitikk mer om hvordan få til ”social bridging” framfor å gjøre som HRS som hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best, derfor må vi ha innvandringsstopp.

Det mest graverende dog er at ”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe. ”Rapporten” setter opp høy andel innvandrere i en bydel som bevis for segregering. Segregering kan godt sjablonmessig stilles opp som en romlig separering av etnisiteter eller grupper, men graden av segregering går ikke på en romlig konsentrasjon av innvandrere, men hvor lukket overgangene mellom disse rommene er. Og hvor porøse eller stengte grensene oppfattes er alltid underlagt et maktforhold. Historisk har alltid segregering vært statsinitiert for å få kontroll over uønskede elementer. Slik bystatmyndighetene gjorde med jødene i middelalderens Venezia. Jødene fikk handle i byen, men måtte bo på en øy utenfor. Herav oppstår også den første bruken av ghetto-begrepet (av italiensk gettare). De ble videre merket. Jødiske menn fikk gul sirkel, og kvinnene måtte gå med gule skjerf. Mottrekket for de som blir utsatt for segregering og stimatisering er å lukke seg og dermed utvikle en diaspora. Utviklingen av diasporaer er historisk et defensivt mottrekk for alle som er utsatt for segregering. Og ikke motsatt slik HRS ser ut til å innbille seg.

HRS-”rapporten” tar sats i konklusjonen. ”Å ta sjansen på at Oslo skulle klare det ingen andre større byer i Europa har klart, nemlig å skape velfungerende byer med høy innvandrerdel, der innbyggerne samtidig samhandler bredt på tvers av nasjonalt og etnisk bakgrunn, fremstår som politisk rulett”. Det er dog et lite problem ”rapporten” overser. Ingenting av tall de presenterer underbygger denne konklusjonen. Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om. Da bortsett fra to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen. Men det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.

Av respekt for Kjetil Rolness skal jeg ikke ut fra denne ”rapporten” hoppe til en generell konklusjon om Human Right Service eller Hege Storhaug. Selv om ”rapporten” altfor mange ganger bryter ut i et forsvar for hva Hege Storhaug har sagt eller gjort, og hvor mange ”liker” hun og HRS´s artikler får på Facebook, eller hvor mange kommentarer de får i avisene. Men min gjennomgang forsvarer i hvertfall denne konklusjonen: Sett med akademiske forskningsbriller er denne ”rapporten” et makkverk.

Så koster jeg på meg et bittelite uakademisk etterord. Problemet med HRS er ikke Hege Storhaugs personlige agenda eller verdisyn. Det er at HRS får skattekroner for å publisere noe som faglig sett er helt bånn i bøtta, og totalt uegnet som faglig grunnlag for politikkutforming. Politikkutforming må skje på bakgrunn av at forskning kan påvise kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av minoriteter og uønsket samfunnsutvikling. Denne ”rapporten” påviser ingen kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av etniske minoriteter og en uønsket utvikling, og duger knapt som opptenningspapir. Til det er den for tilgriset av oppgulp.

Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud. Men sammenlignet med ghettoene i USA, latinamerikanske favelaer, parisiske banlieus eller svenske förorter er vi ikke i nærheten av å oppleve segregering. Men som alle andre multietniske storbyer er utfordringen for Oslo å danne det Richard Sennett kaller for ”a civic community among cultural others”. Eller sagt på god latin: A pluribus unum. En mangfoldig enhet. I dette arbeidet har HRS ingen ting å bidra med.

October 4, 2015 by Erling

Kulturhuset til Grand

Kulturhuset på Youngstorget har fått oppsigelsesbrev fra sjarmtrollet Thon. 1. mai er det kroken på døra for godt. Da kommer Thon med sine sedvanlige nitriste konsepter, og noe av sjela på Youngstorget dauer.

Det er fullt mulig å ta en Tronsmo. Lag protestaksjoner, FB-opprop, demonstrasjoner, lobbyaksjoner mot politikere, sinte lesebrev osv. Kulturhusets standing er minst like dypt forankret i Oslofolkets sjel og har langt flere brukere enn Tronsmo. De som har lyst til å lage hælvete for Thon har min fulle sympati, men min energi får de ikke. Energien min er som hvitveisen en vårmorgen, opptatt av å spre seg gjennom knoppskyting, og søke nytt land.

Derfor vil jeg forfølge en ide noen hvisket i øret mitt en sen kveld på Kulturhuset. Hvorfor kan ikke Kulturhuset flytte til nå nedlagte Grand Cafe? Hensikten med dette blogginnlegget er å øke sjansene for at Christian Ringnes tenner på ideen, og er med på morroa. Ideen om å flytte Kulturhuset til Grand er kanongod av flere grunner.

Foto. Seriegründer og kulturentreprenør Anne Beate Hovind snakker om kulturbanisme til en fullstappa sal på Kulturhuset under Oslo Urban Arena

Grand Cafe kommer tilbake til røttene.

Siden 1884 har Grand Cafe vært arnested for både borgerskapet og bohemene. Her møttes kunstnerne og pengefolket til rotbløyte og andre kreative bataljer. Her ble den moderne Oslo-kulturen smidd. Hovedstaden eksploderte sent på 1800-tallet og er på mange måter Norges kulturelle gullalder. Grunntanken til Kulturhuset er nærmest prikklik selv om det skiller over 100 år mellom de to etablissementenes gullalder. Grunntanken bak Kulturhuset er å bringe sammen kunstnere, gründere, kulturarbeidere og folk med generell tiltakslyst. Et annet ord for hipsterne som frekventerer Youngstorget er Bobos. Uttrykket stammer fra David Brooks Bobos in Paradise fra 2000 hvor han observerer at mainstream kapitalisme og den subversive undergrunnskulturen smelter sammen. Det er lov for kulturarbeideren å tjene penger, samtidig som kapitalismen må bli stadig mer kreativ, siden produktene og tjenestene den ska leve av, må finnes opp gjennom innovasjon.

Hipsterne anno Oslo 2015 står ikke tilbake for sine bohemske åndsfrender i

Christiania rundt 1890 når det gjelder kreativitet.

Karl Johans gate blir reddet fra åndsforlatthet.

Alle byers hovedgater står i fare for å bli redusert til turistfeller der tilbudene på gateplan egentlig har funksjon av å være rottefangere. Å gå langs Karl Johans gate fra Egertorget og bort til Slottsbakken var en gang den gatestumpen som Oslofolk hadde til felles. Her flanerte byens innbyggere, og iscenesatte seg selv. Her kunne byens prominente innbyggere promenere, mens alle lag av befolkningen kunne vele å være tilskuere eller deltakere i dette sosiale spillet. Nå er gatens sosiale liv degenerert. Med Kulturhuset i lokalene til Grand Cafe hadde Karl Johans gate fått seg en solid dose sosial Viagra.

Politikken blir revitalisert.

Kulturhuset representerer på mange måte Gatas parlament. Det er her nye ideer plukkes opp og settes ut i live. Kulturhuset er på mange måter arnestedet for ikke bare det nye Oslo, men like mye det egentlige Oslo. En by er aldri bedre eller mer demokratisk enn nivået på samtalene som føres. Folkemeningen har siden borgerskapet flyttet seg til kaffehusene vært dannet av de gode offentlige samtalene. Grand Cafe ligger et steinkast fra Stortinget og to steinkast fra Rådhuset, og kan således knytte sammen den politiske makten og folkemeningen. Kulturhuset på Grand Cafe kan bli det korallrevet der alle politikerne kommer for å oppdatere seg på hva som egentlig rører seg i byens befolkning. Å gi politikerne en hestesprøyte med nye ideer vil garantert revitalisere vårt offentlige ordskifte.

Hipsterne kommer ut av komfortsonen sin.

Utelivsmafiaen på Youngstorget er relativt homogen, og består av middelaldrende hvite menn på 39 år med eller uten skjegg. Det er lett å bli introvert når du lever ditt liv på et avgrenset lite område av byen, og henger sammen med kompisene dine. Mennesket søker likhet og unngå forskjeller. Fordi det gjør vondt å koble sanseinntrykk som står langt fra hverandre, tenderer alle subkulturer mot sin egen oppløsning. Da er det bedre å ta Youngstorget til byen enn at byen forsvinner inn i Youngstorget.

Kulturhuset blir et utstillingsvindu for det nye Oslo

Kulturhusets suksess skyldes flere faktorer. Flinke folk, synergieffekter fra om omkringliggende steder, tett på tidsånden med ideer som kulturbanisme osv. Men jeg vil hevde at den viktigste faktoren er hvordan de deler opp et stort sted i mange forskjellige soner. Da Kinzo arkitekter fra Berlin var på workshopen “Tech and the Real Estate” på Mathallen i fjor høst, viste de hvordan Soundclouds nye hovedkvarter egentlig startet som en kafé, som etter hvert ballet på seg fordi de ansatte hadde mange ulike behov. Dermed har de laget kreative soner, stillesoner (med madrasser), minglesoner. Mellom disse er det sømløse overganger, akkurat som på Kulturhuset. Du kan dra hit for å høre på konsert eller debatt, jobbe med Mac´en din, spille shuffle board, eller hva det skal være. Med hipstersjargong. Kulturhuset er det perfekte co-working space. Som utstillingsvindu på Karl Johans gate vil Kulturhuset danne mønster for hvordan tilbudene i byens førsteetasjer utformes.

Ill. La Grand Cafe bli det nye Kulturhuset. De eldre damene på bildet skal også få lov til å komme. Men de blir garantert ikke alene.

October 3, 2015October 3, 2015 by Erling

Battersea reborn

Denne bokomtalen ble opprinnelig skrevet for Aspelin Ramms magasin ARE

Du har helt sikkert sett Battersea Power Station med sine karakteristiske fabrikkpiper i London. Om ikke direkte, så indirekte gjennom en av de mest ikoniske platecoverne gjennom alle tider. På Pink Floyds Animals-cover fra 1977 svever en gigantisk oppblåsbar gris mellom fabrikkpipene. Bildet har blitt et kulturelt ikon, og maner fortsatt fram surrealistiske forestillinger om bygningen og det omkringliggende området. Bygningen har ikke vært i bruk på over 30 år, men nå har tre malaysiske partnere satt seg fore å bygge ut området til å bli ”a feast for the soul”.

Planene for revitalisering av Battersea har vært mange. Lengst kom entreprenøren John Burry som fikk tillatelse av planmyndighetene til å bygge en gigantisk temapark for familier midten på 1980-tallet. Rivearbeider ble iverksatt, men finanskrakket – black monday – i 1987 satt en effektiv stopper for planene. Det foreløpig siste initiativet var å bygge ny stadion for Chelsea. Det gikk så lang at Chelsea la inn bud på tomta, men planene ble skrinlagt da malaysiske interesser kjøpe den nedlagte fabrikken i 2012.

Det enorme området syd for Themsen har vist seg å være for isolert og for stort til å bli revitalisert. Hvorfor skal de malaysiske investorene lykkes når så mange har mislykkes? Det enkle svaret er konsortiets finansielle styrke. The Employees Provident Fund er en av verdens største pensjonsfond. S P Setia Berhard er Malaysias største utvikler, og Sime Darby Property er eiendomsdelen av et multinasjonalt selskap med mer enn 100 000 ansatte. Det litt lengre svaret er hvordan de tilnærmer seg området.

Her kommer THE PLACEBOOK inn. Den 224 siden lang boken skal fungere både som en verktøykasse for utviklingen av området, åpne dørene til hvilke mulighetsrom som finnes, men er også en forpliktelse for utviklerne: ”The placebook is our commitment writ large. It´s where we begin to put our belief system into action. (s.7). Boken er et delvis resultat av en lenger prosess der JTP Cities inviterte en rekke eksperter til å tenke høyt (Thinking Battersea) om mulig bruk av området. Seminarene og workshop´ene var delt inn i åtte temaer som er opprettholdt i boken, deriblant ”evolving”, ”playing”, ”living” and ”connecting”. De ulike temaene er strukturert rundt 60 nummererte strategier (60 placemaking strategies) som alle viser ulike tilnærmingsmåter til temaet.

Å lage en ”placebook” før man begynner å utvikle et område er radikalt forskjellig fra hvordan utviklere vanligvis tilnærmer seg et prosjekt. Som regel starter man alltid med plassering av byggene, og ser på hvor mange kvadratmeter det er mulig å putte inn. I den grad det utvikles publikasjoner rundt prosjektet, gjøres det også gjerne i etterkant og begrenser seg til områdets historie, og dokumentasjon på hva som er gjort. Her gjøres det stikk motsatt. Eksperter og andre uten tilknytning til området blir invitert til å tenke utenfor boksen for å se på hva som er mulig får man i det hele tatt legger noen føringer.

En annen udiskutabel fordel er at en slik ”placebook” ser de ulike aspektene ved å bo, jobbe og besøke området i sammenheng, uten at området først og fremst blir et næringsområde med nogo attåt, ev. boliger med nogo attåt. Den eneste føringen som er lagt i masterplanen (the Vinoly Vision) er at det må ha en høy tetthet for nå en ”critical mass” som kan ta i bruk området til alle døgnets tider. Høy tetthet er på en og samme både økonomisk (for utbyggerne), sosialt (for brukerne) og økologisk bærekraftig. THE PLACEBOOK er derfor en garanti for at tettheten fører til ”density done right”.

Utviklerne av Battersea har også gjort noe annet fundamentalt riktig. Mens alle londonere har et visuelt inntrykk av Battersea, har de færreste vært der i levende live. Framfor å vente til at området står (delvis) ferdig før de inviterer londonerne, har de gjennomført omfattende pop-up eventer (type open house, pop up-park) og dratt opptil 40 000 londonerne til området. Dette for å skape gode bilder hos de besøkende som et sted de kanskje vil bo, arbeide eller i det minste besøke. Utviklerne kommer på mange måter til dekket bord. Mange av de som er spurt på gata i London uttrykte sorg over at den ikoniske bygningen har stått og forfalt i så mange år. Brandingen av Battersea har også kommer i form av en rekke distinkte produkter, som Converse-sko med bildet av den ikoniske bygningen påtrykket. Helt ned på gatenivået skal det signaliseres at Battersea er the next big thing.

Masterplanen (The Vinoly Vision) er delt inn i syv faser der fase 1 skal åpnes for innflytting allerede i 2016. Mens utviklerne grubler over hvordan de skal løse den vanskeligste oppgaven – restaureringen av det ikoniske bygget – består fase 1 av mixed use, der 800 nye leiligheter ned mot elva skal kles med parker, restauranter, gym og få ny elvebåtforbindelse. For å sikre idealet om mangfold og en diversifisert demografisk befolkning (placemaking strategy no 31. Different as standard) kommer husene i alle fasonger, fra enkle studioer til fireroms leiligheter med egen hage.

THE PLACEBOOK er tilsvarende en fest å lese. Ikke minst fordi illustrasjonene er laget av ni håndplukkede unge studenter ved University of Arts London. Boka bør bli obligatorisk lesning for utviklere av store transformasjonsområder. Forfalne områder som desperat skriker etter en ny stedsidentitet. Look to Battersea.

THE PLACEBOOK. BATTERSEA POWER STATION, JTP PRESS 2014.