Handel er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et yrende sentrumsliv.

Da bilsalget ble avregulert i 1960 oppsto handelslekkasjen fra sentrum til kjøpesentraene i bushen. Siden den gang har også klagesangene over et døende sentrum gjentatt i styrke. Løsningen fra handelsstanden i sentrum har vært forbilledlig nærsynt og enøyd: Gratis parkeringsplasser på gateplan. For å nærme oss svaret på hvordan sentrum skal revitaliseres, må vi smyge oss varsomt i gresset slik at ikke løsningen hopper sin vei lik en nervøs antilope.

”Aldri har et tre lært meg noe”, svarte Sokrates på spørsmål om hvorfor ikke han som alle andre athenere gikk sin sedvanlige søndagstur i åsene rundt byen. For Sokrates var det samtalen mellom to individer på torget som skaper en meningsfull tilværelse. For en god byborger er det samtalen mellom andre byborgere som er nøkkelaktiviteten. Her må jeg plage leseren med litt filosofi. Menneskets som sosialt vesen oppstår i det individet bryter sine meninger mot andre individer. Det som skaper fellesskap er ikke abstrakte størrelser som statsborgerskap, å være arbeidskolleger, eller å være bosatt i et nabolag, men den offentlige samtalen. Gjennom den offentlige samtalen får du innblikk i den andres tankeverden, og dere er begge med på å etablere en felles tankeverden.

Uten en slik samtale finnes det ikke noe fellesskap. Det er derfor den frie samtalen på torget var så viktig for grekerne. Tilsvarende var det borgerskapet som møtte hverandre på kaffehusene som drev frem det liberale demokratiet. En konklusjon blir derfor. Uten en sterk offentlig samtale forvitrer fellesskapet og sentrum svekkes som senteret for tyngdekraften. Å insistere på billigere parkering for å bøte på det manglende fellesskapet blir relativt absurd.

Det største problemet som hindrer et yrende sentrumsliv er nordmannen selv. Norge er en fattig bondekultur hvis viktigste aktivitet aldri har vært den frie samtalen, men mannens brytekamp med en karrig natur. Nordmannens bevegelsesmønster er relativt enkelt å triangulere. Nordmannen kjører mellom heimen og arbeidsplassen i uka, for deretter å ta SUV`en til hytta i helgene. Å ta en bytur er noe ungdommene gjør i helgene, populært kalt helgefylla.

Det er selvfølgelig unntak. Langsomt er også nordmannen i ferd med å bli urban. Den framvoksende kreative klassen – bestående av prosjektarbeidere, frilansere og andre løsbikkjer – har ingen arbeidsplass, og hvilken som helst kaffebar med gratis wifi duger. Byens offentlige plasser blir i økende grad også arbeidsplasser. Kulturbaserte utesteder tilbyr dannelse utover begersvinging, og mange steder arrangerer debatter. Den offentlige samtalen lever i beste velgående i mange av de norske byene. Det hjelper også at byene reurbaniseres. I Oslo er 50% av de nye boligene i indre by. Men fremdeles er de fast ansatte lønnsslavene i flertall. Ikke minst når man får barn blir bevegelsene ekstremt stereotype.

Mennesker er enkle dyr. Mennesker søker andre mennesker. Det skal ikke være mange mennesker samlet et sted før andre mennesker stimler til. Det hjelper også godt på hvis viktigpetterne i byen – enten det er ordfører, plansjef, rådmann eller rikmannen var å treffe på et utested med jevne mellomrom. Daværende byrådsleder Erling Lae i Oslo gikk ofte på homopøbben London Pub for å teste ut resonnementer i en tale eller foredrag på folket. Tilsvarende var fiskerminister Jan Henry ”no fish” Olsen ofte å treffe på stripa i Tromsø, der menigmann kunne krangle med han om norsk fiskeripolitikk.

Moralen er. Alle virkninger har en årsak. Straks nivået på den offentlige samtalen blomstrer, vil sentrum blomstre. Da blomstrer også handelsstanden, utelivet, kulturlivet, bydemokratiet og hele byøkonomien.

Scenen var som skutt ut av en Wall Street-film. På et nachspiel under eiendomsutviklingsdagene i Larvik i fjor, sto en dresskledd konsulent og skjelte ut en enda mer dresskledd advokat fordi han kun var ute etter å kjøre kjappe dealer med fet fortjeneste, og ikke var opptatt av byutvikling. I mangelen på attraktive damer, ble det en het og veldig interessant debatt. Spørsmålet det hele koker ned til er forbausende enkelt, og dog så vanskelig: Når blir eiendomsutvikling god byutvikling?

La oss starte med et konkret eksempel. Winta Eiendom har et spenstig forslag om å reise et smalt høyhus på en bitteliten flate over sporområdene som leder inn til gamle Vestbanen i Vika. Som erstatning for det bittelille grøntområdet som ligger der, vil de gi en offentlig takhage tilbake. Plan- og bygningsetaten avviser forslaget fordi en takhage ikke kan erstatte et offentlig friområde.  Dette er isolert sett rent pølsevev. For det første er grøntområdet i dag nær sagt ubrukelig. Det vet jeg av personlig erfaring etter å ha ravet rundt der etter et litt fuktig nachspiel i Huitfeldts gate. Jeg surra meg bort i en halvjungel som forsøkte å drepe meg, og den dag i dag har jeg et arr på mine armer som jeg løfta i rent selvforsvar mot den aggressive naturen. For det andre så anfører PBE en merkelig definisjon på hva et offentlig friområde er. Hvis alle som vil kan ta heisen opp til takhagen, og bruke den fritt uten oppsynet til en Securitasvakt, er det et offentlig friområde.

Arkitektbransjens noe loslitte skribent, Jan Carlsen henger seg på i en bredt anlagt debattinnlegg i Aftenpostens bilag Osloby. Som gammal SF `er tegner han et skjematisk bilde der de gode barna – demokratiets framtid – står mot de onde og griske kapitalistene i Vika.  Her kommer poenget mitt. Paradoksalt nok er det i Høyrestyrte Oslo en allmenn oppfatning at eiendomsutviklere er onde kapitalister, og ødelegger byutviklingen framfor å fremme den.

Jeg vet bare om en eiendomsutvikler som gir blanke i byutvikling: Olav Thon. Å gi han sentrale tomter i bykjernen er som å invitere kreftcellene inn i byvevet. Men eiendomsbransjens dårlige omdømme kan kontrasteres ved de som bare får ros, like`er, tommelen opp og smilefjes: Aspelin Ramm. Selskapet som ble startet av den svenske bergingeniøren Gustaf Aspelin i Storgaten i Oslo i 1881 får veldig mye kred for sine prosjekter; ikke minst Tjuvholmen og Mathallen på Vulkantomta.

Det de gjør riktig er å utvise en intellektuell nysgjerrighet rundt byutvikling. Hver gang jeg eller andre andre inviterer globale eksperter på byutvikling til Oslo, setter de sammen et interessant panel og har gode samtaler om byutvikling.  De er aktive på sosiale medier,  og har et uttrykt ønske om å gi noe tilbake til byen. Alle vet at det er en bånnlinje for alle som driver med biznizz, men Aspelin Ramm tenker litt som Wallenbergene i Sverige. Å investere i det som i utgangspunktet er klussing med bånnlinja, for eksempel gjennom å investere i gode byrom rundt eiendommene, vil på sikt gi høyere leieinntekter. Folk som liker seg et sted – oppholder seg der lenger – og like viktig, bruker mer penger.

Her er vi ved det avgjørende punktet når eiendomsutvikling blir byutvikling. Isolert handler det om å skape merverdi ut av sine eiendommer slik  at byens befolkning får lyst til å oppsøke byrommene rundt eiendommene eller blir invitert inn, enten gjennom attraktive kommersielle tilbud i førsteetasjene,  eller gjennom en takhage der du ser hele Oslo.

Eiendomsutvikling er på mange måte byens bånnlinje. Uten eiendomsutviklere som tenker som byutviklere dauer byen. Med unntak av Olav Thon er Oslo framtid så lys at vi må bruke solbriller.