Kommunalminister Jan Tore Sanner har varslet en kommunereform som mer eller mindre skal tvinge kommuner til å slå seg sammen. Dette er en særdeles dårlig oppskrift på å skape et godt samarbeidsklima hos lokaldemokratiet. Derfor skal han få med seg det beste rådet som er gitt til nå: La 19 fylker og 428 kommuner bli til 89 funksjonelle regioner

ill: Hører du meg Jan Tore?

Legg ned fylkene, og la kommunene finne sammen i funksjonelle regioner.  Ifølge SSB er det 89 av det de kaller økonomiske regioner (målt etter et felles servicemarked). Funksjonelle regioner utgjøres i tillegg av et felles arbeids- og boligmarkedet. Problemet med dagens kommune- og fylkesstruktur er at deres territorielle grenser skjærer på kryss og tvers av disse funksjonelle regionene. Det umuliggjør en enhetlig planlegging av regionene.

Dagens forvaltningsstruktur er en umulig bastard der forskjellige regionråd, næringsråd og interkommunale samarbeidsprosjekter vokser fram for å bøte på mangelen ved kommune- og fylkesgrensene. Problemet er at disse er svake, og blir sabotert av kommune- og fylkespolitikere som ser sin egeninteresse truet.

Fylkene er en bastard som aldri har hatt spesiely høy legitimitet i folket. Av dette følger lav valgoppslutning ved fylkestingsvalg og tilsvarende laber interesse for hva fylket egentlig driver med. Hovedproblemet med fylket dog to helt andre faktorer. Vi har en pervers forvaltningsstruktur der tre forvaltningsnivåer (kommune, fylke, stat) driver med de samme politikkfeltene og følgelig får vi tre ganger så mange byråkrater som vi egentlig trenger. Og enda viktigere: Fylkets politikk går mange ganger på bekostning av de funksjonelle regionene den har under seg. Det nytter ikke hvis kommunen og regionsrådene har en areal- og transportpolitikk hvis fylket har en annen, og staten en tredje.

Samtidig er en tvungen kommunesammenslåing et problem. Det er ikke gitt at kommunene i utgangspunktet er integrert funksjonelt med hverandre, og da kan de ikke tvinges til å samarbeide. Det er langt bedre å ta hensyn til den funksjonelle regionen der den enkelte kommune allerede er integrert. Framfor å tvinge en liten kommune inn i en større kommune, er det lettere å la kommunen gå opp i en høyere funksjonell enhet. Mange egg små blir til en velsmakende omelett.

Jan Tore Sanner: Du kan gjøre hva du vil med mine rådene, men hvis du ikke tar hensyn til dem, så ikke kom å si at du ikke ble advart. Sjansene for at du styrer mot et potensielt kommuneopprør med påfølgende status quo som resultat, er stor.

De som leter etter svar på framtidens bypolitikk hos Jonas Gahr Støre leter forgjeves. Aldri har en mann begått så mange ord uten å si noe interessant om byen.

Jonas G. Støre har gått offensivt ut og proklamert at Ap skal vinne storbyene ved kommunevalget neste år. En ting er å ville, langt vanskeligere er det å utforme en storbypolitikk som faktisk gjør at de liberale høyrevindene stoppes ved bygrensa. For meg som politisk ligger midt i mellom Ap og H – og har vært medlem i begge partier, er det med en viss forventning jeg registrerer at Oslo Ap topper mannskapet med den joviale Raymond Johansen. New Yorks mange profilerte ordførere med forskjellig bakgrunn har vist at god bypolitikk ikke er avhengig av partifarge. Men Støre går opp som en løve og faller rett ned som en skinnfell.

La meg starte med begynnelsen og skrive av meg skuffelsen.

Støres verdensbilde.

Som minister i et impotent UD hadde det vært artig å se om Støre har lært noe av globalisering og nasjonalstatenes manglende evne til å håndtere de økonomiske utfordringene som følger i kjølvannet. Støre har intet lært. I hans verdensbilde er det nasjonalstatene som skal være garantisten for velferdssamfunnet, selv om det hadde vært artig og vært med i EU. Nasjonalstaten skal vokte sine eierinteresser som en hauk, og bak globaliseringen skjuler det seg ansiktsløse oppkjøpsfond og fæle kapitalister som ikke vil Norge noe godt.

For oss som befinner oss i byen og ikke må på Hallingskarvet for å tenke klart, er Støres sjablonaktige framstilling av hvilke krefter som styrer den økonomiske globaliseringen, forstemmende lesing. Globaliseringen av økonomien har skapt en felles global økonomi som styres av globale verdikjeder der private selskaper til enhver tid må samvirke med stater, regioner, og ikke minst byer der den høyt kvalifiserte arbeidskraften flokker seg. Byer i globale nettverk har vokst fram den viktigste økonomiske og politiske aktøren.

Denne utviklingen skjedde på 70-tallet da industrien flytta til lavkostland og nasjonalstaten måtte gi opp sin keynesianske motkonjunktur-politikk.- Samtidig endret produksjonen seg. Bort fra en oversiktlig fordistisk masseproduksjon, til en fleksibel post-fordisme, der produksjonen av delene til en og samme vare ble framstilt samtidig på en rekke steder i hele verden. Byene opplevde at staten trakk seg tilbake og måtte utvikle sin egen økonomiske politikk – gjerne kalt entreprenørskapspolitikk. Før hadde byene fått penger fra staten og skulle primær sette velferdstiltak ut i livet. Nå måtte de bli sin egen utviklingsaktør. Denne grunnleggende forståelsen av hvordan verden er skrudd sammen har gått Støte helt hus forbi.

Byen som løsning på klimatiltakene

Støre skriver masse og messende om klima som vår tids største problem. Støre namedropper nær sagt alle dommedagsprofetene som finnes, enten det er Al Gore eller Jørgen Randers, men viser ikke til hvordan vi kan utvikle bærekraftige byer som løsning på klimaproblemet. Byer har lavere økologisk fotavtrykk enn distriktene. Hvorfor det Støre? I Oslo foregår 40% av alle reiser med fotsålene. De siste syv årene har biltraikkene i Oslo stagnert, mens kollektivtransporten fyker i været. Kan dette være noe av grunnen?

Hele nøkkelen ligger i å snu opp ned på de vanlige politikkfeltene. For eksempel å se areal- og transportplanlegging under ett. Fram til valget lå disse til tre departementer. Planleggingen lå hos Miljø, boligbygging hos Kommunaldepartementet, mens transport lå under Samferdsel. Ved å se utbygging av infrastruktur i sammenheng med boligbygging og etablering av nye arbeidsplasser, kan byene gjøres enda mer kompakte. Ett eksempel: I den nye høyhusrekken Barcode må DNB`s over 3000 ansatte dele på under 100 parkeringsplasser.

Det er også fascinerende at Støre skylder på høyepartiene i Oslo og Bærum for at Fornebu har en katastrofal kollektivdekning. Støre var kanskje i dype samtaler med Sakharov, stirret inn i mosen på Hallingskarvet eller hadde en munter passiar med sine franske medstudenter på en fortausbistro i Paris på 90-tallet. Det var nemlig da Fred Olsen solgte inn sitt konsept om Nord-Europas svar på Silicon Valley – IT Fornebu – til stortingspolitikere. Noe som endte med at staten ga fra seg 316 daa av sin eiendom til IT-Fornebu nærmest uten krav, enda alle visste at dette var et rent spekulativt eiendomsprosjekt. Hvorfor sørget ikke verdens rikeste stat for at det skulle foreligge skinnegang ut dit før hovedkontorene flytta inn?

Byen som løsning på innvandring

Støre insisterer på at den viktigste identiteten et menneske bosatt i Norge kan ha er å være norsk. Han siterer kloke Kong Harald som en gang sa at hadde du fått statsborgerskap så var du norsk. Men dermed hopper han elegant over at det å bli norsk har så mange konnotasjoner at det er nærmest klin kokos umulig for en som ikke har to etnisk norske foreldre å bli norsk. Den engelsk professoren Phil Woods sammenlignet Norge med Japan og Tyskland som verstinglandene når det gjaldt å ekskludere blod fra den nasjonale identiteten.

Innvandrerne flytter til byene. Selvfølgelig gjør de det. Der opplever de en kultur som virker frigjørende på hvor de kommer fra. I byen spør de heller hvor du skal. Mange amerikanske og noen kanadiske byer er allerede blitt heteropoliser, forstått som at det ikke lenger finnes noen majoritet som minoritetene kan integreres eller assimileres inn i. Men disse byene går ikke i oppløsning av den grunn. Den britiske feministgeografen Doreen Massey har lenge jobbet med det hun kaller ”a progressive concept of place”. I hennes forståelse får et strøk eller nabolag sin identitet av de mennesker som til enhver tid interagerer med hverandre og omgivelsene. I Norge får et nabolag med mange innvandrere automatisk stempel som mindreverdig og problemfylt, fordi de gode nordmennene er i mindretall. Men Masseys definisjon av steder og identitetsdannelser er fargeløs. Alle som følger eierskap til nabolaget eller byen sin, og bidrar aktivt til å forsterke relasjonene på stedet, gjør dette stedet til et bra sted å leve. Politikken burde derfor fokusere på mulighetsbetingelser for et aktivt lokalsamfunn. Her er det tilløp til poenger hos Støre som roser Jan Bøhler for utrettelig å stimulere sivilsamfunnet på steder som Furuset, før alt koker bort i sosialdemokratisk kål.

Det er også grunnleggende tøvete å tro at muslimer er så mye verre enn andre. I Tone Huse`s bok om Tøyengata som Jonas Bals refererer til finner hun overraskende ut at de hun intervjuer også mener at religion er en privatsak. Deres største bekymring er om barna deres får norske venner eller ikke, om det er trygt å ferdes i nabolaget, og om skolen er et sted du lærer og får deg en utdannelse. Stort sett alle mennesker er grunnleggende like, og interessert i å investere blod, svette og tårer for at lokalsamfunnet skal bli et godt sted å leve for sine barn. Det kan altså bli 100% muslimer i et nabolag i Oslo, og det kan fungere helt utmerket. Men da må også ikke-etniske nordmenn få mulighet til å skape seg et økonomisk fundament, enten ved å skape sin egen arbeidsplass, eller ved at norske arbeidsgivere ikke kaster søknadene deres i søplekassa.

Byen som løsning på velferdssamfunnets utfordringer

I resten av verden er allerede økonomien i stor grad landbasert og knyttet til byene, enten det er i Sverige, USA eller Japan. I Stockholm skapes 50% av alle nye arbeidsplasser i Sverige. Snakker Støre varmt om byene som vekstmaskiner som skal erstatte vår grisete oljeøkonomi? Ikke et ord. Noen vage formuleringer om kunnskapssamfunnet er selvfølgelig å finne, Støre liker heller ikke begrepet om hva vi skal leve av etter oljen, fordi våre fagressurser dermed kan settes inn på andre områder. Hvor snakker han om økonomisk teori etter at Schumpeter lanserte entreprenøren som garantist for evig innovasjon? Ingen steder. Viser han forståelse for våre sterke næringsklynger i og rundt byene? Han har fått med seg at skoleelever i Hammerfest peker på Snøhvit-feltet og stolt utbasunerer at der er Norges Nokia. Så blir det helt stille.

Hvordan bygge nok boliger?

Igjen er det Oslo – høyrevanstyrt gjennom årtier – som får gjennomgå. Det er helt riktig at Oslos rekordhøye vekst gjennom flere årtier ikke har vært fulgt opp av nok boligbygging. Støre skylder på at Høyrebyrådet har overlatt alt til markedet, og at de ikke bygger på steder der de ikke får høy nok pris. Dermed mener Støre at det til enhver tid er ubenyttede reserver som presser prisene opp. Hvis han hadde påstått dette til Martin Mæland i OBOS eller Båård Schuman i Selvaag Bolig hadde han fått bakoversveis. Gamle Selvaag sa i sin tid at byen er til for menneskene og ikke omvendt, og at menneskene skulle bo billig og godt på de fineste stedene. OBOS har de siste årene bygget ut områder som ikke har ligget i noen kommunale planer for boligbygging før OBOS kjøpte dem. F,.eks. Kværnerbyen, som var et nedslitt og mørkt industriområde. I dag er det 1800 boliger der.

Da jeg ledet en boligdebatt på Løkka før Stortingsvalget kom det opp en rekke argumenter som forklaring på hvorfor Oslo har en boligkrise. For det første må påstanden modifiseres. Når alle vil bo i sentrum, skapes det et veldig prispress sentralt, men du får fremdeles en god bolig på Veitvet for en førskolelærerlønning. Boligkrisa er altså ikke i Oslo, men i indre by. Husbanken gir ikke startlån i Oslo fordi prisene er for høye er et annet argument. Baard Schuman sier at det statlige kravet om 15% egenfinansiering er hovedproblemet. Planmyndighetene sendrektighet kan anføres. Eller hva med planmyndighetenes høydeskrekk, eller Riksantikvarens innblanding i stadig flere saker. Alle disse argumentene er verdt å diskutere, men å skylde på Høyrestyret i Oslo alene blir fordummende.

Støre toucher så vidt innom behovet for mer innovasjon i byggenæringen. Stolt kan han anføre at den rødgrønne regjeringen tok initiativ til å etablere Bygg21 for å løse dette. Her er ofte den statlige logikk like enkel som feil. Staten setter ned et utvalg, og vips så er problemet løst. Her er det på sin plass å anføre en synlig kommentar fra den eller sindige lederen av Norsk Eiendom – Thor Olaf Askjer, noen år etter at Bygg21 var nedsatt: ”Så langt er Bygg21 blitt en gedigen skuffelse (…) Situasjonen er ikke ulik hva som skjedde i Kardemomme by da politimester Bastian fikk melding om at røvere hadde vært på ferde. «Jeg skriver det opp i boken min», sa Bastian. Og så gikk livet sin vante gang!”

Byen som kreftsvulst?

Byen har ingen plass i Støres økonomiske, politiske eller moralske univers. Skal Oslo Ap. legge til grunn Støres tankegods er det bare å håpe så inderlig vel at sosialdemokratiet får vandre i dødens opposisjonsdal i århundrene som kommer. Det er også verdt å bemerke at det var sosialdemokratiet som drepte den tette byen, ved å plassere alle nye byborgere i høyblokker langt ute på et jorde.

Siste rest av håp forsvinner på s. 348. Intervjuer Jonas Bals har da tvunget Støre til å snakke om byen i hele 15 sider. Men bydelen avsluttes med et tankesukk fra Støre: ”Alle skal ikke bo i byene. Et viktig svar også på byenes utfordringer er å legge til rette for desentralisering og fortsatt levedyktige lokalsamfunn i distriktene. Det vil i seg selv være med på å avlaste de store byene”. På verdensbasis er det 400 byer som er større enn Oslo, men hele 627 som har høyere befolkningstetthet. Norges hovedproblem er ikke at byene vokser for fort, men at de er altfor små.

24.9. Min anmelding av Støres bok er nevnt av Mudassar H. Kapur her

Som fersk masterstudent i bygeografi passer det helt perfekt at jeg samtidig fikk tilbudet om å sitte i Osloregionens Advisory Board – i forbindelse med deres pågående arbeid med å utmeisle en branding stategi. Hvorfor trenger byene å jobbe med økt synlighet og omdømme spør kanskje du? Da svarer jeg med pensum: Fordi statene trakk seg tilbake på 70-tallet gjennom deregulering, privatisering og overlot byene til seg selv. I den globale økonomien er det byene og deres konkurranse seg i mellom som er de dynamiske elementene. I konkurransen om å tiltrekke seg de beste hodene, selskapene og den mobile kapitalen skapes det vinnerer og tapere.

Hvem vinner? Den britiske sosiologen Bob Jessop har to interessante distinksjoner. Det han kaller for “strong competition” er et plusssumspill hvor byene forbedrer konkurranseevnen gjennom innovasjon. Sentralt her står byens satsing på “human resources”. Kall det gjerne resourcing av den humane kapitalen gjennom å vektlegge utbygging og styrking av lokale institusjoner. Tilsvarende bruker Jessop begrepet “weak competition” der byer lager en “lettvint” branding strategi gjennom å tiltrekke seg kapital og bedrifter. I en verden der byer kun konkurrerer om selskaper eller hoder som allerede finnes, etableres det et nullsumspill med vinnere og tapere. Dette er også en risikabel strategi fordi den enkelt lar seg kopiere.

Forskning dokumenterer at det er en korrelasjon mellom byer som satser på “strong competition” og høy vekst/produktivitet.