August 12, 2015 by Erling

Er Arendal bærekraftig?

Hvorfor er det så stort sprik mellom teori og praksis i Arendal?

Arendalsuka handler i liten grad om Arendal. Det er synd. Både fordi byutvikling bør være det sentrale temaet i den pågående kommunevalgkampen landet rundt, og fordi Arendal trenger mer hjelp enn de fleste andre byer.

Bærekraftige byer er blitt et trendy begrep som har en trehodet betydning, i betydning økonomisk, økologisk og sosial bærekraft. I Nærings-NM skårer Arendalsregionen blant landets laveste, både på vekst, lønnsomhet og nyetableringer. I Arendal bor folk mer spredt enn i andre byer. Det gjør at byen i stor grad er bilbasert, og der det store flertallet bor i enebolig. For å ha sosial bærekraft må byene ha et pulserende sentrum. I den forbindelse er Agderpostens skråblikk ”Mens vi venter på et bysentrum” før sommeren trist lesing. Konklusjonen til den kvinnelige skribenten mer enn antyder at arendalittene er mer opptatt av fred og ro enn puls.

ill. Amfi Arena. Norges styggeste kjøpesenter?

Hvorfor er det så stort sprik mellom teori og praksis i Arendal? Byen har en meget kvalifisert sjefsarkitekt og byplanene fram mot 2023 ligger ikke tilbake for andre og større byers ambisiøse planer. Men noen enkle prinsipper for å redusere spriket mellom planer og virkelighet kan knesettes:

Byen må vokse innenfra. Det hjelper fint lite å ha ambisiøse planer om å lage en polysentrisk region med flere tydelige bydelsentra, når sentrum er dødt. Det er sentrum som er hjertet i alle byer. All boligbygging og næringsetablering bør primært skje gjennom transformasjon av sentrum. Vancouvers tidligere byplansjef og Oslovenn – Brent Toderian, sa at store bygg i sentrum ”cannot have asses”. Store bygg enten det er Amfi kjøpesenter eller kulturhuset må ”vrenges” slik at de forholder seg til gatene og plassene i byen.
Enhver kvadratmeter må fylles med aktivitet 24/7. Det siste en by trenger er store bygg der de som arbeider går hjem kl 16.00, og svære bolig-ghettoer der ingen ting skjer på dagtid. En by har ikke råd til å la en eneste kvadratmeter være uvirksom i løpet av et døgn.
Av dette følger det at områder må planlegges som multifunksjon der boliger, arbeidsplasser og forlystelse integreres på de samme områdene. Bygg høyt, bygg tett, bygg differensiert.

Mens planene for Arendal i aller høyeste grad er bærekraftige stryker virkelighetens Arendal med glans både når det gjelder økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Spørsmålet om det må være slik er det opp til arendalittene selv å besvare.

June 20, 2015June 21, 2015 by Erling

Skrot planene om ny E18

40 milliarder. Vi snakker om Norges største byggeprosjekt ever. Planene for en ny E18 mellom Filipstad og Asker møter sterkere og sterkere motbør. Miljøpartiet De Grønne vil skrote hele greia, Oslopolitikerne er skeptiske og vil kutte utgiftene drastisk, mens Akershuspolitikerne logrer ivrig med halen og har foreløpig med seg et flertall på Stortinget. Men planene er galematias og bør skrotes umiddelbart.

Før vi starter på lista over hvorfor planene bør skrotes, kan det være en nyttig øvelse å tenke som sine motstandere. Følgende kan anføres:

ill. Godt kompromiss?

1. Kompromisset bak Oslopakke 3 er skjørt, og hvis vi klusser med dette flertallet ryker mulighetene for å få til kompromisser om livsnødvendige infrastrukturforbedringer i framtiden.

– Nja, norske politikere er dessverre litt for lite tyskere i hodet på akkurat nødvendigheten av å tenke langsiktig. Ikke minst når det gjelder infrastruktur må vi tenke minst 50 år fram i tid, det holder ikke med å allokere noen millioner i de årlige budsjettforhandlingene. Men hvis kompromisset bak hele Oslopakke 3 er feil, bør det brytes tvert. De spede forsøkene på å tilgodese kollektivtransporten i Oslopakke 3 representerer ikke noe mer enn å smøre leppestift på en gorilla. Alle tilsynelatende forbedringer i infrastrukturen som fører til økt biltrafikk er forverringer.

2. Nærmiljøet blir bedre i Asker og Bærum når deler av E18 blir lagt i tunnel.

– Tja, jeg unner bæringene å få lagt E18 i tunnell under Sandvik så byen kan strekke seg mot fjorden, men hva består mye av denne trafikken av i utgangspunktet? Jo, det er pendlere som vil jobbe i Oslo, men som ikke vil bor her. Disse pendlerne skaper eksosutslipp, svevestøv og faen og hennes oldemor, og så vil de at storsamfunnet skal betale for det? Nice. Hvis dere på død og liv ikke vil bo i Oslo, men jobbe her burde dere ha anstendighet nok til å reise kollektivt.

3. Det blir lettere å reise kollektivt når bussen får egen fil.

-Mja, da må i tilfelle Teslaene fjernes først. Og argumentasjonen blir helt feil. I framtiden er det kun tre ting som gjelder. Å gå, sykle eller bruke skinnegående kollektivtransport. Problemet er at hele Asker og Bærum ser på seg selv som en grend, alle skal ha enebolig, alle skal ha minst to biler og alle vil jobbe i Oslo. Asker og Bærum må begynne å fortette massivt langs de skinnegående kollektivknutepunktene. Buss er ikke noe mer enn en ubekvem maxi-taxi med mange av de samme problemene som bilen.

Da er vi over på argumentene for å skrote planene om ny E18.

1. Den viktigste er at planene om ny E18 med nødvendighet vil føre til mer biltrafikk inn til Oslo. Det er alle enig om, og det kan vi ikke akseptere.

2. Det går ikke an å bygge seg ut av bilkø. – Køene er det umulig å bygge seg ut av, mener sjefsingeniør i Statens Vegvesen, Anders Jordbakke til NRK Østlandsendingen: – Generelt så kan man vel si at hvis vi bygger mer veikapasitet totalt i systemet, så er det et potensial for mer trafikk. All erfaring tilsier at over tid, så vil den kapasiteten fylles opp. Vi kommer da tilbake til en situasjon som, sånn trafikalt framkommelighetsmessig, antakeligvis ligner ganske mye på dagens situasjon. Tilbake til null. Eller tilbake til køhælvete for å si det folkelig.

3. First things first. Den største proppen i Oslo´s infrastruktur er manglende kollektivtunneler. En ny T-banetunnel – gjerne kombinert med tog – under Oslo er langt viktigere enn den planlagte E18-utbyggingen. Nå er det over 85 millioner reiser på T-banen i Oslo, men i 2030 er det ventet at det blir dobbelt så mange. Det må bli flere tunneler fra Tøyen til Majorstua, men også mellom Oslo S og Skøyen.

Moralen er enkel her. Kompromisset i Oslopakke 3 – der E18 mellom Filipstad og Asker er selve bærebjelken – er et elendig kompromiss. Bilen er like rock´n´roll som det hestekjerra engang var. Det nytter ikke å designe byen for bilene, men hvis du gjør det for de som går, sykler eller reiser kollektivt, blir det faktisk plass på veien til de som må kjøre bil også.

June 11, 2015 by Erling

Boligbyggernes åreforkalkning

(dette er en rekonstruksjon av et innlegg holdt på NBBL´s årskonferanse 11.6)

Hei boligbyggelag, jeg takker for invitasjonen, og får litt dårlig samvittighet når jeg besvarer deres gjestfrihet ved å påstå at deres tid er omme. Boligbyggelagene er ektefødte barn av modernismen i mellomkrigstiden der idealet om den tette byen ble oppgitt til fordel for sonedeling og drabantbyer. Dette idealet er ekstremt arealkrevende, ei heller økonomisk eller sosialt. I den tette byen må alle arealer tenkes i bruk 24/7. Vi har ikke råd til at store byggefelt i periferien er åndsforlatte på dagtid, nå er jo også husmora blitt karrierekvinne, mens enorme næringsbygg står tomme etter arbeidstidens slutt. Idealet må være: tilbake til den tette byen der boligbygging blir byutvikling.

Hvis du spør arkitekter om hvorfor det er så lite nytekning i boligbransjen, peker de på eiendomsmeglerne som sier at det ikke er marked for det. Meglerne peker altså på sin side til trauste nordmenn som vil ha boligen siden den har vært siden Svartedauden. Utviklerne låner øre til meglerne, og ikke arkitektene, og derfor er det skapt en deadlock hvor arkitektene kan rope høyt om måter å tenke annerledes rundt boligbygging på, uten å bli hørt.

Jeg skal dele min innfallsvinkel til boligen og boligbygging inn i fire kategorier. Boligen internt, forholdet mellom bolig og bygg, boligen og utearealene samt boligen vs arbeidsplassen.

1. Internt i boligen.

Alt som står på gølvet kan i utgangspunktet dyttes inn i et skap; det være seg senger, skrivebord eller sittebenker. Gjennomsnittstørrelsen på leilighete ri Tokyo er 49 m2, og da gjerne fylt med familier. Det er ikke uten grunn at Tokyo er skilleveggenes både far og mor og bestemor. Ved hjlep av disse endres funksjonen i en bolig enkelt. Det er viktig at ikke bare arealene krympes til utbyggernes store tilfredsstillelse, men at de ulike funksjonene opprettholdes på et mindre areal.

2. Forholdet mellom bygg og bolig.

I de gamle OBOS-leilighetene var det som regel felles vaskekjeller. Det ble tungvint når de var plassert i kjelleren på høyblokker, men bookingsystemet var også veldig lite fleksibelt. Med en app kan booking av vaskemaskinene gjøres veldig enkle, Nå kan byggene igjen ta seg av vasken, og dermed blir behovet for våtrom også mye mindre i boligen. Tilsvarende er det mulig å legge nesten alle funksjoner i boligen utover soverommet til fellesarealer. Felles oppholdsrom, større felles spiserom til festlige anledninger, felles gutterom med smørebod, sykkelverksted og kjøleskap med kaldt øl. Ekstra rom til gjester kan også deles på. Hvor mange døgn i året har du egentlig behov for gjesterom?

3. Boligen/bygget og utearealene

Datteren min går i Smestad kommunale barnehage. En kliss ny barnehage med mange avdelinger. Hver ettermiddag kl. 16.30 er den tømt for barn, og blir ikke tatt i bruk igjen før neste morgen. Tilsvarende er det med skoler. Tipptopp utearealer som tilfredsstiller alle krav fra engstelige foreldre. Selv underlag som gjør at du ikke slår hvis poden faller ned fra klatrestativet. Hvorfor integreres ikke dette med boliger og arbeidsplasser slik at også utearealene blir tatt i bruk også på ettermiddags- og kveldstid? I bynære barnehager og skoler er det også mye å hente på å ta i bruk taket. Uteareal på tak er tryggere, og gjort riktig med vindskjermer og flere funksjoner kan også barn i barnehage og skole sambruke arealene, med barn som bor i området. Skoler med svømmebasseng burde selvfølgelig også åpne disse for nærområdet.

4. Boligen og arbeidsplassen

Unge mennesker er i dag ikke lenger on time, men online. Framfor å stemple inn og ut av arbeidsplassen er de alltid tilgjengelige. Den digitale revolusjonen har foreløpig ikke ført til at alle nå enten jobber hjemmefra eller er en digital nomade som gjerne jobber fra en kaffebar eller togvogn. Men det skarpe skillet mellom arbeid og fritid er i ferd med å kollapse. Modernismens kvantitative tid som delte døgnet skarpt inn i ulike soner hvor dagtid er forbeholdt arbeidet, mens kveldstid er fritid hvor arbeidstakeren skal lade batteriene til neste dags dont, er mer blurred.

Det samme er arbeidsplassen. I Helsinki har det kommen trend – Hoffice – der en gruppe mennesker jobber hjemmefra en bolig, og bytter bolig. Her setter de opp dagens gjøremål og gjennomfører en god dagsøkt i boligen til en i nettverket. I Hackney i Nord-London bygge de nå co-working space der bolig og arbeidsplass smelter sammen, og der fokuset er på å lage ulike rom for ulik bruk. Noen myldrerom, noen mer kontemplative rom, og en gradvis overlapping av funksjoner. Det fine med at arbeidsplassen og boligen integreres er jo at du slipper å ha med notatblokk på nattbordet for å skrive ned de gode ideene du kommer på om kvelden som først må vente til dagslyset for å realiseres.

Så ta på tenkehetten kjære boligbyggelag. Modernismen med sin sonedeling, enorme åndsforlatte boligfelter, og inndeling av døgnet i kvantitativ tid er herved begravet. Nå er den tette byen med funksjonsdeling, deleøkonomi og der innbyggerne med sine krav til kvalitativ tid som gjelder. Lykke til med den videre ferden.

June 10, 2015June 10, 2015 by Erling

Osloregionens utfordringer – samfunnsviternes svik

(Dette er en forkortet og etterpåkonstruert utgave av en faglig innledning jeg holdt på årsmøtet til Samfunnsviterne Oslo og Akershus 9.6. Fremdeles er det et altfor langt innlegg til å publisere på en blogg, men what the heck. Lesbarhet er for feiginger. Alle dere som kommer gjennom får forhåpentligvis en aha-opplevelse.)

Årsmøter kan være traurige greier, så jeg er innkalt for å avlevere en faglig innledning som skal ta dere tilbake til studiedagene, og de store spørsmålene dere engang var interessert i før det rutinepregede arbeidslivet tok dere. Siden jeg er blant de eldste av dere i forsamlingen, og samtidig den eneste som fremdeles er student, skal jeg ta dere med på en reise både til fortiden og forskningsfronten på viktige samfunnsspørsmål i dag.

Osloregionen er Europas hurtigst voksende og har vokst sammenhengende siden 1984. Er du litt raus med radiusen rundt er Osloregionen på hele 2,2 millioner. Veksten i Osloregionen er ikke tilrettelagt på nasjonalt nivå, ei heller ønsket. Oslo vokser på tross av Norge. Veksten er heller ikke planlagt i kommunestyret, og veksten skjer til tross for den altfor lave boligbyggingen som gjør at det koster skjorta å bo her. De siste årenes vekst har endret både byliv og bylandskap totalt uten at samfunnsviterne har klart å be-gripe den nye samfunnsformasjonen.

Rundt årtusenskiftet stiftet Iver Neumann, Bernt Bull og jeg Makt- og globaliseringsutredningen. Den skulle være en direkte konkurrent til Makt- og demokratiutredningen ledet av statsviteren Øivind Østerud og sosiologen Fredrik Engelstad. Deres konklusjon var at demokratiet forvitrer, da forstått som at demokratiet i nasjonalstaten, må avgi makt både overnasjonalt og til markedet. Vår konklusjon var at demokratiet endrer seg, men at det er full mulig å ”gjenvinne” den demokratisk makten selv om Stortinget blir mindre viktig. Vår maktutredning la til grunn globalisering av økonomien som viktigste premiss.

Globalisering av økonomien.

I samfunnsgeografien står David Harveys artikkel ”From managerialism til entrepreneurialism” fra 1989 sentralt. Nøkkelordet er 1973 og sammenbruddet i Bretton Woods-avtalene som regulerte ikke minst valutaen til de enkelte land. Industrien i de vestlige land emigrerte, og de vestlige byene fikk massearbeidsledighet. Fram til da hadde nasjonalstatene basert sin velferd på fordistisk masseproduksjon (industri), og regulerte den økonomiske politikken med keynesianske intervensjoner. Nå trakk nasjonalstatene seg tilbake, og overlot byene til seg selv. Byene på sin side responderte med å bli vekstmaskiner som fokuserte på økonomisk vekst framfor utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller.

Samfunnsgeografer – i hvert fall vi bygeografer – forholder oss derfor primært til byer i globale nettverk når vi skal forstå hvordan globalisering av økonomien endrer våre samfunn totalt. De som går eller har gått på statsvitenskap hører fremdeles Trond Nordby gnage om investitur og oppløsningsrett, mens feudalkongen Raino Malnes går rundt med en slitt utgave av Hobbes` Leviathan under armen når han skal snakke om realpolitikk. Byenes framvekst som den viktigste økonomiske og politiske aktøren har igjen ført til framveksten av en ny type økonomer som bryter med den klassiske skolen. Michael Porter, Richard Florida, og våre egne Erik Reinert og Torger Reve anfører at økonomi alltid skal omsettes og materialiseres i en kontekst, dvs. i byer.

Den funksjonelle byregionen.

På statsvitenskap lærer man fremdeles om de ulike forvaltningsnivåene i politikken, enten det er kommune, fylke eller staten. I realiteten er de eneste interessante studieobjektene de funksjonelle regionene. SSB har også startet å kartlegge disse, men kaller dem da økonomiske regioner, som det er ca 90 av i Norge. Disse konstitueres av et felles bolig, arbeids- og servicemarked, og bevegelsene mellom hjem, arbeid, handel og rekreasjon går på kryss og tvers av kommunegrensene. Hvordan styrer man en funksjonell region? Kommuner og fylker har direktevalg. Foreløpig ser vi en tendens til at det opprettes enheter og institusjoner som skal serve hele regionen. Ruter server Oslo og Akershus. Oslo Business Region er riktignok eid kun av Oslo kommune, men håndterer næringsklynger i hele regionen. Noen steder opprettes det interkommunale selskaper, noen ganger andre former for regionalt samarbeid, men foreløpig finnes det ingen koordinerte bestrebelser på å serve hele den funksjonelle Osloregionen. Dette er en nøtt som samfunnsviterne ikke har noen gode svar på enda.

Offentligprivate samarbeidsformer.

For samfunnsvitere er dette fyfy. Ikke bare skal kommunene oppføre seg mer som bedrifter hvor etater skal ha eget budsjettansvar som i New Public Management, men kommunale oppgaver skal også nå både konkurranseutsettes og privatiseres. Store utviklingsoppgaver løftes også ut av kommunestyrene og overlates til private utviklere, og overordende profileringsbudskap som skal være styrende for all politikkutøvelse skjer i lukkede privatoffentlige fora. Men denne endringen er isolert sett ikke noe mer enn at vi får et mer komplekst demokrati der det er mange måter og arenaer for å påvirke politikken. Men vi må først bort fra den logikken at alt som er offentlig er bra, mens alt som er privat lukter det råtten fisk av. Selv om det representative demokratiet sliter ser vi også framveksten av deltakende demokrati, varianter av elektronisk direktedemokrati, og et sterkere sivilt samfunn. Samfunnsviterne må rett og slett bli flinkere til å gi innhold til hva som er god governance. Det er mange måter å involvere befolkningen på som ikke nødvendigvis skjer gjennom å stemme i kommunevalg hvert fjerde år.

Identitet.

Oslo er i ferd med å bli flerkulturell, selv om vi opptrer panikkartet hver gang vi ser for mange mennesker som er mørke i huden. Da noen hundre pakistanske arbeidsinnvandrere kom til Oslo på 70-tallet førte det til at stortingspolitikerne trykket på panikk-knappen og innførte innvandringsstopp. Det samme skjedde da litt for mange prostituerte fra Nigeria kom for noen år siden. Det medførte forbud mot prostitusjon. Da litt for mange av rom-folket kom var vi tilsvarende et kornaks unna tiggerforbud.

Den engelske professoren Phil Woods sa på en konferanse i Drammen for noen år tilbake at det er riktignok lett å bli norsk statsborger, men nesten umulig å bli ”norsk” uten å ha to etnisk norske foreldre. Under et foredrag på Sødern i Stockholm for noen år tilbake spurte jeg de frammøtte stockholmerne om hvordan de ville rangere de fire identitetene; verdensborger, europeer, svensk eller stockholmer. Ingen hadde svensk øverst. Den lokale og den globale identiteten var sterkest. I Norge er det stikk motsatt. Først er man norsk, så er man alt det andre. Det at vi kun opererer med nasjonale identiteter gjør også at minoritetene som kommer hit må definere seg som bindestreks-nordmenn; norsk-pakistansk etc. Men også vi må problematisere identitetsforståelsen slik at den lokale og den globale blir viktigst.

Heteropolis.

Den britiskfødte arkitekten Charles Jencks bruker ordet heteropolis på byer der det ikke lenger er noen majoritet, men der alle er minoriteter. Den hvite rase – den kaukasiske – er i mindretall i en håndfull amerikanske og kanadiske byer. Uten at Oslo er der enda, må vi også forberede oss på at Oslo snart er en verdensby kun bestående av osloborgere, uansett hvilken etnisitet de har. Dette gjør at vi må oppgi alle former for integrering – forstått som assimilering – der minoritetene må gjøre som majoriteten, men der vi må utvikle en sterk fargeblind verdibasert identitet som skaper sterke relasjoner på tvers av både samfunnsklasser og kulturer. Framtiden ligger i å skape en sterk urban middelklasse som riktignok vil oppleve flere konflikter, men da forstått som sunne konflikter. Så lenge det ikke finnes noen majoritet som kan være overdommer må vi akseptere framveksten av flere parallellsamfunn som er i stand til å snakke godt med hverandre.

Behøver for eksempel segregering å være entydig negativt? Samfunnsgeografen og prof. Terje Wessel er en av våre fremste forskere på etniske minoriteter i Oslo. Et interessant funn i hans studier er at minoritetene som opplever sosial mobilitet, ikke flytter til vestkanten som etniske nordmenn, men vil heller ha mer igjen for pengene og flytter enten internt i området til større leilighet eller hus, eller ev. lenger nord i regionen. Dette betyr jo at segregering til en viss grad skjer frivillig fordi minoriteter overhodet ikke er opptatt av symbolverdien ved å bo på Vestkanten.

Informalization og framveksten av det uformelle arbeidsmarkedet.

I samfunnsgeografien lærer vi om fenomenet ”informalization”. På kort og godt norsk kan det oversettes til det uformelle arbeidsmarkedet. I mange land, for eksempel India, er flertallet av jobbene utført i den uformelle økonomien der ingen fagforeninger, arbeidstakerrettigheter eller garantert minstelønn ser dagslys. Fenomenet kommer krypende også nordover og i mange søreuropeiske land som Spania, Italia og ikke minst Hellas, er den uformelle økonomien voksende. Dette betyr ikke nødvendigvis mafia og svart arbeid. Jeg snakket med en fra Barcelona som sier at arbeidsledigheten på rundt 20% på langt nær er reell. Mange bytter arbeidskraft som vennetjenester, og bruker heller uformelle nettverk for å løse oppgaver framfor å bestille på Gule Sider

I Norge har vi ent gryende antall start up-selskaper som delvis opererer i en uformell sektor. Man bytter tjenester som den mest naturlige sak i verden, og et stikkord her er dele-økonomi. I stedet for å kjøpe bil eller bestille Taxi bruker man Uber. I stedet for å legge seg inn på hotell bruker man AirBnB, og et økende antall nettverk bytter både klær og andre tjenester. På mange måter er det formaliserte arbeidsmarkedet under sterkt press, både ovenfra og nedenfra. Hele det institusjonaliserte arbeidsmarkedet som baserer seg på skillet mellom arbeidsgiver- og taker, med der tilhørende korporative organer som forhandler med regjering og storting, er tilhørende den gammeldagse fordistiske masseproduksjonen, da menneskene var enten arbeider eller kapitalist.

Men målet for både John S. Mill og Marx var jo små og mellomstore selveide bedrifter der alle eide sin egen arbeidskraft. Men på spørsmålet om hvordan dele-økonomien skal bli demokratisk og føre til økt velstand for alle er samfunnsviterne svar skyldig. De forholder seg jo en samfunnsorden som forsvant i det globaliseringen av økonomien inntraff.

Oppsummeringsvis. Utdannes det for mange samfunnsvitere? Her er jo vi i samme båt, men svaret er JA. Det utdannes altfor mange samfunnsvitere som ikke er på høyde med sin egen samtid, og derfor bidrar de ikke til å forme gode, åpne, tolerante og konkurransedyktige byer, men fungerer primært som halvslappe bremseklosser.

June 7, 2015June 7, 2015 by Erling

Hvilket instrument spiller Hadeland i Osloregionens orkester?

(Dette er en skriftig rekonstruksjon av et lengre innlegg holdt for en nettverksamling med mye fintfolk på Lyngnasæter i Hadeland 3.6)

For å svare på spørsmålet først. Hadeland er Osloregionens Obo. Obo´en er et gammelt treblåserinstrument og har mer karakter enn f.eks. klarinetten. Lyden er mer nasal, men enda viktigere: Obo´en er en av de melodiførende instrumentene i et orkester. Både beliggenheten og historien gjør at Hadeland kan spille en liten, men tydelig rolle i Osloregionen.

Hadeland er i dag det sorte hullet i Osloregionen. Området nordøst for Oslo er nærmest usynlig. Da bortsett fra alle i Oslo som enten har hytte på Mylla eller de som tar skibussen for å gå med sola inn til byen en vakker vinterdag. Dette skyldes først og fremst en elendig infrastruktur. Gjøvikbanen er den eneste togstrekningen der NSB nærmest lover forsinkelser på sine hjemmesider: “Gjøvikbanen er over 100 år, og var opprinnelig en tømmerbane. Alder på banen, svinger og eldre materiell gjør at driften er utfordrende, og at regularitet og punktlighet ikke er en selvfølge”. Snitthastigheten til toget er ikke stort raskere enn T-banen. Mangelen på befolkningsgrunnlag gjør at det heller ikke er lønnsomt å ruste opp banen. I Hadeland er det en historsk sterk grendestruktur, som gjør at de færreste bor i knutepunktene som stoppestedene utgjør.

Foto: Lunner stasjon

Kvaliteten på Riksvei 4 er heller ikke spesielt oppmuntrende. Det er fascinerende hvordan gravitasjonskraften mot Oslo sentrum gjør at verken Oslo eller Nittedal kommune gidder å bygge ut riksveien nordover. Fra Grorud til kommunegrensen er det tofelts vei, og det skal ikke mange gamle menn med hatt på veien før det blir propp. Tilsvarende har Akershus fylke og Nittedal kommune valgt å fokusere på veistrekningen fra sitt Rådhus langt sør i kommunen og ned til veikrysset på Gjelleråsen. Her kommer vi inn på det som kan virke som Hadelands største problem. Fraværet av framoverlente politikere på Stortinget som sitter i samferdelseskomiteen og som kan drysse veimillioner og togskinner fra Gjøvik og ned til Oslo. At Gjøvikbanen foreløpig er en blindtarm som ikke er koblet på det bredere tognettet, f.eks. ved Lillehammer, hjelper heller ikke.

Hadeland er også en unaturlig konstruksjon. Den store utpendlingen fra ikke minst Lunner, men også Jevnaker til Oslo, gjør at disse to kommunene mer eller mindre er en integrert del av den funksjonelle Osloregionen. Gran kommune er i sterkere grad seg selv nok, med langt mindre både inn- og utpendling. Samtidig er det senteret på Gran som er det naturlige regionsenteret i Hadeland. Der har dere til og med pizzabuss. Alle funksjonelle regioner trenger et senter som regionen kan vokse ut fra. Gran er herved senteret i Hadeland. Hvis dere tre kommuner velger å slå dere sammen, har dere også løst problemet hvor storkommunens rådhus skal ligge.

Hadeland har i altfor lang tid vært seg selv nok. Det kommer muligens av den historisk sterke bondekulturen der bøndene stort sett må se ned på sine egne støvler for og ikke trøkke på noen enorme kuruker. Løfter dere blikket ser dere en Osloregion på 2,2 millioner mennesker som beveger seg på kryss og tvers av regionen for å bo, arbeide eller rekreere. Foreløpig er dere for dårlig integrert til å få deres andel av den etterhvert store og slagkraftige regionen. Den gode nyheten er at det går godt for Hadeland, så fremt det går godt for Oslo, men den dårlige nyheten er at dere ikke blir vurdert som lokasjon for verken å bo, arbeide eller rekreere for andre enn de som allerede kjenner til Hadeland. Jeg vet f.eks. at det er skiføre her på Lyngasæter når krokusen blomstrer i Oslo. Hvorfor i all verden skal Oslofolk behøve å dra til Sjusjøen når Lyngasæter er drøye en time unna?

Det funksjonelle boligmarkedet i Osloregionen er relativt entydig. Når familier i Oslo får sitt andre barn trekkes de automatisk til fredelige pletter med mye grøntareal. Oslo taper hvert år barnefamilier i hopetall til Akershus. Hvorfor kan ikke disse like gjerne flytte til Harestua, Grua eller Roa? Og husk at det er barnefamilier der begge foreldre er i jobb som er kommunenes gull. Og de skatter til kommunen der de bor, og ikke der de jobber. Så lenge bedriftsbeskatningen er statlig er det mindre viktig å jage nye arbeidsplasser.

Foto: Gran sentrum. Tendenser til bydannelse, om enn spredt og bilbasert.

Oppskriften for hvordan dere skal spille Obo´en i Osloregionens orkester er derfor oppsummert: Nyere bebyggelse bør legges rundt kollektivknutepunktene så det blir lettere å forsvare opprustning av Gjøvikbanen. Dropp alle former for identifikasjon med Oppland selv om dere ligger i Oppland fylke. Søk gjerne overflytting til Akershus eller jobb for at det nasjonale nivået legger ned fylkene og oppretter store regionkommuner. Legg alle eggene deres i hatten til Osloregionen og få til et mer integrert samarbeid med de to millionene som er deres naturlige naboer. Bli flinkere til å synliggjøre dere selv i Oslo. Hadelandpatriot Rune Resset har tidligere anbefalt å lage en Hadelandambassade på Oslo S. En utmerket ide der gode ambassadører viser veien til Gjøvikbanen. I Kongsvinger har de bla. leid Rockefeller for en kjempefest for sine utflytta sambygdinger og traktert dem med elgkjøtt. Profiler Lyngasætra som det nye Sjusjøen, og ikke minst. Sørg for at den mentale avstanden fra Oslo til Hadeland blir mindre. Så lenge det eneste Oslofolk forbinder med Hadeland folkene som står ved elvebredden og vinker Ha Det i historen om Professor Drøvel, får dere ikke tilførsel av den enorme kraften som for tiden er under oppseiling i regionen vår.

Med denne nettverkssamlingen har dere fått deres første Hadelandambassadør som ikke er knyttet til regionen. Jeg skal heretter vie deler av mitt liv til å få Hadeland til å blomstre og få den anerkjennelse regionen fortjener.

June 4, 2015 by Erling

EU´s gavepakke til Oslo

Stengningen av Smestadtunnelen kan fort bli en gavepakke til Oslo fordi den framskynder et helt nytt kjøremønster.

Min ringe bolig har den fordel ev ulempe at vi stirrer rett ned på Ullernchaussen fra verandaen. De to første dagene etter at det ene kjørefeltet ble stengt i Smestadtunnelen var det knapt en bil å se. Da bortsett fra Teslaene. Teslaeierne er ikke som alle andre. De står høyt hevet over oss andre Osloboere, og kjører den elektriske luksusbilen sin om så verden sto foran undergangen.

Men poenget her er ikke å mobbe Tesle-eierne, men å minne om at Oslos beboere nå står foran et fundamentalt “veivalg” for å si det på et språk bileierne forstår. Nå har vi fått en gylden anledning til å parkere bilen for godt når vi skal bevege oss i byen.

Da Vancouver´s byplansjef Brent Toderian besøkte Oslo første gang under “Shakedown i Bjørvika” for åtte år siden viste han fram en revolusjonerende power point på det han kalte “vancouverism”. Bevegelse i Vancouver skal først og fremst skje på føttene, alternativt sykkel, til nød ved kollektivtransport.

I dag snakker “alle” om at økningen i transportbevegelser skal skje gjennom alt 1-3. Da Brent besøkte Oslo for andre gang noen år senere kunne han fortelle at vinter-OL i 2010 førte til en varig endring i folks bevegelsesmønster. Mange av de som lot bilen stå under vinter-OL, parkerte bilen for godt.

Oslo har paradoksalt fått vårt vinter-Ol selv vi aldri fikk det. EU´s påbud om utbedring av tunnelstandarden med den påfølgende stengningen av Smedstadtunnelen, kan tilsvarende kan føre til en revolusjonerende endring av våre transportbevegelser. Men hvorfor er ikke Ruter mer offensive? Hvor er de organiserte syklistene i Oslo? Gjort riktig kan vi Oslofolk med rette spørre oss selv: Hvor var du da Smestadtunnelen ble stengt? Svaret er like forbausende enkelt som det er revolusjonerende. Jeg tok T-banen, sykla eller gikk på jobb.

Så får heller Teslaeierne breie seg på Ring 3 som om det ikke var noen morgendag.

June 1, 2015June 2, 2015 by Erling

Oslos underliv/underverden

Jeg hadde den ære å bli spurt om å være Oslolos for et utdrikningslag bestående av godt voksne menn og noen kompiser. Dette er hva som ble fortalt:

Bilde: Galgeberg 3

Hei karer og kvinnelig forlover! Jeg er bedt om å gi dere en guidet tur basert på den kommende brudgommens interesser; altså sex, sprit, adhd og balkanmusikk. Jeg har derfor valgt og tematisk avgrense min guidede tur til det vi kan kalle Oslos underliv. Oslos underverden er egentlig et mer presist begrep, da vi snakker om Oslo sett nedenfra, enten det er fra underbuksa eller de mørke skyggene som ikke tåler dagslys.

Vi starter her inne på gårsplassen til Galgeberg 3. Her lå byens galge og rettersted i flere hundre år fra senmiddelalderen og fram til 1800-tallet da retterstedet ble flytte noen steinkast unna til den andre siden av Strømsveien og den militære ekserserplassen på Etterstad. Da utgravingen av dette galgeberget startet i 1930-årene ble det funnet en anselig mengde med knokler og ikke minst en hodeskalle med en 12 toms spiker gjennom seg. Den siste henrettelsen på Galgeberg fant sted 14. oktober 1815, da løsarbeideren Anders Flatebydalen ble halshogd etter rovmordet på tjenestedrengen Gunder Gjestang utenfor Enebakk. Skarpretteren i Akershus stift, Anton Lædel, skilte Flatebydalens hode fra kroppen med ett hogg. Hodet ble deretter satt på stake. Kapping av hoder var forøvrig en populær beskjeftigelse for byens befolkning. Da Samson Isberg svingte øksen for siste gang i 1871 var det over 5000 nysgjerrige Oslofolk til stede.

Det er ikke tilfeldig at vi starter akkurat her på Galgeberg. Akkurat i svingen her borte har bøndene fra innlandet i mange år svingt ned mot byen og den syndens pøl som ventet dem nede i bakken. Se for dere den kommende brudgommen sittende på en hestekjerrre med korn eller smør i vogna, en knert himert på innerlomma og halvbennern i buksene. Spent til bristepunktet over de forlystelser som ventet han nede i bakken. Ha dette bildet på netthinnen når vi går inn i bussen igjen og kjøre like sakte som hestekjerra ville gjort ned bakken.

Vaterland representerte syndens pøl i flere hundre år. Etter at Vaterland bru ble bygget i 1654 ble all trafikk nord- og østfra slusa gjennom Grønlandsleiret. Først i 1827 ble Nybrua åpnet for å ta trafikken nordfra. På mange måter representerte Grønlandsleiret en spissrotgang der bare de færreste bøndene kom seg over elva og via Brugata til Youngstorget eller Stortorget. Her sto høkerne, brennevinssjappene og horene tett, og skulle lure bøndene for både last og penger. Begreper som bondefanget og bongeangst oppstå her i bøndenes ublide møte med byen. Mange av bøndene våknet opp dagen derpå uten verken varer, hestekjerrer, penger eller klær, og lusket slukøret hjem. Noen av dem ble også utsatt for rovmord. Visstnok skal de to siste som ble henrettet på Etterstad av bøddel Samson Isberg på 1870-tallet ha vært to dansker som sa de var interessert i å kjøpe et vognlass med røkelaks fra en godtroende bonde, men som i stedet for kappet hodet av han på vei mot Hovedøya.

(her var det ikke mulig å stoppe rett utenfor Neseblod Records i Schweiigaardsgt. 56 så denne historien ble fortalt da bussen kjørte rundt og rundt i rundkjøringen ved Harald Hårfagres plass litt oppe i gata)

Her starter beretningen om et norsk musikkeventyr i milliardklassen. Den forrige innehaveren av denne platesjappa – Øystein “Euronymus” Aarseth – er mest kjent for å ha blitt truffet av 22 knivstikk påført Varg “Count Griscnackh” Vigernes i 1993, hvorav 16 av dem var i ryggen, selv om Varg Vikernes påsto at disse skadene kom som følge av at Aarseth falt om på knust glass. Selve drapet ble visstnok begått borte i Tøyengata der bommen er. Aarseth dannet black metal-bandet Mayhem i 1984 og markerte dermed begynnelsen på den eventyrlige norske black metal-suksessen. Hvis noen av dere tror at Varg Vikernes var den stygge ulven som drepte det lille lammet Aarseth må dere tro om igjen. Da bandmedlemmet Dead tok selvmord i 1991 var det Aarseth som oppdaget liket. Dead hadde forøvrig lagt igjen et selvmordsbrev der han beklaget at han brukte skytevåpen inne og etterlot seg så mye blod, Men framfor å ringe politiet skal Aarseth ha hentet et kamera for å ta bilder av liket. Ryktene skal også ha det til at han forsynte seg med deler av kraniet som lå strødd utover, for å lage smykker som han skulle gi til die hard-fansen. Bildet av likrestene med hjernemasse pryder forøvrig en bootleg-utgave utgitt i Sør-Amerika.

Alle bestialske mord har som regel et motiv. Her er motivet fremdeles dulgt. Skyldte Aarseth Varg penger for tidligere plateutgivelser? Var det rivalisering mellom to som ville være kongen på Black Metal-haugen? Derom tier sagaen. Neseblod Records blir forøvrig besøkt av tusensivs av pilgrimsreisende black metal-fans fra hele verden, ikke minst i forbindelse med Inferno-festivalen som blir arrangert hvert påske, og er et av Oslos mest kjente landemerker globalt.

Vi forflytter oss til Skippergata 6B. Her skjedde ett av de mest berømte drapene i Oslos kriminalhistorie. I 1957 ble 16-årige Rigmor Johnsen drept her. Hun var kvalt, forsøkt voldtatt, og deretter forsøkt tent på. Den da 23-årige Fredrik Fasting Torgersen ble kort tid etter arrestert og senere dømt for drapet. Ingen vitner kunne koble disse to sammen, så politiet fikk han dømt på tekniske bevis. Disse var avføringsbevis, bitebevis og granbarbevis. Offeret hadde tømt tarmene under kveldningsforsøket og det ble funnet avføring på Torgersens sko. Tilsvarende sto det et grantre i kjelleren der drapet ble begått, og grannåler ble funnet på Torgersen. Johnsens bryst hadde også bitemerker som påtalemyndighetene mente passet med Torgersens tanngard. De tekniske bevisene har svekket seg gjennom utvikling av ny teknologi. Torgersen har selv aldri innrømmet skyld og har gjennom årtier slåss for å få saken gjenopptatt. Kjente personligheter som Jens Bjørnboe engasjerte seg, overbevist om at det var et justismord. Torgersen var ikke mors beste barn, i 1957 hadde han nylig sluppet ut av fengsel for å ha forsøkt å voldta moren til en venn. Men derfor ble han også forhåndsdømt av mediene, er det mange som har hevdet. Regelen om at vedkommende er uskyldig inntil det motsatte er bevist, gjaldt ikke for Torgersen. Etter at Torgersen slapp ut av fengsel etter å ha sonet livsvarig (16 år), fikk han seg stamsted på Galgeberg Corner der vi startet vår guidede tur, og har lovet at han ikke vil oppgi kampen får sin uskyldighet før han går under torva.

Her er vi ved Rådhusets østvegg. Rådhuset skal visstnok være det eneste offentlige bygget i verden som har en skulptur av en prostituert. Oslo hadde to strøk av byen der prostitusjon var utbredt. På Vaterland der ikke minst tilreisende ble traktert etter alle kunstens regler, og her i Vika der også byens elite vanket på bordellene, eller hos de litt finere 8-dagerspigene. I perioden 1840-1888 var prostitusjon legalisert i Oslo. Av helsemessige årsaker. Kjønnssykdommene florerte og ved å legalisere prostitusjon fikk man mulighet til å innkalle de prostituerte til jevnlige kontroller. Hvis vi tar en liten kunstnerisk frihet kan vi si at et av bordellene kalt Napoleons Slot lå akkurat her Rådhusets østvegg. Den seksuelle dobbeltmoralen i Oslo på denne tid ble kraftig angrepet av Hans Jæger og Christianiabohemen. Kvinnene ble forgudet som mor og hustru, men ikke tillaget noen egen seksualitet. Mennene kunne på sin side stilltiende få utløp for sine seksuelle lyster hos prostituerte.

Foto: Pissoaret ved Fagerborg kirke

Herfra og helt bort til Sigrid Undsets barndoms fjell Blåsen på andre siden av Stensparken, lå Natmandshaugen. Opprinnelig lå denne byens søppelfylling ved Rikshospitalet, men ble flyttet hit rundt 1820. Nattmannen sto nederst på den urbane rangstige. Hans oppgave var å rydde opp etter bøddelen, fjerne lik som ikke kunne ligge i vigslet jord, destruere døde dyr og ellers holde gatene rene. Nattmannen ble gjerne kalt rakker, og rakkerunger kom inn i språket på barn som oppførte seg pøbelaktig. Oppsiden av denne søppeldynga, var at byens innbyggere kom hit for å få god matjord straks lik og dyrekropper var blitt til jord. Av jord er du kommet, av jord skal du bli, men av jorden skal du igjen gjenoppstå.

Pissoaret vi står ved ble bygget i 1937, er nå fredet, og ble raskt et populært møtested for homofile. Derav kallenavnet kjærlighetskarusellen etc. At pissoaret ligner på en sopp som vokser opp av den fruktbare jorda på søppelfyllinga er nok en tifeldighet, men cruisingtrafikken i og rundt dette pissoaret representerte blant de tidligste periodene i Oslos historie da homofile viste sin seksualitet åpent over jorden.

Da er vi kommet til veis ende der den vordende brudgom skal settes på prøve. Cruising-trafikken blant byens homofile hviler aldri her ved Sognsvann. Ikke minst oppe i området ved Store Stå. Reglene her er enkle. Du har ikke lov til å si nei hvis noen kommer og gjør tilnærmelser. Hvis du holder på med en kan du dog si nei til en tredje som kommer luskende. For å vise at brudgommen har utført oppdraget og faktisk beveget seg inn i cruisingland skal han komme tilbake med en kondom – brukt eller ubrukt – fra toppen av Store Stå der kondomene er tilgjengelige inne i en fuglekasse.

May 25, 2015 by Erling

Hvem grunnla egentlig Oslo?

Infamt spørsmål: Burde egentlig Harald Blåtann henge på Rådhusets vestvegg?

Først en liten rekapitulering til alle dere som definerer ”i manns minne” til femten minutter. Oslo feiret 900-års jubileum i 1950, og 1000-års jubileum 50 år senere. Begrunnelsen ble drevet fram av politiske myndigheter, anført av ordfører Per Ditlev Simonsen, og støttet seg på nye arkeologiske funn i Gamlebyen. Ved å flytte grunnleggelsen av Oslo med femti år, oppstår det dog et stort spørsmålstegn som foreløpig ingen har kunnet svare på. Hvem grunnla Oslo i år 1000?

ill. Da de politikerne i Oslo bestemte seg for å feire 1000-års jubileum i år 2000, tenkte de aldri på at da kan ikke Harald Hardråde være Oslos grunnlegger. Hvem er det da?

Alle som går fordi Rådhusets vestvegg kan ikke unnlate å se den store skulpturen av Anne Grimsdalen. Den skal forestille Oslos grunnlegger – Harald Harråde til hest. Men den burde egentlig vært fjernet hvis intensjonen er å vise fram Oslos grunnlegger. Han kan umulig ha vært verken konge, borgermester, ordfører eller byrådsleder i Oslo i år 1000. I alle år har vi stolt på Snorre som i sine sagaer forteller at Harald Hardråde grunnla kjøpstad Oslo i 1050. Politisk er dette veldig takknemlig for oss nordmenn. Da kan vi med sikkerhet si at det var en norsk konge som grunnla Oslo.

I år 1000 er det meget større tåke. Det vi vet fra historiske kilder er at den danske kongen Harald Blåtann trolig anla den første Clemenskirka på Øra i Gamlebyen før år 980. Blåtann skryter jo på seg på sin kjente runestein i Jelling i Jylland, reist ca. 980 eller før, av at han “vant seg alt Norge og gjorde danene kristne”. Det skandinaviske området Viken der Oslo inngikk som nordligste punkt, er således tungt vevet inn i en skandinavisk fortelling. Viken er derfor på mange måter ikke Norge. Hvis vi anlegger kirkebygging til grunn for bydannelse – det bygges jo ikke kirker der det ikke er folk? – har Oslo en dansk eller rettere sagt vikensk grunnlegger. Burde egentlig Harald Blåtann henge på Rådhusets vestvegg?

Spekulasjoner til stede. Oslos politiske myndigheter har egentlig bare to valg. Enten må Harald Harråde skrus ned fra vestveggen på Rådhuset fordi han ikke grunnla Oslo i år 1000, eller så må de politiske myndighetene innrømme at de tok feil ved å feire 1000-års jubileum i 2000, og så går vi tilbake til Snorre og feirer nytt 1000-års jubileum i 2050.

Hvem føler seg kallet til å svare?

May 22, 2015 by Erling

Bjørvika har alltid vært byens hjerte

Dette er referatet (slik jeg husker det) av en kort stuntpresentasjon jeg holdt om Bjørvika under “Supreme Afterworks. Bjørvika Edition”.

Jeg har fått en relativt løs ramme å holde meg innenfor. Det må ha noe med Bjørvika å gjøre ble jeg fortalt.

Jeg kunne derfor valgt å fokusere på Sørenga, eller populært kalt Fjordbyens Mordor der naboene fra hælvete er samlet. Jeg blir deprimert hver gang jeg ser Sørenga. Deprimert av bystyret som bestemte at det skulle være 90% boliger i et strøk midt i byen. Deprimert av arkitekturen som til tross av at det er flere arkitekter som har utformet strøket, så har alle lent seg mot et deprimerende intetsigende uttrykk med nyanser av grå som eneste variasjon.

Jeg kunne valgt å fokusere på Bjørvika som frisone. Hvor mange av dere frekventerte MS Innvik da de la til Langkaia rundt årtusenskiftet og skapte en frisone for byens kreative klasse? Ved hjelp av styrkvinne Anne Beate på MS Innvik klarte også Oslo Byaksjon å lure Oslo Havn slik at jeg egenhendig fikk spredd 10 tonn sand på den egentlige Sukkerbiten som Oslo Havn bebodde, og hadde calypsoparty, nakenbading og makrellgrilling. Det var dengang jeg fant 123 kondomer på en kvadratmeter rett ved Sukkerbiten, og bare horekunder elsket området.

Men jeg har valgt å fokusere på en viktigere fortelling. Bjørvika som byens hjerte. Bjørvika som Oslos Central Business District.

Se for dere Bernt Anker – Oslos suverent rikeste mann gjennom alle tider – sitte i Paleet med vinduene åpne. Han var smedlemmet, barnløs, hadde parykk, fikk linskjortenen sine strøket i London, og likte at byens borgere så på han da han komponerte sine sonetter. Men grunnen til at hans far bygde Paleet der det lå var enkel. De likte å se på rikdommen sin samlet ute på Bordtomta – rett ved der vi er nå. Oslos eneste kilde til rikdom var gjennom mange århundre plank. Altså semi-behandla tømmer. 240 sagbruk i hele Osloregionen leverte plank til Bordtomta, og skapte patrisierfamiliene i den gamle Kvadraturen. Ikke bare Ankerfamilien, men også Colletfamilien som holdt til i en staselig bygård litt lenger opp. Det ble sagt at da London brant i 1666 varmet det hele Oslo som leverte plank til gjenoppbyggingen. I 1819 var det slutt på rikdommen og patrisierfamiliene. Hele Bordtomta brant, og de nye kjøpmennene, anført av Thorvald Meyer, overtok stafettpinnen.

Neste fase var da Nyland Mek. Verksted flytta sitt verksted til Akerselva utløp i 1857. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet vokste Norge fram til å bli verdens tredje største sjøfartsnasjon. Ikke minst takket være Nyland. Her bygget Fred Olsen sine dampskip, og den neste industrielle revolusjonen ble skapt. På det meste sysselsatte Nyland 1000 arbeidere og skapte den internasjonale pulsen i Oslo. Men også dette eventyret tok slutt, og i mange år ble Bjørvika liggende brakk. Hvor mange av dere husker at danskebåten Holder Kanskje – eller Holger Danske – gikk herfra?

Men Oslo slår alltid tilbake. Hva er det neste eventyret i Bjørvika? Er det oss øldrikkende konsumenter i den kreative klasse her på nye Sukkerbiten? Neppe. Se bak oss, der er det nye eventyret: Barcode. Her jobber nær 10 000 mennesker i det som populærte kalles KIFT. KompetanseIntensivForretningsmessigTjenesteyting. Det har også en eller NACE-kode som sier at den er økonomisk klassifiserbar og dermed eksiterende i statistikken. Aldri før har produktiviteten vært så høy blant arbeidere i Bjørvika, og aldri har Bjørvika hatt et større hjerte som pumper mer liv i Oslokroppen.

Derfor er det helt avgjørende at vi som bor i og elsker Oslo ikke glemmer at bykroppen har forskjellige funksjoner og at Bjørvika alltid har vært byens produktive hjerte. Det er en messe verdt, og derfor er vi samlet her og føler at vi er på historisk grunn.

God kveld i stua til oss alle i den øldrikkende snakkende klassen.

May 15, 2015 by Erling

Oslotalen

Scene: Oslodagen 15. mai 2007. I en bakgård i Tordenskioldsgate der MESH nå holder til. I fem år hadde opptil 100 personer feiret Oslodagen i regi av Oslo Byforum. Dagen startet med den obligatoriske Oslofrokosten på MS Innvik, før den fortsatte med faglig og sosialt innhold. Denne maikvelden var vi ekstra forventningsfulle. Valgprogrammet til Oslo Byaksjon hadde kommet rykende fersk fra trykkeriet, og vi var overbevist om at bystyret ventet på oss etter valgkampen. Denne kvelden var vår kick-off. Oslotalen som er limt inn under er åtte år gammel, men tåler en ekstra lesing på denne dag. Gratulerer med Oslodagen kjære Oslofolk.

Kjære Oslofolk

25 år med ekstremvekst har gjort at Oslo har mistet seg selv. Veksten har endret byrommene, vår livsstil, vår bykultur, vårt næringsliv og vår infrastruktur. Dette er byens vesen. All that is solid melts into air, som Marx formulerte det. Problemet er at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Vi er i ferd med å miste noe, uten at vi vinner noe. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Ingen agerer for å innfri forventningene til et fellesskap fordi ingen har klart å formulere hvilke forventninger Oslofolk har. Ingen har klart å formulere hva vi bør være stolte av, og som vi kan videreforedle.

Hva kan vi være stolte av? Svaret er enkelt: Oslo har alltid vært en sosial foregangsby. I et 80-siders skrift om Oslos sosiale forhold fra Reisetrafikkforeningen (daværende kommunale turistmyndigheter) i 1950 sto det. Viktig å få med seg: Dette skriftet var ment for å trekke turister hit: ”En bys høye sosiale nivå er i dag attraksjoner av den største betydning. På dette området er den norske hovedstads innsats så imponerende og gjennomgripende av den avtvinger den største beundring ute og hjemme”.

Dette skriftet sier flere ting. Oslofolk er ikke som alle andre. Vi er nerder, men viktigere: En gang mente vi at Oslo hadde noe som ingen andre storbyer hadde. Vi bar på en stolthet over hvordan vi organiserte den menneskelige samhandlingen i byen vår og den sosiale dimensjonen ved menneskelivet.

Oslo kommune innførte aleneforsørgertrygd allerede i 1919. På samme tid innførte vi alderstrygd.

I mellomkrigstiden ble Oslofrokosten en eksportvare som også Eleanor Roosevelt spiste før hun utbrøt: Look to Norway. Oslofrokosten var en genial oppfinnelse i Osloskolen, selv om den er vel puritansk i dag. Den handlet om at barna skulle bli små helsefreaks som skulle agere som misjonærer inn i det enkelte hjem og lære ressurssvake familier og spise sunt.

Da Oslos befolkning økte etter krigen klarte kommunen også gjennom OBOS å bedrive sosial boligbygging og bygge både billige og funksjonelle boliger med høy kvalitet. Å få en OBOS-bolig ble inngangsporten til det gode liv. Da mine foreldre kjøpte OBOS-leilighet i Oslos første drabantby Lambertseter tidlig på 50-tallet fikk de paradis i gave.

Nedgangstiden på 70-tallet viska ut denne stoltheten som var så fremtredende i de tidligere oppgangstidene. Nei til EU og bejaelsen av alt som er smått, grønt og desentralisert, myndighetenes ut av trengselen-kampanjer og oljekrise gjorde at folketallet gikk ned og bystoltheten ble borte.

Da veksten og jappetiden slo til igjen tidlig på 80-tallet var bystoltheten erstattet med byambisjoner. Som historikeren Edgar Benum sier i femte bind av Oslo Bys Historie; Fokuset var ikke lenger på hva bare vi hadde, og som ingen andre storbyer hadde, men hva andre storbyer hadde, og som vi manglet. Det kanskje mest dustete forsøket på å bli som alle andre; var byggingen av Galleri Oslo som hadde ambisjoner om å bli Europas lengste innendørs handlegate, og som markedsførte seg som et lite stykke Europa der alle skulle få en smak av de mest kjente storbyene.

Sterkest kommer denne endringen til uttrykk i Reisetrafikkforeningen årsrapport fra 1985: ”Vi vil bestrebe oss på å bli så markedsorientert som mulig. Målet var å bli en fullverdig kongressby”. Borte var stoltheten over den sosiale foregangsbyen. Veksten i arbeidsplasser skulle komme i turismen og blant det øverste sjiktet; kongressdeltakerne som fikk oppholdet betalt av arbeidsgiver. SAS-hotellet sto ferdig i 1975 og da verdens luftfartorganisasjon IATA arrangerte sin verdenskongress der skrev Aftenposten stort og vått om åpningen: Oslo er ikke lenger en landsby, men en verdensby.

Overgangen fra bystolthet (fokus på hva vi har som ingen andre storbyer har) til byambisjoner (fokus på hva andre storbyer har, men som vi mangler) kan enklest eksemplifiseres ved å sammenligne Rådhuset med den nye Byhallen.

Da Rådhuset åpnet dørene i 1950 skrev danske Politiken:

”Ingen by i verden hadde i dette århundret budt sine kunstnere oppgaver som Oslo”. Med Rådhuset ble byen i seg selv en kunstnerisk attraksjon. Information mante til dansk selvransakelse: ”Hvilket utsyn og hvilken kunstnerisk forståelse har de danske myndigheter utvist for det kunstneriske liv her hjemme og konkluderte med at danske myndigheter skulle ”kjøpe en billett til Oslo for å lære”. Ikke minst de enorme veggmaleriene av freskobrødrene gjorde Oslo om til Freskenes by, som igjen speilet en humanistisk framskrittstro.

Hva så med Byhallen? Oslo Spektrum, hadde ingen slike sosiale eller kunstneriske ambisjoner. Byhallen var kun ment som et ledd i å perfeksjonere Oslo som kongressby. Riktignok er teglverksarbeidene til Rolf Nesch av utmerket kvalitet, men ambisjonene for innholdet i bygget var feil.

Hvilke sosialpolitiske utfordringer står Oslo ovenfor i dag?

– Sosial boligbygging har aldri vært viktigere. Aldri har det vært bygget flere boliger i Oslo. Aldri har de vært mindre, og aldri har de vært så dyre og av så dårlig kvalitet. Man skulle tro at prisen går ned når arealene krymper, men i Oslo skjer det stikk motsatte. Oslo kommune må, gjerne i samarbeid med OBOS eller Selvaag, utarbeide et storstilt program for sosial boligbygging. De må igangsette forsøk for å finne den ultimate bybolig, som både kan endres etter hvert som livssituasjonen endrer seg, men også utarbeide kvalitet på de offentlige arealene rundt boligene etter hvert som boligene krympes og livet leves mellom veggene og ikke innenfor. Hvorfor tas ikke takene systematisk i bruk?

– Slutt og jag rusmiljøet rundt. De er Oslos mest trofaste innbyggere, og er her 365 dager i året uavhengig. Verken hunder, hester eller tåregass har klart å fjerne dem. Norsk ruspolitikk har alltid vært klemt mellom bønn og arbeid. Enten skal rusavhengige helbredes ved bønn eller så skal de kleppe håret og få seg en jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid forakta de som ikke kan leve av eget arbeid. Ta konsekvensen av at storbyer alltid vil ha et rusmiljø og la rusmiljøet få sitt eget innendørs velferdssenter i sentrum der det er et bredt tilbud av lavterskelaktiviteter.

– Globaliseringen av fattigdommen gjør også at vi får verdens nød nærmere oss, både gjennom organisert tigging og prostitusjon. Vi løser ikke dette ved å forby det. Skal vi også forby fattigdom? Å stenge grensene for den globale nøden fungerer ikke. Vi må heller gå inn å sørge for at alle som er her omfattes av vårt sosiale sikkerhetsnett og dermed gjøre det lettere å kappe avhengigheten av bakmennene.

Lag en jernring mellom ofrene og bakmennene. La både tiggerne og de prostituerte få midlertidig oppholdstillatelse, organiser et hjelpeapparat rundt dem. Først og fremst trenger de å vite at så lenge de er i Oslo så er det noen som faktisk bryr seg om dem. Så lenge de er i Oslo er de Osloborgere så gode som noen og skal ha den samme respekt.

Avslutningsvis. Vi trenger også å bygge noe vi kan være stolte av; både enkeltbygg eller nye bydeler vi med stolthet kan overlevere til våre etterkommere. Rådhuset ville aldri blitt bygget i dag. Heller ikke Folketeaterbygningen. Ikke Marienlyst. Alt stort er vanskelig i Oslo. Politikerne har mistet all gjennomføringskraft, og siktlinjer er de bærende argumenter, ikke de sosialpolitiske utfordringene. Men byggene og bydelene må være tufta på vår stolthet av å bo i Oslo, og adressere konkrete utfordringer knyttet til bærekraft, behovet for møteplasser, gateliv og kunstneriske ambisjoner, og ikke være et forsøk på å etterligne andre byers forsøk på å leke storby.

Vekst er bra. Vekst er liv. Men vi må vite hva veksten skal forankres i og hvordan vi skal bruke den. Hvilken by vil vi ha? En by som vil leke storby og lager mange Galleri Oslo-bygg eller en sosial foregangsby som viser verden hvordan sosiale utfordringer skal løses? Først når vi finner tilbake til den stoltheten av å være en sosialpolitisk avangarde finner Oslo tilbake til seg selv. Bare da får vi gjenreist stoltheten av å bo i verdens beste by.

La det ikke herske tvil om det. Oslo har alle muligheter til igjen å bli en sosial foregangsby. Men da må vi som er samlet her ta alvoret inn over oss. Det er bare vi som kan gjøre det. Og da må vi først få troen på at vi er i stand til å lage noe schwært sammen. Vi må løfte i flokk.

Oslos gullalder starter nå.

Gratulerer med dagen, kjære Oslofolk.