(dette er en rekonstruksjon av et innlegg holdt på NBBL´s årskonferanse 11.6)
Hei boligbyggelag, jeg takker for invitasjonen, og får litt dårlig samvittighet når jeg besvarer deres gjestfrihet ved å påstå at deres tid er omme. Boligbyggelagene er ektefødte barn av modernismen i mellomkrigstiden der idealet om den tette byen ble oppgitt til fordel for sonedeling og drabantbyer. Dette idealet er ekstremt arealkrevende, ei heller økonomisk eller sosialt. I den tette byen må alle arealer tenkes i bruk 24/7. Vi har ikke råd til at store byggefelt i periferien er åndsforlatte på dagtid, nå er jo også husmora blitt karrierekvinne, mens enorme næringsbygg står tomme etter arbeidstidens slutt. Idealet må være: tilbake til den tette byen der boligbygging blir byutvikling.
Hvis du spør arkitekter om hvorfor det er så lite nytekning i boligbransjen, peker de på eiendomsmeglerne som sier at det ikke er marked for det. Meglerne peker altså på sin side til trauste nordmenn som vil ha boligen siden den har vært siden Svartedauden. Utviklerne låner øre til meglerne, og ikke arkitektene, og derfor er det skapt en deadlock hvor arkitektene kan rope høyt om måter å tenke annerledes rundt boligbygging på, uten å bli hørt.
Jeg skal dele min innfallsvinkel til boligen og boligbygging inn i fire kategorier. Boligen internt, forholdet mellom bolig og bygg, boligen og utearealene samt boligen vs arbeidsplassen.
1. Internt i boligen.
Alt som står på gølvet kan i utgangspunktet dyttes inn i et skap; det være seg senger, skrivebord eller sittebenker. Gjennomsnittstørrelsen på leilighete ri Tokyo er 49 m2, og da gjerne fylt med familier. Det er ikke uten grunn at Tokyo er skilleveggenes både far og mor og bestemor. Ved hjlep av disse endres funksjonen i en bolig enkelt. Det er viktig at ikke bare arealene krympes til utbyggernes store tilfredsstillelse, men at de ulike funksjonene opprettholdes på et mindre areal.
2. Forholdet mellom bygg og bolig.
I de gamle OBOS-leilighetene var det som regel felles vaskekjeller. Det ble tungvint når de var plassert i kjelleren på høyblokker, men bookingsystemet var også veldig lite fleksibelt. Med en app kan booking av vaskemaskinene gjøres veldig enkle, Nå kan byggene igjen ta seg av vasken, og dermed blir behovet for våtrom også mye mindre i boligen. Tilsvarende er det mulig å legge nesten alle funksjoner i boligen utover soverommet til fellesarealer. Felles oppholdsrom, større felles spiserom til festlige anledninger, felles gutterom med smørebod, sykkelverksted og kjøleskap med kaldt øl. Ekstra rom til gjester kan også deles på. Hvor mange døgn i året har du egentlig behov for gjesterom?
3. Boligen/bygget og utearealene
Datteren min går i Smestad kommunale barnehage. En kliss ny barnehage med mange avdelinger. Hver ettermiddag kl. 16.30 er den tømt for barn, og blir ikke tatt i bruk igjen før neste morgen. Tilsvarende er det med skoler. Tipptopp utearealer som tilfredsstiller alle krav fra engstelige foreldre. Selv underlag som gjør at du ikke slår hvis poden faller ned fra klatrestativet. Hvorfor integreres ikke dette med boliger og arbeidsplasser slik at også utearealene blir tatt i bruk også på ettermiddags- og kveldstid? I bynære barnehager og skoler er det også mye å hente på å ta i bruk taket. Uteareal på tak er tryggere, og gjort riktig med vindskjermer og flere funksjoner kan også barn i barnehage og skole sambruke arealene, med barn som bor i området. Skoler med svømmebasseng burde selvfølgelig også åpne disse for nærområdet.
4. Boligen og arbeidsplassen
Unge mennesker er i dag ikke lenger on time, men online. Framfor å stemple inn og ut av arbeidsplassen er de alltid tilgjengelige. Den digitale revolusjonen har foreløpig ikke ført til at alle nå enten jobber hjemmefra eller er en digital nomade som gjerne jobber fra en kaffebar eller togvogn. Men det skarpe skillet mellom arbeid og fritid er i ferd med å kollapse. Modernismens kvantitative tid som delte døgnet skarpt inn i ulike soner hvor dagtid er forbeholdt arbeidet, mens kveldstid er fritid hvor arbeidstakeren skal lade batteriene til neste dags dont, er mer blurred.
Det samme er arbeidsplassen. I Helsinki har det kommen trend – Hoffice – der en gruppe mennesker jobber hjemmefra en bolig, og bytter bolig. Her setter de opp dagens gjøremål og gjennomfører en god dagsøkt i boligen til en i nettverket. I Hackney i Nord-London bygge de nå co-working space der bolig og arbeidsplass smelter sammen, og der fokuset er på å lage ulike rom for ulik bruk. Noen myldrerom, noen mer kontemplative rom, og en gradvis overlapping av funksjoner. Det fine med at arbeidsplassen og boligen integreres er jo at du slipper å ha med notatblokk på nattbordet for å skrive ned de gode ideene du kommer på om kvelden som først må vente til dagslyset for å realiseres.
Så ta på tenkehetten kjære boligbyggelag. Modernismen med sin sonedeling, enorme åndsforlatte boligfelter, og inndeling av døgnet i kvantitativ tid er herved begravet. Nå er den tette byen med funksjonsdeling, deleøkonomi og der innbyggerne med sine krav til kvalitativ tid som gjelder. Lykke til med den videre ferden.