Jeg har tatt Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.

Jeg skriver ”rapport” i anførselstegn fordi jeg sannelig ikke vet hvilken sjanger denne ”rapporten” befinner seg i. Hvem som har skrevet denne ”rapporten” vet vi ikke siden den ikke er signert. Etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor. Av frykt for å få dette makkverket knyttet til seg selv. Hadde det vært en anstendig forskningsrapport ville vi innledningvis bli møtt med forskningspørsmålene. Hvilke spørsmål er det ”rapporten” skal besvare? Interessante forskningsspørsmål som kan undersøke om det faktisk pågår segregering i Oslo er mange: Oppleves det som sosialt belastende å bo i Groruddalen? Blir muslimske minoriteter trakassert når det drar til sentrum som i Paris? Er det vanskeligere å få jobb hvis man kommer fra Holmlia? Opplever innbyggerne på Furuset frykt for å bevege seg i nærområdet? Osv.

En god konklusjon skal jo summere opp minst fire foregående trinn. Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn, og data skal behandles metodisk. I denne ”rapporten” er trinn 1, 2, 3,4 borte og alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø. : ”Med tanke på at Oslo nå faktisk ligger an til å få åtte områder i 2030 som befolkningsmessig kan minne om dagens Rosengård i Malmö, mener vi det burde vært en partipolitisk samling om å gi Oslo en innvandringsstopp det kommende tiåret”.

Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen. Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet. Det er litt vanskelig å ta HRS i tallfusking Kjetil Rolness når de eneste tallene som blir brakt til torgs er fra kommunen selv. Hvor er spørreundersøkelsene fra beboerne i de områder de mener snart er Rosengärd? Hvor er de kvalitative intervjuene med beboerne? Hvor er den komparative analysen mellom Rosengård og aktuelle norske bydeler? Eller er det slik at Rosengård og de norske bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand ikke deler noen likhetstegn utover at de har mange minoriteter? I Groruddalen og Søndre Nordstrand eier jo de fleste leilighetene sine selv i motsetning til i Sverige. Hva med arbeidsledigheten? I Oslo er arbeidsledigheten blant minoriteter noe over 7 prosent, og ingen studier i verden finner noen signifikans mellom innbyggernes mulighet til å lykkes i livet når de kommer fra nabolag med under 12% arbeidsledighet. Oslo har ingen fattige bydeler målt mot bydeler i enhver annen storby i verden.

Hvilket teoretisk landskap støtter ”rapporten” seg på? Det er vanskelig å få øye på da ”rapporten” mangler en referanseliste. Men siden forfatteren i hvert fall har lært seg å sette inn fotnoter kan teorigrunnlaget ekstraheres. HRS låner autoritet ikke minst fra den amerikanske statsviteren Robert Putnam, samt den britiske utviklingsøkonomen Paul Collier og den nederlandske sosiologen Jaap Dronker. Putnams originale tese er at multietniske samfunn fører til mindre tillit blant innbyggerne i et land. I det minste, og dette er viktig, ”in the short run”. Dronker anvender Putnams tese på nabolag i Nederland og finner samsvar med tesen. Dette er i og for seg en lite kontroversiell tese, og fortjener mer forskning. Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv. Men verken Putnam eller Jonker sier at dette er umulig, eller ikke ønskelig. De blir altså ikke fristet til å dra politiske implikasjoner. Det hadde tatt seg ut. Å ta til ordet for at USA som er befolket av immigranter skal stenge grensene ville vært selvmord. For alle oss bygeografer som har lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter, handler integrasjonspolitikk mer om hvordan få til ”social bridging” framfor å gjøre som HRS som hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best, derfor må vi ha innvandringsstopp.

Det mest graverende dog er at ”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe. ”Rapporten” setter opp høy andel innvandrere i en bydel som bevis for segregering. Segregering kan godt sjablonmessig stilles opp som en romlig separering av etnisiteter eller grupper, men graden av segregering går ikke på en romlig konsentrasjon av innvandrere, men hvor lukket overgangene mellom disse rommene er. Og hvor porøse eller stengte grensene oppfattes er alltid underlagt et maktforhold. Historisk har alltid segregering vært statsinitiert for å få kontroll over uønskede elementer. Slik bystatmyndighetene gjorde med jødene i middelalderens Venezia. Jødene fikk handle i byen, men måtte bo på en øy utenfor. Herav oppstår også den første bruken av ghetto-begrepet (av italiensk gettare). De ble videre merket. Jødiske menn fikk gul sirkel, og kvinnene måtte gå med gule skjerf. Mottrekket for de som blir utsatt for segregering og stimatisering er å lukke seg og dermed utvikle en diaspora. Utviklingen av diasporaer er historisk et defensivt mottrekk for alle som er utsatt for segregering. Og ikke motsatt slik HRS ser ut til å innbille seg.

HRS-”rapporten” tar sats i konklusjonen. ”Å ta sjansen på at Oslo skulle klare det ingen andre større byer i Europa har klart, nemlig å skape velfungerende byer med høy innvandrerdel, der innbyggerne samtidig samhandler bredt på tvers av nasjonalt og etnisk bakgrunn, fremstår som politisk rulett”. Det er dog et lite problem ”rapporten” overser. Ingenting av tall de presenterer underbygger denne konklusjonen. Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om. Da bortsett fra to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen. Men det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.

Av respekt for Kjetil Rolness skal jeg ikke ut fra denne ”rapporten” hoppe til en generell konklusjon om Human Right Service eller Hege Storhaug. Selv om ”rapporten” altfor mange ganger bryter ut i et forsvar for hva Hege Storhaug har sagt eller gjort, og hvor mange ”liker” hun og HRS´s artikler får på Facebook, eller hvor mange kommentarer de får i avisene. Men min gjennomgang forsvarer i hvertfall denne konklusjonen: Sett med akademiske forskningsbriller er denne ”rapporten” et makkverk.

Så koster jeg på meg et bittelite uakademisk etterord. Problemet med HRS er ikke Hege Storhaugs personlige agenda eller verdisyn. Det er at HRS får skattekroner for å publisere noe som faglig sett er helt bånn i bøtta, og totalt uegnet som faglig grunnlag for politikkutforming. Politikkutforming må skje på bakgrunn av at forskning kan påvise kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av minoriteter og uønsket samfunnsutvikling. Denne ”rapporten” påviser ingen kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av etniske minoriteter og en uønsket utvikling, og duger knapt som opptenningspapir. Til det er den for tilgriset av oppgulp.

Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud. Men sammenlignet med ghettoene i USA, latinamerikanske favelaer, parisiske banlieus eller svenske förorter er vi ikke i nærheten av å oppleve segregering.   Men som alle andre multietniske storbyer er utfordringen for Oslo å danne det Richard Sennett kaller for ”a civic community among cultural others”. Eller sagt på god latin: A pluribus unum. En mangfoldig enhet. I dette arbeidet har HRS ingen ting å bidra med.

Kulturhuset på Youngstorget har fått oppsigelsesbrev fra sjarmtrollet Thon. 1. mai er det kroken på døra for godt. Da kommer Thon med sine sedvanlige nitriste konsepter, og noe av sjela på Youngstorget dauer.

Det er fullt mulig å ta en Tronsmo. Lag protestaksjoner, FB-opprop, demonstrasjoner, lobbyaksjoner mot politikere, sinte lesebrev osv. Kulturhusets standing er minst like dypt forankret i Oslofolkets sjel og har langt flere brukere enn Tronsmo. De som har lyst til å lage hælvete for Thon har min fulle sympati, men min energi får de ikke. Energien min er som hvitveisen en vårmorgen, opptatt av å spre seg gjennom knoppskyting, og søke nytt land.

Derfor vil jeg forfølge en ide noen hvisket i øret mitt en sen kveld på Kulturhuset. Hvorfor kan ikke Kulturhuset flytte til nå nedlagte Grand Cafe? Hensikten med dette blogginnlegget er å øke sjansene for at Christian Ringnes tenner på ideen, og er med på morroa. Ideen om å flytte Kulturhuset til Grand er kanongod av flere grunner.

Foto. Seriegründer og kulturentreprenør Anne Beate Hovind snakker om kulturbanisme til en fullstappa sal på Kulturhuset under Oslo Urban Arena

1. Grand Cafe kommer tilbake til røttene.

Siden 1884 har Grand Cafe vært arnested for både borgerskapet og bohemene. Her møttes kunstnerne og pengefolket til rotbløyte og andre kreative bataljer. Her ble den moderne Oslo-kulturen smidd. Hovedstaden eksploderte sent på 1800-tallet og er på mange måter Norges kulturelle gullalder. Grunntanken til Kulturhuset er nærmest prikklik selv om det skiller over 100 år mellom de to etablissementenes gullalder. Grunntanken bak Kulturhuset er å bringe sammen kunstnere, gründere, kulturarbeidere og folk med generell tiltakslyst. Et annet ord for hipsterne som frekventerer Youngstorget er Bobos. Uttrykket stammer fra David Brooks Bobos in Paradise fra 2000 hvor han observerer at mainstream kapitalisme og den subversive undergrunnskulturen smelter sammen. Det er lov for kulturarbeideren å tjene penger, samtidig som kapitalismen må bli stadig mer kreativ, siden produktene og tjenestene den ska leve av, må finnes opp gjennom innovasjon.

Hipsterne anno Oslo 2015 står ikke tilbake for sine bohemske åndsfrender i

Christiania rundt 1890 når det gjelder kreativitet.

2. Karl Johans gate blir reddet fra åndsforlatthet.

Alle byers hovedgater står i fare for å bli redusert til turistfeller der tilbudene på gateplan egentlig har funksjon av å være rottefangere. Å gå langs Karl Johans gate fra Egertorget og bort til Slottsbakken var en gang den gatestumpen som Oslofolk hadde til felles. Her flanerte byens innbyggere, og iscenesatte seg selv. Her kunne byens prominente innbyggere promenere, mens alle lag av befolkningen kunne vele å være tilskuere eller deltakere i dette sosiale spillet. Nå er gatens sosiale liv degenerert. Med Kulturhuset i lokalene til Grand Cafe hadde Karl Johans gate fått seg en solid dose sosial Viagra.

3. Politikken blir revitalisert.

Kulturhuset representerer på mange måte Gatas parlament. Det er her nye ideer plukkes opp og settes ut i live. Kulturhuset er på mange måter arnestedet for ikke bare det nye Oslo, men like mye det egentlige Oslo. En by er aldri bedre eller mer demokratisk enn nivået på samtalene som føres. Folkemeningen har siden borgerskapet flyttet seg til kaffehusene vært dannet av de gode offentlige samtalene. Grand Cafe ligger et steinkast fra Stortinget og to steinkast fra Rådhuset, og kan således knytte sammen den politiske makten og folkemeningen. Kulturhuset på Grand Cafe kan bli det korallrevet der alle politikerne kommer for å oppdatere seg på hva som egentlig rører seg i byens befolkning. Å gi politikerne en hestesprøyte med nye ideer vil garantert revitalisere vårt offentlige ordskifte.

4. Hipsterne kommer ut av komfortsonen sin.

Utelivsmafiaen på Youngstorget er relativt homogen, og består av middelaldrende hvite menn på 39 år med eller uten skjegg. Det er lett å bli introvert når du lever ditt liv på et avgrenset lite område av byen, og henger sammen med kompisene dine. Mennesket søker likhet og unngå forskjeller. Fordi det gjør vondt å koble sanseinntrykk som står langt fra hverandre, tenderer alle subkulturer mot sin egen oppløsning. Da er det bedre å ta Youngstorget til byen enn at byen forsvinner inn i Youngstorget.

5. Kulturhuset blir et utstillingsvindu for det nye Oslo

Kulturhusets suksess skyldes flere faktorer. Flinke folk, synergieffekter fra om omkringliggende steder, tett på tidsånden med ideer som kulturbanisme osv. Men jeg vil hevde at den viktigste faktoren er hvordan de deler opp et stort sted i mange forskjellige soner. Da Kinzo arkitekter fra Berlin var på workshopen “Tech and the Real Estate” på Mathallen i fjor høst, viste de hvordan Soundclouds nye hovedkvarter egentlig startet som en kafé, som etter hvert ballet på seg fordi de ansatte hadde mange ulike behov. Dermed har de laget kreative soner, stillesoner (med madrasser), minglesoner. Mellom disse er det sømløse overganger, akkurat som på Kulturhuset. Du kan dra hit for å høre på konsert eller debatt, jobbe med Mac´en din, spille shuffle board, eller hva det skal være. Med hipstersjargong. Kulturhuset er det perfekte co-working space. Som utstillingsvindu på Karl Johans gate vil Kulturhuset danne mønster for hvordan tilbudene i byens førsteetasjer utformes.  

Ill. La Grand Cafe bli det nye Kulturhuset. De eldre damene på bildet skal også få lov til å komme. Men de blir garantert ikke alene.

Først fargelære, hvis noen lurer på hva jeg skal stemme. Blander du gult og blått får du grønt. Grønt er altså en sekundærfarge. Det er en viktig observasjon i forhold til denne bloggposten. Finnes ikke noe rødt i grønt. Min urbanisme derimot er lilla. Like deler rødt og blått.

Figur: Arnfinn Christensen, forskning.no. Oslo er den lysende stjernen øverst som på et mirakuløst vis også gjenoppstår i midten av de tre sirklene.

Så til poenget: Som fritenker er det viktig å kaste lys over det som enda ikke er tenkt. Jeg mener bestemt Høyre begår en amatørmessig tabbe når de nekter å forhandle med MDG etter valget, når MDG har signalisert at de gjerne går i forhandlinger med Høyre, og allerede har kasta eiendomsskatten i potten. For et pragmatisk og liberalt parti er det først etter forhandlingene at man kaster kortene, ikke før. Det vitner om en dogmatisme som er veldig lite urban. Høyres uforståelige standpunkt kan være av taktiske grunner for å skjerme V. Eller det kan være at Blazer-Høyre bestemt mener at MDG er fordekte SV´ere.

Hvis man setter Oslo under lyset, og prøver seg på å analysere fram hvilke alternativer som både gir den beste politikken, den største gjennomslagskraften og det sterkeste lederskapet for Oslo, bør man starte med alternativene. Uten å være spåmann vil de to mest sannsynlige alternativene etter mandagens bestå av R + SV + MDG + Ap eller H + V + Krf + MDG. Dessverre ligger det an til at Ap og H gjør et skikkelig midt på treet- valg, slik at koalisjonene må forhandles fram, og at mye av lederskapet ligger i koalisjonen og ikke hos verken Ap el. H.

Kombinasjonen R + Sv + MDG + AP er oppskrift på kaos. Ap er gode på nasjonalpolitikk, men har vandret så lenge i skyggenes dal her i Oslo at de må starte på scratch. Å få grønnskollingene i MDG inn som største koalisjonspartner og med SV og Rødt som nissene på lasset, skaper ikke verken styringskraft eller hallelujastemning. Det vil gi langt mer trygghet at MDG går inn i den allerede etablerte koalisjonen H + V + Krf. Der kan de bekle nøkkelposter og gjøre dagens byregjering grønnere som nettopp Aftenpostens leder heier på.

Fordelene med å spleise H og MDG kan summarisk oppstilles i nøkkelpunkter:

1. Det viktigste først. Frp henvises til bøttekottet og skammekroken. Det er mange som holder seg for nesen når de stemmer H eller Høyre light-partiet V pga. Frp. Ikke minst etter Syriakrisen har Frp vist at de ikke har noe hjerte. Mange jeg kjenner som er trofaste Venstre-velgere stemmer heller MDG i år pga Frp. Det er paradoksalt at hadde Trine S. Grandes utgave av Oslo Venstre ikke låst seg til Høyre, hadde manøvreringsrommet til MDG vært langt mindre.

2. Byrådet blir grønnere. Høyre har ambisjoner om bli Europas miljøhovedstad. MDG kan hjelpe dem til å bli det. Er det på et område MDG har troverdighet er det jo nettopp på grønne byer. H får mao drahjelp for å bli det de allerede har vedtatt.

3. H trenger et omdømmeløft. Jeg traff en hyggelig arkitekt på en debatt jeg arrangerte denne uka. Hun bodde på Bygdøy. og ila samtalen som selvfølgelig handlet om valget, sa hun veldig presist: Det er jo ikke slik at man nødvendigvis er ond fordi man er ressurssterk. Men dagens utgave av Høyre har noe kjølig, distansert og snobbete over seg. Dette kan jeg si fordi jeg savner Erling Lae i Oslopolitikken, men poenget her er: Det er fullt mulig å være klok, seriøs, stødig og alle de andre honnørordene som Høyremennesker bader i, men hva hjelper det hvis du ikke viser hjertevarme? Eller humor? Eller følelser?

4 . Oslo trenger ny gass. MDG har på en eller annen uforståelig måte truffet tidsånden. At økofantaster – som mener at Norge nådde peak hour i 1981 før jappetiden og deregulering, privatisering og faen og hennes oldemor – klarte å fange tidsånden, er muligens uforståelig, men likefullt en realitet. Det er noe Obama-aktig og time for change over MDG i Oslo. Det ville vært viagra for styringstrette Høyrepolitikere og bli utsatt for en virvelvind av grønn change.

5. MDG´s troverdighet står på spill. Det er mye som står på spill for MDG når de nå stormer inn i bystyrene. Hvis de ikke klarer å sannsynliggjøre at de er blokkuavhengige som de så hellig bedyrer at de er, dumper de ned som en møllspist skinnfell mellom Rødt og SV. Der er det trangt. Og da stikker tidsånden på sin hvite ganger kjappere en svint.

Godt valg, kjære Oslofolk!

Det var da jeg – sliten etter lange og harde dager sto på T-banen – så rullerende reklameplakater av Raymond og komboen Stian/Fabian komme med statement om eiendomsskatten, det rant over for meg. Til daglig befinner jeg meg i Oslos framtidslaboratorium. I et kontorlandskap hamrer og bygger Oslo Metropolitan Area det nye Oslo. OSLOregionen skrur sammen hele den funksjonelle Osloregionen. Kommunen er død. Leve regionen. Oslo Business Regionbedriver daglig gjødsling av den unge startup-scenen som vi skal leve av i framtiden. Så kommer de retusjerte utgavene av Raymond/Stian og Fabian og forteller oss at Oslos framtid avhenger av eiendomsskatten??!! Oslos framtid er virkelig ikke avhengig av at vi ikke får den, ev får den. Eiendomsskatten er et bittelite virkemiddel som brukt riktig kan skape noen postitive ringvirkninger. Men den løser ikke Oslos utfordringer.

Men hva forteller valgkampen og det monotone maset om denne skatten oss? Først og fremst er den en påminnelse at Høyre har en lei tendens til å framstå som et kalkulerende og kynisk parti, og at Arbeiderpartiet knapt har tenkt en ny tanke siden Carl Jeppesen innførte et sosialt sikkerhetsnett fra vugge til grav i rundt 1920. Er virkelig Høyres mange dyktige politikere fornøyd med å kjøre knallhardt med en negativ valgkamp? Og er idetørken til Arbeiderpartiet så total at ingen nye idespirer kan vokse fram?

Og over hele den smålige valgkampen hviler en stadig mer urolig verdensituasjon. Hvorfor blir ikke Syriaflyktningene en del av Oslos valgkamp? Vi burde stå med norske flagg og heie på kolonnene av flyktninger som har rota seg helt opp hit til nord. Det eneste vi vet er at framtidens Steve Jobs befinner seg blant disse barna, og at verdens beste skole sørger for at hans eller hennes potensiale blir realisert. La de små barn komme til Oslo.

På vei til Arendal besøkte Marie Simonsen og jeg oss inn på åpningen av nye Ullern vid. skole. Den er samlokalisert med innovasjonsparken til Oslo Cancer Cluster, Oslos kanskje mest globale og avanserte næringsklynge. Med unntak av et Starbuckshjørne i kantina, var dette en åpenbaring for framtiden. De beste hodene i Oslo samles rundt en videregående skole, og sørger for daglige drypp til unge elever som må få lyst til å bli forskere. Osloskolen er helt i front når det gjelder å bygge framtidens Oslo.

Og så gnåler vi om eiendomsskatt? Oslo har verdens høyest utdannede befolkning. Tror dere noen av oss lar oss lure? Eller at Oslofolk får tenning på partipolitisk gnåling om småpenger? Resultatet er at store skarer av den nye kreative klassen i Oslo sendes ut på vandring i et broget partilandskap. Der finner mange av dem det nyeste tilskuddet i en sliten partiflora. Miljøpartiet De Grønne. Jeg blir ikke klok på MDG eller mange av mine venner som søker dit. Deres kunnskap om de viktige politikkfeltene er så liten at bare hjertet til Carl I. Hagen er mindre. Selv om de må ha fått hjelp av Oslo Business Region til å skrive delen om næringsutvikling i partiprogrammet. Å stoppe utbyggingen av E18 er en sympatisk kampsak. På mange måter innevarsler deleøkonomien som stormer fram også slutten på kapitalismens evige fokus på vekst. Det er fullt mulig å bruke Oslos ressurser og fysiske materiell på en langt mer optimalisert måte. Fokus framover bør være på bruken av ressursene, ikke det evige jaget etter stadig nye. Men det er ikke snakk om et grønt skifte. Det er snakk om et urbant skifte der byene blir den viktigste økonomiske aktøren. Og der har jeg ingen tillit til MDG.

Her står vi kun en liten uke unna valget. Desillusjonerte, men med et brennende håp om at partiene kan vise oss et lite glimt av den byen de vil bygge. Og som vi elsker. Arbeiderpartiet elsker ikke Oslo. De elsker sine arbeiderbydeler eller Groruddalen, og demoniserer alle som bor vest for elva. Oslo er en by, og Ap må akseptere det for å bli Bypartiet. Høyre må få sin side legge bort kalkulatoren, ignorere styringstrettheten som er så tydelig at den må photoshoppes bort for ikke å være synlig, og hente fram sine liberale og tolerante grunnverdier. Og hvorfor skryter de ikke mer av det sydende Oslo de har vært med på å skape?

Oslo er Norges nye Ekofisk. Byene er de nye oljeplattformene. Skal vi lykkes med å få like høy produktivitet som oljeplattformene, må hver kvadratmeter av byen skrus sammen på nytt. Arealplanlegging, infrastruktur og næringsutvikling er tre sider av den samme diamanten. Målet må være å skape nye Statoiler, eller det som på fagspråket heter “unicorns”, teknologiselskaper som er verdt mer en en milliard dollar. Da må vi slutte å se på Oslos befolkning med fargebriller. Alle Oslos innbyggere har hoder med en potensiell gullgruve inne i seg.

Alle vet at det som i utgangspunktet er en møkkahaug, kan bli den beste gjødsel. Det er håp for valgkampen, men kjære politikere, vis oss hjertene deres, og fortell vakre historier om hva dere vil med byen vår.

Og, ikke minst. Kan vi nå endelig legge gnålet om eiendomsskatten bak oss? Pliiiz.

Er Oslo en delt by? Nei. Er det store forskjeller i levekår? Ja. Åh dæven så interessant, da ligner Oslo faktisk på alle andre storbyer i verden. Og som hos andre storbyer – vevet inn i den globale økonomien – er skillet mellom sentrum-periferi langt mer interessant å undersøke enn øst-vest.

Romsås. Periferi

Tjuvholmen. Sentrum

Aftenpostens artikkel om T-banelinje nr. 5 har fått mye oppmerksomhet. Den bringer til torgs den sedvanlige myten om den delte byen. Før vi går inn i selve artikkelen, må det anføres at det er totalt meningsløst å legge T-banelinje 5 til grunn for å måle levekår. Store deler av det østlige T-banenettet – ikke minst linje 2 og 5 – ble bygget ut samtidig med at Groruddalen fikk en massiv utbygging av blokker og terrasseblokker rundt T-banestasjonene, mens de vestlige banene fulgte de gamle forstadsbanene som primært er omkranset av villastrøk. Det interessante ville jo vært å sammenligne villastrøk på øst- og vestkanten. Aftenpostens artikkel viser jo også til at i et etablert villastrøk 300 meter unna Stovner T-bane ligger gjennomsnittsinntekten 150 000 kronasjer høyere enn i terrasseblokkene. Da har vi altså slått fast at folk som bor i villa tjener mer enn de som bor i terrasseblokker. Hvilken sensasjonell oppdagelse!

Å bruke begrepet “delt by” gir veldig uheldige konnotasjoner. Er det slik at den rike eliten i Oslo har bygget opp Syria-murer som hindrer folk å bevege seg fritt. Eller er det faktisk slik at folk stort sett bor der de vil? Byforskerne Bengt Andersen og Ingar Brattbakk fra Arbeidsforskningsinstituttet mener at folk flest bor der de ønsker å bo ifølge artikkelen: – Folk driver med sitt og blir værende med sine, det er mest komfortabelt. Mange vil si «vi har det flott her vi er – og her vil vi fortsette å bo» uavhengig om de bor øst eller vest i byen.

Den “delte byen” henspiller også på at byen består av rike og fattige ghettoer, der de rike blir rana og drept hvis de går i fattige bydeler, mens folk fra ghettoene blir skutt av vaktmannskaper i de rike bydelene. Har vi ghettoer i Oslo som er så farlige at folk er redde for å bevege seg i? Andersen og Brattbak skrev et debattinnlegg i Aftenposten der de undersøkte om Oslo hadde ghettoer. Konklusjonen deres var at det eneste du må passe deg for i Groruddalen var å bli påkjørt av nattbussen. Geografen Brattbakk har også hatt med seg amerikanske ghettoforskere til Oslo, og at disse – etter å ha studert forholdene har spurt: “Hva er problemet?”

Et annet element som forkludrer hele forestillingen om den delte byen er framveksten av multietniske Oslo. De første pakistanske arbeidsinnvandrerne bosatte seg på Løkka/Grønland/Gamlebyen på 70-tallet da nordmannen var Nei til EU og flyktet ut av trengselen. Men det forskning fra bl.a. prof og bygeograf Terje Wessel har gjort viser at minoriter ikke flytter vestover når de opplever sosial mobilitet. De oppsøker større boliger i eget strøk, før de ev. flytter nordover og videre østover, men ikke vestover. En av grunnene til det er at de fornuftig nok er mest opptatt av å få mest bolig for pengene, og er ikke interessert i vestkantens sosiale status som etniske nordmenn sikler etter.

Skal man studere forskjells-Oslo er sentrum-periferiaksen langt mer interessant. Globalisering av økonomien har ført til at alle de kunnskapsintensive næringene er lokalisert i sentrum der den kreative klassen både arbeider og bor. Mesteparten av boligbyggingen i Oslo de siste tiårene har skjedd i indre by. Alle vil nå bo i byen, og det er ikke noe billigere på Løkka enn på Majorstua. Kvadratmeterprisen i de indre bydeler har følgelig skutt i været – slik at jeg for fem år siden paradoksalt nok måtte flytte fra Bislett til en sliten to-mannsbolig på Montebello for å få råd til en fireroms til min kjernefamilie. Vi bytta en treroms i Louises gt. til en fireroms i nedre Husebybakken. Det betyr at f.eks førskolelærere på Smestad barnehage må bo på Klemetsrud, Jessheim, Nittedal fordi de ikke har råd til å bo i byen. Den historiske reurbaniseringen av Oslo er i ferd med å føre til et sentrum-periferiskille som er historisk nytt.

Der Oslos tidligere klassedeling og bosettingsmønster var et resultat av at eliten ville bort fra byens kjas og mas, og bosatte seg i høyden der de hadde utsikt til byen, enten det var Holmenkollen, Grefsenkollen eller Ekeberg/Nordstrand, kan de rike nå kjøpe toppleiligheter på Aker Brygge, i Barcode eller i Waldemars Have på Aleksander Kiellands pl. De rike flytter inn igjen til byene, mens de som jobber i servicenæringer eller omsorgsyrker blir fortrengt og havner stadig lenger ut i periferien.

Både de rikeste og de fattigste i Norge bor i Oslo. Det skaper store levekårsforskjeller. Over 30% minoriteter skaper også et komplekst og mangfoldig Oslo. Men hvordan vi forhindrer at vanlige folk ikke har råd til å bo sentralt i byen, er et langt mer interessant spørsmål enn å se på Akerselva som en Syria-mur som deler byen i to.