Det er mange høye og mørke kvinner og menn i Entra om dagen. En i ledelsen sa spøkefullt til meg at snart vil Barcode markedsføre seg som Søndre Tøyen. Årsaken? Denne uka kunne mediene melde at IT-giganten IBM flytter fra de dype skogene ved Kølabånn til Sundtkvartalet ved Akerselva. Der har selskapet leid over 7000 m2 i minst ti år. At utvikler Entra klarer å skaffe en solid og traust leietaker til det mest nedslitte området i sentrum, er bemerkelsesverdig og gir grobunn for både ettertanke og jubel.

ill. Sundtkvartalet/Skanska.

Jubelen først. Både fugletittere, astmatikere, CO2-hysterikere, urbanister, de andre leietakerne, og engstelige beboere i hele indre by bør juble. At en konsernledelse mer eller mindre tvinger de ansatte over på kollektivtransport framfor endeløs bilpendling, er en seier i seg selv. Både for den økonomiske, økologiske og sosiale bærekraften. Engstelige beboere på Nedre Grünerløkka, østre Tøyen og Fjerdingen kan også puste lettet ut. Med ett er plutselig Oslos pusher street – strekningen fra Grønland T-banestasjon og opp til Nybrua – omgjort til hovedgata i byen vår for å omskrive Don Martins strofe i Nilsen.

Da jeg nylig holdt et innlegg for Manpowers ansatte – som også skal flytte inn i Sundtkvartalet – fikk jeg bestillingen om å si noe om at området ved Akerselva ikke var så belastet. Jeg gjorde det ved strengt tatt å adressere den narkomane i rommet som ingen snakket om, og min første slide hadde overskriften “Velkommen til Pusher Street”.

Resten av foredraget handlet egentlig om å avdramatisere dette medieskapte bildet, men først denne uka tror jeg de endelig puster letta ut.

Ettertanken kommer i form av et tvillingpar som heter østkanten og co-working space. Sundtkvartalet ligger på østkanten, ikke bare geografisk ved å kreke seg opp på østre bredd av Akerselva, slik Barcodebyggene gjør, men også sosiomaterielt. Ikke langt unna er det fremdeles 1800-talls kvartalsbebyggelse, og arbeiderhistorien fra Fjerdingen over elva formelig roper mot deg. Østkanten og østkantlivet kan dermed få en etterlengtet renessanse. Men da er det viktig at de nye leietakerne vender seg ut mot sine naboer, og ikke stenger dem ute. Da oppstår det kun tradisjonell gentrifisering og ensretting.

At etablerte firmaer ikke flytter inn i eget/egne symbolbygg tilhører en sjeldenhet. Sjekk f.eks. de to kurukene med navn Statoil og Telenor som er tilfeldig sluppet ned på Fornebulandet. Sundtkvartalet er tilpasset historisk bebyggelse i og rundt et kvartal der flere bygg er bevart, og har store sosiale flater som er felles for alle, også byens innbyggere. Entra har også lagt inn en flerbrukshall tilknyttet Vahl skole som sørger for at gjennomstrømningen av mennesker vil bli langt mer heterogen enn der det striglede businessfolket regjerer alene. Gjort riktig blir hele Sundtkvartalet et utrolig spennende co-working space. Vil området bli et kreativt interkulturelt lappeteppe eller vil bruken av de sosiale rommene skjer på de store bedriftenes premisser?

Time will show. Men at IBM skal flytte til downtown Oslo markerer et brudd på det etablerte næringslivets premisser for valg av lokasjon, og kan innevarsle en ny tid der selv de store bedriftene ikke lenger vil være seg selv nok, men være en del av byens kreative omgivelser. Forhåpentligvis følger flere selskaper etter og flytter UT av næringslivsghettoene som i praksis fungerer som gated communities, og INN i byen. Det er vinnvinn det.

 

 

Forslaget om en bilfri by er isolert god, under forutsetning av at den gjøres riktig. Min norske københavnboende arkitektvenn Lin Skaufel sa at blaserte københavnere nå ser til Oslo og deres bilfrie ambisjoner. Både når det gjelder profilering av Oslo i utlandet, og for bylivet, er byrådets bilfrie ambisjoner altfor viktig til at de kjøres i grøfta. Siden jeg nylig avla min master på medvirkning i planprosesser skal jeg hjelpe dem opp av grøfta. Disse rådene er til deg prosjektleder i Bilfritt byliv Hans Edvardsen.

ill: Slik framstiller Byrådet livet i gatene når bilene er borte. Her fra Grünerløkka.

…og slik var folkelivet på Fridtjof Nansens pl. da de gjennomførte en bilfri uke i fjor høst. Bildet lyver egentlig. De tre menneskene i midten av bildet er representanter fra Oslo Høyre som står og ler.

1. Ikke start med pisken, men gulroten. Det eneste vanlige Oslofolk nå vet om bilfri by-prosjektet er at samtlige parkeringsplasser på gateplan skal fjernes 1. juni i år. For næringsdrivende i sentrum skaper det frykt og engstelse, for vanlige Oslofolk er det nok et forbud man må forholde seg til. Start med visjonen om det hårete målet, og fyll det med enkle delmål knyttet til en storslagen milepælsfeiring. På Bilfritt byliv-prosjektets kommunale hjemmeside står det nada utover noen frister for ditt og datt.
2. Ta medvirkning på alvor. De jeg har snakket med som deltok på gjennomføringen av tiltaksverkstedet 28.11 har ikke engang sett noe referat. Du kan ikke be folk ta seg fri fra jobben og delta i medvirkningsprosesser uten at det skrives sporbare referater som deltakerne får lov til å endre/godkjenne. Disse referatene bør igjen legges opp på prosjektets hjemmeside slik at de også når alle interesserte Oslofolk som ikke kunne være der. Sjekk hjemmesiden til projectosloregion.no. Profileringsprosjektet #ProjectOsloRegion gjennomførte over 10 workshops på noen måneder og involverte 200 mennesker. Samtlige referater er lagt opp.
3. Skap muligheter for interaksjon. Det er nå over 10 år siden teknologien åpnet for interaksjon gjennom bruk av sosiale media. Se til Visit Oslo som er trukket fram som en digital pioner i forbindelse med sluttrapporten til EU´s Urbact City Logo-prosjektet. Nesten halvparten av alt som blir posta i deres kanaler er skapt av Oslos innbyggere eller fornøyde turister. Bilfritt Bylivs FB-side er bare så 90-tall der sidene kun brukes som informasjonsplakat. Hvor er strategien for bruk av sosiale medier?
4. Hvor er aktivitetsplanen? Den enorme deltakelsen på Oslo kulturnatt i regi av Kulturetaten viser jo at Oslofolk elsker å vrimle rundt i gatene. De stusslige aktivitetene som ble tilbudt under bilfri uke var en skam.
   1. La næringslivet få eierskapet til prosjektet. Alle vet at det meste som kommunen selv holder i visner. Inviter alle grunneierne og leietakere til å ta i bruk parkeringsplassene utenfor lokalene sine. Under kulturnatt ble det f.eks. plassert to midlertidige boulebaner utenfor Fridtjofs. En suveren berikelse for gatelivet. Plasser ansvaret hos dem som har mest å tape på at parkeringsplassene fjernes, og som samtidig har mest å tjene på et yrende gateliv. Ikke la drivkraften i prosjektet være en symaskinmotor godt gjemt i det kommunale byråkratiet.                                                                                                                                 Så skjerpings prosjektleder Hans Edvardsen. Det er ikke for sent å skape begeistring rundt bilfritt byliv, men det begynner å haste. Og både for oss som profilerer Oslo i utlandet og som elsker byen, hadde det vært veldig tilfredsstillende at vi endelig lyktes med et hårete prosjekt som kommer Oslofolk flest til gode.

Gjersrud – Stensrud i bydel Søndre Nordstrand (ca. 4 000 dekar) utgjør det siste store ubebygde området i Oslos byggesone. La villmarka ta området.

Byrådet vil bygge rundt 10 000 boliger og nærmere 4 000 arbeidsplasser, pluss skoler, barnehager, service, idrettsanlegg og grøntområder på Gjersrud-Stensrud. Årsaken til at disse gamle planene framlegges er enkel å forstå. Et hardt presset Arbeiderpartibyråd vil på slutten av dagen primært bli målt på hvor mange boliger de klarer/klarte å bygge. Presset på det elleville boligmarkedet i Oslo gjør at det er nærmest umulig for nyetablerte som ikke har steinrike foreldre å komme inn på boligmarkedet. Og da er det virkelig fristende å pløye opp anselige mengder jomfruelig mark framfor å fortette, transformere og bygge høyere i den eksisterende bykroppen. Men det er like fullt galt av alle andre grunner. Her er tre av dem.

1. Bryter med Oslos overordnede målsetting å bli verdens beste kompakte by

Oslos store fortrinn framfor andre storbyer er at bykroppen er ekstremt kompakt. Omtrent som kroppen til Røa-gutten Martin Johnsrud Sundby. Se for dere at hodet hans er Maridalsvannet, navlen er Sukkerbiten utenfor Operaen, mens armene danner øst- og vest-korridorene ut av Oslo. Det nylig avsluttede profileringsprosjektet for Oslo har utmeislet målsettingen om å gjøre Oslo til ”verdens beste kompakte by”. Intet mindre. At rundt 60% av reiser begått innenfor Oslos grenser gjøres av gående, syklende eller kollektivreisende er høyt, men ikke unikt. At røffly 30% av reisene gjøres til fots er derimot skyhøyt i forhold til for eksempel sykkelbyen København.

2. Bryter med Oslos overordnede målsetting om knutepunktbasert byutvikling.

Dette prinsippet har vært knesatt siden utbyggingen av T-banen på 60-tallet. Skinnegående kollektivtransport først, bebyggelse dernest. I den nye kommuneplanen er dette prinsippet opphøyet nærmest til lov. Men i planene for Gjersrud-Stensrud er det ingen skinnegående kollektivløsninger i sikte. Tilkobling til Follobanen eller forlengelse av T-banen fta Klemetsrud anses som for dyrt. Tilbake står noe wishywashy om førerløse busser internt i området, ev Fornebuløsning (gud forby) med ekspressbusser. Ifølge PBE vil rundt 75% av reisende i G-S tas av bil, og ikke bare det. Med beliggenhet nær svenskegrensa vil også arbeidsreisene bli de lengste.

3. Bryter med målsettingen om sosial bærekraft.

En av de største tabbene Oslos politikere har begått er utbygging av drabantbyene. Da eksploderte ikke bare biltrafikken, men samtidig skulle det skapes bykultur der kuene før hadde beita. Prinsippet om å bygge ut den tette byen ble forlatt. Begrunnelsen den gang er lignende den vi har i dag med ekstrem etterspørsel etter boliger. Men la oss ikke gjenta den samme tabben som den gang. Drabantbyene har vist seg å være dysfunksjonelle i forhold til sosial bærekraft. Ikke bare i Norge. De ble åndsforlatte sovebyer med monokultur og opphopning av sosiale problemer. Hvorfor? Hva hjelper det å bo i en leilighet med mye lys hvis det ikke er noe å gjøre der? Drabantbyene hadde ingen bykultur som innbyggerne kunne vokse inn i. Ingen bykultur som kunne regulere deres adferd. Ta min barndoms grønne paradis. Det er først nå at drabantbyen Bogerud er befolka av bra Oslofolk som vil ha møteplasser og bymessige tilbud. Det tar minst 50 år å bygge bykultur inn i drabantbyer.

At MDG har gått med på planene om å bygge ut G-S er komplett uforståelig. Hvorfor strupe biltrafikken inn til Oslo via E18 for å la den eksplodere på E6? Er det en slags omvendt Robin Hood-tankegang her. Hjelpe de rike på vest og dumpe omkostningene på østkantfolket? At Arbeiderpartiet vil bygge ut G-S er høyst forståelig. Å hjelpe vanlige Oslofolk inn på boligmarkedet ligger tett på partiets røde bankende hjerte. Men her heter virkemiddelet bymessig fortetting og ikke drabantbyer. Derfor kjære Byregjering: Ta fram esken med Nitedal Hjelpestikker og brann opp planene for Gjersrud-Stensrud.

 

 

 

 

 

Jeg har sett mørket. Eller enda mer bokstavelig. Jeg har sett dritten deres i hvitøyet. Alt dere putter i dere eller skyller ned i dassen og avløpet, blir samlet opp og kommer via et gigantisk kloakkrør til VEAS ved Slemmestad. Anlegget kan rense 11 000 liter i sekundet (!), og håndterer over 100 millioner kubikk vann gjennom ett år. All kloakken til 600 000 personer fra Oslo sentrum og vestover havner her. Selv all kokainen bærumsfolk putter i seg blir fanget opp og analysert. Jeg vet plutselig mer om dere enn strengt tatt godt er.

Billedtekst: Hvem skulle ha trodd at den største utfordringen for trommelrasterne ved anlegget til VEAS er all maisen dere putter i dere til fredags-Tacoen. Kroppen tar ikke opp maisen, og sender den rett i filteret på Slemmestad. Der de gamle rasterne slet med Q-tipsen som kilte seg mellom dem, er det nå snus og mais som tetter dem.

Herrens veier er uransakelige. Hvordan jeg endte på dette renseanlegget ved Slemmestad er nesten en messe verdt. Men hovedgrunnen til at jeg endte opp der, skyldtes et foredrag jeg holdt på Avfallskonferansen i Tromsø og en hyggelig flytur med Bellonas sjefshjerne Olaf Brastad. Mitt spørsmål var hvor langt planleggingen av det grønne skiftet og overgangen til kortreiste sirkulære kretsløp er kommet? Det er mye preik om overvannshåndtering. Er vi i ferd med å bygge nye grønne bydeler der både overløpsvann og avløp behandles lokalt? Svaret – hvis noen lurer – er entydig: Aldri har mer vann blitt rensa på Slemmestad. Det grønne skiftet innenfor vann- og avløpshåndtering er foreløpig kun i hodet på De Grønne.

Nede i det underjordiske anlegget ved VEAS finnes det en plass som er døpt Albert Hall. Til ære for Oslos gammelordfører som dro dette i gang for å bli kvitt driten i indre Oslofjord. Allerede på 30-tallet var Indre Oslofjord tydelig forurenset. I årene etter krigen økte forurensningen av Oslofjorden raskt. Fjorden ble etter hvert lite tiltrekkende som rekreasjonssted for befolkningen. De verste områdene var de grunne fjordområdene i nærheten av Oslo, Bærum og Asker.

VEAS (Vestfjorden Avløpsselskap) ble opprettet i 1976 som et interkommunalt selskap i henhold til Kommuneloven, av kommunene Oslo, Bærum og Asker i den hensikt å bedre disse forholdene. VEAS skulle prosjektere, bygge, eie og drive renseanlegg og tilløpstunnel. Nå valfarter hele verden hit. Ingen steder på kloden renser de vann på så kort tid på så lite areal. Og ingen institusjoner – kanskje bortsett fra NASA – har lengre tidshorisont. Innen år 2100 har de allerede planlagt for en befolkning på 1,2 millioner ved en trinnvis utvidelse av det underjordiske anlegget. De som leter etter den lengste horisonten, må slutte å gå til SSB. Gå heller til VEAS.

Oslo har faktisk vår helt egen Slam´s ELYSE´ES. Kanskje ikke like lekker som hovedgata i Paris, men enda mer potent. Gateløpet mellom de enorme katakombene der vannet og slammet renses er egentlig hovedgata i byen vår. På høyre hånd nedover Slam´s ELYSE`ES renner det rensede vannet ut i fjorden igjen, og gassene som blir skilt ut sendes til Yara for å bli gjødsel. På venstre hånd renses driten ut av vannet, og slammet samles i gigantiske tanker og blir til VEAS-jord som blir sluset ut med trailere til bruk i kornproduksjon. Ikke så mye som et maiskorn blir oversett eller kommer på avveie.

Billedtekst: Her foredles dritten din før den blir matjord av edelt merke.

Hva er egentlig moralen i denne historien her? Egentlig ingen. Utover den smått sjokkartede oppdagelsen at noen faktisk kan spore hver eneste ting jeg putter i kroppen. Den pripne overlærer Margrethe Munthe ville mest sannsynlig hevet pekefingeren og sagt: Nei, nei, gutt, dette må bli slutt/ Ikke putte mais i tacoen. Moralen er kanskje at styrtregnet som oppsøkte vår lille by 6. august, var foreløpig siste dag de måtte stenge slusene, og kjøre regnvannet rett i fjorden ved Lysaker. Men disse dagene med ekstremvær kommer hyppigere og hyppigere. Desto mer behagelig er det å tenke på at Oslo´s hemmelige tjenester ute ved Slemmestad alltid er på vakt. Send en varm tanke til våre hverdagshelter under jorden som nesten bokstavelig forvandler dritten vår til gull.

Men den store moralen er egentlig denne. Alt henger sammen med alt. Ikke putt noe annet enn piipii, poopoo eller dopapir i WC´en. Alt annet havner i trommelrasteret. Og det kan du bare ikke leve med. At det var AKKURAT deg som tetta rasteret.

Over hele Oslo organiserer lokalbefolkningen seg mot planer om utbygging av strøkene der de bor. På Ekeberg, Filipstad, Ruseløkka, Nedre Grefsen, Bogerud og Smedstad. Det er tent en ild som ikke bør slokke, men spre seg til alle strøk. At lokalbefolkningen bryr seg om byutviklingen i Oslo er kun av det gode slaget. Så fremt de inntar en konstruktiv posisjon der de ikke vil hindre utviklingen, men vil ha en kraftfull stemme når planene skal utformes og settes ut i live.

Det er mye å si om aksjonsgruppa på Nedre Grefsen. Deres argumentasjon er panisk, reaksjonær, og foreløpig lite konstruktiv. Men deres lydstyrke har nådd til alle deler av byen. Og budskapet til Oslos planleggere og utviklere er klar. Byutvikling i Oslo uten sterkere medvirkning fra innbyggerne er dømt til å mislykkes.

Spørsmålet er: Finnes det en konstruktiv vei som Oslos innbyggere kan marsjere langs? Selvfølgelig. Her er tre tips.

1. Filipstadmåten. Velforeningene på Filipstad inviterte til en lokal plansmie der også arkitekt Niels Torp ble engasjert. De utarbeidet et alternativ til planene fra hhv. Plan- og bygningsetaten og grunneierne i Oslo Havn og Rom Eiendom. Foreløpig er det usikkert om de når helt opp til bystyret som skal velge hvilken plan for Filipstad de går for, men uansett har deres alternativ tvunget de andre partene til å modifisere sine forslag, og gitt politikerne et reelt utbyggingsalternativ. Deres organisering og arbeid burde også skape presedens fordi den aksepterer utbygging, men er uenig hvordan den skal skje.
2. Bogerudmåten. Aksjonsgruppen “Et levende Bogerud” inviterte innbyggerne til å komme med forslag for utbygging av Bogerud senter. Bogerud senter har på mange måter falt etter de andre nærsentraene, og ikke fått den ønskede utviklingen. De reagerte på OBOS´ sine planer, og overrakte OBOS over 100 konstruktive forslag til små og store tiltak som ville gjøre senteret mer attraktivt. Under en debatt på en folkefest på sensommeren lovet også den utflyttede Bogerudsønnen og nåværende finansbyråd Robert Steen at aksjonsgruppen kunne sende forslagene til han så de i det minste ble realitetsbehandlet.
3. Ruseløkkamåten. Aksjonsgruppa har gjennomført gatefester, omgjort fortau til forhager, tatt initiativ til å planlegge den nye Ruseløkka skole gjennom at kidza brukte minecraft, er blitt invitert med i utformingen av Vika senter, og viser forbilledlig gjennom det faglitteraturen kaller “guerilla planning” hvordan nærområdet kan og bør bli. De tar gradvis tilbake gatene og gjør dermed noe konkret for å bedre trafikksituasjonen.

Byutvikling og planlegging blir aldri den samme igjen i Oslo. De to motpolene representert ved Plan- og Bygningsetaten og utviklerne, er nå supplert med en tredje folkelig kraft representert ved innbyggerne. Denne folkelige oppvåkningen vil endre byplanlegging og byutvikling i Oslo en gang for alle. Forhåpentligvis vil nye og gamle aksjonsgrupper lære noe av den konstruktive holdningen eksemplifisert over. Oppfordringen til Oslos innbyggere er herved gitt: Oslos framtid er altfor viktig til at dere ikke skal bry dere. Gå ut i gatene. Nå

 

Oslos natteliv er for altfor viktig til å overlates til dagpolitikere som utelukkende er opptatt av hva som skjer i byen på dagtid.

Mange har fått med seg at Oslo har falt ut av topp-25 listen i det prestisjetunge magasinet Monocles årlige rangering. Nå behøver ikke det å bety allverden. Oslo har vært inne på listen i to år, da på hhv. 24 og 25de plass. Hvis vi antar at vi nå er vi 26de plass, så er ikke endringen spesielt stor. Selv er jeg skeptisk til Monocles kåring fordi den sier mindre om byenes kvaliteter enn medarbeidernes egne subjektive preferanser om hva de ser etter i en by. MEN, endelig kommer jeg til poenget her: Nattelivet kan ikke ses uavhengig av en bredere by- og næringsutvikling. Ett av kriteriene i Monocles kåring er f.eks. hvor lett det er å skaffe seg en matbit etter 22.00. Her skårer ikke Oslo høyt. Oslo har generelt et langt skritt å gå når det gjelder åpenhet, tilgjengelighet og profesjonalisering av utelivet.

Aller helst vil dagpolitikerne avskaffe natten. Det første dagpolitikerne i Oslo må skjønne er det fundamentale skillet mellom utesteder som kun pusher øl og sprit for å tjene penger, og de kulturbaserte utestedene som driver med by- og næringsutvikling. De stedene som jobber seriøst med content og som tiltrekker seg utenlandske storbyturister og Monocles utskremte. Rådhusets varsel om stenging av Fisk & Vilt og Blå viser hvor lite dagpolitikerne skjønner av dette skillet. Natten har historisk vært friminuttet til dagfolket som skal utagere for å gjøre seg klare for neste dags monotone arbeid. Redselen for at den skjøre mennesket skal utsettes for altfor store fristelser, har tradisjonelt gjort at dagpolitikerne viktigste verktøy er politiet som skal slå hardt ned på alle avvik.

Politiet i Oslogansatte igangsatte SALUTT-prosjektet i 2011. Salutt står for «sammen lager vi utelivet tryggere». Egentlig burde prosjektet hett VISD – Vi inndrar skjenkebevilgningen din. Dialog my ass. Politiet er kjempefornøyd fordi nattevolden er blitt mindre. Hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke gå enda lenger? Kan ikke dagpolitikerne like gjerne avskaffe natten? Da ville jo utelivsvolden vært lik null. Fra spøk til halvor. Politiets antiliberale nulltoleranse gjør også at kulturbaserte utesteder som Fisk & Vilt og Blå blir stengt. Før disse stedene kom var strøkene rundt Youngstorget og Brenneriveien blant de farligste i Oslo. Hånda i været alle som tror at disse strøkene blir mindre farlig hvis Blå og Fisk & Vilt stenger? Resultatet er kun at menneskene som lagde krøll på disse stedene forflytter seg til andre steder for å lage enda mer krøll, Oslos natteliv blir stadig mindre attraktiv, Oslos omdømme som Nord-Europas musikkhovedstad blir svekket, og utenlandske storbyturister får to færre grunner til å besøke Oslo.

Når får vi en sånn en i Oslo? Foto: Dag Erik Grøtnæs

Det er her nattborgermesteren kommer inn. Nattborgermesteren kom inn som begrep sånn røffly i 2003 da Rotterdam valgte sin egen Nachtburgermester. Ideen om en nattborgermester ble også lansert tidligere i sommer i Ballade. En nattborgermester skal gjøre flere ting. Nattborgermesteren skal være en samlende figur som har tillit både hos politiet og utelivsaktørene. Det er ikke utestedene som har oppfunnet de mange nattemenneskene som kun flyr om natten. Det er menneskelivets generelle forjævlighet. At utesteder fungerer som fjøslykta på møll har vi visst siden ølet ble oppfunnet. Men å stenge utestedene gjør bare at nattmenneskene forflytter seg til andre steder med dårligere kontroll. Politiet kommer alltid for sent, og som regel med feil virkemiddel; å stenge dørene. Det er mye viktigere å forebygge gjennom å skape et tillitsforhold mellom utelivsaktørene og politiet. Dette er en oppgave for Nattborgermesteren.

Nattborgermesteren skal samtidig jobbe for at deler av utelivet blir en del av byens totale by- og næringsutvikling. Både direkte: Storbyenes nattøkonomi er omfattende, men også indirekte: For mange unge folk er natten de kreative timene da ideer fødes, og prosjekter ser dagens lys. Å sørge for at Oslo får et uteliv som stimulerer de små grå, og tilbyr et variert og kulturbasert innhold er überviktig. Både for å stimulere pappen til den nye Kygo eller den unge med et nytt Steve Jobs-potensiale, som reker rundt i Oslos gater nattestid. Å sørge for at byens natteliv bygger opp under byens omdømme hører også inn under en nattborgermesters oppgaver. Det nytter ikke å brande seg selv som tolerant og mangfoldig, hvis samtidig politiet vil kvitte seg med utesteder som har en hiphop-profil fordi de tiltrekker seg det multietniske Oslo.

Tiden er overmoden. Oslo må snarest skaffe seg en nattborgermester. Hvis ikke kommer vi til å ramle lenger og lenger ned på all verdens kåringer over de mest attraktive byene. Til syvende og sist vil dette også ramme dagøkonomien vår.

 

 

 

 

 

Vi har historiens svakeste byråd. Det er paradoksalt nok gode nyheter for Oslo.

“Man måste alltid jämföra” sa den lille pojken Ingemar i “Mitt liv som hund”. La oss gjøre det. Arbeiderpartiet har lånt makten fra Høyre kun to ganger siden Albert Nordengen kom til makten i 1976. Det er ikke rart partiet er litt ringrustne her i Oslo. Men der Gerhardsenbyrådet satte trøkk på næringsutvikling med å opprette næringsbyråd og utformet en næringspolitisk strategi for å skape nye arbeidsplasser, jakter foreløpig det rødgrønne byrådet på biler som om de var IS-terrorister. Og der Gerhardsenbyrådet moderniserte hele den kommunale virksomheten ved bl.a. å igangsette konkurranseutsetting, er det sittende byråd tilsynelatende fornøyd med å innføre kjøttfri mandag i Rådhusets kantine.

Må det være slik? Ja, helst. Hele det indirekte demokratiet hviler på at innbyggerne stemmer hvert fjerde år, og lar politikerne utøve politikken mellom hvert valg. Men den overgripende trenden de siste 20 år har jo vært det som kalles overgangen fra government til governance. Det er mulig å utøve politikk fra mange plattformer, der bystyret bare er en av mange muligheter. Det er altså styrken i de andre politiske plattformene utenfor Rådhuset – Oslos sivile samfunn – som avgjør Oslos skjebne, ikke Rådhuset. Og et svakt Rådhus er strengt tatt beviset for at Oslos innbyggere har tatt makten. Oslo går nemlig så det griner på tross av Rådhuset.

Foto: Brent Toderian

Hva kan Rådhuset gjøre for å forsterke denne positive trenden? To helt grunnleggende ting. 1. Riv siloene internt i Rådhuset og bli en lean kommune som raskt mobilisere for å møte nye utviklingstrekk. 2. Riv siloene mot det sivile samfunnet, og innfør langt større grad av medvirkning.

1. Hvordan rive siloene i Rådhuset?

På fjorårets Oslo Urban Arena snakket ex-byplansjefen i Vancouver – Brent Toderian – om hvor viktig det er for en kommuneadministrasjon å lage en felles kultur. Hvordan man organiserer seg er helt uvesentlig, så lenge de ansatte vet hvilket mål de jobber mot. Han brukte eksempelet da president Kennedy spurte en ansatt på NASA om hva jobben hans var: “To get the first man on the moon sir.”Oslo er i norsk målestokk en så stor og uoversiktlig kommune at det er innført en stor grad av linjeansvar. Som i militæret medfører det at man sparker nedover og sleiker oppover. Det vil også si at ansvaret skyves oppover og folk lenger ned i byråkratiet blir påført munnkurv. Inititativ blir effektivt drept på denne måten, fordi rosen alltid går til den over deg, men du får kjeften hvis noe går galt. Det kan også i verste fall også skape en fryktkultur hvis øverste byråkrat ikke er helt riktig navla.

De aller fleste utviklingsoppgavene – innenfor kultur, by- og næringsutvikling – er i sitt vesen sektoroverskridende, og må møtes med fleksible prosjektteam. I dag gjør silotenkningen at hver avdeling i størst mulig grad forsøket å dytte ansvaret over på en annen avdeling eller silo. Hvor ofte har du hørt at noen i kommunen rekker opp hånda og bestemt sier at jeg tar ballen? Oslo kommune må bli lean i den forstand at administrative oppgaver må reduseres til et minimum, slik at man får frigjort ressurser til de fleksible prosjektteamene som jobber ut mot byens befolkning for å løse oppgaver som dukker opp. Og det må skapes en felles kultur og stolthet der alle går på jobb for å skape et bedre Oslo.

2. Hvordan rive siloene mot byen?

Da må vi først ta en titt på hvem Oslos innbyggere er. Altså du og jeg. Sentralt i statsvitenskapen står samfunnets tredeling. Det offentlige, det private og det sivile samfunnet. I Norge er det stort sett bare frivillige organisasjoner som idretten og lavkirken som skjønner hva det sivile samfunnet er. I Norge er det en utbredt forestilling om at det offentlige består av gode mennesker som jobber for det felles beste, mens de pengegriske egoistene jobber i det private. Men stadig flere av Oslos innbyggere bryter radikalt med dette skillet, og virker i det sivile samfunnet. Forfatteren David Brooks kalte den nye klassen for BoBo´s – borgerlige bohemer. Hippier og kapitalister i skjønn forening. Richard Florida kaller dem for den kreative klassen. Men faktum er at det i Oslo befinner seg en stadig større andel mennesker som elsker Oslo, vil ha det gøy på jobb, og må tjene akkurat så mye penger at de har hodet over vannet. Enten det er Einar i Fuglen, Linnea i Greener Events, Runar i Trøbbelskyter, Anders i Mesh, Anne Beate, selve dronninga av Bjørvika eller Heidi, også kalt Mama Tøyen. Dette er Oslos fremste ambassadører.

Kast penga etter dem. La Oslo Business Region – som er kommunens svar på Inovasjon Norge – samlokaliseres med gründerkollektivet Mesh. La byråkratene i Rådhuset som jobber med næringslivet sitte sammen med Oslo Business Region. La byråkratene som jobber med byutvikling sitte sammen med meg i Oslo Metropolitan Area. La Kulturetaten flytte inn hos Sentralen eller hos Kulturhuset på Youngstorget. Rådhuset må vrenges, strippes for ambisjoner på egne vegne, og støtte opp under de initiativ som ambassadørene i det sivile samfunnet tar.

Men det stopper ikke der. I dag er det et kunstig skille mellom offentlige og private penger. Hvis initiativ i det sivile samfunnet styrkes utløser det langt større pengesummer enn når private donorer eller det offentlige står bak, viser organisasjonsguruene Innes & Boheer (2004 A New Paradigm for Participation) og viser til Cleveland. Community-prosjekter som har sitt utspring i det sivile samfunnet har langt større troverdighet, og får innbyggerne til å åpne lommeboken sin på vidt gap. Og hvis dere ikke får hornmusikk i brystet når dere tenker på at alle pengene blant Oslos innbyggere er tilgjengelige for å investeres i byforbedrende prosjekter, har dere ikke noe bryst.

Så ta fram slegga og begynn på den nødvendige revolusjonen. Riv siloene i Oslo.