I ettermiddag ledet jeg Speakers Corner i Ruinparken – i anledning feiringen av Oslos 700-årige status som hovedstad i Norge. Det som slo meg etter samtalen med Kulturetaten, Plan- og Bygningsetaten og Riksantikvaren, var særlig fire ting.

1. Mariaparken/Middelalderparken blir garantert hele Oslos park. Med de planlagte utvidelsene og Follobanen/Østfoldbanen i kulvert, blir området mye større enn nå. Dag Bjørnland i PBE trakk fram at den vil ligne på og kan få samme status som Frognerparken i vest. Gamlebyenbeboere som vil ha parken for dere selv – be aware.

Bilde: Middelalder-Oslo ved to av dem. Hodeplagget til herren høyre i bildet heter kveif/kveiv og var vanlig å bruke for menn i middelalderen. Først under hjelmen, deretter som sivilt hodeplagg. Etter noen hundre år begynte kvinnene også å bruke dem. Da sluttet mennene.

2. Alle de involverte etater er skjønt enig om at Mariaparken skal bli en brukspark. Purister som vil at ruinene fra Mariakirken skal forsegles som hellig grunn, har tapt. Tankegangen som har vunnet fram – vern gjennom bruk – gjør at adskillig flere blir ledet inn til områdets unike historie.

3. Oslo Torg er navet som skal puste liv i hele middelalderbyen. Oslo Torg er nå et svart hull. Av parallelloppdrag som PBE har utlyst og fått inn, tar samtlige utgangspunkt i shared space-prinsippet. Det er en smart løsning. Et veiknutepunkt kan vanskelig trylles bort, men det kan åpnes for en romdeling der også kollektivtransport, syklende og gående får sin plass.

4. Middelalderbyen er veldig fragmentert og lite lesbar. Mariaparken kjenner de fleste Osloboere til, Oslo Torg med tilstøtende områder er lite tilgjengelig, og området rundt gamle St. Hallvards kirke og Ruinparken er bortgjemt. Samtidig er flere av gateløpene identiske med middealdergatene. F.eks. er Oslogate det samme som middelalderens Nordre Strete, og behøver ikke trylles bort. Men det hjelper lite når middelalderbyens bystruktur er så lite tilgjengelig at du må ha lest Oslo Byleksikon for å skjønne sammenhengene. Et godt råd som lederen av Gamlebyen Historielag målbar var å forbedre skiltingen. Her la Kulturetatens sjef Hilde Barstad seg helt flat, og lovet skilt og bedring.

Men tiden da Gamlebyen var en bortgjemt middealderperle ispedd noen pønx og skatere er definitivt over. Med byggingen av Fjordbyen og revitalisering av hele Grønlandsleiret, kommer pantertanter fra eneboliger i Bærum, den høyt utdannede kreative klassen, partysvensker og hele bøttebaletten til å storme Gamlebyen.

Men først må altså skiltingen bli bedre.

Torsdagen under ØYA-festivalen var en av de magiske sommerkveldene som gjør at Oslo er verdens beste by å leve i. Jeg har ikke alltid vært på godfot med musikksmaken til Øyas bookingbanditter. Det er vel mye skranglerock og merkelige retrobookinger for en gammal discogutt. Men denne torsdagen var perfekt. Hele kvelden gikk i stadig kortere repeterende runder mellom barene back stage, de runde pissoarene, og Amfiet. Først ute var Løkkarapperen Caveh som igjen sampler Oslos bohem- og revydronning Lalla Carlsen`s schlæger Kokain fra 1930, deretter Janelle med tunge Sly & Family Stone og Prince-referanser, dog med en unødvendig coverversjon av James “I feel good” Brown. Før det hele toppet seg med Outkasts fyrrige sceneshow som blandet seg med solnedgangen over Oslo. Hva er bedre i verden enn å se Oslo i bakgrunnen, som en eventyrlig kulisse for lykkelige Oslofolk som duver sensuelt rundt i takt med funky rytmer og med kontaktlim i blikket.

Oslofolk v/fire av dem: Fra venstre: Modellpen NTH-dame Kristin Rem Trehjørningen, moi, Oslo Ap`s stabsjef med latinointensitet Silje Grytten, og utelivskonge og Friggpatriot Paal Mangerud.

Øyafestivalen på Tøyen hører sammen som gin og tonic, egg og bacon, ja som ebony og ivory på tangentene tilhørende et Steinwaypiano. Med sin usjenerte beliggenhet, store park, sin naturlige amfiform, og med utsikt over hele Oslo, er Tøyen skapt for Øya. Naboen fra hælvete – var det flere enn den ene biske damen? -som fikk altfor mye oppmerksomhet i media på forhånd – klarte ikke å finne noe mer ugagn enn to herremenn som tilsynelatende latet vannet på ureglementert vis da de i vanvare kom til å omfavne noen busker.

Jada, mange som bor på Tøyen er opptatt av hvor flott livet på Tøyen er. Men da jeg en førsommerdag vandret rundt med Vancouvers ex-byplansjef – Brent Toderian på Tøyensenteret, fløt hele senteret av søppel, lukta piss, og de to eneste menneskene som oppholdt seg der, var en psykotisk mann i militæruniform, og en junker på nabobenken som satte et skudd. Etter at det offentlige flytta pikkpakket sitt og dro ned til Bjørvika, er det oppstått et vakuum, som gjør at Tøyensenteret trenger “a life plan” som Toderian sa det.

Øyafestivalen er den gamechanger`en Tøyen trenger. Men til neste år må Øyafestivalen få en tydelig lokalpolitisk forhandlingsmotpart. Det nåværende Tøyeninitiativet er lovende, men må bli fastere i fisken skal de kunne lage et skikkelig før- og etterbruksprogram i forbindelse med gjennomføringen av Øyafestivalen. Stadig oftere blir politikken eventpreget. For nordmenn som er skippertakets folk er dette enkelt å leve med. Datoen for neste års Øyafestivalen er dødlinja for politikkutførelsen. Gå i dialog med Øyafestivalen allerede nå og finn ut hvilka varige løft for Tøyen Øyafestivalen kan hjelpe til med. Først da snakker vi om et reelt Tøyenløft, og ikke den retorikken bystyrepolitikerne bruker som unnskyldning for å rappe Munchmuseet og legge det til Bjørvika. Tøyen skal ikke bli det nye Løkka. Tøyen skal først og fremst bli enda mer Tøyen. Komboen av arbeiderklasse, multikulturell heksegryte og professoral dannelse skaper helt unike rammer for bydelen som har så stort potensiale at den bare ber om å bli født på ny.