Monocle goes Oslo

Never kill a good story, whether it is true or not. Well-informed ears told me that the decisive moment when the journalists from Monocle fell in love with Oslo, was when Einar “Fuglen” K Holthe invited them to a fjord trip in his simple, but heartful boat. It was one of these sunny days in Summer-Oslo when everybody understands the word-art found at one of our beaches: “Fuck the South, the Oslo summer is best”. During the fjord trip their boat had to manouver between sailboats competing in a regatta. At one point Einar points to the skipper on one of the boats: “By the way, there is our king”. That can only happen in the capital of Norway.

Skjermbilde 2014-10-18 kl. 13.03.06

The Monocle survey is a massive documentation of Oslo`s entrepreneurial spirit, bringing Oslo onto the global stage as a emerging world city. As Monocle points out in their welcoming column: “As one of Europe´s wealthiest and fastest-growing cities it is branching out, shaking off its Nordic modesty and stepping up to take the initiative in everything from urban planning to entrepreneurship.” The survey highlights entrepreneurs and movers and shakers in every field; from business & entreprenurship, culture, art & media, design & architecture, retail & fashion.

In what Monocle call “Five city fixes” they suggest that people of Oslo should work longer hours. Maybe it is the other way around. Oslo`s secret ingredient in our success-formula is that people have found a perfect balance between life and work, and that is where our creativity nourishes. This work-life balance provide people of Oslo with the materials necessary for life and growth. 

Ni bud for sentrumsarkitekten

Hele verden flytter inn til byene i rekordfart, og indre by reurbaniseres fort og gærnt. Det gjør det helt avgjørende at vi skiller klinten fra hveten, forstått som sentrum fra resten av byen. På samme måte som en atomkjerne er vesensforskjellig fra elektronskyen rundt, er sentrum noe helt annet enn en vanlig bydel. Hvis vi ikke klarer å forsterke byens kjerne, ender vi opp med å suburbanisere den. Noe som i siste instans fører til byens død.

Først må vi etablere det riktige begrepsuniverset. Alle sentrumsutviklere må ha en rikholdig utstyrt verktøykasse som kan brukes for å håndtere en rekke konflikter som oppstår – ikke på grunn av vond vilje hos noen, men fordi sentrums attraktivitet er grunnlagt på en rekke motstridende særinteresser. I sentrum finnes de sterkeste økonomiske interessene.

Tror du det er tilfeldig at Oljefondet kun kjøper opp eiendom i de mest sentrale bygatene i verdensbyene? Her finnes det største funksjonsmangfoldet av reisende, enten det er gående, syklende, kollektivreisende, elbilfantaster, bilbaserte byborgere eller varebiler som skal serve det daglige shoppingbehov. I sentrum finnes også de sterkeste verneinteressene. I sentrum ligger byens historie lagvis, og fra sentrum er byenes århundrelange identitet formet.

Vi trenger urbanismen som verktøykasse.

Urbanismen slåss på mange fronter. Ikke minst mot det tradisjonelle arkitektfaget, som er mer opptatt av pent og stygt enn bygninger som forutsetning for liv mellom husene. Urbanismen slåss også mot de en gang så hederskronte modernistene som ville jevne byens sentrum med jorden og starte med blanke ark.

Urbanismen slåss også mot de store politiske ideologiene. Hvis alt som bygges i sentrum skal legges ut på anbudstorget og bestemmes ut fra økonomi, får man det AHOs husurbanist Jonny Aspen så treffende kaller zombieurbanisme, eller det faglitteraturen kaller for Clone City. Like redselsfull er den sosialdemokratiske arkitekturen som er designet for at alle skal ha det like jævlig, med «demokratiske» cellekontorer som er så deprimerende at selv naturbetongen visner.

Hva er så sentrums egenart? Ut fra elementær sentralstedsteori er sentrum det stedet som er øverst i stedshierarkiet ut fra de funksjonene som finnes der. Det er den politiske og økonomiske maktens sentrum. Her er de dyreste tomteprisene, Central Business District, Domkirken, Rådhus, Storting og Slott.

I sentrum er det størst bevegelse av mennesker som med en paradoksal sentrifugalkraft og sentripetalkraft slynges rundt som elektroner i en evig runddans. I sentrum er intensiteten så høy at de færreste klarer å oppholde seg der over lengre tid. Her raver folk rundt ubekymret dritings, beskyttet av den anonymiteten som kun sentrum kan gi. What happens in sentrum, stays in sentrum. Her er bylydene sterkest og mest variert, og her bestemmes byens skjebne.

times-square-bomber

Sentrum er byens DJ, og bestemmer rytmen og intensiteten på utvekslingen av menneskenes ord og kroppsvæsker. Oppstår det åndsforlatthet i sentrum, blir byen utrygg. Gjør man det riktig, blir byens glød like jevn og langvarig som varmen fra tyrirota. Vi trenger følgelig ni bud for en arkitekt som vi bli sentrumsutvikler. Hvorfor bare ni? Urbanister er ikke religiøse, derfor er ti bud uaktuelt. Samtidig har Norge en tradisjon med ni bud, da ikke minst gjennom Christianiabohemens leveregler.

1. TENK SOM EN URBANIST

Det avgjørende for en vellykket sentrumsutvikling er hva som skjer mellom byggene der fasadene møter det virkelige livet. Byens korallrev er de offentlige plassene og utvekslingen mellom dem. I tillegg må førsteetasjene programmeres med et mangfold som sørger for at den ikke ekskluderer noen av byens brukere.

2. VÆR PRAGMATISK

På spørsmål om hvorfor Operaen ble så vellykket, var det en i Snøhetta som sa at det var førsteklasses prosjektledere fra hvert selskap i prosjektorganisasjonen. Et godt sluttresultat er avhengig av at de mange konfliktene som oppstår, løses fortløpende før de vokser seg store og uhåndterbare. Lag tidlig en gameplan hvor du bestemmer hva som kan diskuteres, og hva som er hellig.

3. TA RISIKO OG VÆR INNOVATIV

Mange arkitekter tenker at de virkelig store prosjektene kommer så sjelden at de får prestasjonsangst. I den intensiverte bykonkurransen verden over der symbolbygg er paradegrenen, må du tenke stikk motsatt. Hvis du ikke gjør noe outstanding, er løpet kjørt. Da blir det hundehus for chihuahuaer resten av livet.

4. OPPFØR DEG SOM EN PLANLEGGER

Det viktigste spørsmålet for en sentrumsutvikler er veldig enkelt. På hvilken måte gir mitt bygg noe tilbake til byen? Det hjelper ikke å lage marmorbehengte palasser for fiffen hvis bygget ikke åpnes for byens befolkning, enten gjennom åpne pulikumsrettede tilbud på taket, i førsteetasje eller i de nærmeste omgivelsene.

5. SMÅBARNSFORELDRE ER SENTRUMS VERSTE FIENDE

Bevæpnet med decibelmåler og på evig jakt etter skumle fremmede, er småbarnsforeldre den gruppen av byens befolkning som gir minst tilbake til byen. Boliger i sentrum er bra til en viss grad, men hvis konsentrasjonen av småbarnsforeldre blir for stor, privatiseres byrommene.

6. UTBYGGERNE ER MANIPULERBARE

Selv om utbyggeres viktigste funksjon er å generere merverdi for sine eiere, er de ikke følelseskalde roboter. Mange av de store eiendomsutviklerne vil også være byutviklere. Og det er ingenting som er bedre for eiendomsprisene i et strøk enn høy attraktivitet.

7. SELV OM ELLEN DE VIBE HAR HØYDESKREKK, BEHØVER IKKE DU HA DET

Under dekke av floskelbegrepet «fortetting med kvalitet» skjuler argumentet om siktlinjene seg. Plan- og bygningsmyndighetene land og strand rundt anfører gjerne siktlinjer som det viktigste argumentet mot høyder. Men byens lesbarhet er helt uavhengig av om du ser Ekebergåsen fra et visst punkt på Egertorget, eller om du ser spiret til Nidarosdomen når du sitter på en uterestaurant på Solsiden. Lufta er for alle, og det vil alltid være bedre å bygge i høyden enn i bredden. Men det kan være hensiktsmessig å skille mellom privat og offentlig utsikt. Hvis bygg blir dominerende, må de også åpne seg for byens innbyggere.

8. RIKSANTIKVAREN MÅ OVERKJØRES

Selv om det er avgjørende viktig å bevare byens mange lag, så mangler, paradoksalt nok, Riksantikvarens stab den kompetansen som kreves for å generere vern gjennom bruk.

Kulturminner kan vernes gjennom isolasjon eller kontekstualiseres gjennom å dyrke forskjellene mellom kulturminnene og omgivelsene. Generelle påbud, som vern av den historiske murbyen i Oslo, er meningsløse når kvaliteten på bygningsmassen er høyst varierende. Gi vernemyndighetene et fast antall objekter som skal vernes, og la dem endres over tid.

9. BÆREKRAFT ER IKKE NØDVENDIGVIS URBANT, DET URBANE ER ALLTID BÆREKRAFTIG

Det hjelper ikke om for eksempel Powerhouse Kjørbo i Sandvika produserer energi til omgivelsene, hvis alle kjører bil for å komme dit. Det hjelper ikke at de nye byggene i Schweigaards gate er energieffektive, hvis de dreper gatelivet utenfor. Urban trumfer alltid grønn.

(Artikkelen sto opprinnelig i Arkitektnytt 08/14)

Eventyret Vaaghals

Den 700 meter lange Dronning Eufemias gate er delvis åpnet. Trafikkmaskinen er revet. Barcode er neste ferdigbygget. Akkurat i det øyeblikket vi som alltid har elsket Barcode begynte å miste tålmodigheten over det manglende gatelivet, åpner det feteste restaurantkonseptet Oslo har sett: Vaaghals.

Vaaghals holder til i PwC-bygget der utvikler Oslo S. Utvikling tildigere holdt hus med sin gigantiske Barcodemodell. Bak konseptet står Bølergutten Jørn og stordingen Eirik fra Gamle Raadhus, kokker fra Grefsenkollen, og selvsagt gutta på tur. Arne Hjeltnes, Arne Brimi, samt de olympiske heltene Vegard Ulvang og Bjørn Dæhli. Vegard Ulvang hvisket i øret mitt at han hadde fått en telefon fra Arne Hjeltnes som gikk omtrent som følger: “Vegard, du vet at vi har noe penger på bok. Vi har brukt dem til å kjøpe oss inn i et eventyrlig restaurantkonsept i Bjørvika”. På åpningen i går sa Arne Brimi at Vaaghals er hytta hans og ikke noe sted er bedre å ha hytte enn i Oslos svar på Manhattan. Der skal alle gjestene kaste slipset og føle seg som hjemme. Lokalisert i Oslos Central Business District skal kokkene på Vaaghals lage sort magi av margbein og lokke fram den fandenivolske Myllarguten i de dressbehengte businessfolka som daglig befolker området.

Vaaghals

Og så var det utsikten da. Akkurat høyt nok oppe til å få the grand view, og så langt nede at du lukter asfalten. Vi snakker street view og ikke fugleperspektivet. Vi ser ned på elven som før fungerte som en berlinmur mellom øst og vest i Oslo. Alle som sitter på Vaaghals kan med egne øyne se at byen endelig blir hel igjen. Akerselva du gamle du grå er blitt elva som forener Oslo, ikke adskiller oss oslofolk. Og om sommeren skal Vaaghals åpne uterestaurant rett ved elva som får et pimpa fossefall akkurat i det elva renner ut i fjorden. Den skal blinke – blingbling-  som et gullkjede til alle hipsterne med discolengsel i hjertet.

Vaaghals2

Vaaghals er som i eventyrene. Eller enda bedre. Det er som om eventyrene har bestemt seg for å komme ut av de stive permene og leve ut seg selv i Bjørvika. Den euforien jeg følte i går etter å ha spist rødt kjøtt som var så mørt at det beveget seg, og kraften fra margbein, var sterkere enn den rusen psykedeliske droger kan skape. Lysene fra  den konstante strømmen av busser og biler, og regnet som reflekterte lysene på sin vei nedover de enorme panoramavinduene, var perfekte kulisser til eventyret som har fått sitt brave navn Vaaghals.

Der og da skjønte jeg at Oslo endelig er samlet, nærmere 1200 år etter at Harald Hårfagre samlet landet. Oslo har fått sin Harald Hårfagre. Vaaghals er hans navn.

Tenåringsoppdragelse på Vestkanten, del 2

133 debattinnlegg på Facebook senere. Om bruk av urinprøver. Jeg tror ikke obligatorisk urinprøvetesting er et universelt glidemiddel som kurerer gruff. Men akkurat i den episoden jeg refererer til fungerte den optimalt, sammen med en rekke andre tiltak. Les hele episoden og tenk selv:

For fem år siden startet et nytt kull med 8deklassinger på en sentrumvest skole. Elevene var spente fordi det kom en bønch med nye elever fra en skole der mange har kjellerstue, og muligheter til hjemmealene-fester. Etter en periode med utagerende festing blir tre elever tatt for å røyke hasj av foreldrene sine. De er så vennligsinnet at de navngir et par dusin andre elever som også har røyka bønne. Foreldrene går til skolen, og alarmklokkene ringer. Elevene blir forbanna (de fleste rettmessig) for å bli hengt ut for noe de ikke har gjort, politiet kobles inn og flere ganger kommer det hundepatruljer på uanmeldt besøk. Politiet patruljerer også området på kveldstid fordi det er observert gamle gjengangere av dem i nærheten.

Det er skapt en uholdbar situasjon. Foreldrene på aggregert nivå (skolenivå) møtes og får nyhetene. De går hjem til sine tenåringer og spør om de har røyka bønne. Alle svarer ikke overraskende nei, men samtidig tenker foreldrene at det ikke er røyk uten ild. Som bekymrede foreldre utvikler mange lettere paranoide trekk ovenfor sine barn, selv om de tror på dem. Foreldrene begynner også å mistenkeliggjøre andre elever og foreldre, og klimaet blir veldig forsuret.

Foreldrene i de ulike gjengene møtes også på gruppenivå – både med og uten tenåringene. Det blir foreslått at de navngitte avlegger urinprøve for å rydde opp i situasjonen. Foreldrene aksepterer det siden de også tror at dette ikke gjelder deres barn. Skolen sier at dette må være foreldrenes initiativ, men bifaller.  Kidza protesterer ikke siden langt de fleste er cleane.

Etter en måned med urinprøver kom forholdene tilbake til normalen. De viktigste tiltakene var tett samarbeid mellom skole, politi og foreldre, og dramatisk økt foreldrekontakt. Så rekk opp hånden alle som fremdeles mener at dette ikke var en riktig reaksjon fra foreldrene.

Tenåringsoppdragelse på Vestkanten

Prof. Torkel Brekke har startet en viktig debatt om ungdomskulturen på Vestkanten. Som vestkantforelder og styreleder i en sentrum/indre vest/fotballklubb kommer jeg i tett kontakt med disse utfordringene daglig. Men før jeg går inn i minefeltet er det behov for å sette ungdomskulturen inn i en bredere kontekst. Det er få sterke tall som indikerer at forholdene er verre nå enn før. Snarere tvert i mot. Ungdommen ruser seg mindre enn før. Samtidig er det store geografiske variasjoner. Vestkantungdom leder an når det gjelder både alkoholkonsum og bruk av narkotiske stoffer.

Hvorfor skjer dette på Vestkanten? Dette er et sammensatt bilde. Indre vest har mange sentrumsnære skoler. Mange ressursterke foreldre skaper interessant nok behov for anti-struktur hos ungdommen som Brekke antyder. Samtidig kan ressursterke foreldre også være fraværende. Tidsklemma er løst ved at barna i stor grad er overlatt til seg selv. Foreldrene kan også være dårlige forbilder. Foreldre på vestkanten drikker mer enn gjennomsnittet. Det skal heller ikke underkommuniseres at veldig mange kommesrielle selskaper ser på indre vest-ungdom som en særdeles interessant målgruppe. Ikke bare når det gjelder merkevarer, men det er også her gullkortene florerer, og dermed kommer organiserte bakmenn som uten blygsel skal profitere på den økonomisk ressurssterke ungdommen.

Hvordan løse dette som forelder? Som Torkel Brekke antyder er den naive og godtroende holdningen til foreldrene det dummeste. Mange tenker at gjelder muligens andre barn, men ikke vår egen gullklump. På vestkanten blir ALLE ungdommene eksponert for både det ene og det andre. Organiserte bakmenn fikser hva det skal være. Samtidig er det like viktig å ikke bli paranoid. De aller fleste ungdommene er prima vare, og kan ta egne selvstendige valg. Verst er det når alfahannene og alfahunnene i gjengen gir signal om at en utsvevende livsstil er ok. Når hele skoleklasser røyker bønne som 16-åringer på fest er det disse som har gitt klarsignalet.

Løsningen ligger på “the pack”-nivå”. Ungdommen hører ikke på mor og far lenger, men gjengen. Da må også løsningen være at foreldrene til alle i gjengen møtes. Da “vår” skole hadde stoffproblemer for noen år siden gikk foreldrene sammen og ordinerte obligatoriske urinprøver hos barna. Framfor å rette mistanke om poden driver med noe suspekt, er en felles obligatorisk urinprøve over tid en ordning som frikjenner barna for mistanke, og skaper orden, både i klassen, på skolen og i heimen. Noen reagerer på dette inngrepet i barnets frihet, men da er svaret mitt kort og konsist: Wake up and smell the fish. Vestkantungdom blir eksponert for alt mulig rart i veldig tidlig alder. Å fornekte dette er enda verre.

Det verste og vanskeligste er å samle foreldrene. På første møte skuler alle på hverandre, og sier at barnet mitt gjør ikke noe slikt. Som hos alle andre mennesker finnes det også – pardon my french – ubrukelige foreldre, som nekter å ta det innover seg. Hvis det er de samme foreldrene som ofte er bortreist og overlater poden og barskapet til felles samvær, har gruppa et problem. For podene må vite at det ikke finnes noen smutthull. Alle foreldrene må kommunisere tett, slik at gjengens bevegelser blir monitorert. Det rare er at barna egentlig setter pris på dette. Det viser at de bryr seg.

Som bygeograf er det også interessant å se hvordan boligtypologier former adferd. Frigg-ungdom fra Bislett, Frogner og Majorstua bor i bygårder. Der er det få rom for utskeielser, og lite utagerende adferd. Alene hjemme-fester i bygårder kan aldri ta helt av. Da er det naboklager tvert. Ullevaal Hageby-ungdom med kjellerstuer byr på større problemer, mens villaene på ytre vest er bokstavelig talt rom for trøbbel.

Moralen er: Vestkantungdom er prima vare, og det vil gå dem godt så fremt foreldrene slutter å være naive og begynner å snakke med andre foreldre.

Del Norge inn i økonomiske regioner

Kommunalminister Jan Tore Sanner har varslet en kommunereform som mer eller mindre skal tvinge kommuner til å slå seg sammen. Dette er en særdeles dårlig oppskrift på å skape et godt samarbeidsklima hos lokaldemokratiet. Derfor skal han få med seg det beste rådet som er gitt til nå: La 19 fylker og 428 kommuner bli til 89 funksjonelle regioner

Jan-Tore-Sanner

ill: Hører du meg Jan Tore?

Legg ned fylkene, og la kommunene finne sammen i funksjonelle regioner.  Ifølge SSB er det 89 av det de kaller økonomiske regioner (målt etter et felles servicemarked). Funksjonelle regioner utgjøres i tillegg av et felles arbeids- og boligmarkedet. Problemet med dagens kommune- og fylkesstruktur er at deres territorielle grenser skjærer på kryss og tvers av disse funksjonelle regionene. Det umuliggjør en enhetlig planlegging av regionene.

Dagens forvaltningsstruktur er en umulig bastard der forskjellige regionråd, næringsråd og interkommunale samarbeidsprosjekter vokser fram for å bøte på mangelen ved kommune- og fylkesgrensene. Problemet er at disse er svake, og blir sabotert av kommune- og fylkespolitikere som ser sin egeninteresse truet.

Fylkene er en bastard som aldri har hatt spesiely høy legitimitet i folket. Av dette følger lav valgoppslutning ved fylkestingsvalg og tilsvarende laber interesse for hva fylket egentlig driver med. Hovedproblemet med fylket dog to helt andre faktorer. Vi har en pervers forvaltningsstruktur der tre forvaltningsnivåer (kommune, fylke, stat) driver med de samme politikkfeltene og følgelig får vi tre ganger så mange byråkrater som vi egentlig trenger. Og enda viktigere: Fylkets politikk går mange ganger på bekostning av de funksjonelle regionene den har under seg. Det nytter ikke hvis kommunen og regionsrådene har en areal- og transportpolitikk hvis fylket har en annen, og staten en tredje.

Samtidig er en tvungen kommunesammenslåing et problem. Det er ikke gitt at kommunene i utgangspunktet er integrert funksjonelt med hverandre, og da kan de ikke tvinges til å samarbeide. Det er langt bedre å ta hensyn til den funksjonelle regionen der den enkelte kommune allerede er integrert. Framfor å tvinge en liten kommune inn i en større kommune, er det lettere å la kommunen gå opp i en høyere funksjonell enhet. Mange egg små blir til en velsmakende omelett.

Jan Tore Sanner: Du kan gjøre hva du vil med mine rådene, men hvis du ikke tar hensyn til dem, så ikke kom å si at du ikke ble advart. Sjansene for at du styrer mot et potensielt kommuneopprør med påfølgende status quo som resultat, er stor.

OL-sviket fra Høyre

Jeg har alltid vært litt fascinert av Høyre, også før jeg i moden alder meldte meg inn. Der andre mennesker blir følelsesladede og ideologiske, har de framstått som fornuftens parti som lar kraften i det bedre argumentet vinne fram. Etter at Høyre har hoppet som lopper fram og tilbake i OL-saken alt ettersom hva som sto på førstesidene i VG, har glansbildet raknet. Ut tyter en dresskledd berme helt uten ryggrad, drevet av anti-Oslo-følelser og ren sentimentalitet

Det var en liten time ute i møte med Advisory Board i det pågående profileringsprosjektet til Osloregionen på Gardermoen at ordene falt. Mateu Hernandez fra Barcelona Global spurte forsiktig: If a mayor in Spain had a solid majority behind him, how could not the national party support him? If that happened in Spain there would have been a political crisis.

Just precis. 55 prosent av folket i Oslo sto bak Oslo Høyre. På tross av en folkeavstemning drevet fram av Carl I. Hagen for å drepe OL-planene, stemte 55% av Oslofolket Ja. Det er et solid flertall. De to folkeavstemningene om EU som Nei-siden vant med hhv. 53,5% og 52,2% ble feiret som nærmest et valgskred. Hva er da sifrene 55-45? Og det er den eneste folkeavstemningen som har vært holdt om OL, siden Stortinget valgte å stemme ned forslaget om en nasjonal folkeavstemning.

Så skal altså Oslo Høyre oppleve at moderpartiet suverent forkaster denne folkeavstemningen. En ting er selvfølgelig den sårede stoltheten over å bli pissa på. Andre Høyrefolk tar det bedre enn meg, men hva med det demokratisk tvilsomme i å sette tilside en folkeavstemming i Oslo, og ikke engang ta det fram til en votering i Stortinget? Er Oslofolk kun prügelknaber for moderpartiet som kan herses med?

Når Stortinget velger å stemme ned forslaget om en nasjonal folkeavstemning er det fordi de mener at OL er for viktig til at folket skal avgjøre. Samtidig blir OL-stemningen i folket brukt som argument for at Høyre ikke turte å fremme saken for Stortinget. Hvor er logikken? Hvorfor fikk vi ikke da en nasjonal folkeavstemning in the first place?

Alt dette og mer til diskuterte Mateu og jeg. Han ristet bare mer og mer på hodet. Det mest spennende i tiden framover er å se hvordan Oslo Høyre reagerer på behandlingen de har fått av moderpartiet. Skjer det ingenting fordi ledelsen i Oslo Høyre er for dannet, frykter jeg det verste. Da kan OL-saken fort bli en rekyl som vipper dem ut av Rådhuset ved neste års kommunevalg. Hvis de ikke står opp for flertallet av byens befolkning har de ingen troverdighet lenger. Så vi venter i spenning: Hvordan skal byrådet reagere på at et solid flertall i Oslo ville ha OL uten at Høyreregjeringen engang gadd å ta saken til Stortinget?

Hvis det skulle være noen tvil. Oslofolk liker ikke å bli pissa på. Da vender vi Norge ryggen, og da faller Dovre.