Category / Presseoppslag

Mine skriblerier/intervjuer i blader og aviser

by Erling

Battersea reborn

Denne bokomtalen ble opprinnelig skrevet for Aspelin Ramms magasin ARE

Du har helt sikkert sett Battersea Power Station med sine karakteristiske fabrikkpiper i London. Om ikke direkte, så indirekte gjennom en av de mest ikoniske platecoverne gjennom alle tider. På Pink Floyds Animals-cover fra 1977 svever en gigantisk oppblåsbar gris mellom fabrikkpipene. Bildet har blitt et kulturelt ikon, og maner fortsatt fram surrealistiske forestillinger om bygningen og det omkringliggende området. Bygningen har ikke vært i bruk på over 30 år, men nå har tre malaysiske partnere satt seg fore å bygge ut området til å bli ”a feast for the soul”.

Battersea Power Station

Planene for revitalisering av Battersea har vært mange. Lengst kom entreprenøren John Burry som fikk tillatelse av planmyndighetene til å bygge en gigantisk temapark for familier midten på 1980-tallet. Rivearbeider ble iverksatt, men finanskrakket – black monday – i 1987 satt en effektiv stopper for planene. Det foreløpig siste initiativet var å bygge ny stadion for Chelsea. Det gikk så lang at Chelsea la inn bud på tomta, men planene ble skrinlagt da malaysiske interesser kjøpe den nedlagte fabrikken i 2012.

Det enorme området syd for Themsen har vist seg å være for isolert og for stort til å bli revitalisert. Hvorfor skal de malaysiske investorene lykkes når så mange har mislykkes? Det enkle svaret er konsortiets finansielle styrke. The Employees Provident Fund er en av verdens største pensjonsfond. S P Setia Berhard er Malaysias største utvikler, og Sime Darby Property er eiendomsdelen av et multinasjonalt selskap med mer enn 100 000 ansatte. Det litt lengre svaret er hvordan de tilnærmer seg området.

Her kommer THE PLACEBOOK inn. Den 224 siden lang boken skal fungere både som en verktøykasse for utviklingen av området, åpne dørene til hvilke mulighetsrom som finnes, men er også en forpliktelse for utviklerne: ”The placebook is our commitment writ large. It´s where we begin to put our belief system into action. (s.7). Boken er et delvis resultat av en lenger prosess der JTP Cities inviterte en rekke eksperter til å tenke høyt (Thinking Battersea) om mulig bruk av området. Seminarene og workshop´ene var delt inn i åtte temaer som er opprettholdt i boken, deriblant ”evolving”, ”playing”, ”living” and ”connecting”. De ulike temaene er strukturert rundt 60 nummererte strategier (60 placemaking strategies) som alle viser ulike tilnærmingsmåter til temaet.

Å lage en ”placebook” før man begynner å utvikle et område er radikalt forskjellig fra hvordan utviklere vanligvis tilnærmer seg et prosjekt. Som regel starter man alltid med plassering av byggene, og ser på hvor mange kvadratmeter det er mulig å putte inn. I den grad det utvikles publikasjoner rundt prosjektet, gjøres det også gjerne i etterkant og begrenser seg til områdets historie, og dokumentasjon på hva som er gjort. Her gjøres det stikk motsatt. Eksperter og andre uten tilknytning til området blir invitert til å tenke utenfor boksen for å se på hva som er mulig får man i det hele tatt legger noen føringer.

En annen udiskutabel fordel er at en slik ”placebook” ser de ulike aspektene ved å bo, jobbe og besøke området i sammenheng, uten at området først og fremst blir et næringsområde med nogo attåt, ev. boliger med nogo attåt. Den eneste føringen som er lagt i masterplanen (the Vinoly Vision) er at det må ha en høy tetthet for nå en ”critical mass” som kan ta i bruk området til alle døgnets tider. Høy tetthet er på en og samme både økonomisk (for utbyggerne), sosialt (for brukerne) og økologisk bærekraftig. THE PLACEBOOK er derfor en garanti for at tettheten fører til ”density done right”.

Utviklerne av Battersea har også gjort noe annet fundamentalt riktig. Mens alle londonere har et visuelt inntrykk av Battersea, har de færreste vært der i levende live. Framfor å vente til at området står (delvis) ferdig før de inviterer londonerne, har de gjennomført omfattende pop-up eventer (type open house, pop up-park) og dratt opptil 40 000 londonerne til området. Dette for å skape gode bilder hos de besøkende som et sted de kanskje vil bo, arbeide eller i det minste besøke. Utviklerne kommer på mange måter til dekket bord. Mange av de som er spurt på gata i London uttrykte sorg over at den ikoniske bygningen har stått og forfalt i så mange år. Brandingen av Battersea har også kommer i form av en rekke distinkte produkter, som Converse-sko med bildet av den ikoniske bygningen påtrykket. Helt ned på gatenivået skal det signaliseres at Battersea er the next big thing.

Masterplanen (The Vinoly Vision) er delt inn i syv faser der fase 1 skal åpnes for innflytting allerede i 2016. Mens utviklerne grubler over hvordan de skal løse den vanskeligste oppgaven – restaureringen av det ikoniske bygget – består fase 1 av mixed use, der 800 nye leiligheter ned mot elva skal kles med parker, restauranter, gym og få ny elvebåtforbindelse. For å sikre idealet om mangfold og en diversifisert demografisk befolkning (placemaking strategy no 31. Different as standard) kommer husene i alle fasonger, fra enkle studioer til fireroms leiligheter med egen hage.

THE PLACEBOOK er tilsvarende en fest å lese. Ikke minst fordi illustrasjonene er laget av ni håndplukkede unge studenter ved University of Arts London. Boka bør bli obligatorisk lesning for utviklere av store transformasjonsområder. Forfalne områder som desperat skriker etter en ny stedsidentitet. Look to Battersea.

THE PLACEBOOK. BATTERSEA POWER STATION, JTP PRESS 2014.

by Erling

Ni bud for sentrumsarkitekten

Hele verden flytter inn til byene i rekordfart, og indre by reurbaniseres fort og gærnt. Det gjør det helt avgjørende at vi skiller klinten fra hveten, forstått som sentrum fra resten av byen. På samme måte som en atomkjerne er vesensforskjellig fra elektronskyen rundt, er sentrum noe helt annet enn en vanlig bydel. Hvis vi ikke klarer å forsterke byens kjerne, ender vi opp med å suburbanisere den. Noe som i siste instans fører til byens død.

Først må vi etablere det riktige begrepsuniverset. Alle sentrumsutviklere må ha en rikholdig utstyrt verktøykasse som kan brukes for å håndtere en rekke konflikter som oppstår – ikke på grunn av vond vilje hos noen, men fordi sentrums attraktivitet er grunnlagt på en rekke motstridende særinteresser. I sentrum finnes de sterkeste økonomiske interessene.

Tror du det er tilfeldig at Oljefondet kun kjøper opp eiendom i de mest sentrale bygatene i verdensbyene? Her finnes det største funksjonsmangfoldet av reisende, enten det er gående, syklende, kollektivreisende, elbilfantaster, bilbaserte byborgere eller varebiler som skal serve det daglige shoppingbehov. I sentrum finnes også de sterkeste verneinteressene. I sentrum ligger byens historie lagvis, og fra sentrum er byenes århundrelange identitet formet.

Vi trenger urbanismen som verktøykasse.

Urbanismen slåss på mange fronter. Ikke minst mot det tradisjonelle arkitektfaget, som er mer opptatt av pent og stygt enn bygninger som forutsetning for liv mellom husene. Urbanismen slåss også mot de en gang så hederskronte modernistene som ville jevne byens sentrum med jorden og starte med blanke ark.

Urbanismen slåss også mot de store politiske ideologiene. Hvis alt som bygges i sentrum skal legges ut på anbudstorget og bestemmes ut fra økonomi, får man det AHOs husurbanist Jonny Aspen så treffende kaller zombieurbanisme, eller det faglitteraturen kaller for Clone City. Like redselsfull er den sosialdemokratiske arkitekturen som er designet for at alle skal ha det like jævlig, med «demokratiske» cellekontorer som er så deprimerende at selv naturbetongen visner.

Hva er så sentrums egenart? Ut fra elementær sentralstedsteori er sentrum det stedet som er øverst i stedshierarkiet ut fra de funksjonene som finnes der. Det er den politiske og økonomiske maktens sentrum. Her er de dyreste tomteprisene, Central Business District, Domkirken, Rådhus, Storting og Slott.

I sentrum er det størst bevegelse av mennesker som med en paradoksal sentrifugalkraft og sentripetalkraft slynges rundt som elektroner i en evig runddans. I sentrum er intensiteten så høy at de færreste klarer å oppholde seg der over lengre tid. Her raver folk rundt ubekymret dritings, beskyttet av den anonymiteten som kun sentrum kan gi. What happens in sentrum, stays in sentrum. Her er bylydene sterkest og mest variert, og her bestemmes byens skjebne.

times-square-bomber

Sentrum er byens DJ, og bestemmer rytmen og intensiteten på utvekslingen av menneskenes ord og kroppsvæsker. Oppstår det åndsforlatthet i sentrum, blir byen utrygg. Gjør man det riktig, blir byens glød like jevn og langvarig som varmen fra tyrirota. Vi trenger følgelig ni bud for en arkitekt som vi bli sentrumsutvikler. Hvorfor bare ni? Urbanister er ikke religiøse, derfor er ti bud uaktuelt. Samtidig har Norge en tradisjon med ni bud, da ikke minst gjennom Christianiabohemens leveregler.

1. TENK SOM EN URBANIST

Det avgjørende for en vellykket sentrumsutvikling er hva som skjer mellom byggene der fasadene møter det virkelige livet. Byens korallrev er de offentlige plassene og utvekslingen mellom dem. I tillegg må førsteetasjene programmeres med et mangfold som sørger for at den ikke ekskluderer noen av byens brukere.

2. VÆR PRAGMATISK

På spørsmål om hvorfor Operaen ble så vellykket, var det en i Snøhetta som sa at det var førsteklasses prosjektledere fra hvert selskap i prosjektorganisasjonen. Et godt sluttresultat er avhengig av at de mange konfliktene som oppstår, løses fortløpende før de vokser seg store og uhåndterbare. Lag tidlig en gameplan hvor du bestemmer hva som kan diskuteres, og hva som er hellig.

3. TA RISIKO OG VÆR INNOVATIV

Mange arkitekter tenker at de virkelig store prosjektene kommer så sjelden at de får prestasjonsangst. I den intensiverte bykonkurransen verden over der symbolbygg er paradegrenen, må du tenke stikk motsatt. Hvis du ikke gjør noe outstanding, er løpet kjørt. Da blir det hundehus for chihuahuaer resten av livet.

4. OPPFØR DEG SOM EN PLANLEGGER

Det viktigste spørsmålet for en sentrumsutvikler er veldig enkelt. På hvilken måte gir mitt bygg noe tilbake til byen? Det hjelper ikke å lage marmorbehengte palasser for fiffen hvis bygget ikke åpnes for byens befolkning, enten gjennom åpne pulikumsrettede tilbud på taket, i førsteetasje eller i de nærmeste omgivelsene.

5. SMÅBARNSFORELDRE ER SENTRUMS VERSTE FIENDE

Bevæpnet med decibelmåler og på evig jakt etter skumle fremmede, er småbarnsforeldre den gruppen av byens befolkning som gir minst tilbake til byen. Boliger i sentrum er bra til en viss grad, men hvis konsentrasjonen av småbarnsforeldre blir for stor, privatiseres byrommene.

6. UTBYGGERNE ER MANIPULERBARE

Selv om utbyggeres viktigste funksjon er å generere merverdi for sine eiere, er de ikke følelseskalde roboter. Mange av de store eiendomsutviklerne vil også være byutviklere. Og det er ingenting som er bedre for eiendomsprisene i et strøk enn høy attraktivitet.

7. SELV OM ELLEN DE VIBE HAR HØYDESKREKK, BEHØVER IKKE DU HA DET

Under dekke av floskelbegrepet «fortetting med kvalitet» skjuler argumentet om siktlinjene seg. Plan- og bygningsmyndighetene land og strand rundt anfører gjerne siktlinjer som det viktigste argumentet mot høyder. Men byens lesbarhet er helt uavhengig av om du ser Ekebergåsen fra et visst punkt på Egertorget, eller om du ser spiret til Nidarosdomen når du sitter på en uterestaurant på Solsiden. Lufta er for alle, og det vil alltid være bedre å bygge i høyden enn i bredden. Men det kan være hensiktsmessig å skille mellom privat og offentlig utsikt. Hvis bygg blir dominerende, må de også åpne seg for byens innbyggere.

8. RIKSANTIKVAREN MÅ OVERKJØRES

Selv om det er avgjørende viktig å bevare byens mange lag, så mangler, paradoksalt nok, Riksantikvarens stab den kompetansen som kreves for å generere vern gjennom bruk.

Kulturminner kan vernes gjennom isolasjon eller kontekstualiseres gjennom å dyrke forskjellene mellom kulturminnene og omgivelsene. Generelle påbud, som vern av den historiske murbyen i Oslo, er meningsløse når kvaliteten på bygningsmassen er høyst varierende. Gi vernemyndighetene et fast antall objekter som skal vernes, og la dem endres over tid.

9. BÆREKRAFT ER IKKE NØDVENDIGVIS URBANT, DET URBANE ER ALLTID BÆREKRAFTIG

Det hjelper ikke om for eksempel Powerhouse Kjørbo i Sandvika produserer energi til omgivelsene, hvis alle kjører bil for å komme dit. Det hjelper ikke at de nye byggene i Schweigaards gate er energieffektive, hvis de dreper gatelivet utenfor. Urban trumfer alltid grønn.

(Artikkelen sto opprinnelig i Arkitektnytt 08/14)

by Erling

Fight Club Stavanger

Jeg har egentlig vært hemmelig forelsket i Stavanger i 25 år. Helt siden vi feiret 2. juledag på Cafe Sting, og en ga med det vennlige rådet at hvis jeg ble for kanakkas, var det bare å rulle nedover. Før eller senere kom jeg da til Vågen og der var det mulig å få rullekebab og pirattaxi hjem. Siden har jeg besøkt byen jevnlig og gjort mitt beste til å fyre opp ordskiftene i byen. Det er også typisk stavangersk at en av de rike mennene i Skagenfondene gir 7 millioner kroner for å lage en scene der stavangerfolket kan krangle. Resultatet er Kåkå – kverulantkatedralen – som holder til i Stings underetasje.

kverulanter-001

Foto: Pål Christensen, Stavanger Aftenblad. Fra venstre SA´s grand old man Sven E. Omdal, Helge Solum Larsen og Ståle Økland

Og krangling ble det i bøtter og spann. Alle var litt misfornøyd etterpå fordi de knapt hadde fått sagt en setning før de ble avbrutt. Temaet vi diskuterte var Stavangers framtid – med utgangspunkt i Ståle Øklands bok Bykamp. Stavangers vekst har de siste 25 årene vært formidabel. Så formidabel at den gamle trehusbebyggelsen i sentrum knaker i spikerfestene. Økland pekte på det paradoksale at de ekstremt høye boligprisene gjør at de som jobber i det offentlige ikke har råd til å bo i byen, men må pendle inn til sentrum, mens de rike som har råd til å bo i de nusselige hvitmalte villaene i sentrum pendler ut til Forus der de jobber. Resultatet er Norges verste trafikk-kork.

Svaret alle var enige om er fortetting. Men når det ble spurt om hvor man skulle fortette og hvilke deler av den gamle bebyggelsen som skulle rives, ble det stille. Økland har selv foreslått å bygge igjen det sentrumsnære Mosvatnet til massiv hoderysting. Men problemet består. Hvis man ikke fortetter så det monner og tynner ut trehusbebyggelsen vil trafikk-korken bestå.

Økland stilte også et annet overordnet spørsmål: Hva skal byen leve av etter den siste oljen? I sin tid sa Stavangers legendariske ordfører Leif Johan Sevland at kultur skulle bli det nye benet Stavanger skulle stå på. Byen ble europeisk kulturhovedstad i 2008, og kulturbyggene har poppa opp som fleinsopp i parken etter regnskyll. Problemet som Økland formulerte er at de kulturbaserte arbeidsplassene genererer kun en brøkdel av det en arbeidsplass i oljesektoren gjør. Arbeidsplasser skaper kultur, kultur skaper ikke arbeidsplasser. Løsningen er en massiv investering i innovasjon og start up-scenen. For som ex-wonderboy i Venstre – Helge Solum Larsen så riktig påpekte har Stavanger fagkompetansen. Hjernekraften kan utmerkes godt vris til andre næringer etterhvert som oljen fases ut.

 

by Erling

Etterlysning: Hvor er Oslobenken?

Jeg er intervjuet at dittoslo.no. om Oslobenkens usynlighet. Det fine med egen blogg er at da kan jeg utdype med alt det interessante jeg sa som ikke ble med i det ferdige oppslaget. Og ikke minst synliggjøre den røde tråden i mitt resonnement.

Spørsmål: Hvorfor er Oslobenken usynlig?

Av minst tre grunner:

1. Norge har kun en storby. I motsetning til andre land, f.eks. Tyskland som har et balansert urbant system bestående av en rekke likeverdige byer, finnes det bare en storby i Norge. For å bevare den nasjonale enheten må stemmer andre steder i landet vektes høyere siden tilstrømmingen til fylkene langs Oslofjorden er så sterk. Riktignok forsøker valgordningen å gjøre noe med dette med jevne mellomrom, men en stadig sterkere Osloregion må holdes nede i henhold til en nasjonal balanse.

2. Oslorepresentantene er mest opptatt av rikspolitikk. Statsviteren Stein Rokkan hevdet i sin tid at norsk politikk har en funksjonell akse (klassetilhørighet) og en territoriell (geografi). For representanter i alle andre av landets fylker er det legitim og slåss enøyd for sitt fylke. Partifargen er underordnet den geografiske tilhørigheten. Representantene står sammen om å slåss for fylket sitt. I Oslo er det ikke sett på som legitimt. Det kan ha sammenheng med at partienes eliter kommer fra Oslo, og at representantene derfor må tenke allmenninteresse og rikspolitikk framfor lokalpolitikk (jmf. Bøhlers argument).

3. Oslobenken er partipolitisk infisert. Jmf. punktet over, når den geografiske komponenten er fraværende, er det partipolitiske stridigheter som overtar. Kampen mellom Ap og Høyre om makten i hovedstaden er såpass intens – og har vært i flere tiår – at den splitter Oslobenken.

by Erling

Ni bud for et yrende sentrumsliv

Handel er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et yrende sentrumsliv.

Da bilsalget ble avregulert i 1960 oppsto handelslekkasjen fra sentrum til kjøpesentraene i bushen. Siden den gang har også klagesangene over et døende sentrum gjentatt i styrke. Løsningen fra handelsstanden i sentrum har vært forbilledlig nærsynt og enøyd: Gratis parkeringsplasser på gateplan. For å nærme oss svaret på hvordan sentrum skal revitaliseres, må vi smyge oss varsomt i gresset slik at ikke løsningen hopper sin vei lik en nervøs antilope.

”Aldri har et tre lært meg noe”, svarte Sokrates på spørsmål om hvorfor ikke han som alle andre athenere gikk sin sedvanlige søndagstur i åsene rundt byen. For Sokrates var det samtalen mellom to individer på torget som skaper en meningsfull tilværelse. For en god byborger er det samtalen mellom andre byborgere som er nøkkelaktiviteten. Her må jeg plage leseren med litt filosofi. Menneskets som sosialt vesen oppstår i det individet bryter sine meninger mot andre individer. Det som skaper fellesskap er ikke abstrakte størrelser som statsborgerskap, å være arbeidskolleger, eller å være bosatt i et nabolag, men den offentlige samtalen. Gjennom den offentlige samtalen får du innblikk i den andres tankeverden, og dere er begge med på å etablere en felles tankeverden.

Uten en slik samtale finnes det ikke noe fellesskap. Det er derfor den frie samtalen på torget var så viktig for grekerne. Tilsvarende var det borgerskapet som møtte hverandre på kaffehusene som drev frem det liberale demokratiet. En konklusjon blir derfor. Uten en sterk offentlig samtale forvitrer fellesskapet og sentrum svekkes som senteret for tyngdekraften. Å insistere på billigere parkering for å bøte på det manglende fellesskapet blir relativt absurd.

Det største problemet som hindrer et yrende sentrumsliv er nordmannen selv. Norge er en fattig bondekultur hvis viktigste aktivitet aldri har vært den frie samtalen, men mannens brytekamp med en karrig natur. Nordmannens bevegelsesmønster er relativt enkelt å triangulere. Nordmannen kjører mellom heimen og arbeidsplassen i uka, for deretter å ta SUV`en til hytta i helgene. Å ta en bytur er noe ungdommene gjør i helgene, populært kalt helgefylla.

Det er selvfølgelig unntak. Langsomt er også nordmannen i ferd med å bli urban. Den framvoksende kreative klassen – bestående av prosjektarbeidere, frilansere og andre løsbikkjer – har ingen arbeidsplass, og hvilken som helst kaffebar med gratis wifi duger. Byens offentlige plasser blir i økende grad også arbeidsplasser. Kulturbaserte utesteder tilbyr dannelse utover begersvinging, og mange steder arrangerer debatter. Den offentlige samtalen lever i beste velgående i mange av de norske byene. Det hjelper også at byene reurbaniseres. I Oslo er 50% av de nye boligene i indre by. Men fremdeles er de fast ansatte lønnsslavene i flertall. Ikke minst når man får barn blir bevegelsene ekstremt stereotype.

2014-08-27 11.01.59
Mennesker er enkle dyr. Mennesker søker andre mennesker. Det skal ikke være mange mennesker samlet et sted før andre mennesker stimler til. Det hjelper også godt på hvis viktigpetterne i byen – enten det er ordfører, plansjef, rådmann eller rikmannen var å treffe på et utested med jevne mellomrom. Daværende byrådsleder Erling Lae i Oslo gikk ofte på homopøbben London Pub for å teste ut resonnementer i en tale eller foredrag på folket. Tilsvarende var fiskerminister Jan Henry ”no fish” Olsen ofte å treffe på stripa i Tromsø, der menigmann kunne krangle med han om norsk fiskeripolitikk.

Moralen er. Alle virkninger har en årsak. Straks nivået på den offentlige samtalen blomstrer, vil sentrum blomstre. Da blomstrer også handelsstanden, utelivet, kulturlivet, bydemokratiet og hele byøkonomien.

by Erling

Vil eller vil ikke Siv Jensen trekke seg hvis det blir ja til OL?

Kommer akkurat tilbake fra TV2 Nyhetskanalen etter en debatt med den gamle hedersmannen Arne Strand som sier at Siv Jensen vil/må trekke seg hvis det blir Ja til OL på Stortinget. Det har jeg ingen tro på. Av minst tre grunner:

1. Siv Jensen elsker å være finansminister. Hun sluker alle kameler i verden glatt hvis det gjør at hun kan fortsette å være finansminister.

2. Nei til OL er ikke nedfelt i regjeringserklæringen. Landsmøtevedtaket til Frp om å si NEI er bare bindende for Frp i regjering om å si nei. Havner de i mindretall, har de fremdeles ryggen fri i forhold til landsmøtevedtaket.

3. Nei til OL er ikke en del av Frp`s sjel. Da Kåre Willoch stilte kabinettspørsmål i 1986 i form av en påskepakke som bl.a. økte bensinavgifta – hadde i realiteten ikke Carl I. Hagen noe valg. Lavere skatter og avgifter og senere nei til innvandring er Frp`s sjel. Frp er jo egentlig Idrettspartiet. Blir det Ja til OL er garantert Frp`ere de som står nærmest løypene. Et tap i OL-saken er derfor ikke noe prestisjenederlag for Frp.

 

by Erling

Eiendomsbransjens omdømmeproblem

Scenen var som skutt ut av en Wall Street-film. På et nachspiel under eiendomsutviklingsdagene i Larvik i fjor, sto en dresskledd konsulent og skjelte ut en enda mer dresskledd advokat fordi han kun var ute etter å kjøre kjappe dealer med fet fortjeneste, og ikke var opptatt av byutvikling. I mangelen på attraktive damer, ble det en het og veldig interessant debatt. Spørsmålet det hele koker ned til er forbausende enkelt, og dog så vanskelig: Når blir eiendomsutvikling god byutvikling?

La oss starte med et konkret eksempel. Winta Eiendom har et spenstig forslag om å reise et smalt høyhus på en bitteliten flate over sporområdene som leder inn til gamle Vestbanen i Vika. Som erstatning for det bittelille grøntområdet som ligger der, vil de gi en offentlig takhage tilbake. Plan- og bygningsetaten avviser forslaget fordi en takhage ikke kan erstatte et offentlig friområde.  Dette er isolert sett rent pølsevev. For det første er grøntområdet i dag nær sagt ubrukelig. Det vet jeg av personlig erfaring etter å ha ravet rundt der etter et litt fuktig nachspiel i Huitfeldts gate. Jeg surra meg bort i en halvjungel som forsøkte å drepe meg, og den dag i dag har jeg et arr på mine armer som jeg løfta i rent selvforsvar mot den aggressive naturen. For det andre så anfører PBE en merkelig definisjon på hva et offentlig friområde er. Hvis alle som vil kan ta heisen opp til takhagen, og bruke den fritt uten oppsynet til en Securitasvakt, er det et offentlig friområde.

Arkitektbransjens noe loslitte skribent, Jan Carlsen henger seg på i en bredt anlagt debattinnlegg i Aftenpostens bilag Osloby. Som gammal SF `er tegner han et skjematisk bilde der de gode barna – demokratiets framtid – står mot de onde og griske kapitalistene i Vika.  Her kommer poenget mitt. Paradoksalt nok er det i Høyrestyrte Oslo en allmenn oppfatning at eiendomsutviklere er onde kapitalister, og ødelegger byutviklingen framfor å fremme den.

Jeg vet bare om en eiendomsutvikler som gir blanke i byutvikling: Olav Thon. Å gi han sentrale tomter i bykjernen er som å invitere kreftcellene inn i byvevet. Men eiendomsbransjens dårlige omdømme kan kontrasteres ved de som bare får ros, like`er, tommelen opp og smilefjes: Aspelin Ramm. Selskapet som ble startet av den svenske bergingeniøren Gustaf Aspelin i Storgaten i Oslo i 1881 får veldig mye kred for sine prosjekter; ikke minst Tjuvholmen og Mathallen på Vulkantomta.

Det de gjør riktig er å utvise en intellektuell nysgjerrighet rundt byutvikling. Hver gang jeg eller andre andre inviterer globale eksperter på byutvikling til Oslo, setter de sammen et interessant panel og har gode samtaler om byutvikling.  De er aktive på sosiale medier,  og har et uttrykt ønske om å gi noe tilbake til byen. Alle vet at det er en bånnlinje for alle som driver med biznizz, men Aspelin Ramm tenker litt som Wallenbergene i Sverige. Å investere i det som i utgangspunktet er klussing med bånnlinja, for eksempel gjennom å investere i gode byrom rundt eiendommene, vil på sikt gi høyere leieinntekter. Folk som liker seg et sted – oppholder seg der lenger – og like viktig, bruker mer penger.

Her er vi ved det avgjørende punktet når eiendomsutvikling blir byutvikling. Isolert handler det om å skape merverdi ut av sine eiendommer slik  at byens befolkning får lyst til å oppsøke byrommene rundt eiendommene eller blir invitert inn, enten gjennom attraktive kommersielle tilbud i førsteetasjene,  eller gjennom en takhage der du ser hele Oslo.

Eiendomsutvikling er på mange måte byens bånnlinje. Uten eiendomsutviklere som tenker som byutviklere dauer byen. Med unntak av Olav Thon er Oslo framtid så lys at vi må bruke solbriller.

by Erling

Skurtreskerkamp i Trondheim

Som alle andre norske byer vokser også Trondheim fort og gærent. Det har vært steile fronter i Trondheim, helt fram til kommunalminister Jan Tore Sanner grep inn rett før jul, og ga byens myndigheter medhold. Byens myndigheter vil at byen skal vokse utover og ta av dyrka mark, mens landbruket slipte stålet på skurtreskerne sine og mobiliserte til kamp. For en gang skyld er jeg på bøndenes side, og det har jeg ikke vært siden Tore Hund og hans bondehær slo urbanisten Olav den Hellige på slaget ved Stiklestad i 1030. Det finnes ingen god grunn til at landsbyen Trondheim skal ese utover som Bør Børson`s magemål. Trondheim må vokse innover og oppover.

Som de aller fleste alle andre norske byer, ble også Trondheim fullstendig ødelagt av kommunale planleggere med hagebyidealer på 60-tallet. Idealet om den tette byen ble forlatt, og kombinasjon kommunesammenslåing og frisleppet av bilsalget i 1960, skapte den spredte byen som samlet veksten i satellitter, eller på et folkelig språk; drabantbyhælvete. Sør-Trøndelag er med sine 342 km2 Sør-Trøndelags nest største landbrukskommune. Den spredte veksten har skapt lav tetthet.

Sett i et nordisk perspektiv er det i København man bor tettest. Der bor det over 6000 mennesker per kvadratkilometer. I Oslo (uten marka) er tettheten 4458 mennesker per kvadratkilometer – litt lavere enn i Stockholm. Til sammenligning har Stavanger, Trondheim og Bergen mellom 2000 og 3000 innbyggere per kvadratkilometer.

Forskjellen mellom Trondheim og Oslo er også stor når det gjelder bygningstypologi. I Oslo bor 80 prosent i bygård/blokk og ca 20 prosent i enebolig/tomannsbolig. I Trondheim er tallene omvent, kun 20 prosent bor i bygård/blokk. Selv i det historiske Midtbyen er det foruroligende mange lave trebygninger. Riktignok er Trondheims innbyggerne i Norgestoppen når det gjelder å bruke sykkel, men er skikkelig midt på treet når det gjelder å reise kollektivt. Det er bare i Oslo at flertallet av reiser blir utført av gående, syklende eller de som reiser kollektivt.

Planmyndighetene i Trondheim lider av høydeskrekk. I etterkrigstiden fikk mange andre større, norske byer høy, moderne sentrumsbebyggelse. Men ikke Trondheim. De lærde strides om det skyldes svakere økonomisk stilling eller prof. Sverre Pedersens byplan fra 1938 som ble godkjent i 1949. Selv i Rosten-området – som ble utpekt til å være Trondhjems Central Business District – finnes det kun noen få bygg som er høyere enn 10 etasjer. Mens Meierikvartalet i Lillestrøm planlegges med 19 etasjer, kryper bebyggelsen i Trondheim under sperregrensen til de høyeste trærne. Det er forståelig at man ikke vil bygge inne Nidarosdomen og det 90 meter høye spiret, men det er ingen grunn til å la feudalsamfunnets mange kirkespir legge for strenge føringer på bebyggelsen.

Trondheim har som mange andre norske industribyer store transformasjonsområder å ta av. Transformasjonen av Trondheim Mekaniske Verksted har i all hovedsak vært vellykket, men fremdeles gjenstår det enorme arealer ned mot sjøen, ikke minst der Nidelva renner ut i Nyhavna. Trondheim har et langt stykke igjen for å bli Fjordby for å si det mildt.

På mange måter sluttet Trondheimsregionen å produsere interessante nyheter på riksnivå etter slaget ved Stiklestad i 1030, det var i tillegg dårlige nyheter. Med Cicignons gamle byplan i bunn har byen alle muligheter til å igjen å bli den tette byen. Det er ingen grunn til å plage bøndene mer.