Norge trenger desperat en oppgradering til Norge 2.0 der den enøyde framstillingen av okkupasjonshistorien kasseres på lik linje med annen utdatert programvare.

Tar du livsløgnen om ”gutta på skauen” fra det norske folk mister det i sannhet lysten til å leve. Det norske folk samlet seg i større mengder enn noen gang i dansen rundt avgudene i ”gutta på skauen”. TV-serien ”Kampen om tungtvannet” fortsatte der filmen om Max Manus slapp. Filmen ble regissert slik at da heltemodige norske gutter sank troppeskipet MS Donau i Oslofjorden, betydde det slutten på krigen. Tyskerne hadde fått seg det endelige banesåret. I ”Kampen om Tungtvannet” er det norske gutter som gjennom heltemodig innsats sørger for at tyskerne ikke får utviklet atombombe, og dermed taper atomkappløpet mot de allierte. Små norske tuer velter i sannhet hele Wehrmacht.

Men hvis man isolerer de norske guttas heltemodige aksjon og bruker politiske briller stiller hele aksjonen seg rimelig annerledes. Krigstrøtte briter gjorde hva de kunne for å hindre at krigen kom til britisk jord. Norge ble utpekt til et nøkkel-land i så måte. Fra britisk jord regissert britene de mange aksjonene der norske gutter ble små brikker som ble ofret i et større politisk spill. Nøytrale fakta rundt de mange aksjonene rundt Vemork er tilsvarende sørgelig lesing. Tungtvannsproduksjonen ble riktignok hindret, men ble aldri stoppet. Og da ”gutta på skauen” skulle hindre at tungtvannet kom til Berlin senket de vinteren 1944 fergen “Hydro” på dypt vann i Tinnsjøen. Resultatet var at 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Tungtvannet ble heller ikke den gang ødelagt. Flere fat fløt opp og ble fraktet til Berlin. Disse ble senere beslaglagt av Sovjetunionen uten at man hadde funnet bruk for dem.

Det viktigste faktum som er betydelig underkommunisert i norsk okkupasjonshistorie er at tungtvannet aldri skulle brukes til å lage atombombe. I alle år er norske skolebarn lurt til å tro at ”gutta på skauen” hindret framstilling av den tyske atombomben, og dermed endret historiens gang. Men den historien blir ikke sann selv om den er repetert i 60 år. følge “Brennpunkt Vemork 1940-45” av Jomar Brun, professor Tronstads medarbeider på Rjukan og i London, fikk Tronstad allerede i juli 1942 beskjed om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen. Tyskerne hadde ingen produksjonsfasiliteter for framstilling av atomvåpen, og det visste både britisk og norsk etterretning.

De store fortellingene om nasjonen kobles gjerne tett opp til heltedåder begått i kriger. Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger. Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter. Dermed blir en liten fortelling om ”gutta på skauen” forsøkt omgjort til en stor fortelling. Det er på tide vi knuser denne avgudsdyrkelsen, og slutter å bruke 2. verdenskrig som vårt korallrev der hele nasjonen henter sin næring. Norge kan ikke lenger la den enøyde versjonen av okkupasjonshistorien være nasjonens verdigrunnlag.

Nordmenn må også slutte å tro at familiene deres består av krigshelter. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. Nordal konkluderer med «at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen» (s. 185).

Nordmenn må akseptere at åtte av ti familiemedlemmer med stor sannsynlighet brydde seg katta om krigen og var mest opptatt av å få brød på bordet, og at det var omtrent like mange som sluttet seg til ”gutta på skauen” som til okkupasjonsmakten.

Den 700 meter lange Dronning Eufemias gate er delvis åpnet. Trafikkmaskinen er revet. Barcode er neste ferdigbygget. Akkurat i det øyeblikket vi som alltid har elsket Barcode begynte å miste tålmodigheten over det manglende gatelivet, åpner det feteste restaurantkonseptet Oslo har sett: Vaaghals.

Vaaghals holder til i PwC-bygget der utvikler Oslo S. Utvikling tildigere holdt hus med sin gigantiske Barcodemodell. Bak konseptet står Bølergutten Jørn og stordingen Eirik fra Gamle Raadhus, kokker fra Grefsenkollen, og selvsagt gutta på tur. Arne Hjeltnes, Arne Brimi, samt de olympiske heltene Vegard Ulvang og Bjørn Dæhli. Vegard Ulvang hvisket i øret mitt at han hadde fått en telefon fra Arne Hjeltnes som gikk omtrent som følger: “Vegard, du vet at vi har noe penger på bok. Vi har brukt dem til å kjøpe oss inn i et eventyrlig restaurantkonsept i Bjørvika”. På åpningen i går sa Arne Brimi at Vaaghals er hytta hans og ikke noe sted er bedre å ha hytte enn i Oslos svar på Manhattan. Der skal alle gjestene kaste slipset og føle seg som hjemme. Lokalisert i Oslos Central Business District skal kokkene på Vaaghals lage sort magi av margbein og lokke fram den fandenivolske Myllarguten i de dressbehengte businessfolka som daglig befolker området.

Og så var det utsikten da. Akkurat høyt nok oppe til å få the grand view, og så langt nede at du lukter asfalten. Vi snakker street view og ikke fugleperspektivet. Vi ser ned på elven som før fungerte som en berlinmur mellom øst og vest i Oslo. Alle som sitter på Vaaghals kan med egne øyne se at byen endelig blir hel igjen. Akerselva du gamle du grå er blitt elva som forener Oslo, ikke adskiller oss oslofolk. Og om sommeren skal Vaaghals åpne uterestaurant rett ved elva som får et pimpa fossefall akkurat i det elva renner ut i fjorden. Den skal blinke – blingbling-  som et gullkjede til alle hipsterne med discolengsel i hjertet.

Vaaghals er som i eventyrene. Eller enda bedre. Det er som om eventyrene har bestemt seg for å komme ut av de stive permene og leve ut seg selv i Bjørvika. Den euforien jeg følte i går etter å ha spist rødt kjøtt som var så mørt at det beveget seg, og kraften fra margbein, var sterkere enn den rusen psykedeliske droger kan skape. Lysene fra  den konstante strømmen av busser og biler, og regnet som reflekterte lysene på sin vei nedover de enorme panoramavinduene, var perfekte kulisser til eventyret som har fått sitt brave navn Vaaghals.

Der og da skjønte jeg at Oslo endelig er samlet, nærmere 1200 år etter at Harald Hårfagre samlet landet. Oslo har fått sin Harald Hårfagre. Vaaghals er hans navn.

133 debattinnlegg på Facebook senere. Om bruk av urinprøver. Jeg tror ikke obligatorisk urinprøvetesting er et universelt glidemiddel som kurerer gruff. Men akkurat i den episoden jeg refererer til fungerte den optimalt, sammen med en rekke andre tiltak. Les hele episoden og tenk selv:

For fem år siden startet et nytt kull med 8deklassinger på en sentrumvest skole. Elevene var spente fordi det kom en bønch med nye elever fra en skole der mange har kjellerstue, og muligheter til hjemmealene-fester. Etter en periode med utagerende festing blir tre elever tatt for å røyke hasj av foreldrene sine. De er så vennligsinnet at de navngir et par dusin andre elever som også har røyka bønne. Foreldrene går til skolen, og alarmklokkene ringer. Elevene blir forbanna (de fleste rettmessig) for å bli hengt ut for noe de ikke har gjort, politiet kobles inn og flere ganger kommer det hundepatruljer på uanmeldt besøk. Politiet patruljerer også området på kveldstid fordi det er observert gamle gjengangere av dem i nærheten.

Det er skapt en uholdbar situasjon. Foreldrene på aggregert nivå (skolenivå) møtes og får nyhetene. De går hjem til sine tenåringer og spør om de har røyka bønne. Alle svarer ikke overraskende nei, men samtidig tenker foreldrene at det ikke er røyk uten ild. Som bekymrede foreldre utvikler mange lettere paranoide trekk ovenfor sine barn, selv om de tror på dem. Foreldrene begynner også å mistenkeliggjøre andre elever og foreldre, og klimaet blir veldig forsuret.

Foreldrene i de ulike gjengene møtes også på gruppenivå – både med og uten tenåringene. Det blir foreslått at de navngitte avlegger urinprøve for å rydde opp i situasjonen. Foreldrene aksepterer det siden de også tror at dette ikke gjelder deres barn. Skolen sier at dette må være foreldrenes initiativ, men bifaller.  Kidza protesterer ikke siden langt de fleste er cleane.

Etter en måned med urinprøver kom forholdene tilbake til normalen. De viktigste tiltakene var tett samarbeid mellom skole, politi og foreldre, og dramatisk økt foreldrekontakt. Så rekk opp hånden alle som fremdeles mener at dette ikke var en riktig reaksjon fra foreldrene.

Prof. Torkel Brekke har startet en viktig debatt om ungdomskulturen på Vestkanten. Som vestkantforelder og styreleder i en sentrum/indre vest/fotballklubb kommer jeg i tett kontakt med disse utfordringene daglig. Men før jeg går inn i minefeltet er det behov for å sette ungdomskulturen inn i en bredere kontekst. Det er få sterke tall som indikerer at forholdene er verre nå enn før. Snarere tvert i mot. Ungdommen ruser seg mindre enn før. Samtidig er det store geografiske variasjoner. Vestkantungdom leder an når det gjelder både alkoholkonsum og bruk av narkotiske stoffer.

Hvorfor skjer dette på Vestkanten? Dette er et sammensatt bilde. Indre vest har mange sentrumsnære skoler. Mange ressursterke foreldre skaper interessant nok behov for anti-struktur hos ungdommen som Brekke antyder. Samtidig kan ressursterke foreldre også være fraværende. Tidsklemma er løst ved at barna i stor grad er overlatt til seg selv. Foreldrene kan også være dårlige forbilder. Foreldre på vestkanten drikker mer enn gjennomsnittet. Det skal heller ikke underkommuniseres at veldig mange kommesrielle selskaper ser på indre vest-ungdom som en særdeles interessant målgruppe. Ikke bare når det gjelder merkevarer, men det er også her gullkortene florerer, og dermed kommer organiserte bakmenn som uten blygsel skal profitere på den økonomisk ressurssterke ungdommen.

Hvordan løse dette som forelder? Som Torkel Brekke antyder er den naive og godtroende holdningen til foreldrene det dummeste. Mange tenker at gjelder muligens andre barn, men ikke vår egen gullklump. På vestkanten blir ALLE ungdommene eksponert for både det ene og det andre. Organiserte bakmenn fikser hva det skal være. Samtidig er det like viktig å ikke bli paranoid. De aller fleste ungdommene er prima vare, og kan ta egne selvstendige valg. Verst er det når alfahannene og alfahunnene i gjengen gir signal om at en utsvevende livsstil er ok. Når hele skoleklasser røyker bønne som 16-åringer på fest er det disse som har gitt klarsignalet.

Løsningen ligger på “the pack”-nivå”. Ungdommen hører ikke på mor og far lenger, men gjengen. Da må også løsningen være at foreldrene til alle i gjengen møtes. Da “vår” skole hadde stoffproblemer for noen år siden gikk foreldrene sammen og ordinerte obligatoriske urinprøver hos barna. Framfor å rette mistanke om poden driver med noe suspekt, er en felles obligatorisk urinprøve over tid en ordning som frikjenner barna for mistanke, og skaper orden, både i klassen, på skolen og i heimen. Noen reagerer på dette inngrepet i barnets frihet, men da er svaret mitt kort og konsist: Wake up and smell the fish. Vestkantungdom blir eksponert for alt mulig rart i veldig tidlig alder. Å fornekte dette er enda verre.

Det verste og vanskeligste er å samle foreldrene. På første møte skuler alle på hverandre, og sier at barnet mitt gjør ikke noe slikt. Som hos alle andre mennesker finnes det også – pardon my french – ubrukelige foreldre, som nekter å ta det innover seg. Hvis det er de samme foreldrene som ofte er bortreist og overlater poden og barskapet til felles samvær, har gruppa et problem. For podene må vite at det ikke finnes noen smutthull. Alle foreldrene må kommunisere tett, slik at gjengens bevegelser blir monitorert. Det rare er at barna egentlig setter pris på dette. Det viser at de bryr seg.

Som bygeograf er det også interessant å se hvordan boligtypologier former adferd. Frigg-ungdom fra Bislett, Frogner og Majorstua bor i bygårder. Der er det få rom for utskeielser, og lite utagerende adferd. Alene hjemme-fester i bygårder kan aldri ta helt av. Da er det naboklager tvert. Ullevaal Hageby-ungdom med kjellerstuer byr på større problemer, mens villaene på ytre vest er bokstavelig talt rom for trøbbel.

Moralen er: Vestkantungdom er prima vare, og det vil gå dem godt så fremt foreldrene slutter å være naive og begynner å snakke med andre foreldre.