Det finnes ikke noe stussligere rom enn den norske kantina. Kantina er Frederick W. Taylors ultimate triumf. Ingeniøren i Midvale Steel Company tok i bruk stoppeklokka for å finne den optimale ressursbruken. I sin iver etter å effektivisere ville han luke ut all menneskelig kontakt og sørge for at skrittene du tok ble færrest mulig. Taylorismen er fremdeles det rådende prinsipp innenfor dinosaurselskapene.

Høydepunktet i taylorismen er kantina. Der står alle de innsatte frivillig i kø på faste tidspunker mellom 11.00 og 13.00, får maten sin fra hvitkledde og underbetalte robotaktge vesener med fraværende blikk, setter seg ned på sine faste fengselsplasser, og har samtaler rundt bordene som er like spenstige som den daffeste selters. At de innsatte bruker kantina og oppfører seg frivillig som burhøns, er egentlig det endelige beviset på at mennesket ikke har en fri vilje.

Men ikke nok med det. Bortsett fra i tidspunktet mellom 11.00-13.00 er det ikke en kjeft å se i kantina. 22 timer av døgnet står de heslige respatexbordene og pinnestolene alene og gaper hånlig mot deg. Og selvfølgelig er kantina lagt til enten toppetasjen eller førsteetasjen. Det rommet som brukes minst i en bedrift må jo ha den beste beliggenheten. Forstå det den som kan.

For byutviklingen er kantina en katastrofe.  Det har Mikael Godø skrevet god om her. For å supplere ytterligere. Oslo hadde i 2016 i overkant av 7000 selskaper med mer enn 10 ansatte. For enkelthetens skyld sier vi at det finnes 7000 kantiner i Oslo. Det er 7000 verdifulle rom som i all hovedsak kun brukes mellom 11.00-13.00, og hånler mot oss resten av dagen. Og ikke nok med det. Hvis vi setter snittstørrelsen på disse 7000 selskapene til 30 ansatte, betyr det at Oslo mister 210 000 mennesker som daglig kunne myldre rundt i Oslos gater og serveringssteder midt på dagen.

Hvordan kan og bør det gjøres? På Vulkan er spisesalen på PS Hotell kantina for både hotellgjester og ansatte i bedriftene som holder til der. En genistrek er at kantina i tillegg er showroom for bedrifter som vil vise fram sine produkter. Strengt tatt kan lamper, stoler, bord og det meste delfinansieres av selskaper som bruker kantina som salgsutstillinger for sine produkter. Da blir vi i tillegg kvitt en bråta med tilsvarende styla, men like dumme showroom. Store selskaper kan også gjøre avtale med serveringsstedene i nærheten, og være med på å subsidiere de ansattes kaloriinntak. Selskapene får i bøtter og spann tilbake. Medarbeiderne kvitrer som frie fugler, og ikke burhøns. Produktiviteten øker, i tillegg til at den generelle folkehelsa blir bedre. Bylivet eksploderer på dagtid, og serveringsstedene får så høy omsetning at de kan sette ned prisene. Med det som følge at vanlige folk begynner å spise ute også på kveldstid. Noen som igjen fører til lykkeligere familier, det sivile samfunnet styrkes, størrelsen på leilighetene kan krympes, boligbehovet reduseres osvosv. Det er minst ti fugler i hånda på en gang det.

Her er det ren forbrukermakt som gjelder. Jeg oppfordrer herved alle yrkesaktive folk i Oslo til kantinenekt. Til å begynne med vil rutinemennesket i dere tvinge dere til å oppføre dere som Pavlovs rotter, og sette kursen mot kantina straks klokka er slagen 11.00. Men det er som all annen avhengighet. Straks dere er over den verste kneika, får dere en intens lykkefølelse. Vi kaller det frihet. Fra nå av kan dere spise hva dere vil. Når dere vil. Og med hvem dere vil.