Prof. Torkel Brekke har startet en viktig debatt om ungdomskulturen på Vestkanten. Som vestkantforelder og styreleder i en sentrum/indre vest/fotballklubb kommer jeg i tett kontakt med disse utfordringene daglig. Men før jeg går inn i minefeltet er det behov for å sette ungdomskulturen inn i en bredere kontekst. Det er få sterke tall som indikerer at forholdene er verre nå enn før. Snarere tvert i mot. Ungdommen ruser seg mindre enn før. Samtidig er det store geografiske variasjoner. Vestkantungdom leder an når det gjelder både alkoholkonsum og bruk av narkotiske stoffer.

Hvorfor skjer dette på Vestkanten? Dette er et sammensatt bilde. Indre vest har mange sentrumsnære skoler. Mange ressursterke foreldre skaper interessant nok behov for anti-struktur hos ungdommen som Brekke antyder. Samtidig kan ressursterke foreldre også være fraværende. Tidsklemma er løst ved at barna i stor grad er overlatt til seg selv. Foreldrene kan også være dårlige forbilder. Foreldre på vestkanten drikker mer enn gjennomsnittet. Det skal heller ikke underkommuniseres at veldig mange kommesrielle selskaper ser på indre vest-ungdom som en særdeles interessant målgruppe. Ikke bare når det gjelder merkevarer, men det er også her gullkortene florerer, og dermed kommer organiserte bakmenn som uten blygsel skal profitere på den økonomisk ressurssterke ungdommen.

Hvordan løse dette som forelder? Som Torkel Brekke antyder er den naive og godtroende holdningen til foreldrene det dummeste. Mange tenker at gjelder muligens andre barn, men ikke vår egen gullklump. På vestkanten blir ALLE ungdommene eksponert for både det ene og det andre. Organiserte bakmenn fikser hva det skal være. Samtidig er det like viktig å ikke bli paranoid. De aller fleste ungdommene er prima vare, og kan ta egne selvstendige valg. Verst er det når alfahannene og alfahunnene i gjengen gir signal om at en utsvevende livsstil er ok. Når hele skoleklasser røyker bønne som 16-åringer på fest er det disse som har gitt klarsignalet.

Løsningen ligger på “the pack”-nivå”. Ungdommen hører ikke på mor og far lenger, men gjengen. Da må også løsningen være at foreldrene til alle i gjengen møtes. Da “vår” skole hadde stoffproblemer for noen år siden gikk foreldrene sammen og ordinerte obligatoriske urinprøver hos barna. Framfor å rette mistanke om poden driver med noe suspekt, er en felles obligatorisk urinprøve over tid en ordning som frikjenner barna for mistanke, og skaper orden, både i klassen, på skolen og i heimen. Noen reagerer på dette inngrepet i barnets frihet, men da er svaret mitt kort og konsist: Wake up and smell the fish. Vestkantungdom blir eksponert for alt mulig rart i veldig tidlig alder. Å fornekte dette er enda verre.

Det verste og vanskeligste er å samle foreldrene. På første møte skuler alle på hverandre, og sier at barnet mitt gjør ikke noe slikt. Som hos alle andre mennesker finnes det også – pardon my french – ubrukelige foreldre, som nekter å ta det innover seg. Hvis det er de samme foreldrene som ofte er bortreist og overlater poden og barskapet til felles samvær, har gruppa et problem. For podene må vite at det ikke finnes noen smutthull. Alle foreldrene må kommunisere tett, slik at gjengens bevegelser blir monitorert. Det rare er at barna egentlig setter pris på dette. Det viser at de bryr seg.

Som bygeograf er det også interessant å se hvordan boligtypologier former adferd. Frigg-ungdom fra Bislett, Frogner og Majorstua bor i bygårder. Der er det få rom for utskeielser, og lite utagerende adferd. Alene hjemme-fester i bygårder kan aldri ta helt av. Da er det naboklager tvert. Ullevaal Hageby-ungdom med kjellerstuer byr på større problemer, mens villaene på ytre vest er bokstavelig talt rom for trøbbel.

Moralen er: Vestkantungdom er prima vare, og det vil gå dem godt så fremt foreldrene slutter å være naive og begynner å snakke med andre foreldre.