Handel er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et yrende sentrumsliv.
Da bilsalget ble avregulert i 1960 oppsto handelslekkasjen fra sentrum til kjøpesentraene i bushen. Siden den gang har også klagesangene over et døende sentrum gjentatt i styrke. Løsningen fra handelsstanden i sentrum har vært forbilledlig nærsynt og enøyd: Gratis parkeringsplasser på gateplan. For å nærme oss svaret på hvordan sentrum skal revitaliseres, må vi smyge oss varsomt i gresset slik at ikke løsningen hopper sin vei lik en nervøs antilope.
”Aldri har et tre lært meg noe”, svarte Sokrates på spørsmål om hvorfor ikke han som alle andre athenere gikk sin sedvanlige søndagstur i åsene rundt byen. For Sokrates var det samtalen mellom to individer på torget som skaper en meningsfull tilværelse. For en god byborger er det samtalen mellom andre byborgere som er nøkkelaktiviteten. Her må jeg plage leseren med litt filosofi. Menneskets som sosialt vesen oppstår i det individet bryter sine meninger mot andre individer. Det som skaper fellesskap er ikke abstrakte størrelser som statsborgerskap, å være arbeidskolleger, eller å være bosatt i et nabolag, men den offentlige samtalen. Gjennom den offentlige samtalen får du innblikk i den andres tankeverden, og dere er begge med på å etablere en felles tankeverden.
Uten en slik samtale finnes det ikke noe fellesskap. Det er derfor den frie samtalen på torget var så viktig for grekerne. Tilsvarende var det borgerskapet som møtte hverandre på kaffehusene som drev frem det liberale demokratiet. En konklusjon blir derfor. Uten en sterk offentlig samtale forvitrer fellesskapet og sentrum svekkes som senteret for tyngdekraften. Å insistere på billigere parkering for å bøte på det manglende fellesskapet blir relativt absurd.
Det største problemet som hindrer et yrende sentrumsliv er nordmannen selv. Norge er en fattig bondekultur hvis viktigste aktivitet aldri har vært den frie samtalen, men mannens brytekamp med en karrig natur. Nordmannens bevegelsesmønster er relativt enkelt å triangulere. Nordmannen kjører mellom heimen og arbeidsplassen i uka, for deretter å ta SUV`en til hytta i helgene. Å ta en bytur er noe ungdommene gjør i helgene, populært kalt helgefylla.
Det er selvfølgelig unntak. Langsomt er også nordmannen i ferd med å bli urban. Den framvoksende kreative klassen – bestående av prosjektarbeidere, frilansere og andre løsbikkjer – har ingen arbeidsplass, og hvilken som helst kaffebar med gratis wifi duger. Byens offentlige plasser blir i økende grad også arbeidsplasser. Kulturbaserte utesteder tilbyr dannelse utover begersvinging, og mange steder arrangerer debatter. Den offentlige samtalen lever i beste velgående i mange av de norske byene. Det hjelper også at byene reurbaniseres. I Oslo er 50% av de nye boligene i indre by. Men fremdeles er de fast ansatte lønnsslavene i flertall. Ikke minst når man får barn blir bevegelsene ekstremt stereotype.
Mennesker er enkle dyr. Mennesker søker andre mennesker. Det skal ikke være mange mennesker samlet et sted før andre mennesker stimler til. Det hjelper også godt på hvis viktigpetterne i byen – enten det er ordfører, plansjef, rådmann eller rikmannen var å treffe på et utested med jevne mellomrom. Daværende byrådsleder Erling Lae i Oslo gikk ofte på homopøbben London Pub for å teste ut resonnementer i en tale eller foredrag på folket. Tilsvarende var fiskerminister Jan Henry ”no fish” Olsen ofte å treffe på stripa i Tromsø, der menigmann kunne krangle med han om norsk fiskeripolitikk.
Moralen er. Alle virkninger har en årsak. Straks nivået på den offentlige samtalen blomstrer, vil sentrum blomstre. Da blomstrer også handelsstanden, utelivet, kulturlivet, bydemokratiet og hele byøkonomien.