Aftenposten har byutvikling som satsingsområde, og har i den anledning viet Barcode en artikkel sett gjennom øynene til en OMA-ansatt arkitekt. Gianotten slår fast i overskriften at Barcode er feilslått byutvikling fordi den er løsrevet konteksten, og har startet i feil rekkefølge. Dronning Eufemias gate skulle komme først, deretter byggene. Sjelden er det levert en mindre presis analyse. Nå har jo jeg vært en varm forsvarer av Barcode i snart tolv år, så spesielt upartisk er jeg ikke, men lener meg derfor tilbake fra polemikken, og lar kraften i mine argumenter forhåpentligvis tale for seg.

1. Stjernearkitekt meg her, og stjernearkitekt meg der.

David Gianotten blir presentert som stjernearkitekt i overskriften. Selvfølgelig for å gjøre kritikken enda mer drepende. Det har gått inflasjon i begrepet stjernearkitekt og det blir nå brukt om nær sagt alle som har tegna noe større enn et hundehus. Men her kan pensum i bygeografi hjelpe oss. James Faulconbridge (Urban Stud 2009 46: 2537) skiller skarpt mellom to globale arkitektpraksiser. Den ene er globale arkitektfirmaer som har kontorer i en rekke land – f.eks. Skidmore Owens & Merill – og som også kan kalles Global Intelligence Group. Disse ligner veldig på tisvarende firmaer i andre bransjer, enten det er PwC, Deloitte eller Ernst & Young. Opp mot disse definerer Faulconbridge individuelle globale arkitekter – forstått som Star Architects – Gehry Partners, OMA, Zaha Hadid Architects osv. Her er det stjernearkitekten selv som står i fokus. De ansatte jobber for han eller henne, og er egentlig bare brikker eller små tannhjul som jobber for det store geniet. Gianotten er ingen stjernearkitekt, men et lite tannhjul som jobber for den store stjernearkitekten Rem Koolhas i Office of Metropolitan Architecture. Dermed faller mye av kraften i hans argumenter. Også fordi han tydeligvis ikke har lest mye av Rem Koolhaas

2. Fuck context

Gianotten har to tynne spikere i suppa si. Den første er at Barcode i seg selv er flotte bygg, men at de ikke forholder seg til en kontekst. Kontekst er her det magiske ordet. Det skal bety noe som beriker det allerede eksisterende bygningsmiljøene og på en new age-måte skal reflektere byens verdigrunnlag. Rem Koolhaas selv er tydelig på at han driter i kontekst. Alle som besøker science ficiton-byggene hans rundt jernbanestasjonen i Lille, eller det nye De Rotterdam

Foto: De Rotterdam. Hvilken kontekst mener Gianotten at OMA har plassert dette gigantbygget inn i?

skjønner at kontekst er noe som skal utfordres og etablerers på nytt og nytt. Det er nettopp stjernearkitektenes oppgave – å plassere symbolbygg inn i en annen kontekst, for derved å utfordre den gamle. Det er også umulig å forstå hvilken lokal kontekst som eksisterte i Bjørvika der jernbanespor, trafikkmaskiner og havnevirksomhet konkurrerte om den mest heslige estetikken. Barcode representerer en ny begynnelse for dette eldgamle Central Business District. I Bjørvika lå bordtomta og skapte ufattelig rikdom til trelastpatrisierfamiliene fram til den brant i 1819. Her nå Nyland Mek. Verksted og gjennomførte dampskipsrevolusjonen i Norge. Det er åpenbart at Gianotten ikke kjenner områdets historie og lirer av seg noen floskler som faller til stengrunn.

3. Rekkefølgebestemmelser.

 

Så til den andre spikeren. Gianotten – jeg tar høyde for at han er gjengitt noe upresist – lirer av seg flere selvmotsigende utsagn: “Målet må i stedet være å skape aktivitet og arbeidsplasser. Derfor er det så viktig å få generert aktivitet i et område, før du lager rammeverket. Hvis du starter med rammeverket og tror at dette vil føre til aktivitet, vil du ofte bomme. Gjør du det motsatte kan du ikke mislykkes”, sier han. Senere utdyper han at Dronning Eufemias gt. skulle komme før byggene.

For det første. Det arbeider nærmere 10 000 mennesker i Barcode allerede. Man har altså klart å skape en haug av arbeidsplasser. For det andre. Hvorfor mener han at planleggingen av området skulle starte med Dronning Eufemias gate? Bylivsundersøkelsen utført av Gehl Arkitekter viser jo at folk bruker byen primært for å treffe andre og/eller å handle. En gate er ingen attraksjon i seg selv. Hvis vi derimot skal nærme oss en rekkefølgebestemmelse for nye områder tror jeg alle er enige om at kollektivtransporten må på plass først. Det er byplanleggingens første bud. Og Sentralbanestasjonen eksisterte som landets suverent mest brukte kollektivknutepunkt før Barcode ble bygget. En TØI-rapport viste at Barcode sparer Oslo for 7,300 bilturer daglig. Det viktigste i så måte var å sørge for at Trelastgata fungerer for å sørge for sømløs overgang mellom Sentralbanestasjonen og Barcode.

Da er vi over på det siste springende punktet. Hvordan skaper vi liv og røre på gateplan også etter arbeidstiden slutt? Fredningen av Barcode er nå opphevet. Vi forventer at 2015 blir det året at pacemakeren i Bjørvika blir slått på. Oslo S Utvikling har bevisst unngått å leie ut lokaler før området er mer ferdigstilt. Det har gjort at Kunsthallen og Serrano lenge var eneste tilbud. Nå har f.eks. Elixia etablert seg som en attraksjon for beboere på Grønland og Gamlebyen, mens restauranten Vaaghals er tjoka full til lønsj, og et perfekt sted for julebord. Dronning Eufemias gate åpnet, og uteområdene er i hvertfall delvis opparbeidet.

Det er først nå de resterende butikk- og serveringstilbudene rulles ut denne våren og sommeren at dommen over Barcode kan felles.

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært styreleder i Frigg i seks år. Dette er historien om hvorfor jeg ikke er det lenger.

Scenen var som tatt ut av Snorresagaene. Den nye og den gamle tid i Frigg satte hverandre stevne i et auditorium på Menighetsfakultetet en kald vinterdag i januar. Det gikk som det ofte går i sagaene. Motstanderne mot endring mobiliserte massivt. Den nye tid ble rævkjørt, stemplet som tilhengere av unfair play og sendt med pakkepost til Langtvekkistan. Seks år knallhardt arbeid ble lagt i grus i løpet av to dramatiske timer.

illustrasjonsfoto: Slaget på Stiklestad eller Slaget om Frigg?

Først bakgrunnen. Styret hadde innkalt til ekstraordinært årsmøte for å velge et nytt styre. Ikke fordi klubben var i noen som helst krise, snarere tvert i mot. Den sovende kjempen Frigg hadde gått fra noe over 600 medlemmer til nærmere 1100. Omsetningen hadde økt fra 2,1 millioner til 5,5. Klubben hadde også gjort et kompetansemessig kjempeløft. Det ble utarbeidet femårsplaner, vi hadde etablert et sportslig utvalg, disiplinærutvalg, etablert eget Akademi, rullet ut årgangskoordinatorer, og kanskje viktigst av alt. Spillerflukten fra ungdomsavdelingen var tetta med betong. Fra å være en av de klubbene som mistet flest spillere i ungdomsavdelingen, var vi nå en av de klubbene som fikk flest spillere fra hele Oslo.

Kjernen i styret – eller 5-banden som en av våre motstandere døpte oss – ville ha ekstraordinært årsmøte for å få et samlet styre som delte vår visjon om å skru A-laget sammen med resten av klubben. Som hos alle breddeklubber levde A-laget sitt eget liv helt upåvirket av resten av klubben. Det ville vi endre på. A-laget skulle bli julestjernen på toppen av det glitrende Frigg-treet. Vi ville forme hele klubben rundt vår gyldne 98/99-årgang. Vi trodde klubben var moden for å ta en Ferguson – endelig kunne vi satse på ungdommen, og sørge for å pumpe unge ambisiøse spillere opp på A-laget. I løpet av seks år hadde A-laget brukt over 70 spillere, men ingen fra egne rekker hadde etablert seg. Med ett hederlig unntak av Ulrik Ferrer fra G97. Årsmøtet ga oss en tsunami som svar.

Hvorfor gikk alt så galt? Motsetningen mellom de som primært ville at Frigg skulle være en fritidsklubb for barn og unge i nærområdet, og de som ville at Frigg skulle være en fotballklubb som var attraktiv for hele Oslo lå og ulmet hele tiden. Den ekstreme veksten i Friggs ungdomsavdeling hadde skjerpet motsetningen mellom bredde og satsingslag. Selv var jeg veldig klar på at Friggland ikke er en lukket rikmannsghetto i Oslo som skulle være seg selv nok, men skulle bli hele byens lag. Ingenting gjorde meg mer stolt enn da jeg så spillere fra Søndre Nordstrand og Groruddalen ta T-banen til Friggfeltet med Frigglogoen på jakker og bag´er.

Den utløsende hendelsen var at kjernen i styret ville erstatte dagens A-lagstrener, og sette sammen et helt nytt team med fokus på spillerutvikling. A-lagsspillerne i styret klikka i vinkel. A-laget var en klubb i klubben med sugerør i lomma til klubbens rike onkel, og var en sammensveiset vennegjeng. Anonyme kilder i Frigg ba samtidig tillitsvalgte i andre klubber om å grave opp dritt på hovedtreneren i ungdomsavdelingen. Disse ble så overlevert Nettavisen på et sølvfat, dandert med et selektivt utvalg av styremailer. Nettavisens sportsredaktør Roy Kvatningen svarte med å lage hele seks oppslag på Frigg. Det hører med til historien at verken Kretsen eller Forbundet har forfulgt påstandene som ble omskrevet i Nettavisen. Men slik er nå engang vanlige folk skrudd sammen. Ingen røyk uten ild, og påstandene som rammet hovedtreneren i ungdomsavdelingen og styret som ikke ville sparke han, henger ved oss som bålrøyken i turklærne. Kvatningen kommer aldri til å få noen SKUP-pris for sitt arbeid. Men det skal bli interessant å prøve saken for PFU. Kan virkelig en journalist framsette injurierende påstander uten belegg?

Tilbake til det ekstraordinære årsmøtet. Årsmøtet utviklet seg tidlig til et lynsjemøte der mobben hisset hverandre opp. Vi visste tidlig hvor Friggvinden blåste da den gamle Friggformannen – som hadde vært i klubben siden krigens dager – reiste seg og sa at alt var bedre før da alle spillerne kom fra nærområdet. Breddemødrene i flertall fulgte opp og skjelte ut laglederne fra satsingslagene våre, og sa at de hadde ødelagt ungdomsavdelingen. De glemte at det satt over 20 spillere fra ungdomsavdelingen i salen. Mange av dem fra andre deler av Oslo. Halvparten av dem gikk gråtende hjem til sine foreldre og sa at de ikke var ønsket i Frigg. Noen sendte mailer til klubben og kalte Frigg en jævla rasistklubb. Nærmest over natten mistet Frigg hele sin ungdomsavdeling. Over 50 spillere meldte seg ut den første uka. Med på enveisbilletten ut av klubben fulgte syv av våre beste trenere, fem aldri hvilende lagledere og vel 100 entusiastiske foreldre. Seks år arbeid var lagt i grus på noen dramatiske timer i et auditorium på Menighetsfakultetet.

Tilbake satt triumferende breddemødre, A-lagspillerne som nå kunne fortsette å være en social club, og gamle grinebiterne som forlengst skulle vært hengt i hornet på veggen. På to timer mistet Frigg hele sin framtid og alle kreftene som kunne bygge en ny grunnmur. De reaksjonære kreftene i Frigg mobiliserte og vant slaget, men tapte i samme slengen både krigen og framtiden. Det gledelige med historien er at ungdomsavdelingen som ble presset ut av Frigg marsjerte i samlet flokk til Sagene som tok i mot dem med åpne armer. Allerede nå har de markert seg med å vinne flere cup`er, og er en enda mer sammensveiset gjeng enn tidligere. De representerer det nye Oslo, og burde gi oss Osloborgere hornmusikk i brystet. På samme måte som alle framgangsrike byer er multikulturelle, er også framgangsrike fotballklubber det.

Det er med tungt hjerte man bryter med klubben man har gitt ti år av sine liv til. Men når alle menneskene du har jobbet og blitt glad i har forlatt Frigg, er ikke bruddet så vanskelig som det kunne ha vært. Når det ekstraordinære årsmøtet valgte å styre klubben inn i Tornerosesøvnen igjen, har Frigg rykket tilbake til start. For alle oss som vil forme det nye Oslo er det bare å hoppe av toget, finne nye arenaer, og samtidig ønske Frigg lykke til på reisen.

 

Samtalene rundt middagsbordene og der folk møtes hardner til i Oslo. For ikke lenge siden møtte jeg relativt oppegående mennesker på en barnebursdagsfest som sa det var skremmende å ikke vite hva som foregår i hodene på muslimene i Oslo. Muslimene ble objektivisert, og behandlet som en gruppe. Samtidig hadde en gjeng fra Oslo relativt harde diskusjoner på en bar i Cannes nylig hvor to gode liberalere fra hhv. Berlin og Amsterdam advarte mot den islamske fare, og at vi var naive som ikke tok dette på alvor. Vi dro selvfølgelig rasistkortet altfor tidlig, men de ga seg ikke. Det ble en god debatt som varte ut i de sene nattetimer. Dermed disse refleksjoner som forhåpentligvis kan gi ro i sjelen, om ikke til resten av verden – så ihvertfall til innbyggerne i Oslo.

Illustrasjonstekst: Dette er mitt Oslo

1. Logisk inkonsistens.

Det er umulig å objektivisere seg selv. Vi er subjekter som selvsagt kan prøve å gi våre handlinger en rasjonell ramme der vi handler ut fra målbare kriterier. Men det vil aldri bli “sant” i vitenskaplig forstand, fordi det er oss selv som tenkende og handlende subjekt som utfører denne operasjonen. Ingen mennesker er heller determinerte. Vår vilje bryter med sedvanen uansett hvor slapp viljen er og sterk sedvanen er. Dermed kommer vi over i en annen posisjon. Det blir selvrefererende inkonsistent hvis vi ser på oss selv som subjekter, men “de andre” – i dette tilfelle muslimer – som objekter. Derav følger det at muslimer heller ikke er en gruppe som med nødvendighet tenker likt. Muslimer er subjekter som oss og må behandles som individer. Hva en gærning gjør har ingen smitteeffekt utover handlingen vedkommende gjør. Eller mener du som leser dette at resten av verden skal tenke at alle nordmenn er like vestkantgutten som sprengte regjeringsbygget? Lærdom nr. 1: Slutt derfor å se på muslimer som en gruppe.

2. Økonomi eller religion?

Det er dessverre blitt en lei tendens til å se på kulturelle verdier og ikke økonomiske behov som normutløsende for menneskers handlinger. Frp har vært den drivende faktoren her, fordi partiet ikke representerer noen produktivkrefter, slik som bønder (SP), arbeidere (AP) eller arbeidsgivere (H). Men dette er en misforståelse som delvis kan forklares i kjølvannet av samfunnsvitenskapenes kulturelle vending. Både marxister og liberalister har sett på mennesket som homo economicus – der individets handlinger kan forklares vha. tilfredsstillelse av økonomiske behov. Samfunnsvitenskapenes kulturelle vending avviser ikke denne forklaringen, men gjør den mer kompleks. Selv om mennesket nå er opptatt av det gode liv og ikke maks profitt, vil alltid en tilfredstillende økonomi var en viktig del av det gode liv.  Selvrealisering slår ikke inn før økonomien til å gjøre det er sikret.

Også for muslimer. Da samfunnsgeografen Tone Huuse intervjuet innbyggerne i Tøyengata på Grønland, fant hun fort ut at muslimene egentlig ville det samme som etniske nordmenn. Familien måtte ha en god økonomi, barna ha trygge oppvekstvilkår, og muligens overaskende for mange mente flertallet også at religion var en privatsak. Å få muslimer inn på arbeidsmarkedet er den beste måten å få til en god integrasjon på.

3. Gærninger vs. religiøse fanatikere

Jeg har ikke lest Koranen fra perm til perm, men jeg våger den påstanden at du skal være bra skrudd i huet for å tolke noe av det som står der som oppfordring til terrorhandlinger. Gjerningsmannen i København viser et forbausende konsistent mønster. Mistilpassede og kriminelt belastede individer tyr til religion for å gi sine motbydelige handlinger en ideologisk ferniss. Disse handlingene kan riktignok gi inspirasjon og en viss smitteeffekt til andre mistilpassede og kriminelt belastede personer, men der stopper det også. Som under punkt 1. Motivasjonene bak disse terrorhandlingene er individuelle valg, og kan ikke overføres fra subjekt til subjekt.

4. Økende global ulikhet

Det er mange grafer som viser hvordan økonomisk framgangsrike land – med noen få unntak selvfølgelig, ikke minst USA – blir stadig mer sekulære. Det er derfor lett å stirre seg blind på religionen, og overse elefanten i rommet, nemlig fattigdommen. Selv terrorgrupper er så smarte at de gjerne har et økonomisk program for fattige som en inngangsport for å verve mennesker til hellig krig. Mafiaen i Italia vokste jo fram i fattige deler av sør som ikke ble fanget opp av et relativt magert statlig velferdstilbud. Grobunnen for religiøs ekstremisme har som regel røtter i økonomisk ulikhet. Etterhvert som verden krymper og de ulike kulturene kommer nærmere hverandre, samtidig som rike land stenger døra, får vi en relativt eksplosiv coctail.

5. Assymetrisk krigføring.

Dette er kanskje den viktigste komponenten i vanlige folks muslimfrykt. Den klassiske krigen besto at to jevnbyrdige parter der de krigende hadde uniformer, og slåss mot hverandre, mens de lot sivilbefolkningen i fred. Så “ren” har dessverre aldri kriger vært, men krig i dag kan ramme hvem som helst når som helst. Dette er en konsekvens av en assymetrisk krigføring der en part (vesten) er overlegen på økonomisk og militært, mens den andre parten må ramme tilfeldig blant sivilbefolkningen hos motparten for å ha en mulighet til å vinne. Her ha jihadister lykkes godt når vanlige Oslofolk ser mistenksomt på alle som ligner muslimer.

Løsningen er like enkel. Sjansene for at en terroraksjon skal ramme oss er så liten at det beste for oss er å leve vår liv som normalt. Aksjonen da unge muslimer i Oslo slo ring rundt den jødiske synagogen bør ikke minst forstås som at det ikke bare er en religiøs gruppering som slår ring rundt en annen, men at en gruppe Oslofolk slår ringt rundt andre Oslofolk. Vi som bor i byen her har de samme mål og er i samme båt.

Først når noen begynner å se på andre med mistenksomhet i blikket er vår kultur truet.

Norge trenger desperat en oppgradering til Norge 2.0 der den enøyde framstillingen av okkupasjonshistorien kasseres på lik linje med annen utdatert programvare.

Tar du livsløgnen om ”gutta på skauen” fra det norske folk mister det i sannhet lysten til å leve. Det norske folk samlet seg i større mengder enn noen gang i dansen rundt avgudene i ”gutta på skauen”. TV-serien ”Kampen om tungtvannet” fortsatte der filmen om Max Manus slapp. Filmen ble regissert slik at da heltemodige norske gutter sank troppeskipet MS Donau i Oslofjorden, betydde det slutten på krigen. Tyskerne hadde fått seg det endelige banesåret. I ”Kampen om Tungtvannet” er det norske gutter som gjennom heltemodig innsats sørger for at tyskerne ikke får utviklet atombombe, og dermed taper atomkappløpet mot de allierte. Små norske tuer velter i sannhet hele Wehrmacht.

Men hvis man isolerer de norske guttas heltemodige aksjon og bruker politiske briller stiller hele aksjonen seg rimelig annerledes. Krigstrøtte briter gjorde hva de kunne for å hindre at krigen kom til britisk jord. Norge ble utpekt til et nøkkel-land i så måte. Fra britisk jord regissert britene de mange aksjonene der norske gutter ble små brikker som ble ofret i et større politisk spill. Nøytrale fakta rundt de mange aksjonene rundt Vemork er tilsvarende sørgelig lesing. Tungtvannsproduksjonen ble riktignok hindret, men ble aldri stoppet. Og da ”gutta på skauen” skulle hindre at tungtvannet kom til Berlin senket de vinteren 1944 fergen “Hydro” på dypt vann i Tinnsjøen. Resultatet var at 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Tungtvannet ble heller ikke den gang ødelagt. Flere fat fløt opp og ble fraktet til Berlin. Disse ble senere beslaglagt av Sovjetunionen uten at man hadde funnet bruk for dem.

Det viktigste faktum som er betydelig underkommunisert i norsk okkupasjonshistorie er at tungtvannet aldri skulle brukes til å lage atombombe. I alle år er norske skolebarn lurt til å tro at ”gutta på skauen” hindret framstilling av den tyske atombomben, og dermed endret historiens gang. Men den historien blir ikke sann selv om den er repetert i 60 år. følge “Brennpunkt Vemork 1940-45” av Jomar Brun, professor Tronstads medarbeider på Rjukan og i London, fikk Tronstad allerede i juli 1942 beskjed om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen. Tyskerne hadde ingen produksjonsfasiliteter for framstilling av atomvåpen, og det visste både britisk og norsk etterretning.

De store fortellingene om nasjonen kobles gjerne tett opp til heltedåder begått i kriger. Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger. Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter. Dermed blir en liten fortelling om ”gutta på skauen” forsøkt omgjort til en stor fortelling. Det er på tide vi knuser denne avgudsdyrkelsen, og slutter å bruke 2. verdenskrig som vårt korallrev der hele nasjonen henter sin næring. Norge kan ikke lenger la den enøyde versjonen av okkupasjonshistorien være nasjonens verdigrunnlag.

Nordmenn må også slutte å tro at familiene deres består av krigshelter. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. Nordal konkluderer med «at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen» (s. 185).

Nordmenn må akseptere at åtte av ti familiemedlemmer med stor sannsynlighet brydde seg katta om krigen og var mest opptatt av å få brød på bordet, og at det var omtrent like mange som sluttet seg til ”gutta på skauen” som til okkupasjonsmakten.

Den 700 meter lange Dronning Eufemias gate er delvis åpnet. Trafikkmaskinen er revet. Barcode er neste ferdigbygget. Akkurat i det øyeblikket vi som alltid har elsket Barcode begynte å miste tålmodigheten over det manglende gatelivet, åpner det feteste restaurantkonseptet Oslo har sett: Vaaghals.

Vaaghals holder til i PwC-bygget der utvikler Oslo S. Utvikling tildigere holdt hus med sin gigantiske Barcodemodell. Bak konseptet står Bølergutten Jørn og stordingen Eirik fra Gamle Raadhus, kokker fra Grefsenkollen, og selvsagt gutta på tur. Arne Hjeltnes, Arne Brimi, samt de olympiske heltene Vegard Ulvang og Bjørn Dæhli. Vegard Ulvang hvisket i øret mitt at han hadde fått en telefon fra Arne Hjeltnes som gikk omtrent som følger: “Vegard, du vet at vi har noe penger på bok. Vi har brukt dem til å kjøpe oss inn i et eventyrlig restaurantkonsept i Bjørvika”. På åpningen i går sa Arne Brimi at Vaaghals er hytta hans og ikke noe sted er bedre å ha hytte enn i Oslos svar på Manhattan. Der skal alle gjestene kaste slipset og føle seg som hjemme. Lokalisert i Oslos Central Business District skal kokkene på Vaaghals lage sort magi av margbein og lokke fram den fandenivolske Myllarguten i de dressbehengte businessfolka som daglig befolker området.

Og så var det utsikten da. Akkurat høyt nok oppe til å få the grand view, og så langt nede at du lukter asfalten. Vi snakker street view og ikke fugleperspektivet. Vi ser ned på elven som før fungerte som en berlinmur mellom øst og vest i Oslo. Alle som sitter på Vaaghals kan med egne øyne se at byen endelig blir hel igjen. Akerselva du gamle du grå er blitt elva som forener Oslo, ikke adskiller oss oslofolk. Og om sommeren skal Vaaghals åpne uterestaurant rett ved elva som får et pimpa fossefall akkurat i det elva renner ut i fjorden. Den skal blinke – blingbling-  som et gullkjede til alle hipsterne med discolengsel i hjertet.

Vaaghals er som i eventyrene. Eller enda bedre. Det er som om eventyrene har bestemt seg for å komme ut av de stive permene og leve ut seg selv i Bjørvika. Den euforien jeg følte i går etter å ha spist rødt kjøtt som var så mørt at det beveget seg, og kraften fra margbein, var sterkere enn den rusen psykedeliske droger kan skape. Lysene fra  den konstante strømmen av busser og biler, og regnet som reflekterte lysene på sin vei nedover de enorme panoramavinduene, var perfekte kulisser til eventyret som har fått sitt brave navn Vaaghals.

Der og da skjønte jeg at Oslo endelig er samlet, nærmere 1200 år etter at Harald Hårfagre samlet landet. Oslo har fått sin Harald Hårfagre. Vaaghals er hans navn.