Aftenposten har byutvikling som satsingsområde, og har i den anledning viet Barcode en artikkel sett gjennom øynene til en OMA-ansatt arkitekt. Gianotten slår fast i overskriften at Barcode er feilslått byutvikling fordi den er løsrevet konteksten, og har startet i feil rekkefølge. Dronning Eufemias gate skulle komme først, deretter byggene. Sjelden er det levert en mindre presis analyse. Nå har jo jeg vært en varm forsvarer av Barcode i snart tolv år, så spesielt upartisk er jeg ikke, men lener meg derfor tilbake fra polemikken, og lar kraften i mine argumenter forhåpentligvis tale for seg.
1. Stjernearkitekt meg her, og stjernearkitekt meg der.
David Gianotten blir presentert som stjernearkitekt i overskriften. Selvfølgelig for å gjøre kritikken enda mer drepende. Det har gått inflasjon i begrepet stjernearkitekt og det blir nå brukt om nær sagt alle som har tegna noe større enn et hundehus. Men her kan pensum i bygeografi hjelpe oss. James Faulconbridge (Urban Stud 2009 46: 2537) skiller skarpt mellom to globale arkitektpraksiser. Den ene er globale arkitektfirmaer som har kontorer i en rekke land – f.eks. Skidmore Owens & Merill – og som også kan kalles Global Intelligence Group. Disse ligner veldig på tisvarende firmaer i andre bransjer, enten det er PwC, Deloitte eller Ernst & Young. Opp mot disse definerer Faulconbridge individuelle globale arkitekter – forstått som Star Architects – Gehry Partners, OMA, Zaha Hadid Architects osv. Her er det stjernearkitekten selv som står i fokus. De ansatte jobber for han eller henne, og er egentlig bare brikker eller små tannhjul som jobber for det store geniet. Gianotten er ingen stjernearkitekt, men et lite tannhjul som jobber for den store stjernearkitekten Rem Koolhas i Office of Metropolitan Architecture. Dermed faller mye av kraften i hans argumenter. Også fordi han tydeligvis ikke har lest mye av Rem Koolhaas
2. Fuck context
Gianotten har to tynne spikere i suppa si. Den første er at Barcode i seg selv er flotte bygg, men at de ikke forholder seg til en kontekst. Kontekst er her det magiske ordet. Det skal bety noe som beriker det allerede eksisterende bygningsmiljøene og på en new age-måte skal reflektere byens verdigrunnlag. Rem Koolhaas selv er tydelig på at han driter i kontekst. Alle som besøker science ficiton-byggene hans rundt jernbanestasjonen i Lille, eller det nye De Rotterdam
Foto: De Rotterdam. Hvilken kontekst mener Gianotten at OMA har plassert dette gigantbygget inn i?
skjønner at kontekst er noe som skal utfordres og etablerers på nytt og nytt. Det er nettopp stjernearkitektenes oppgave – å plassere symbolbygg inn i en annen kontekst, for derved å utfordre den gamle. Det er også umulig å forstå hvilken lokal kontekst som eksisterte i Bjørvika der jernbanespor, trafikkmaskiner og havnevirksomhet konkurrerte om den mest heslige estetikken. Barcode representerer en ny begynnelse for dette eldgamle Central Business District. I Bjørvika lå bordtomta og skapte ufattelig rikdom til trelastpatrisierfamiliene fram til den brant i 1819. Her nå Nyland Mek. Verksted og gjennomførte dampskipsrevolusjonen i Norge. Det er åpenbart at Gianotten ikke kjenner områdets historie og lirer av seg noen floskler som faller til stengrunn.
3. Rekkefølgebestemmelser.
Så til den andre spikeren. Gianotten – jeg tar høyde for at han er gjengitt noe upresist – lirer av seg flere selvmotsigende utsagn: “Målet må i stedet være å skape aktivitet og arbeidsplasser. Derfor er det så viktig å få generert aktivitet i et område, før du lager rammeverket. Hvis du starter med rammeverket og tror at dette vil føre til aktivitet, vil du ofte bomme. Gjør du det motsatte kan du ikke mislykkes”, sier han. Senere utdyper han at Dronning Eufemias gt. skulle komme før byggene.
For det første. Det arbeider nærmere 10 000 mennesker i Barcode allerede. Man har altså klart å skape en haug av arbeidsplasser. For det andre. Hvorfor mener han at planleggingen av området skulle starte med Dronning Eufemias gate? Bylivsundersøkelsen utført av Gehl Arkitekter viser jo at folk bruker byen primært for å treffe andre og/eller å handle. En gate er ingen attraksjon i seg selv. Hvis vi derimot skal nærme oss en rekkefølgebestemmelse for nye områder tror jeg alle er enige om at kollektivtransporten må på plass først. Det er byplanleggingens første bud. Og Sentralbanestasjonen eksisterte som landets suverent mest brukte kollektivknutepunkt før Barcode ble bygget. En TØI-rapport viste at Barcode sparer Oslo for 7,300 bilturer daglig. Det viktigste i så måte var å sørge for at Trelastgata fungerer for å sørge for sømløs overgang mellom Sentralbanestasjonen og Barcode.
Da er vi over på det siste springende punktet. Hvordan skaper vi liv og røre på gateplan også etter arbeidstiden slutt? Fredningen av Barcode er nå opphevet. Vi forventer at 2015 blir det året at pacemakeren i Bjørvika blir slått på. Oslo S Utvikling har bevisst unngått å leie ut lokaler før området er mer ferdigstilt. Det har gjort at Kunsthallen og Serrano lenge var eneste tilbud. Nå har f.eks. Elixia etablert seg som en attraksjon for beboere på Grønland og Gamlebyen, mens restauranten Vaaghals er tjoka full til lønsj, og et perfekt sted for julebord. Dronning Eufemias gate åpnet, og uteområdene er i hvertfall delvis opparbeidet.
Det er først nå de resterende butikk- og serveringstilbudene rulles ut denne våren og sommeren at dommen over Barcode kan felles.