Stengningen av Smestadtunnelen kan fort bli en gavepakke til Oslo fordi den framskynder et helt nytt kjøremønster.

Min ringe bolig har den fordel ev ulempe at vi stirrer rett ned på Ullernchaussen fra verandaen. De to første dagene etter at det ene kjørefeltet ble stengt i Smestadtunnelen var det knapt en bil å se. Da bortsett fra Teslaene. Teslaeierne er ikke som alle andre. De står høyt hevet over oss andre Osloboere, og kjører den elektriske luksusbilen sin om så verden sto foran undergangen.

Men poenget her er ikke å mobbe Tesle-eierne, men å minne om at Oslos beboere nå står foran et fundamentalt “veivalg” for å si det på et språk bileierne forstår. Nå har vi fått en gylden anledning til å parkere bilen for godt når vi skal bevege oss i byen.

Da Vancouver´s byplansjef Brent Toderian besøkte Oslo første gang under “Shakedown i Bjørvika” for åtte år siden viste han fram en revolusjonerende power point på det han kalte “vancouverism”. Bevegelse i Vancouver skal først og fremst skje på føttene, alternativt sykkel, til nød ved kollektivtransport.

I dag snakker “alle” om at økningen i transportbevegelser skal skje gjennom alt 1-3. Da Brent besøkte Oslo for andre gang noen år senere kunne han fortelle at vinter-OL i 2010 førte til en varig endring i folks bevegelsesmønster. Mange av de som lot bilen stå under vinter-OL, parkerte bilen for godt.

Oslo har paradoksalt fått vårt vinter-Ol selv vi aldri fikk det. EU´s påbud om utbedring av tunnelstandarden med den påfølgende stengningen av Smedstadtunnelen, kan tilsvarende kan føre til en revolusjonerende endring av våre transportbevegelser. Men hvorfor er ikke Ruter mer offensive? Hvor er de organiserte syklistene i Oslo? Gjort riktig kan vi Oslofolk med rette spørre oss selv: Hvor var du da Smestadtunnelen ble stengt? Svaret er like forbausende enkelt som det er revolusjonerende. Jeg tok T-banen, sykla eller gikk på jobb.

Så får heller Teslaeierne breie seg på Ring 3 som om det ikke var noen morgendag.

Jeg hadde den ære å bli spurt om å være Oslolos for et utdrikningslag bestående av godt voksne menn og noen kompiser. Dette er hva som ble fortalt:

Bilde: Galgeberg 3

Hei karer og kvinnelig forlover! Jeg er bedt om å gi dere en guidet tur basert på den kommende brudgommens interesser; altså sex, sprit, adhd og balkanmusikk. Jeg har derfor valgt og tematisk avgrense min guidede tur til det vi kan kalle Oslos underliv. Oslos underverden er egentlig et mer presist begrep, da vi snakker om Oslo sett nedenfra, enten det er fra underbuksa eller de mørke skyggene som ikke tåler dagslys.

Vi starter her inne på gårsplassen til Galgeberg 3. Her lå byens galge og rettersted i flere hundre år fra senmiddelalderen og fram til 1800-tallet da retterstedet ble flytte noen steinkast unna til den andre siden av Strømsveien og den militære ekserserplassen på Etterstad. Da utgravingen av dette galgeberget startet i 1930-årene ble det funnet en anselig mengde med knokler og ikke minst en hodeskalle med en 12 toms spiker gjennom seg. Den siste henrettelsen på Galgeberg fant sted 14. oktober 1815, da løsarbeideren Anders Flatebydalen ble halshogd etter rovmordet på tjenestedrengen Gunder Gjestang utenfor Enebakk. Skarpretteren i Akershus stift, Anton Lædel, skilte Flatebydalens hode fra kroppen med ett hogg. Hodet ble deretter satt på stake. Kapping av hoder var forøvrig en populær beskjeftigelse for byens befolkning. Da Samson Isberg svingte øksen for siste gang i 1871 var det over 5000 nysgjerrige Oslofolk til stede.

Det er ikke tilfeldig at vi starter akkurat her på Galgeberg. Akkurat i svingen her borte har bøndene fra innlandet i mange år svingt ned mot byen og den syndens pøl som ventet dem nede i bakken. Se for dere den kommende brudgommen sittende på en hestekjerrre med korn eller smør i vogna, en knert himert på innerlomma og halvbennern i buksene. Spent til bristepunktet over de forlystelser som ventet han nede i bakken. Ha dette bildet på netthinnen når vi går inn i bussen igjen og kjøre like sakte som hestekjerra ville gjort ned bakken.

Vaterland representerte syndens pøl i flere hundre år. Etter at Vaterland bru ble bygget i 1654 ble all trafikk nord- og østfra slusa gjennom Grønlandsleiret. Først i 1827 ble Nybrua åpnet for å ta trafikken nordfra. På mange måter representerte Grønlandsleiret en spissrotgang der bare de færreste bøndene kom seg over elva og via Brugata til Youngstorget eller Stortorget. Her sto høkerne, brennevinssjappene og horene tett, og skulle lure bøndene for både last og penger. Begreper som bondefanget og bongeangst oppstå her i bøndenes ublide møte med byen. Mange av bøndene våknet opp dagen derpå uten verken varer, hestekjerrer, penger eller klær, og lusket slukøret hjem. Noen av dem ble også utsatt for rovmord. Visstnok skal de to siste som ble henrettet på Etterstad av bøddel Samson Isberg på 1870-tallet ha vært to dansker som sa de var interessert i å kjøpe et vognlass med røkelaks fra en godtroende bonde, men som i stedet for kappet hodet av han på vei mot Hovedøya.

(her var det ikke mulig å stoppe rett utenfor Neseblod Records i Schweiigaardsgt. 56 så denne historien ble fortalt da bussen kjørte rundt og rundt i rundkjøringen ved Harald Hårfagres plass litt oppe i gata)

Her starter beretningen om et norsk musikkeventyr i milliardklassen. Den forrige innehaveren av denne platesjappa – Øystein “Euronymus” Aarseth – er mest kjent for å ha blitt truffet av 22 knivstikk påført Varg “Count Griscnackh” Vigernes i 1993, hvorav 16 av dem var i ryggen, selv om Varg Vikernes påsto at disse skadene kom som følge av at Aarseth falt om på knust glass. Selve drapet ble visstnok begått borte i Tøyengata der bommen er. Aarseth dannet black metal-bandet Mayhem i 1984 og markerte dermed begynnelsen på den eventyrlige norske black metal-suksessen. Hvis noen av dere tror at Varg Vikernes var den stygge ulven som drepte det lille lammet Aarseth må dere tro om igjen. Da bandmedlemmet Dead tok selvmord i 1991 var det Aarseth som oppdaget liket. Dead hadde forøvrig lagt igjen et selvmordsbrev der han beklaget at han brukte skytevåpen inne og etterlot seg så mye blod, Men framfor å ringe politiet skal Aarseth ha hentet et kamera for å ta bilder av liket. Ryktene skal også ha det til at han forsynte seg med deler av kraniet som lå strødd utover, for å lage smykker som han skulle gi til die hard-fansen. Bildet av likrestene med hjernemasse pryder forøvrig en bootleg-utgave utgitt i Sør-Amerika.

Alle bestialske mord har som regel et motiv. Her er motivet fremdeles dulgt. Skyldte Aarseth Varg penger for tidligere plateutgivelser? Var det rivalisering mellom to som ville være kongen på Black Metal-haugen? Derom tier sagaen.  Neseblod Records blir forøvrig besøkt av tusensivs av pilgrimsreisende black metal-fans fra hele verden, ikke minst i forbindelse med Inferno-festivalen som blir arrangert hvert påske, og er et av Oslos mest kjente landemerker globalt.

Vi forflytter oss til Skippergata 6B. Her skjedde ett av de mest berømte drapene i Oslos kriminalhistorie. I 1957 ble 16-årige Rigmor Johnsen drept her. Hun var kvalt, forsøkt voldtatt, og deretter forsøkt tent på. Den da 23-årige Fredrik Fasting Torgersen ble kort tid etter arrestert og senere dømt for drapet. Ingen vitner kunne koble disse to sammen, så politiet fikk han dømt på tekniske bevis. Disse var avføringsbevis, bitebevis og granbarbevis. Offeret hadde tømt tarmene under kveldningsforsøket og det ble funnet avføring på Torgersens sko. Tilsvarende sto det et grantre i kjelleren der drapet ble begått, og grannåler ble funnet på Torgersen. Johnsens bryst hadde også bitemerker som påtalemyndighetene mente passet med Torgersens tanngard. De tekniske bevisene har svekket seg gjennom utvikling av ny teknologi. Torgersen har selv aldri innrømmet skyld og har gjennom årtier slåss for å få saken gjenopptatt. Kjente personligheter som Jens Bjørnboe engasjerte seg, overbevist om at det var et justismord. Torgersen var ikke mors beste barn, i 1957 hadde han nylig sluppet ut av fengsel for å ha forsøkt å voldta moren til en venn. Men derfor ble han også forhåndsdømt av mediene, er det mange som har hevdet. Regelen om at vedkommende er uskyldig inntil det motsatte er bevist, gjaldt ikke for Torgersen. Etter at Torgersen slapp ut av fengsel etter å ha sonet livsvarig (16 år), fikk han seg stamsted på Galgeberg Corner der vi startet vår guidede tur, og har lovet at han ikke vil oppgi kampen får sin uskyldighet før han går under torva.

Her er vi ved Rådhusets østvegg. Rådhuset skal visstnok være det eneste offentlige bygget i verden som har en skulptur av en prostituert. Oslo hadde to strøk av byen der prostitusjon var utbredt. På Vaterland der ikke minst tilreisende ble traktert etter alle kunstens regler, og her i Vika der også byens elite vanket på bordellene, eller hos de litt finere 8-dagerspigene. I perioden 1840-1888 var prostitusjon legalisert i Oslo. Av helsemessige årsaker. Kjønnssykdommene florerte og ved å legalisere prostitusjon fikk man mulighet til å innkalle de prostituerte til jevnlige kontroller. Hvis vi tar en liten kunstnerisk frihet kan vi si at et av bordellene kalt Napoleons Slot lå akkurat her Rådhusets østvegg. Den seksuelle dobbeltmoralen i Oslo på denne tid ble kraftig angrepet av Hans Jæger og Christianiabohemen. Kvinnene ble forgudet som mor og hustru, men ikke tillaget noen egen seksualitet. Mennene kunne på sin side stilltiende få utløp for sine seksuelle lyster hos prostituerte.

Foto: Pissoaret ved Fagerborg kirke

Herfra og helt bort til Sigrid Undsets barndoms fjell Blåsen på andre siden av Stensparken, lå Natmandshaugen. Opprinnelig lå denne byens søppelfylling ved Rikshospitalet, men ble flyttet hit rundt 1820. Nattmannen sto nederst på den urbane rangstige. Hans oppgave var å rydde opp etter bøddelen, fjerne lik som ikke kunne ligge i vigslet jord, destruere døde dyr og ellers holde gatene rene. Nattmannen ble gjerne kalt rakker, og rakkerunger kom inn i språket på barn som oppførte seg pøbelaktig. Oppsiden av denne søppeldynga, var at byens innbyggere kom hit for å få god matjord straks lik og dyrekropper var blitt til jord. Av jord er du kommet, av jord skal du bli, men av jorden skal du igjen gjenoppstå.

Pissoaret vi står ved ble bygget i 1937, er nå fredet, og ble raskt et populært møtested for homofile. Derav kallenavnet kjærlighetskarusellen etc. At pissoaret ligner på en sopp som vokser opp av den fruktbare jorda på søppelfyllinga er nok en tifeldighet, men cruisingtrafikken i og rundt dette pissoaret representerte blant de tidligste periodene i Oslos historie da homofile viste sin seksualitet åpent over jorden.

Da er vi kommet til veis ende der den vordende brudgom skal settes på prøve. Cruising-trafikken blant byens homofile hviler aldri her ved Sognsvann. Ikke minst oppe i området ved Store Stå. Reglene her er enkle. Du har ikke lov til å si nei hvis noen kommer og gjør tilnærmelser. Hvis du holder på med en kan du dog si nei til en tredje som kommer luskende. For å vise at brudgommen har utført oppdraget og faktisk beveget seg inn i cruisingland skal han komme tilbake med en kondom – brukt eller ubrukt – fra toppen av Store Stå der kondomene er tilgjengelige inne i en fuglekasse.

 

 

 

Infamt spørsmål: Burde egentlig Harald Blåtann henge på Rådhusets vestvegg?

Først en liten rekapitulering til alle dere som definerer ”i manns minne” til femten minutter. Oslo feiret 900-års jubileum i 1950, og 1000-års jubileum 50 år senere. Begrunnelsen ble drevet fram av politiske myndigheter, anført av ordfører Per Ditlev Simonsen, og støttet seg på nye arkeologiske funn i Gamlebyen. Ved å flytte grunnleggelsen av Oslo med femti år, oppstår det dog et stort spørsmålstegn som foreløpig ingen har kunnet svare på. Hvem grunnla Oslo i år 1000?

ill. Da de politikerne i Oslo bestemte seg for å feire 1000-års jubileum i år 2000, tenkte de aldri på at da kan ikke Harald Hardråde være Oslos grunnlegger. Hvem er det da?

Alle som går fordi Rådhusets vestvegg kan ikke unnlate å se den store skulpturen av Anne Grimsdalen. Den skal forestille Oslos grunnlegger – Harald Harråde til hest. Men den burde egentlig vært fjernet hvis intensjonen er å vise fram Oslos grunnlegger. Han kan umulig ha vært verken konge, borgermester, ordfører eller byrådsleder i Oslo i år 1000. I alle år har vi stolt på Snorre som i sine sagaer forteller at Harald Hardråde grunnla kjøpstad Oslo i 1050. Politisk er dette veldig takknemlig for oss nordmenn. Da kan vi med sikkerhet si at det var en norsk konge som grunnla Oslo.

I år 1000 er det meget større tåke. Det vi vet fra historiske kilder er at den danske kongen Harald Blåtann trolig anla den første Clemenskirka på Øra i Gamlebyen før år 980. Blåtann skryter jo på seg på sin kjente runestein i Jelling i Jylland, reist ca. 980 eller før, av at han “vant seg alt Norge og gjorde danene kristne”. Det skandinaviske området Viken der Oslo inngikk som nordligste punkt, er således tungt vevet inn i en skandinavisk fortelling. Viken er derfor på mange måter ikke Norge. Hvis vi anlegger kirkebygging til grunn for bydannelse – det bygges jo ikke kirker der det ikke er folk? – har Oslo en dansk eller rettere sagt vikensk grunnlegger. Burde egentlig Harald Blåtann henge på Rådhusets vestvegg?

Spekulasjoner til stede. Oslos politiske myndigheter har egentlig bare to valg. Enten må Harald Harråde skrus ned fra vestveggen på Rådhuset fordi han ikke grunnla Oslo i år 1000, eller så må de politiske myndighetene innrømme at de tok feil ved å feire 1000-års jubileum i 2000, og så går vi tilbake til Snorre og feirer nytt 1000-års jubileum i 2050.

Hvem føler seg kallet til å svare?

Scene: Oslodagen 15. mai 2007. I en bakgård i Tordenskioldsgate der MESH nå holder til. I fem år hadde opptil 100 personer feiret Oslodagen i regi av Oslo Byforum. Dagen startet med den obligatoriske Oslofrokosten på MS Innvik, før den fortsatte med faglig og sosialt innhold. Denne maikvelden var vi ekstra forventningsfulle. Valgprogrammet til Oslo Byaksjon hadde kommet rykende fersk fra trykkeriet, og vi var overbevist om at bystyret ventet på oss etter valgkampen. Denne kvelden var vår kick-off. Oslotalen som er limt inn under er åtte år gammel, men tåler en ekstra lesing på denne dag. Gratulerer med Oslodagen kjære Oslofolk.

Kjære Oslofolk

25 år med ekstremvekst har gjort at Oslo har mistet seg selv. Veksten har endret byrommene, vår livsstil, vår bykultur, vårt næringsliv og vår infrastruktur. Dette er byens vesen. All that is solid melts into air, som Marx formulerte det. Problemet er at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Vi er i ferd med å miste noe, uten at vi vinner noe. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Ingen agerer for å innfri forventningene til et fellesskap fordi ingen har klart å formulere hvilke forventninger Oslofolk har. Ingen har klart å formulere hva vi bør være stolte av, og som vi kan videreforedle.

Hva kan vi være stolte av? Svaret er enkelt: Oslo har alltid vært en sosial foregangsby. I et 80-siders skrift om Oslos sosiale forhold fra Reisetrafikkforeningen (daværende kommunale turistmyndigheter) i 1950 sto det. Viktig å få med seg: Dette skriftet var ment for å trekke turister hit: ”En bys høye sosiale nivå er i dag attraksjoner av den største betydning. På dette området er den norske hovedstads innsats så imponerende og gjennomgripende av den avtvinger den største beundring ute og hjemme”.

Dette skriftet sier flere ting. Oslofolk er ikke som alle andre. Vi er nerder, men viktigere: En gang mente vi at Oslo hadde noe som ingen andre storbyer hadde. Vi bar på en stolthet over hvordan vi organiserte den menneskelige samhandlingen i byen vår og den sosiale dimensjonen ved menneskelivet.

Oslo kommune innførte aleneforsørgertrygd allerede i 1919. På samme tid innførte vi alderstrygd.

I mellomkrigstiden ble Oslofrokosten en eksportvare som også Eleanor Roosevelt spiste før hun utbrøt: Look to Norway. Oslofrokosten var en genial oppfinnelse i Osloskolen, selv om den er vel puritansk i dag. Den handlet om at barna skulle bli små helsefreaks som skulle agere som misjonærer inn i det enkelte hjem og lære ressurssvake familier og spise sunt.

Da Oslos befolkning økte etter krigen klarte kommunen også gjennom OBOS å bedrive sosial boligbygging og bygge både billige og funksjonelle boliger med høy kvalitet. Å få en OBOS-bolig ble inngangsporten til det gode liv. Da mine foreldre kjøpte OBOS-leilighet i Oslos første drabantby Lambertseter tidlig på 50-tallet fikk de paradis i gave.

Nedgangstiden på 70-tallet viska ut denne stoltheten som var så fremtredende i de tidligere oppgangstidene. Nei til EU og bejaelsen av alt som er smått, grønt og desentralisert, myndighetenes ut av trengselen-kampanjer og oljekrise gjorde at folketallet gikk ned og bystoltheten ble borte.

Da veksten og jappetiden slo til igjen tidlig på 80-tallet var bystoltheten erstattet med byambisjoner. Som historikeren Edgar Benum sier i femte bind av Oslo Bys Historie; Fokuset var ikke lenger på hva bare vi hadde, og som ingen andre storbyer hadde, men hva andre storbyer hadde, og som vi manglet. Det kanskje mest dustete forsøket på å bli som alle andre; var byggingen av Galleri Oslo som hadde ambisjoner om å bli Europas lengste innendørs handlegate, og som markedsførte seg som et lite stykke Europa der alle skulle få en smak av de mest kjente storbyene.

Sterkest kommer denne endringen til uttrykk i Reisetrafikkforeningen årsrapport fra 1985: ”Vi vil bestrebe oss på å bli så markedsorientert som mulig. Målet var å bli en fullverdig kongressby”. Borte var stoltheten over den sosiale foregangsbyen. Veksten i arbeidsplasser skulle komme i turismen og blant det øverste sjiktet; kongressdeltakerne som fikk oppholdet betalt av arbeidsgiver. SAS-hotellet sto ferdig i 1975 og da verdens luftfartorganisasjon IATA arrangerte sin verdenskongress der skrev Aftenposten stort og vått om åpningen: Oslo er ikke lenger en landsby, men en verdensby.

Overgangen fra bystolthet (fokus på hva vi har som ingen andre storbyer har) til byambisjoner (fokus på hva andre storbyer har, men som vi mangler) kan enklest eksemplifiseres ved å sammenligne Rådhuset med den nye Byhallen.

Da Rådhuset åpnet dørene i 1950 skrev danske Politiken:

”Ingen by i verden hadde i dette århundret budt sine kunstnere oppgaver som Oslo”. Med Rådhuset ble byen i seg selv en kunstnerisk attraksjon. Information mante til dansk selvransakelse: ”Hvilket utsyn og hvilken kunstnerisk forståelse har de danske myndigheter utvist for det kunstneriske liv her hjemme og konkluderte med at danske myndigheter skulle ”kjøpe en billett til Oslo for å lære”. Ikke minst de enorme veggmaleriene av freskobrødrene gjorde Oslo om til Freskenes by, som igjen speilet en humanistisk framskrittstro.

Hva så med Byhallen? Oslo Spektrum, hadde ingen slike sosiale eller kunstneriske ambisjoner. Byhallen var kun ment som et ledd i å perfeksjonere Oslo som kongressby. Riktignok er teglverksarbeidene til Rolf Nesch av utmerket kvalitet, men ambisjonene for innholdet i bygget var feil.

Hvilke sosialpolitiske utfordringer står Oslo ovenfor i dag?

– Sosial boligbygging har aldri vært viktigere. Aldri har det vært bygget flere boliger i Oslo. Aldri har de vært mindre, og aldri har de vært så dyre og av så dårlig kvalitet. Man skulle tro at prisen går ned når arealene krymper, men i Oslo skjer det stikk motsatte. Oslo kommune må, gjerne i samarbeid med OBOS eller Selvaag, utarbeide et storstilt program for sosial boligbygging. De må igangsette forsøk for å finne den ultimate bybolig, som både kan endres etter hvert som livssituasjonen endrer seg, men også utarbeide kvalitet på de offentlige arealene rundt boligene etter hvert som boligene krympes og livet leves mellom veggene og ikke innenfor. Hvorfor tas ikke takene systematisk i bruk?

– Slutt og jag rusmiljøet rundt. De er Oslos mest trofaste innbyggere, og er her 365 dager i året uavhengig. Verken hunder, hester eller tåregass har klart å fjerne dem. Norsk ruspolitikk har alltid vært klemt mellom bønn og arbeid. Enten skal rusavhengige helbredes ved bønn eller så skal de kleppe håret og få seg en jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid forakta de som ikke kan leve av eget arbeid. Ta konsekvensen av at storbyer alltid vil ha et rusmiljø og la rusmiljøet få sitt eget innendørs velferdssenter i sentrum der det er et bredt tilbud av lavterskelaktiviteter.

– Globaliseringen av fattigdommen gjør også at vi får verdens nød nærmere oss, både gjennom organisert tigging og prostitusjon. Vi løser ikke dette ved å forby det. Skal vi også forby fattigdom? Å stenge grensene for den globale nøden fungerer ikke. Vi må heller gå inn å sørge for at alle som er her omfattes av vårt sosiale sikkerhetsnett og dermed gjøre det lettere å kappe avhengigheten av bakmennene.

Lag en jernring mellom ofrene og bakmennene. La både tiggerne og de prostituerte få midlertidig oppholdstillatelse, organiser et hjelpeapparat rundt dem. Først og fremst trenger de å vite at så lenge de er i Oslo så er det noen som faktisk bryr seg om dem. Så lenge de er i Oslo er de Osloborgere så gode som noen og skal ha den samme respekt.

Avslutningsvis. Vi trenger også å bygge noe vi kan være stolte av; både enkeltbygg eller nye bydeler vi med stolthet kan overlevere til våre etterkommere. Rådhuset ville aldri blitt bygget i dag. Heller ikke Folketeaterbygningen. Ikke Marienlyst. Alt stort er vanskelig i Oslo. Politikerne har mistet all gjennomføringskraft, og siktlinjer er de bærende argumenter, ikke de sosialpolitiske utfordringene. Men byggene og bydelene må være tufta på vår stolthet av å bo i Oslo, og adressere konkrete utfordringer knyttet til bærekraft, behovet for møteplasser, gateliv og kunstneriske ambisjoner, og ikke være et forsøk på å etterligne andre byers forsøk på å leke storby.

Vekst er bra. Vekst er liv. Men vi må vite hva veksten skal forankres i og hvordan vi skal bruke den. Hvilken by vil vi ha? En by som vil leke storby og lager mange Galleri Oslo-bygg eller en sosial foregangsby som viser verden hvordan sosiale utfordringer skal løses? Først når vi finner tilbake til den stoltheten av å være en sosialpolitisk avangarde finner Oslo tilbake til seg selv. Bare da får vi gjenreist stoltheten av å bo i verdens beste by.

La det ikke herske tvil om det. Oslo har alle muligheter til igjen å bli en sosial foregangsby. Men da må vi som er samlet her ta alvoret inn over oss. Det er bare vi som kan gjøre det. Og da må vi først få troen på at vi er i stand til å lage noe schwært sammen. Vi må løfte i flokk.

Oslos gullalder starter nå.

Gratulerer med dagen, kjære Oslofolk.

 

Dette innlegget er delvis drevet fram som følge av en prinsipiell tanke jeg lenge har hatt om at arealer i byene må tenkes gjennom et 24/7-bruk. Byene har ikke råd til at store deler av arealene våre fungerer som dead space store deler av døgnet. Delvis er det drevet fram av at nøtta mi forbereder seg på et innlegg på NBBL´s årskonferanse, og delvis fordi jeg i den anledning har hatt en lang og god samtale med kompis Bjørnar Johnsen i Infill som er helt i forskningsfronten på dette temaet.

La meg for enkelthetens skyld dele temaet inn i fire ulike deler. Deleøkonomi internt i leiligheten, deleøkonomi som forholdet mellom funksjoner i boligen og bygget, deleøkonomi i forhold til utearealene, samt deleøkonomi mellom hjem og arbeidsplass. Det springende spørsmålet er hvorfor boligbyggerne lider av åreforkalkning og ikke tenker spesielt på innovasjon når det gjelder boligen. Det er tre muligheter. Nordmenn er üverkonservative og vil ha boligen siden den har vært helt siden moderniteten traff oss da vi fikk separat romdeling, og egen hage. Det kan være næringsmeglerne som sier til boligutviklerne at nordmannen er konservative og vil ha vanlige boliger, eller så kan det skyldes en industrialisert boligindustri der de store boligbyggerne tenker på boliger som skal bygges fortest mulig og hurtigst mulig, framfor å ta i bruk skreddersøm.

1. Internt i boligen. I Tokyo var gjennomsnittsboligen sist jeg sjekka for noen år siden 49 km2. Da hadde størrelsen krympa med noen kvadratmeter. Befolkningsvekst med tilhørende prispress ble angitt som årsaken. Løsningen for dem, som det må være i Oslo, er ikke bare å krympe boligen, men å dytte flere funksjoner inn på et mindre areale. Det mest banale eksempelet er å dytte en seng opp i et skap når det ikke er i bruk, for så å felle ned et skrivebord og omgjøre soverommet til et hjemmekontor. Japanerne er også flinke til å bruke skillevegger for å endre funksjon. Poenget er at vi ikke har råd til å bruke soverommet kun til soverom seks timer i døgnet, kjøkken kun som kjøkken to timer i døgnet osv. Av dette punktet kommer naturligvis hvilke funksjoner i hjemmet som brukes såpass lite at det passer best til å deles med andre.

Ill. Infill.

2. Forholdet mellom bolig og bygg. Det klassiske eksempelet fra gamle dager er det felles vaskerommet i kjelleren. En av årsakene til at man oppga det var at det ble kronglete å bestille tid og det var et lite fleksibelt system. Med dagens teknologi og tilhørende app´er er det verdens enkleste ting å få mer effektivt. Bjørnar Johnsen snakket også om ulike funksjoner de prøver ut i sine prosjekter. Det kan være et ekstra gjesterom på deling i bygget, ekstra kjøkken til de store anledninger, og ikke minst mange menns baby; et ekstra gutterom i form av et verksted der sykler kunne repareres (av både menn og kvinner), ski kunne smøres og øl konsumeres til fotballkampene (min drøm). Gjort riktig kan et slikt ekstra rom fungere som en møteplass for byggets beboere.

3. Utearealene. Gjort riktig er takhager på mange måter overlegne utearealer på bakken. Ikke minst på grunn av gode lysforhold, men også optimalisering av arealbruken, samt tilretteleggelsen av møteplassfunksjonen. Men det er viktig at man ikke bare har en forblåst flate på taket med noen fluktstoler. Det må være vegger, sviler og en funksjonsdeling slik at ikke vinden blir et problem eller at bruken reduseres til monobruk. Tilsvarende kan f.eks. takhager også tas i bruk av barnehager (se ill.), hvor arealene brukes av småbarnsfamiliene i området på kvelds- og helgetid.

Ill. By Amrit Daniel Forss, one of the very early Hoffice events in Sweden.

4. Hoffice. Bjørnar var nylig på en workshop med finske DemosHelsinki. Skillet mellom hjem og den tradisjonelle arbeidsplassen blir bare mer og blurred. Så lenge det viktigste arbeidsredskapet er den bærbare Mac´en din duger en kaffebar eller en kontorpult i heimen din som arbeidsplass. Resultatet er at sterke arbeidsfellesskap ikke lenger er definert av romlig samlokalisering, men en sterkere identitetsbygging rundt felles verdier. DemosHelsinki jobber i den anledning med et Hoffice-prosjekt der boligen og arbeidsplassen er shared space. Folk blir invitert inn i boligen for å skape et arbeidsfellesskap. Man sover sammen og jobber sammen, ikke minst for å motivere kreative, men udisiplinert frilansere til å stå opp om morran.

Deleøkonomien er både en urgammel ide og en revolusjon. I mitt hode representerer deleøkonomien innfrielsen av Hjalmar Hegges visjon om “bruksrett”. Som eksentrisk filosofiprofessor ved UiO, med fortid i LIbertas og tilhenger av tilsvarende eksentriske Rudolf Steiner, ville han overskride dikotomien mellom offentlig- og privat eiendomsrett. Kanskje fikk han rett. Deleøkonomi er i hvertfall både noe anti-forbruksmisjonærene i Miljøpartiet De Grønne, og organiske kapitalister kan omfavne.

Peter Butenschøn lufter sine bekymringer for Oslo rekordvekst i Aftenposten 1.5 i form av tre spørsmål. Siden Butenschøn svarer med Ibsen ”jeg spørger helst mitt kall er ej at svare” skal han få tre tydelige svar om millionbyen Oslo

1. Hvem har bestemt? Oslos attraktivitet

Butenschøn krysser grensen til det naive når han tror at politikerne kan bremse Oslos vekst. Eller ser han for seg at kapitalismens hemmelige sentralkomite sitter på et bakrom i Vika og bestemmer veksten over hodet på vanlige Oslofolk? For det første så gjør politikerne faktisk så godt de kan for å gjøre nettopp det ved å sørge for at det er et stort underskudd på boligbyggingen i Oslo. Paradoksalt nok kommer Oslos vekst til tross for at det blir dyrere og dyrere å bo her. Mest sannsynlig hadde veksten vært enda høyere hvis boligbyggingen hadde holdt tritt med befolkningsveksten. For det andre er det en håpløs reaksjonær tankegang å tenke at Oslo er full. Sist jeg sjekket var det 627 byer i verden som har høyere tetthet, selv om det bare er vel 400 byer som er større. Det er først nå at Oslo er i ferd med å den tettheten som gjør at vi faktisk er en by. For den gamle hederskronede urbanisten Lewis Mumford er det nettopp når tettheten og det spesialiserte mangfoldet når en viss kritisk masse at det som heter urbanitet forløses og sprer seg over hele byen som ånden i lampen. Der er Oslo nå, og det må vi alle heie på.

Oslos vekst er i stor grad bestemt av fødselsoverskudd, innflytting fra utlandet, og i liten grad innenlands innflytting. Når det gjelder innenlands innflytting har Oslo stort nettooverskudd i yngre årsklasser, typisk 19-26, mens vi som regel har nettotap til Akershus når småbarnsforeldre flytter ut. Fødselsoverskuddet kommer som følge av en ung befolkning som åpenbart trives slik at de ikke bare får ett barn, men også to. Mener Butenschøn at dette er et problem? Utenlandsk innflytting er en upresis kategori fordi det også innbefatter nordmenn som flytter hjem igjen. De aller fleste nordmenn som reiser ut for å ta seg utdannelse velger Oslo når de kommer tilbake. Frp´ere som mener veksten utelukkende skyldes asylsøkere og flyktninger og lavt utdannede arbeidssøkende kan altså ta seg en bolle. Og uansett hvor mye utdannelse de har når de ankommer landet, så blir de høyt utdannet før de forlater byen vår. Oslo er på mane måter denne forunderlige by som ingen forlater før de er merket av den. Også i form av høyere utdanning. Oslo har blant verdens høyest utdannede befolkning, der nær halvparten av befolkningen har minst tå års utdanning på heltid (120 studiepoeng) etter videregående.

Oslo the butenschøn way. Pipervika 1914

2. Hvor kan det bygges? Overalt    

I tråd med Peter Butenschøns oppfatning av at Oslo er full vil han primært bygge i regionssentraene rundt Oslo. Til det er å svare at Oslos befolkningsvekst primært er et internt anliggende for Oslo og bør tas ut her, mens veksten i nabofylket Akershus primært bør tas ut i kollektivknutepunktene. Oslo er i den situasjon at befolkningsøkningen ikke fører til mer bilbruk. Veksten i reiser skjer kollektivt. Veksten i Akershus derimot tas primært ut gjennom økt bilbruk. Akershus er like bilavhengig som resten av Norge, mens Oslo er i en helt unik situasjon. Og hvis vi skal tenke bærekraft og mindre pendling er det mye bedre at de som jobber i Oslo kan ta T-banen, sykle eller enda bedre bruke føttene framfor å pendle inn fra Jessheim eller Sandvika.

Hvis vi tenker at indre by skal ha den samme tettheten som på Løkka vil ikke Oslo ha plassproblemer i uoverskuelig framtid. Grünerløkka er jo selve kroneksempelet på at den tette byen er både økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. All framtidig befolkningsvekst må løses ved at de nye innbyggerne i så stor grad som mulig går, sykler eller reiser kollektivt. Hvis vi tviholder på denne prioriteringen kan alle som vil bo i Oslo få lov til å få i Oslo.

3: Hva slags by vil vi ha? En tett og mangfoldig by

Butenschøn er redd for at Oslo er i ferd med å bygges i stykker, og advarer mot de mange høyhusprosjektene. Butenschøn har rett på ett punkt. Det er på gateplan at mesteparten av livet utspilles. Men Butenschøn tar fundamentalt feil når han mener høyhus representerer en trussel mot livet på gateplan. At mange mennesker samles i høyhus er jo en betingelse for at det kan bli nok mennesker til å skape et yrende gateliv. Det er altså ikke høyhusene i seg selv som representerer et problem, men hvordan vi utformer de offentlige rommene mellom byggene. Butenschøn er redd for at vi står i fare for å ”ødelegge de bygningsmessige kvalitetene i de viktige veggene ut mot gater og plasser”. Oslo er først og fremst de avbrutte planers by. De mange gavlveggene som står og skriker mot oss, men som heldigvis er nydelige flater for street art, kom som følge av boligkrakket i 1899 da alle prosjektene i murbyen ble avbrutt. Å fortette i sentrum bærer derfor i stor grad preg av byforedling og reparasjon av de mange byggeprosjekter som aldri ble gjennomført.

Oslo the fossen way. Pipervika 1950

Butenschøn er ikke lenger framtidsoptimist, hvis han da noen gang har vært det. Innlegget hans bærer først og fremst preg av manglende tro på vår egen samtid. Hvis vi river Hotell Opera og naboen, viser vel de mange nyere byggeprosjektene at kvaliteten på dagens byggeri ikke står tilbake for sine forfedre. Oslo har på mange måter vært en byggeplass i 200 år. Det er fristende å utsette Butenschøn for Henrik Wergeland som også opplevde en voldsom brytningstid i sitt elskede Christiania. Syngespillet Campellerne omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før oppstigningen kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved. Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”.

Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.” Legger man all sentimentalitet og nostalgi til side oppdager man fort at Oslo blomstrer som aldri før. Butenschøn eller ei.

 

 

Oslofolk må venne seg til en by som er langt høyere og tettere enn de grå og homogene murgårdene som er vårt historiske skjelett. Premissene er enkle. Oslo vokser – og har gjort siden midten av 80-tallet – med mellom 10 og 15000 mennesker i året. Markagrensa er og skal være hellig. De grønne arealene i byen skal ikke nedbygges. Derfor bør planene for det nye regjeringskvartalet avføde en debatt om den nye byen. Å plassere 200 000m2 med kontorlokaler på et relativt lite område virker relativt brutalt i en norsk kontekst, men sammenlignet med andre byer i verden på samme størrelse er tettheten moderat. For eksempel har Rem Koolhaas´ ”De Rotterdam”-bygning i Rotterdam – en by som er omtrent på Oslos størrelse – over 160 000m2 areal alene.

ill: Snøhettas TriTower-forslag.

Argumenter for økt tetthet

På mange måter representerer økt tetthet et columbi egg. Økt tetthet gir lavere transportarbeid per innbyggere. Lavere infrastrukturkostnader. Økt innovasjon når de nye innbyggerne tilhører den kreative klassen. Mindre avstand mellom mennesker og dermed økte muligheter for kontakt, og selvfølgelig økte muligheter for økonomisk avkastning for eiendomsutviklere og utbyggere. Summasummarum representerer økt tetthet både sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Nøkkelordet i så måte er diversitet.

Sort hull eller magnet?

Regjeringskvartalet er spesielt fordi den utgjør et potensielt terrormål. Dermed må det legges noen føringer på adferd som kan innskrenke muligheten for at tettheten kan føre til et revitalisert område. Men dette kan løses ved at sikkerhetstiltakene primært rettes mot biltrafikk. Skal bomber gjøre like stor skade som han vi ikke nevner navnet på, må de fraktes i bil. Både Grubbegata og Akersgata må være åpne for gående og generelt bør passasjene være enkle å krysse ned mot Tinghuset, oppover byen mot Hammersborg og ned til Youngstorget. Dette er arteriene til det nye regjeringskvartalet.

Programmeringen av bygulvet

Bylivsundersøkelsen foretatt av Gehl Architects viser at de færreste menneskene i byen flanerer formålsløst rundt. Bybruk handler om de enkle ting; et sted å treffe venner, spise, shoppe eller forlyste seg. Derfor hjelper det ikke om byrommene blir vakre, enten det blir plasser eller parker. Første-etasjene må få utadvendt og publikumsrettet virksomhet. Hvor fett ville det ikke vært hvis første-etasjen til Næringsdepartementet var koblet sammen med et åpent co-working space der de ansatte i departementet måtte passere gründere og hipstere hver dag som en påminnelse om hvem de jobber for.

Ill: BIGs folkefjell

Hvordan uttrykker vi politisk makt i dag?

Tidlig i den digitale revolusjonen mente netthuer at den beste måten å uttrykke makt på var gjennom state of the art-nettsider. Slik er det ikke gått. Makt uttrykker seg fremdeles gjennom monumental arkitektur. Fremdeles er det for eksempel høydebegrensinger i nærheten av St. Paul-katedralen i London som sier at byggene ikke skal være høyere enn kirkespiret. Rådhuset er og bør være et slikt monumentalbygg siden de som jobber på innsiden jobber for byens beste. Det er bedre at offentlige bygg tar seg til rette enn hoteller og hovedkvarterer til multinasjonale selskaper. På den annen side. Makten er demokratisk. Hvordan uttrykkes det gjennom arkitektur? Skal maktens bygg være desentralisert og spredt? Og den tettheten som forslagene til det nye regjeringskvartalet legger opp til skyldes jo egentlig et esende byråkrati. Er det noe å være stolt av?

Må byråkratiet være samlet?

Her gjelder fremdeles argumentene for økt tetthet. Når arbeidstakerne tilhører den kreative klassen gir det økt innovasjon med høyere tetthet. Mindre avstand mellom mennesker gir økte muligheter for kontakt. Og ikke minst når det gjelder byråkratisk effektivitet er et samlet byråkrati lurt siden de slipper å fly halve byen rundt for å ha møter med hverandre.

Nå er det überviktig å gi evalueringskomiteen arbeidsro. I prosessen som det nå er lagt opp til er ingenting hogget i stein. Bortsett fra at Oslos innbyggere må ha nye regjeringsbygg, og at vi må venne oss til tanken om en høyere og tettere by.

 

– Det bor en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er ikke om man skal godta eller forkaste Hermansen, men i hvilken grad man skal tørre å slippe sin Hermansen løs.” Advokat Hermansen.

Foto: Harald Medbøe (byoriginal.com)

Peder Gunvold Hermansen (1910-1993) kom til Oslo som ettåring, og vokste opp som et veltrent skolelys. Han tok juridisk embedseksamen i 1942, og bilder av han fra den tiden viser en pen, velkledd herremann med briller og velfrisert kort hår. Allerede som 20-åring gikk han med hatt fra Christiania Hattemakeri og skreddersydd dress. Ved krigens slutt levde den anonyme juristen et anonymt liv på Godlia og senere Lilleberg med kone og to barn. Ekteskapet gikk over ende, og han flyttet ut i 1957, året etter at Hermansen ble innlagt på sjette avdeling ved Ullevaal Sykehus for første gang.

Hermansen traff sin store kjærlighet – Elvira Nathalie Andersson – på Dikemark noen år senere. Da Elvira dør etter kun tre år, er det noe som også dør i Hermansen. Fra hans bolig i høyblokkene på Bøler blir antrekkene mer og mer teatralske og livets hans blir en maskerade. ”En dag kunne han dukke opp som sjørøver med rubin i øret, det neste som cowboy eller sjeik. Eller bankraner, kosakk eller engelsk politimann” som Even Saugstad skriver i boken Byoriginaler.

Menneskene på Bøler elsket sin fargeklatt. Som det står skrevet i Bølersangen: ”Hvor finnes det advokater/med stråhatt og bonjour?/En herremanns teater/hvor det spilles med bravour./Det er på Bøler min venn.”. Forfatteren Tove Nilsen som vokste opp i naboblokka kan ikke erindre at noen snakket nedsettende om han. Som lokalentusiast hadde Hermansen andelsbrev i Bøler samfunnshus og var en aktiv deltaker i Bøler Arbeiderpartilag, og på Samvirkelagets årsmøte. Alltid drikkende det samme, en halv kopp kaffe ispedd store doser ketsjup.

For oss som vokste opp i strøket ble den lange T-baneturen til og fra byen en ren fest hver gang Hermansen dukket opp med sine akrobatiske ablegøyer: ”Det er ikke i klærne jeg har min force – styrken ligger i sjelen og fysikken.” T-baneturner´n gjorde øvelser de færreste gjør etter han.

I ett av sine få intervjuer sa han til Dagbladet i 1983: ”Som gammel jurist er jeg mest opptatt av å finne et smutthull – i tyngdeloven”. Selv om Hermansen frivillig tok narrens rolle var han tilsvarende tydelig på at narren er den eneste som aldri blir narret. Han kunne også spille rollen som normal, men det var det mest slitsomme for da måtte han ”undertrykke alle sine sider som ikke stemmer med det rolleheftet man har fått utlevert”.

”Peder Gunvold Hermansen døde 12. Juni, 83 år gammel. Seks uker før sin død var han offer for blind umotivert vold fra en kriminell, noe som sannsynligvis forårsaket hans bortgang”.

Denne teksten er inspirert av Even Saugstads ”Byoriginaler og personligheter i Oslo” (Frie Fuglers forlag 2008).