Dette innlegget er delvis drevet fram som følge av en prinsipiell tanke jeg lenge har hatt om at arealer i byene må tenkes gjennom et 24/7-bruk. Byene har ikke råd til at store deler av arealene våre fungerer som dead space store deler av døgnet. Delvis er det drevet fram av at nøtta mi forbereder seg på et innlegg på NBBL´s årskonferanse, og delvis fordi jeg i den anledning har hatt en lang og god samtale med kompis Bjørnar Johnsen i Infill som er helt i forskningsfronten på dette temaet.

La meg for enkelthetens skyld dele temaet inn i fire ulike deler. Deleøkonomi internt i leiligheten, deleøkonomi som forholdet mellom funksjoner i boligen og bygget, deleøkonomi i forhold til utearealene, samt deleøkonomi mellom hjem og arbeidsplass. Det springende spørsmålet er hvorfor boligbyggerne lider av åreforkalkning og ikke tenker spesielt på innovasjon når det gjelder boligen. Det er tre muligheter. Nordmenn er üverkonservative og vil ha boligen siden den har vært helt siden moderniteten traff oss da vi fikk separat romdeling, og egen hage. Det kan være næringsmeglerne som sier til boligutviklerne at nordmannen er konservative og vil ha vanlige boliger, eller så kan det skyldes en industrialisert boligindustri der de store boligbyggerne tenker på boliger som skal bygges fortest mulig og hurtigst mulig, framfor å ta i bruk skreddersøm.

1. Internt i boligen. I Tokyo var gjennomsnittsboligen sist jeg sjekka for noen år siden 49 km2. Da hadde størrelsen krympa med noen kvadratmeter. Befolkningsvekst med tilhørende prispress ble angitt som årsaken. Løsningen for dem, som det må være i Oslo, er ikke bare å krympe boligen, men å dytte flere funksjoner inn på et mindre areale. Det mest banale eksempelet er å dytte en seng opp i et skap når det ikke er i bruk, for så å felle ned et skrivebord og omgjøre soverommet til et hjemmekontor. Japanerne er også flinke til å bruke skillevegger for å endre funksjon. Poenget er at vi ikke har råd til å bruke soverommet kun til soverom seks timer i døgnet, kjøkken kun som kjøkken to timer i døgnet osv. Av dette punktet kommer naturligvis hvilke funksjoner i hjemmet som brukes såpass lite at det passer best til å deles med andre.

Ill. Infill.

2. Forholdet mellom bolig og bygg. Det klassiske eksempelet fra gamle dager er det felles vaskerommet i kjelleren. En av årsakene til at man oppga det var at det ble kronglete å bestille tid og det var et lite fleksibelt system. Med dagens teknologi og tilhørende app´er er det verdens enkleste ting å få mer effektivt. Bjørnar Johnsen snakket også om ulike funksjoner de prøver ut i sine prosjekter. Det kan være et ekstra gjesterom på deling i bygget, ekstra kjøkken til de store anledninger, og ikke minst mange menns baby; et ekstra gutterom i form av et verksted der sykler kunne repareres (av både menn og kvinner), ski kunne smøres og øl konsumeres til fotballkampene (min drøm). Gjort riktig kan et slikt ekstra rom fungere som en møteplass for byggets beboere.

3. Utearealene. Gjort riktig er takhager på mange måter overlegne utearealer på bakken. Ikke minst på grunn av gode lysforhold, men også optimalisering av arealbruken, samt tilretteleggelsen av møteplassfunksjonen. Men det er viktig at man ikke bare har en forblåst flate på taket med noen fluktstoler. Det må være vegger, sviler og en funksjonsdeling slik at ikke vinden blir et problem eller at bruken reduseres til monobruk. Tilsvarende kan f.eks. takhager også tas i bruk av barnehager (se ill.), hvor arealene brukes av småbarnsfamiliene i området på kvelds- og helgetid.

Ill. By Amrit Daniel Forss, one of the very early Hoffice events in Sweden.

4. Hoffice. Bjørnar var nylig på en workshop med finske DemosHelsinki. Skillet mellom hjem og den tradisjonelle arbeidsplassen blir bare mer og blurred. Så lenge det viktigste arbeidsredskapet er den bærbare Mac´en din duger en kaffebar eller en kontorpult i heimen din som arbeidsplass. Resultatet er at sterke arbeidsfellesskap ikke lenger er definert av romlig samlokalisering, men en sterkere identitetsbygging rundt felles verdier. DemosHelsinki jobber i den anledning med et Hoffice-prosjekt der boligen og arbeidsplassen er shared space. Folk blir invitert inn i boligen for å skape et arbeidsfellesskap. Man sover sammen og jobber sammen, ikke minst for å motivere kreative, men udisiplinert frilansere til å stå opp om morran.

Deleøkonomien er både en urgammel ide og en revolusjon. I mitt hode representerer deleøkonomien innfrielsen av Hjalmar Hegges visjon om “bruksrett”. Som eksentrisk filosofiprofessor ved UiO, med fortid i LIbertas og tilhenger av tilsvarende eksentriske Rudolf Steiner, ville han overskride dikotomien mellom offentlig- og privat eiendomsrett. Kanskje fikk han rett. Deleøkonomi er i hvertfall både noe anti-forbruksmisjonærene i Miljøpartiet De Grønne, og organiske kapitalister kan omfavne.

Peter Butenschøn lufter sine bekymringer for Oslo rekordvekst i Aftenposten 1.5 i form av tre spørsmål. Siden Butenschøn svarer med Ibsen ”jeg spørger helst mitt kall er ej at svare” skal han få tre tydelige svar om millionbyen Oslo

1. Hvem har bestemt? Oslos attraktivitet

Butenschøn krysser grensen til det naive når han tror at politikerne kan bremse Oslos vekst. Eller ser han for seg at kapitalismens hemmelige sentralkomite sitter på et bakrom i Vika og bestemmer veksten over hodet på vanlige Oslofolk? For det første så gjør politikerne faktisk så godt de kan for å gjøre nettopp det ved å sørge for at det er et stort underskudd på boligbyggingen i Oslo. Paradoksalt nok kommer Oslos vekst til tross for at det blir dyrere og dyrere å bo her. Mest sannsynlig hadde veksten vært enda høyere hvis boligbyggingen hadde holdt tritt med befolkningsveksten. For det andre er det en håpløs reaksjonær tankegang å tenke at Oslo er full. Sist jeg sjekket var det 627 byer i verden som har høyere tetthet, selv om det bare er vel 400 byer som er større. Det er først nå at Oslo er i ferd med å den tettheten som gjør at vi faktisk er en by. For den gamle hederskronede urbanisten Lewis Mumford er det nettopp når tettheten og det spesialiserte mangfoldet når en viss kritisk masse at det som heter urbanitet forløses og sprer seg over hele byen som ånden i lampen. Der er Oslo nå, og det må vi alle heie på.

Oslos vekst er i stor grad bestemt av fødselsoverskudd, innflytting fra utlandet, og i liten grad innenlands innflytting. Når det gjelder innenlands innflytting har Oslo stort nettooverskudd i yngre årsklasser, typisk 19-26, mens vi som regel har nettotap til Akershus når småbarnsforeldre flytter ut. Fødselsoverskuddet kommer som følge av en ung befolkning som åpenbart trives slik at de ikke bare får ett barn, men også to. Mener Butenschøn at dette er et problem? Utenlandsk innflytting er en upresis kategori fordi det også innbefatter nordmenn som flytter hjem igjen. De aller fleste nordmenn som reiser ut for å ta seg utdannelse velger Oslo når de kommer tilbake. Frp´ere som mener veksten utelukkende skyldes asylsøkere og flyktninger og lavt utdannede arbeidssøkende kan altså ta seg en bolle. Og uansett hvor mye utdannelse de har når de ankommer landet, så blir de høyt utdannet før de forlater byen vår. Oslo er på mane måter denne forunderlige by som ingen forlater før de er merket av den. Også i form av høyere utdanning. Oslo har blant verdens høyest utdannede befolkning, der nær halvparten av befolkningen har minst tå års utdanning på heltid (120 studiepoeng) etter videregående.

Oslo the butenschøn way. Pipervika 1914

2. Hvor kan det bygges? Overalt    

I tråd med Peter Butenschøns oppfatning av at Oslo er full vil han primært bygge i regionssentraene rundt Oslo. Til det er å svare at Oslos befolkningsvekst primært er et internt anliggende for Oslo og bør tas ut her, mens veksten i nabofylket Akershus primært bør tas ut i kollektivknutepunktene. Oslo er i den situasjon at befolkningsøkningen ikke fører til mer bilbruk. Veksten i reiser skjer kollektivt. Veksten i Akershus derimot tas primært ut gjennom økt bilbruk. Akershus er like bilavhengig som resten av Norge, mens Oslo er i en helt unik situasjon. Og hvis vi skal tenke bærekraft og mindre pendling er det mye bedre at de som jobber i Oslo kan ta T-banen, sykle eller enda bedre bruke føttene framfor å pendle inn fra Jessheim eller Sandvika.

Hvis vi tenker at indre by skal ha den samme tettheten som på Løkka vil ikke Oslo ha plassproblemer i uoverskuelig framtid. Grünerløkka er jo selve kroneksempelet på at den tette byen er både økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. All framtidig befolkningsvekst må løses ved at de nye innbyggerne i så stor grad som mulig går, sykler eller reiser kollektivt. Hvis vi tviholder på denne prioriteringen kan alle som vil bo i Oslo få lov til å få i Oslo.

3: Hva slags by vil vi ha? En tett og mangfoldig by

Butenschøn er redd for at Oslo er i ferd med å bygges i stykker, og advarer mot de mange høyhusprosjektene. Butenschøn har rett på ett punkt. Det er på gateplan at mesteparten av livet utspilles. Men Butenschøn tar fundamentalt feil når han mener høyhus representerer en trussel mot livet på gateplan. At mange mennesker samles i høyhus er jo en betingelse for at det kan bli nok mennesker til å skape et yrende gateliv. Det er altså ikke høyhusene i seg selv som representerer et problem, men hvordan vi utformer de offentlige rommene mellom byggene. Butenschøn er redd for at vi står i fare for å ”ødelegge de bygningsmessige kvalitetene i de viktige veggene ut mot gater og plasser”. Oslo er først og fremst de avbrutte planers by. De mange gavlveggene som står og skriker mot oss, men som heldigvis er nydelige flater for street art, kom som følge av boligkrakket i 1899 da alle prosjektene i murbyen ble avbrutt. Å fortette i sentrum bærer derfor i stor grad preg av byforedling og reparasjon av de mange byggeprosjekter som aldri ble gjennomført.

Oslo the fossen way. Pipervika 1950

Butenschøn er ikke lenger framtidsoptimist, hvis han da noen gang har vært det. Innlegget hans bærer først og fremst preg av manglende tro på vår egen samtid. Hvis vi river Hotell Opera og naboen, viser vel de mange nyere byggeprosjektene at kvaliteten på dagens byggeri ikke står tilbake for sine forfedre. Oslo har på mange måter vært en byggeplass i 200 år. Det er fristende å utsette Butenschøn for Henrik Wergeland som også opplevde en voldsom brytningstid i sitt elskede Christiania. Syngespillet Campellerne omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før oppstigningen kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved. Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”.

Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.” Legger man all sentimentalitet og nostalgi til side oppdager man fort at Oslo blomstrer som aldri før. Butenschøn eller ei.

 

 

Oslofolk må venne seg til en by som er langt høyere og tettere enn de grå og homogene murgårdene som er vårt historiske skjelett. Premissene er enkle. Oslo vokser – og har gjort siden midten av 80-tallet – med mellom 10 og 15000 mennesker i året. Markagrensa er og skal være hellig. De grønne arealene i byen skal ikke nedbygges. Derfor bør planene for det nye regjeringskvartalet avføde en debatt om den nye byen. Å plassere 200 000m2 med kontorlokaler på et relativt lite område virker relativt brutalt i en norsk kontekst, men sammenlignet med andre byer i verden på samme størrelse er tettheten moderat. For eksempel har Rem Koolhaas´ ”De Rotterdam”-bygning i Rotterdam – en by som er omtrent på Oslos størrelse – over 160 000m2 areal alene.

ill: Snøhettas TriTower-forslag.

Argumenter for økt tetthet

På mange måter representerer økt tetthet et columbi egg. Økt tetthet gir lavere transportarbeid per innbyggere. Lavere infrastrukturkostnader. Økt innovasjon når de nye innbyggerne tilhører den kreative klassen. Mindre avstand mellom mennesker og dermed økte muligheter for kontakt, og selvfølgelig økte muligheter for økonomisk avkastning for eiendomsutviklere og utbyggere. Summasummarum representerer økt tetthet både sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Nøkkelordet i så måte er diversitet.

Sort hull eller magnet?

Regjeringskvartalet er spesielt fordi den utgjør et potensielt terrormål. Dermed må det legges noen føringer på adferd som kan innskrenke muligheten for at tettheten kan føre til et revitalisert område. Men dette kan løses ved at sikkerhetstiltakene primært rettes mot biltrafikk. Skal bomber gjøre like stor skade som han vi ikke nevner navnet på, må de fraktes i bil. Både Grubbegata og Akersgata må være åpne for gående og generelt bør passasjene være enkle å krysse ned mot Tinghuset, oppover byen mot Hammersborg og ned til Youngstorget. Dette er arteriene til det nye regjeringskvartalet.

Programmeringen av bygulvet

Bylivsundersøkelsen foretatt av Gehl Architects viser at de færreste menneskene i byen flanerer formålsløst rundt. Bybruk handler om de enkle ting; et sted å treffe venner, spise, shoppe eller forlyste seg. Derfor hjelper det ikke om byrommene blir vakre, enten det blir plasser eller parker. Første-etasjene må få utadvendt og publikumsrettet virksomhet. Hvor fett ville det ikke vært hvis første-etasjen til Næringsdepartementet var koblet sammen med et åpent co-working space der de ansatte i departementet måtte passere gründere og hipstere hver dag som en påminnelse om hvem de jobber for.

Ill: BIGs folkefjell

Hvordan uttrykker vi politisk makt i dag?

Tidlig i den digitale revolusjonen mente netthuer at den beste måten å uttrykke makt på var gjennom state of the art-nettsider. Slik er det ikke gått. Makt uttrykker seg fremdeles gjennom monumental arkitektur. Fremdeles er det for eksempel høydebegrensinger i nærheten av St. Paul-katedralen i London som sier at byggene ikke skal være høyere enn kirkespiret. Rådhuset er og bør være et slikt monumentalbygg siden de som jobber på innsiden jobber for byens beste. Det er bedre at offentlige bygg tar seg til rette enn hoteller og hovedkvarterer til multinasjonale selskaper. På den annen side. Makten er demokratisk. Hvordan uttrykkes det gjennom arkitektur? Skal maktens bygg være desentralisert og spredt? Og den tettheten som forslagene til det nye regjeringskvartalet legger opp til skyldes jo egentlig et esende byråkrati. Er det noe å være stolt av?

Må byråkratiet være samlet?

Her gjelder fremdeles argumentene for økt tetthet. Når arbeidstakerne tilhører den kreative klassen gir det økt innovasjon med høyere tetthet. Mindre avstand mellom mennesker gir økte muligheter for kontakt. Og ikke minst når det gjelder byråkratisk effektivitet er et samlet byråkrati lurt siden de slipper å fly halve byen rundt for å ha møter med hverandre.

Nå er det überviktig å gi evalueringskomiteen arbeidsro. I prosessen som det nå er lagt opp til er ingenting hogget i stein. Bortsett fra at Oslos innbyggere må ha nye regjeringsbygg, og at vi må venne oss til tanken om en høyere og tettere by.

 

– Det bor en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er ikke om man skal godta eller forkaste Hermansen, men i hvilken grad man skal tørre å slippe sin Hermansen løs.” Advokat Hermansen.

Foto: Harald Medbøe (byoriginal.com)

Peder Gunvold Hermansen (1910-1993) kom til Oslo som ettåring, og vokste opp som et veltrent skolelys. Han tok juridisk embedseksamen i 1942, og bilder av han fra den tiden viser en pen, velkledd herremann med briller og velfrisert kort hår. Allerede som 20-åring gikk han med hatt fra Christiania Hattemakeri og skreddersydd dress. Ved krigens slutt levde den anonyme juristen et anonymt liv på Godlia og senere Lilleberg med kone og to barn. Ekteskapet gikk over ende, og han flyttet ut i 1957, året etter at Hermansen ble innlagt på sjette avdeling ved Ullevaal Sykehus for første gang.

Hermansen traff sin store kjærlighet – Elvira Nathalie Andersson – på Dikemark noen år senere. Da Elvira dør etter kun tre år, er det noe som også dør i Hermansen. Fra hans bolig i høyblokkene på Bøler blir antrekkene mer og mer teatralske og livets hans blir en maskerade. ”En dag kunne han dukke opp som sjørøver med rubin i øret, det neste som cowboy eller sjeik. Eller bankraner, kosakk eller engelsk politimann” som Even Saugstad skriver i boken Byoriginaler.

Menneskene på Bøler elsket sin fargeklatt. Som det står skrevet i Bølersangen: ”Hvor finnes det advokater/med stråhatt og bonjour?/En herremanns teater/hvor det spilles med bravour./Det er på Bøler min venn.”. Forfatteren Tove Nilsen som vokste opp i naboblokka kan ikke erindre at noen snakket nedsettende om han. Som lokalentusiast hadde Hermansen andelsbrev i Bøler samfunnshus og var en aktiv deltaker i Bøler Arbeiderpartilag, og på Samvirkelagets årsmøte. Alltid drikkende det samme, en halv kopp kaffe ispedd store doser ketsjup.

For oss som vokste opp i strøket ble den lange T-baneturen til og fra byen en ren fest hver gang Hermansen dukket opp med sine akrobatiske ablegøyer: ”Det er ikke i klærne jeg har min force – styrken ligger i sjelen og fysikken.” T-baneturner´n gjorde øvelser de færreste gjør etter han.

I ett av sine få intervjuer sa han til Dagbladet i 1983: ”Som gammel jurist er jeg mest opptatt av å finne et smutthull – i tyngdeloven”. Selv om Hermansen frivillig tok narrens rolle var han tilsvarende tydelig på at narren er den eneste som aldri blir narret. Han kunne også spille rollen som normal, men det var det mest slitsomme for da måtte han ”undertrykke alle sine sider som ikke stemmer med det rolleheftet man har fått utlevert”.

”Peder Gunvold Hermansen døde 12. Juni, 83 år gammel. Seks uker før sin død var han offer for blind umotivert vold fra en kriminell, noe som sannsynligvis forårsaket hans bortgang”.

Denne teksten er inspirert av Even Saugstads ”Byoriginaler og personligheter i Oslo” (Frie Fuglers forlag 2008).

 

 

 

 

Aftenposten har byutvikling som satsingsområde, og har i den anledning viet Barcode en artikkel sett gjennom øynene til en OMA-ansatt arkitekt. Gianotten slår fast i overskriften at Barcode er feilslått byutvikling fordi den er løsrevet konteksten, og har startet i feil rekkefølge. Dronning Eufemias gate skulle komme først, deretter byggene. Sjelden er det levert en mindre presis analyse. Nå har jo jeg vært en varm forsvarer av Barcode i snart tolv år, så spesielt upartisk er jeg ikke, men lener meg derfor tilbake fra polemikken, og lar kraften i mine argumenter forhåpentligvis tale for seg.

1. Stjernearkitekt meg her, og stjernearkitekt meg der.

David Gianotten blir presentert som stjernearkitekt i overskriften. Selvfølgelig for å gjøre kritikken enda mer drepende. Det har gått inflasjon i begrepet stjernearkitekt og det blir nå brukt om nær sagt alle som har tegna noe større enn et hundehus. Men her kan pensum i bygeografi hjelpe oss. James Faulconbridge (Urban Stud 2009 46: 2537) skiller skarpt mellom to globale arkitektpraksiser. Den ene er globale arkitektfirmaer som har kontorer i en rekke land – f.eks. Skidmore Owens & Merill – og som også kan kalles Global Intelligence Group. Disse ligner veldig på tisvarende firmaer i andre bransjer, enten det er PwC, Deloitte eller Ernst & Young. Opp mot disse definerer Faulconbridge individuelle globale arkitekter – forstått som Star Architects – Gehry Partners, OMA, Zaha Hadid Architects osv. Her er det stjernearkitekten selv som står i fokus. De ansatte jobber for han eller henne, og er egentlig bare brikker eller små tannhjul som jobber for det store geniet. Gianotten er ingen stjernearkitekt, men et lite tannhjul som jobber for den store stjernearkitekten Rem Koolhas i Office of Metropolitan Architecture. Dermed faller mye av kraften i hans argumenter. Også fordi han tydeligvis ikke har lest mye av Rem Koolhaas

2. Fuck context

Gianotten har to tynne spikere i suppa si. Den første er at Barcode i seg selv er flotte bygg, men at de ikke forholder seg til en kontekst. Kontekst er her det magiske ordet. Det skal bety noe som beriker det allerede eksisterende bygningsmiljøene og på en new age-måte skal reflektere byens verdigrunnlag. Rem Koolhaas selv er tydelig på at han driter i kontekst. Alle som besøker science ficiton-byggene hans rundt jernbanestasjonen i Lille, eller det nye De Rotterdam

Foto: De Rotterdam. Hvilken kontekst mener Gianotten at OMA har plassert dette gigantbygget inn i?

skjønner at kontekst er noe som skal utfordres og etablerers på nytt og nytt. Det er nettopp stjernearkitektenes oppgave – å plassere symbolbygg inn i en annen kontekst, for derved å utfordre den gamle. Det er også umulig å forstå hvilken lokal kontekst som eksisterte i Bjørvika der jernbanespor, trafikkmaskiner og havnevirksomhet konkurrerte om den mest heslige estetikken. Barcode representerer en ny begynnelse for dette eldgamle Central Business District. I Bjørvika lå bordtomta og skapte ufattelig rikdom til trelastpatrisierfamiliene fram til den brant i 1819. Her nå Nyland Mek. Verksted og gjennomførte dampskipsrevolusjonen i Norge. Det er åpenbart at Gianotten ikke kjenner områdets historie og lirer av seg noen floskler som faller til stengrunn.

3. Rekkefølgebestemmelser.

 

Så til den andre spikeren. Gianotten – jeg tar høyde for at han er gjengitt noe upresist – lirer av seg flere selvmotsigende utsagn: “Målet må i stedet være å skape aktivitet og arbeidsplasser. Derfor er det så viktig å få generert aktivitet i et område, før du lager rammeverket. Hvis du starter med rammeverket og tror at dette vil føre til aktivitet, vil du ofte bomme. Gjør du det motsatte kan du ikke mislykkes”, sier han. Senere utdyper han at Dronning Eufemias gt. skulle komme før byggene.

For det første. Det arbeider nærmere 10 000 mennesker i Barcode allerede. Man har altså klart å skape en haug av arbeidsplasser. For det andre. Hvorfor mener han at planleggingen av området skulle starte med Dronning Eufemias gate? Bylivsundersøkelsen utført av Gehl Arkitekter viser jo at folk bruker byen primært for å treffe andre og/eller å handle. En gate er ingen attraksjon i seg selv. Hvis vi derimot skal nærme oss en rekkefølgebestemmelse for nye områder tror jeg alle er enige om at kollektivtransporten må på plass først. Det er byplanleggingens første bud. Og Sentralbanestasjonen eksisterte som landets suverent mest brukte kollektivknutepunkt før Barcode ble bygget. En TØI-rapport viste at Barcode sparer Oslo for 7,300 bilturer daglig. Det viktigste i så måte var å sørge for at Trelastgata fungerer for å sørge for sømløs overgang mellom Sentralbanestasjonen og Barcode.

Da er vi over på det siste springende punktet. Hvordan skaper vi liv og røre på gateplan også etter arbeidstiden slutt? Fredningen av Barcode er nå opphevet. Vi forventer at 2015 blir det året at pacemakeren i Bjørvika blir slått på. Oslo S Utvikling har bevisst unngått å leie ut lokaler før området er mer ferdigstilt. Det har gjort at Kunsthallen og Serrano lenge var eneste tilbud. Nå har f.eks. Elixia etablert seg som en attraksjon for beboere på Grønland og Gamlebyen, mens restauranten Vaaghals er tjoka full til lønsj, og et perfekt sted for julebord. Dronning Eufemias gate åpnet, og uteområdene er i hvertfall delvis opparbeidet.

Det er først nå de resterende butikk- og serveringstilbudene rulles ut denne våren og sommeren at dommen over Barcode kan felles.

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært styreleder i Frigg i seks år. Dette er historien om hvorfor jeg ikke er det lenger.

Scenen var som tatt ut av Snorresagaene. Den nye og den gamle tid i Frigg satte hverandre stevne i et auditorium på Menighetsfakultetet en kald vinterdag i januar. Det gikk som det ofte går i sagaene. Motstanderne mot endring mobiliserte massivt. Den nye tid ble rævkjørt, stemplet som tilhengere av unfair play og sendt med pakkepost til Langtvekkistan. Seks år knallhardt arbeid ble lagt i grus i løpet av to dramatiske timer.

illustrasjonsfoto: Slaget på Stiklestad eller Slaget om Frigg?

Først bakgrunnen. Styret hadde innkalt til ekstraordinært årsmøte for å velge et nytt styre. Ikke fordi klubben var i noen som helst krise, snarere tvert i mot. Den sovende kjempen Frigg hadde gått fra noe over 600 medlemmer til nærmere 1100. Omsetningen hadde økt fra 2,1 millioner til 5,5. Klubben hadde også gjort et kompetansemessig kjempeløft. Det ble utarbeidet femårsplaner, vi hadde etablert et sportslig utvalg, disiplinærutvalg, etablert eget Akademi, rullet ut årgangskoordinatorer, og kanskje viktigst av alt. Spillerflukten fra ungdomsavdelingen var tetta med betong. Fra å være en av de klubbene som mistet flest spillere i ungdomsavdelingen, var vi nå en av de klubbene som fikk flest spillere fra hele Oslo.

Kjernen i styret – eller 5-banden som en av våre motstandere døpte oss – ville ha ekstraordinært årsmøte for å få et samlet styre som delte vår visjon om å skru A-laget sammen med resten av klubben. Som hos alle breddeklubber levde A-laget sitt eget liv helt upåvirket av resten av klubben. Det ville vi endre på. A-laget skulle bli julestjernen på toppen av det glitrende Frigg-treet. Vi ville forme hele klubben rundt vår gyldne 98/99-årgang. Vi trodde klubben var moden for å ta en Ferguson – endelig kunne vi satse på ungdommen, og sørge for å pumpe unge ambisiøse spillere opp på A-laget. I løpet av seks år hadde A-laget brukt over 70 spillere, men ingen fra egne rekker hadde etablert seg. Med ett hederlig unntak av Ulrik Ferrer fra G97. Årsmøtet ga oss en tsunami som svar.

Hvorfor gikk alt så galt? Motsetningen mellom de som primært ville at Frigg skulle være en fritidsklubb for barn og unge i nærområdet, og de som ville at Frigg skulle være en fotballklubb som var attraktiv for hele Oslo lå og ulmet hele tiden. Den ekstreme veksten i Friggs ungdomsavdeling hadde skjerpet motsetningen mellom bredde og satsingslag. Selv var jeg veldig klar på at Friggland ikke er en lukket rikmannsghetto i Oslo som skulle være seg selv nok, men skulle bli hele byens lag. Ingenting gjorde meg mer stolt enn da jeg så spillere fra Søndre Nordstrand og Groruddalen ta T-banen til Friggfeltet med Frigglogoen på jakker og bag´er.

Den utløsende hendelsen var at kjernen i styret ville erstatte dagens A-lagstrener, og sette sammen et helt nytt team med fokus på spillerutvikling. A-lagsspillerne i styret klikka i vinkel. A-laget var en klubb i klubben med sugerør i lomma til klubbens rike onkel, og var en sammensveiset vennegjeng. Anonyme kilder i Frigg ba samtidig tillitsvalgte i andre klubber om å grave opp dritt på hovedtreneren i ungdomsavdelingen. Disse ble så overlevert Nettavisen på et sølvfat, dandert med et selektivt utvalg av styremailer. Nettavisens sportsredaktør Roy Kvatningen svarte med å lage hele seks oppslag på Frigg. Det hører med til historien at verken Kretsen eller Forbundet har forfulgt påstandene som ble omskrevet i Nettavisen. Men slik er nå engang vanlige folk skrudd sammen. Ingen røyk uten ild, og påstandene som rammet hovedtreneren i ungdomsavdelingen og styret som ikke ville sparke han, henger ved oss som bålrøyken i turklærne. Kvatningen kommer aldri til å få noen SKUP-pris for sitt arbeid. Men det skal bli interessant å prøve saken for PFU. Kan virkelig en journalist framsette injurierende påstander uten belegg?

Tilbake til det ekstraordinære årsmøtet. Årsmøtet utviklet seg tidlig til et lynsjemøte der mobben hisset hverandre opp. Vi visste tidlig hvor Friggvinden blåste da den gamle Friggformannen – som hadde vært i klubben siden krigens dager – reiste seg og sa at alt var bedre før da alle spillerne kom fra nærområdet. Breddemødrene i flertall fulgte opp og skjelte ut laglederne fra satsingslagene våre, og sa at de hadde ødelagt ungdomsavdelingen. De glemte at det satt over 20 spillere fra ungdomsavdelingen i salen. Mange av dem fra andre deler av Oslo. Halvparten av dem gikk gråtende hjem til sine foreldre og sa at de ikke var ønsket i Frigg. Noen sendte mailer til klubben og kalte Frigg en jævla rasistklubb. Nærmest over natten mistet Frigg hele sin ungdomsavdeling. Over 50 spillere meldte seg ut den første uka. Med på enveisbilletten ut av klubben fulgte syv av våre beste trenere, fem aldri hvilende lagledere og vel 100 entusiastiske foreldre. Seks år arbeid var lagt i grus på noen dramatiske timer i et auditorium på Menighetsfakultetet.

Tilbake satt triumferende breddemødre, A-lagspillerne som nå kunne fortsette å være en social club, og gamle grinebiterne som forlengst skulle vært hengt i hornet på veggen. På to timer mistet Frigg hele sin framtid og alle kreftene som kunne bygge en ny grunnmur. De reaksjonære kreftene i Frigg mobiliserte og vant slaget, men tapte i samme slengen både krigen og framtiden. Det gledelige med historien er at ungdomsavdelingen som ble presset ut av Frigg marsjerte i samlet flokk til Sagene som tok i mot dem med åpne armer. Allerede nå har de markert seg med å vinne flere cup`er, og er en enda mer sammensveiset gjeng enn tidligere. De representerer det nye Oslo, og burde gi oss Osloborgere hornmusikk i brystet. På samme måte som alle framgangsrike byer er multikulturelle, er også framgangsrike fotballklubber det.

Det er med tungt hjerte man bryter med klubben man har gitt ti år av sine liv til. Men når alle menneskene du har jobbet og blitt glad i har forlatt Frigg, er ikke bruddet så vanskelig som det kunne ha vært. Når det ekstraordinære årsmøtet valgte å styre klubben inn i Tornerosesøvnen igjen, har Frigg rykket tilbake til start. For alle oss som vil forme det nye Oslo er det bare å hoppe av toget, finne nye arenaer, og samtidig ønske Frigg lykke til på reisen.

 

Samtalene rundt middagsbordene og der folk møtes hardner til i Oslo. For ikke lenge siden møtte jeg relativt oppegående mennesker på en barnebursdagsfest som sa det var skremmende å ikke vite hva som foregår i hodene på muslimene i Oslo. Muslimene ble objektivisert, og behandlet som en gruppe. Samtidig hadde en gjeng fra Oslo relativt harde diskusjoner på en bar i Cannes nylig hvor to gode liberalere fra hhv. Berlin og Amsterdam advarte mot den islamske fare, og at vi var naive som ikke tok dette på alvor. Vi dro selvfølgelig rasistkortet altfor tidlig, men de ga seg ikke. Det ble en god debatt som varte ut i de sene nattetimer. Dermed disse refleksjoner som forhåpentligvis kan gi ro i sjelen, om ikke til resten av verden – så ihvertfall til innbyggerne i Oslo.

Illustrasjonstekst: Dette er mitt Oslo

1. Logisk inkonsistens.

Det er umulig å objektivisere seg selv. Vi er subjekter som selvsagt kan prøve å gi våre handlinger en rasjonell ramme der vi handler ut fra målbare kriterier. Men det vil aldri bli “sant” i vitenskaplig forstand, fordi det er oss selv som tenkende og handlende subjekt som utfører denne operasjonen. Ingen mennesker er heller determinerte. Vår vilje bryter med sedvanen uansett hvor slapp viljen er og sterk sedvanen er. Dermed kommer vi over i en annen posisjon. Det blir selvrefererende inkonsistent hvis vi ser på oss selv som subjekter, men “de andre” – i dette tilfelle muslimer – som objekter. Derav følger det at muslimer heller ikke er en gruppe som med nødvendighet tenker likt. Muslimer er subjekter som oss og må behandles som individer. Hva en gærning gjør har ingen smitteeffekt utover handlingen vedkommende gjør. Eller mener du som leser dette at resten av verden skal tenke at alle nordmenn er like vestkantgutten som sprengte regjeringsbygget? Lærdom nr. 1: Slutt derfor å se på muslimer som en gruppe.

2. Økonomi eller religion?

Det er dessverre blitt en lei tendens til å se på kulturelle verdier og ikke økonomiske behov som normutløsende for menneskers handlinger. Frp har vært den drivende faktoren her, fordi partiet ikke representerer noen produktivkrefter, slik som bønder (SP), arbeidere (AP) eller arbeidsgivere (H). Men dette er en misforståelse som delvis kan forklares i kjølvannet av samfunnsvitenskapenes kulturelle vending. Både marxister og liberalister har sett på mennesket som homo economicus – der individets handlinger kan forklares vha. tilfredsstillelse av økonomiske behov. Samfunnsvitenskapenes kulturelle vending avviser ikke denne forklaringen, men gjør den mer kompleks. Selv om mennesket nå er opptatt av det gode liv og ikke maks profitt, vil alltid en tilfredstillende økonomi var en viktig del av det gode liv.  Selvrealisering slår ikke inn før økonomien til å gjøre det er sikret.

Også for muslimer. Da samfunnsgeografen Tone Huuse intervjuet innbyggerne i Tøyengata på Grønland, fant hun fort ut at muslimene egentlig ville det samme som etniske nordmenn. Familien måtte ha en god økonomi, barna ha trygge oppvekstvilkår, og muligens overaskende for mange mente flertallet også at religion var en privatsak. Å få muslimer inn på arbeidsmarkedet er den beste måten å få til en god integrasjon på.

3. Gærninger vs. religiøse fanatikere

Jeg har ikke lest Koranen fra perm til perm, men jeg våger den påstanden at du skal være bra skrudd i huet for å tolke noe av det som står der som oppfordring til terrorhandlinger. Gjerningsmannen i København viser et forbausende konsistent mønster. Mistilpassede og kriminelt belastede individer tyr til religion for å gi sine motbydelige handlinger en ideologisk ferniss. Disse handlingene kan riktignok gi inspirasjon og en viss smitteeffekt til andre mistilpassede og kriminelt belastede personer, men der stopper det også. Som under punkt 1. Motivasjonene bak disse terrorhandlingene er individuelle valg, og kan ikke overføres fra subjekt til subjekt.

4. Økende global ulikhet

Det er mange grafer som viser hvordan økonomisk framgangsrike land – med noen få unntak selvfølgelig, ikke minst USA – blir stadig mer sekulære. Det er derfor lett å stirre seg blind på religionen, og overse elefanten i rommet, nemlig fattigdommen. Selv terrorgrupper er så smarte at de gjerne har et økonomisk program for fattige som en inngangsport for å verve mennesker til hellig krig. Mafiaen i Italia vokste jo fram i fattige deler av sør som ikke ble fanget opp av et relativt magert statlig velferdstilbud. Grobunnen for religiøs ekstremisme har som regel røtter i økonomisk ulikhet. Etterhvert som verden krymper og de ulike kulturene kommer nærmere hverandre, samtidig som rike land stenger døra, får vi en relativt eksplosiv coctail.

5. Assymetrisk krigføring.

Dette er kanskje den viktigste komponenten i vanlige folks muslimfrykt. Den klassiske krigen besto at to jevnbyrdige parter der de krigende hadde uniformer, og slåss mot hverandre, mens de lot sivilbefolkningen i fred. Så “ren” har dessverre aldri kriger vært, men krig i dag kan ramme hvem som helst når som helst. Dette er en konsekvens av en assymetrisk krigføring der en part (vesten) er overlegen på økonomisk og militært, mens den andre parten må ramme tilfeldig blant sivilbefolkningen hos motparten for å ha en mulighet til å vinne. Her ha jihadister lykkes godt når vanlige Oslofolk ser mistenksomt på alle som ligner muslimer.

Løsningen er like enkel. Sjansene for at en terroraksjon skal ramme oss er så liten at det beste for oss er å leve vår liv som normalt. Aksjonen da unge muslimer i Oslo slo ring rundt den jødiske synagogen bør ikke minst forstås som at det ikke bare er en religiøs gruppering som slår ring rundt en annen, men at en gruppe Oslofolk slår ringt rundt andre Oslofolk. Vi som bor i byen her har de samme mål og er i samme båt.

Først når noen begynner å se på andre med mistenksomhet i blikket er vår kultur truet.