Statsviteren Stein Rokkan sa en gang helt korrekt at for å forstå norsk politikk var det helt avgjørende å forstå motsetningen mellom by og land. Det skal ingen ting til før denne motsetningen blusser opp. Nå har det eksplodert igjen for etthundreogførste gang. I dag har jeg vært stand in for finansbyråd Robert Steen på TV2-nyhetene for å diskutere utflaggingen av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Oslopolitikernes kritikk av denne avgjørelsen har skapt voldsomme bruduljer i distriktene. Svaret til Robert Steen fra ordfører Alfred Bjørlo i Eid kommune på Facebook har blitt delt ørtenhundre ganger og blitt en klikkvinner i Dagbladet til min kones store glede. Kortversjonen jeg framførte som Robert Steens stand in er like enkel som en vindstille sommermorgen: La distriktene få de arbeidsplassene. Oslo trenger dem ikke. Distriktene trenger dem desperat.
Argumentasjonen er som følger.
Jeg velger å se bort fra at staten framstår som en veldig dårlig arbeidsgiver når de lar distriktspolitikk trumpe hensynet til sine ansatte. Faktum er: Regjeringen har ikke klart å skape nye arbeidsplasser. Mens Høyreregjeringen har vært på vakt er de stakkarslige tallene kun på litt over 8000 i året . Enda verre er at over 3/4 av dem er i offentlig sektor. Oslo har på sin side 451 379 arbeidsplasser. Samtidig er vi det fylket med lavest andel ansatte i offentlig sektor. I Oslo jobber kun hver fjerde i offentlig sektor, mens i resten av landet jobber hver tredje sysselsatt i offentlig sektor. Å gi distriktene litt nødvendig førstehjelp i form av statlige arbeidsplasser er helt på sin plass som en raus hovedstad.
Offentlige arbeidsplasser er det vi kan kalle “råtne” arbeidsplasser i en organisk forstand. Det betyr ikke at de er ikke nødvendige eller viktige, men de bidra i liten grad til ytterligere jobbvekst. Vi lever i en post-fordistisk tid hvor fokuset på å etablere industrilokomotiver eller en esende offentlig sektor er like sexy som østtyske turnere fra 80-tallet. Det eneste vi med sikkerhet vet er at industrilokomotiver nedskalerer eller dør. Det fleksible arbeidslivet har overtatt, og nystartede IKT-selskaper kan gå fra 0 til 100 på nullkommanull. Alle de største byene jager nå det som kalles “unicorns” – start up-selskaper som på kort tid omsetter for mer enn en milliard dollar. Det er her nøkkelen ligger for å lage nye arbeidsplasser i privat sektor. Og det er her fokuset til Oslo må ligge.
Å flytte 600 statlige arbeidsplasser ut av Oslo til distriktene er strengt tatt en ren symbolpolitikk som ikke betyr noe til eller fra, verken for Oslo eller distriktene. Å tro at en distrikts-kommune stopper fraflytting og får et yrende kreativt næringsliv bare fordi man får tilført seks statlige regnskapsmedarbeidere, blir fort en veldig ukomfortabel sovepute. Men som raus hovedstad skal vi være greie mot regjeringen og distriktene som ikke klarer å lage nye arbeidsplasser på egen hånd. Og til de som må bytte jobb er det følgende å si. Dere skal prise dere lykkelig over at dere bor i Oslo. Her får du ny jobb lett som en plett.
Mvh. Robert Steens stand in