Bypåske. Denne vanskelige øvelsen vi aldri får helt taket på. Jeg har ikke tall på hvor mange avis, radio- og TV-oppslag jeg har vært i for å forsvare vår eksotiske rett til bypåske. I alle andre europeiske land valfarter både inn- og utland til hovedstaden, men i Oslo stenger vi ned hele sjappa og drar til fjells. Fjols til fjells. Heldigvis er det de riktige folkene som blir igjen i byen. De som drar bort er de du aldri bruker en kalori på.

Men alle bypåsker trenger faglig påfyll. Første bypåskedag startet med sol på verandaen, kald Riesling i glasset, og diktsamlingen “Til min by. Oslodikt gjennom 400 år” nennsomt plukket av Per Holck. Av mye høystemt ræl om naturen, Akershus festning, Ladegaardøen, Hovedøen og Ekeberg er det to stemmer som står kraftfullt frem og sier noe vesentlig om Oslos lynne. Ved å lese Wergelands “Kristiania” (epilog til Campellerne) og Olaf Bulls “Oslo-hus” (prolog til nedleggelsen av første steinen til Rådhuset) slår Oslo opp sine dører. Til tross for at det er nærmere 100 år mellom de to diktene problematiserer de begge hvordan man skal forholde seg til den nye byen som truer med å fjerne sporene av den gamle by. Selv lander de stødig, om enn ikke uproblematisk, på et forsvar av den nye byen.

Henrik Wergeland skrev “Campellerne eller Den hjemkomne Søn” til åpningen av Oslos første egentlige teater Kristiania Theater i november 1837. Wergeland tapte kampen om å få oppført stykket sitt som det første til Andreas Munchs “Kong Sverres Ungdom”, men fikk stykket satt opp i 1838. Stykket er mest kjent for det berømte Campellerslaget. Wergeland skriver selv om slaget: “Mit stolteste øieblik er unegtelig det, hvori jeg fra min Loge var vidne til mine fienders morderske nederlag i det saakaldte «Theater- eller Campbeller-Slag.» Wergelands kulturpolitiske motstandere – tilknyttet Intelligenspartiet – mobiliserte til pipekonsert under syngespillet, mens den vanlige Christianaborger svarte med å klappe. Klapperne vant suverent over piperne, og det brøt ut masseslagsmål etterpå

Syngespillet omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før bruddet kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved.

Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”, og ikke minst det nye gatenettet utenfor Kvadraturen får oppmerksomhet: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”. Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.”

Prologen “Oslo-hus” er Olaf Bulls siste og største dikt til byen. Da grunnstenen til Oslo Rådhus ble nedlagt en vakker septemberdag i 1931, ble det lest for første gang av skuespilleren David Knudsen, etter at Johans Svendsens pompøse Festpolonaise var dødd hen mellom Vikas murvegger. “Det var stille som i en kirke hele tiden mens den lange prolog blev lest, og da de siste strofer i et stadig stigende crescendo var slynget ut, braket et kraftig bifall løs,” heter det i en samtidig beretning.

Bull starter også han med en tilbakeblikk på den gamle byen, før han midtveis skifter tema og problematiserer brytningen mellom den gamle og den nye by: – Men skal han streife et saa kinkig tema som skiftet mellom ny og gammel aand, kan denne veien fra symbol til schema em smule sammentrængt beskrives saan: Som gaterne for længe, længe siden ble boret gjennom venlig, vakker skog, saa brøt igjen det nye fremskridts plog igjennen husene fra Fædretiden! det gjorde ofte ondt. Det var nødvendig.

Bull tar også et høystemt farvel til det som ble revet for at Rådhuset skulle bli bygget: – Dog, førend diktet hylder dagens fest, saa faar den tilgi det, at det berører! et døende miljø, en siste rest av gamle, underlige byvalører! De graa kvartalerne, som nu skal rives, de gamle, raatne rønnerne som gaar – i déres skygge kunde kunsten trives i maleriets ypperste aar! Det bringer sindet til at drømme lidt, at skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit.

Dette er også en nyttig påminnelse til alle de som kjenner rykket fra rivefoten i seg. En by trenger også nedslitte strøk som kan huse byens frie sjeler. Oslo har opplevd – med noen få unntak – en rekordvekst siden begynnelsen av 1800-tallet. Gravemaskinene elsker av den grunn byen vår. Men desto viktigere blir det å hindre utvikling på utvalgte steder.

Som seg hør og bør løfter Bull sin prolog på slutten til en hyllest av det nye bygg og det nye by som vokser fram mellom Klingenberg og Kontraskjæret:

– Gigantisk skal den staa og skrape skyen/og liksom løfte med sin svære vægt/på mange maater denne rare byen/som den har løftet smagen hos den slægt! Den vet, det krever baade kløgt og kynde/at lutre Oslos vanskelige lynne, men sætter al sin evne og sin ære, i det at gjøre byen, vi har kjær, til en kulturens kampplass hvor det èr, om ikke altid godt, saa værdt at være.”

Oslo er definitivt en by det er verdt å være i. Hele året. God bypåske til mine allierte.