Tilfellet Tronsmo bokhandel kan enkelt oppsummeres med et spørsmål som er umulig å svare enkelt på: Hvem skal betale for å bevare byens mangfold?

Går alt etter planen blir Tronsmo sparket ut av sine lokaler ved Tullinløkka 1, august i år. Bokhandelen må vike for et nybygg i regi av Entra som etter planen skal huse alle jusstudentene. Alle er skjønt enig om at Tronsmo ikke bare er en butikk, men snarere en kulturinstitusjon, og at byens mangfold faller noen grader ned mot enfold hvis den blir borte. Bokhandelen er en ren bokhandel som tilbyr et bredt spekter med slow books – bøker med lang liggetid, og tegneserier. Er du kun ute etter bestselgere som kjøres inn på paller for å bli revet bort på en dag, bør du gå i lange baner rundt Tronsmo. Det vanskelige spørsmålet er hvem som skal betale for at Tronsmo skal overleve som kulturinstitusjon. Marginene i den spesialiserte bokhandlerbransjen er små og det skal ikke store økningen i husleien til før det betyr kroken på døra.

Siden jeg er i det rause hjørnet skal ansvaret for byens mangfold plasseres demokratisk hos en bukett av aktører som alle får tildelt et prosentvis ansvar.

10% butikken selv.

Det er deilig å slå seg på brystet og kalle seg en kulturinstitusjon, for da er man bevaringsverdig per se. Men hvis ikke Tronsmo bokhandel også bedriver produktutvikling, spesialisering og innovasjon, kan de like gjerne flyttes til Norsk Folkemuseum på Bygdøy med det samme. Erling Moe Fisk & Vilt på Youngstorget var en meget charmant fiskebutikk med sitt østtyske bemanningssystem, en som ekspederte kunder, en som pakket fisken, og en som satt i kassen. Men forbitrelsen over at Erling Moe forsvant forstummet raskt når Fiskeriet ankom lokalene. Tilbudet av fersk fisk var minst like bra, mindre personellkostnader, og du har i tillegg muligheten av å spise delikatesser som fiskesuppe, blåskjell eller kjøpe en billig fiskekake to go.

30% gårdeier.

Det er blitt mer og mer vanlig å differensiere leiepriser for å sikre den rette butikkmiksen i større kvartaler. Kommersielle kjeder får blø, mens nisjebutikkene blir subsidiert. Her er det også viktig at gårdeierne tenker som Wallenbergerne, og tilbyr langsiktige og forutsigbare leiebetingelser. Men subsidiering må være temporært, vanlige butikker må leve av egen inntjening skal de ha livets rett over tid.

30% det offentlige

Et vanlig Høyrebyråd misliker sterkt å gripe inn i markedsmekanismene, men selv i byen over alle byer – New York, intervenerer det offentlige i markedsmekanismene. I Norge ble det meste av husleiereguleringen opphevet med den nye husleieloven av 1999, selv om Oslo og Trondheim gjorde et unntak for boliger oppført før 8. april 1940 fram til 2010, da husleiereguleringsloven ble opphevet i sin helhet. Husleieloven § 4-6 gir i dag hjemmel for å innføre husleieregulering i form av maksimalleie eller leiestopp, men bare for bestemte leieforhold, bestemte perioder eller i bestemte områder. Bestemmelsen forutsettes bare benyttet i krisesituasjoner – ikke til noen permanent regulering. Et annet alternativ er at kommunen hvis de eier bygget selv, kan subsidiere leien, ev. kjøpe bygget slik de gjorde med Hausmania. En annen kommunal utvei er å havne på kulturbudsjettet.

20% butikkens eksisterende kunder

Det skal ikke mange hundrelapper til fra eksisterende kunder før marginene blir bedre. Kulturinstitusjoner som Tronsmo har et utbredt nettverk av stamkunder som allerede har en sterk egeninteresse av at bokhandelen eksisterer. Vanlige kulturinstitusjoner har som regel en venneforening som bidrar med en liten ekstra skjerv hver gang det trengs.

10% byens befolkning

På FB-veggen min er det en tråd om Tronsmo, og der viser en deltaker til et tilsvarende eksempel i den amerikanske byen St. Paul. Der har engasjerte borgere laget et eget crowdfunding-prosjekt kalt Independence Day for å betale husleieøkningen hos SubText bokhandel. Crowdfunding er det nye store nå, og tillater vanlige folk å betale noen lapper for å finansiere prosjekter de liker mot at de blir ”eiere”. Byens befolkning har også et ansvar for å finansiere mangfoldet. De kan ikke bare dytte det over på gårdeier eller det offentlige. Å signere opprop koster ingenting, det er først når man må åpne sin egen lommebok vi får se hvor mye folk verdsetter å ha Tronsmo i bybildet.

Svaret på spørsmålet stilt i innledningen er derfor: Byens mangfold kan kun sikres hvis et bredt spekter av aktører tar ansvar. Framfor å dytte ansvaret over på enkeltaktører må hver og en spørre seg selv om hva jeg kan bidra med. Hva vil du bidra med?