Rett før sommeren tok dem, banket bystyret igjennom 900 boliger i området kalt Frysjaparken. Det er faktisk 77 flere boliger enn det jeg mente var perfekt i mitt svogervitenskaplige regnestykke utført i et tidligere blogginnlegg. Nå skal ikke jeg påta meg (hele) æren for at bystyret overkjørte PBE som kun ville ha 650 boliger der, men er såre fornøyd med vedtaket. Det eneste byrådet har fjernet er ca 50 leiligheter gjennom å bruke ostehøvel på byggene i ytterkant. Når utnyttelsen ble så høy er det desto viktigere å sørge for at de fleste nye reisene IKKE tas med bil. I sakspapirene var byrådet åpne om det motsatte. «Det er grunnlag for å tro at en stor del av trafikkreisene (…) vil måtte foretas med bil», står det. Det er ikke akseptabelt.

Ill. A-lab. de 900 boligene kommer innenfor den røde streken i midten.

Byråd for byutvikling – Hanna E. Marcussen – sa under debatten at busskapasiteten kan økes når innbyggerantallet økes betraktelig. Busslinje 54 til Aker Brygge og 22/25 til Majorstua har holdeplass rett ved Frysjaparkens sør- og nordside. Men som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg “for en som betrakter buss som tarmrister og ikke framkomstmiddel”, skal ikke det vektlegges i noen særlig grad.

Redningen er Kjelsåsbanen. Fra den nordligste enden av Frysjaparken til Kjelsås stasjon er det 510 meter i gangavstand. Med min raske gåforttiljobb-gange tok det 5,14 til Kjelsås stasjon og 5.10 fra Kjelsås stasjon da jeg hadde befaring i området. MEN, det er stort MEN her. Kjelsås stasjon har kun 9 avganger mellom 06.00 og 10.00 på morgenen. NSB Gjøvikbanen (eget selskap) sier de vil øke frekvensen hvis befolkningsgrunnlaget øker, og det bygges tettere rundt togstasjonene. Her må noen snakke sammen. Gjøvikbanen er en dårlig utnyttet ressurs, men det tar ikke mange minuttene til Grefsen stasjon som er overgang til T-banen ved Storo, eller inn til byen.

I forslaget til revidering av samfunnsdelen i Kommuneplanen blir det slått fast at Oslo skal bli nullutslippsby. Det er et hårete mål som krever at nye boligområder kobles på kollektivnettet. Riktignok har mange ingen problemer med å ta buss, men det er Kjelsås stasjon som er navlestrengen fra Frysjaparken til kollektivnettet. Blir ikke frekvensen på Kjelsås stasjon skrudd betraktelig opp vil bilbruken i Oslo øke. Da er ikke visjonen om å bli nullutslippsby verdt mer enn reservedasspapir på hytta´s utedo.

 

Høringsfristen til revidering av samfunnsdelen i den nye Kommuneplanen går ut 30.6. Her er min høringsuttalelse:

Hovegrepene i kommuneplanen er gode. 1. Byen skal vokse innenfra og ut. 2. Oslo skal bli en nullutslippsby. 3. Gange, sykling og klimavennlig kollektivtransport skal være det naturlige førstevalget for Oslos befolkning. 4. En klimavennlig og arealeffektiv byutvikling må planlegges i lys av kollektivtransportsystemet. 5. Utvikling og bymessig fortetning skal primært skje i områder med god kollektivdekning. 6. For å bevare byens mangfold må enkelte områder for en sterkere bymessig fortetning, samtidig som andre særpregede områder bevares.

Foto: KRISTIN TUFTE HAGA

De overordnede målene for byutviklingen er hellig, men vi må ha et pragmatisk forhold til midlene. Det viktigste er at Oslo ikke mister farten i boligbyggingen. Oslo har vokst sammenhengende siden 1984, og selv om veksten de siste to årene har avtatt, øker etterslepet for hvert år. Oslo vokste med i overkant av 2000 personer i første kvartal 2017, og med gjennomsnittlig 1,91 personer per bolig tilsvarer det ferdigstillelse av i underkant 4000 boliger i år. Hvis Oslo ikke klarer det, blir ulikhetene forsterket i boligmarkedet.

I Kommuneplanen av 2015 identifiserte Plan- og bygningsetaten områder som kan få minst 120 000 nye boliger. Antall boliger i de konfliktfylte områdene, så som Nedre Grefsen og Smestad, utgjør rundt regnet kun 3 % av dette. Men det blir helt feil som Pia Farstad von Hall (H) og Espen Ophaug (V) nylig gjorde. Å avvikle utbygging av knutepunktene på Nedre Grefsen og Smestad uten å ha en alternativ plan for å bygge disse boligene. Høyre framstår som et værhaneparti som ikke tør å gå mot sine egne velgere i sine kjerneområder på vestkanten. Det eneste riktige alternativet er å finne rom for boligene andre steder i byen. Selv om prinsippet om bymessig fortetting langs kollektivknutepunktene er et riktig grep, bør det tillates for høyere utnyttelse på enkelte kollektivknutepunkter enn andre. Ikke minst i områder som allerede har vært gjennom en tyngre transformasjon. De eventuelle boligene man mister ved og ikke bygge i allerede godt eksisterende boligmiljøer, kan enkelt ”vinnes” tilbake ved å tillate flere boliger i allerede bymessige områder. Oslo vil fremdeles ha lav tetthet i europeisk sammenheng, og dette grepet vil sikre at Oslo kan bli en nullutslippsby.

Generelt legger kommuneplanen om til en områdeutnyttelse på 125% i kollektivknutepunkter og områder i tilknytning til indre by. Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å konkretisere et slikt tall, da det gjerne vil bli oppfattet som et ”øvre tak” i neste runde. Da vil debatten handle mer om prosenter i stedet for et planforslags reelle kvaliteter. Det er fullt mulig å oppnå de ønskede kvaliteter på en utbygging selv om vi får en områdeutnyttelse som er høyere enn 125%. Vanlige folk lever i all hovedsak sine liv på gateplan. Behandling av utbyggingsforslag bør derfor fokusere på at byggene holder høy kvalitet, og at områdene der byggene møter bakken, får de ønskede kvaliteter. Både når det gjelder høy kvalitet på uteområdene, samt attraktive og utadrettede førsteetasjer i byggene.

Byrådet har tatt viktige og riktige grep ved den nåværende revisjonen av eksisterende kommuneplan. Målene i samfunnsdelen av kommuneplanen er tydeliggjort, og byens befolkning er invitert til medvirkning. Men medvirkning blir skinninvolvering når konklusjonene for byutviklingen blir satt før medvirkning igangsettes. Da blir medvirkning bare et skuespill der deltakerne får den eneste rollen som er ledig: Rollen som bremsekloss. Derfor bør byrådet ta en ”time-out” i konfliktfylte områder, og samtidig øke utnyttelsesgraden i allerede velfungerende transformasjonsområder som har vært utsatt for en god bymessig fortetting.

Da slår vi en haug med fluer i et smekk. Det høye nivået på boligbygging opprettholdes. Byrådet viser at de tar medvirkning på alvor. Det blir mye vanskeligere å bedrive obstruksjon neste gang kommuneplanen skal rulleres. Plan- og bygningsetatens rigide prosentregning tvinges til å bli mer kvalitativ og fleksibel. OsvOsv.

Debatten om det nye regjeringskvartalet har løpt avgårde og endt på ville veier. Det har ikke manglet på kritiske kommentarer om at byggene i forslagene er for høye, står for tett eller mangler monumentalitet. Som bygeograf vil jeg anføre tre innvendinger mot denne kritikken.

For det første. Områdene rundt det gamle regjeringskvartalet fungerte katastrofalt dårlig. Rommene rundt Trefoldighetskirken og Deichmanske var for noen år siden Oslos farligste og totalt åndsforlatte. Ødelagt av Y-blokkas Østblokksjarme og Ring 1. Det var minimal bevegelse i Grubbegata etter at den passerte over Arne Garborgs plass nordover, og områdene der var nesten for slum å regne. I Oslosk forstand vel å merke. Det var få tverrgående forbindelser mellom Grubbegata og Møllergata, og det var kun dristige sjeler som beveget seg forbi Arne Garborgs plass under lokket på vei til og fra Youngstorget. Og plassrommene mellom Høyblokka og Akersgata var best egnet for folk som ventet på bussen, eller alkiser som ville sove ut rusen.

ill: Fra forslaget RakRygg. Utsnitt av den nye plassdannelsen fra nord. For Y-blokkfetisjister er det verdt å legge merke til at Picassomaleriene er bevart til høyre i bildet.

For det andre. La meg først slå fast at Statsbyggs presise rammer (nedfelt i Rom- og Funksjonsprogrammet) for de syv forslagene som nå foreligger er forbilledlige når det gjelder byrommene. Det åpnes et nytt og storslagent byrom med kombinert plass og park i det som nå er Johan Nygaardsvolds plass og Regjeringsparken. Antageligvis inspirert av LPO´s forslag i første runde. Det åpnes for et felles bygulv som omrammer alle de nye byggene. Grubbegata blir endelig en pulserende og bilfri bygate. Ikke nok med det. Området trekker et inviterende parkdrag fra Arne Garborgs plass og ned mot Hammersborgs torg. Områdene mellom Grubbegata og Møllergata perforeres. Og som en bonus: Byens styggeste bygg – KFUM-bygget – blir jevnet med jorden slik at Stortorgets Gjestgiveri endelig kan puste igjen. Takket være Riksantikvaren så blir det også åpnet rundt Møllergata 19 som igjen kommer til heder og verdighet. Med overbygging av ring 1 forsvinner en berlinmur av støy og eksos. Endelig kan regjeringskvartalet bli en naturlig del av bykroppen og ikke en kreftsvulst.

ill. Fra forslaget Akersryggen.

For det tredje. Er det et område i byen som tåler massiv utnyttelse er det akkurat her på Akersryggen. Når det gjelder siktlinjer: Nede fra Youngstorget har du aldri sett over Høyblokka og Møllergata 19. Fra Akersgata har du heller aldri sett forbi høyblokka eller misfosteret som huset bl.a Næringsdepartementet: Et malplassert Galleri Oslo-bygg som med sin øst-vest utstrekning effektivt stengte for alt som heter gjennomstrømning og bypuls. Tenk dere å sitte utenfor Internasjonalen en lat sommerkveld og se høye bygg etablere en perfekt kulisse for Møllergata 19. Forslagene kommer til å føre til en massiv oppblomstring av Youngstorget. Merk mine ord. Når det gjelder bygningsmasse: Byggene som ligger mellom Grubbegata og Møllergata er/var veldig bob-bob med lav bevaringsverdi. Kanskje noen vil savne de skjeve treplankene på Justisen, men det er lenge siden denne delen av Møllergata var den pulserende Møbelgaten. Nå skal det etableres et tredje regjeringsbygg (der Y-blokka holder til) som skal konkurrere med Henrik Bulls art nouveau- inspirerte finansdepartementbebodde bygg fra 1906, og Høyblokkas brutale 1960-talls selvfølgelighet. Tre bygg som alle skal konkurrere med hverandre og framvise monumentalitet fra hver sin epoke innrammet av mange nye bygg mot øst.

Ill. Fra forslaget Vidsyn. Legg merke til at KFUM-bygget er borte og at Møllergata og Grubbegata blir gjenforent etter alle disse årene med skilsmisse.

Det eneste vi må passe på er at den nye regjeringsplassen/parken ikke blir for stor og for monofunksjonell. Når det ikke åpnes for utadrettede virksomheter i førsteetasjene, med unntak av en kafe (??!!) stiller det strenge krav til programmering av plassen og parken. Du får ikke sambatilstander av granittheller, noen trær og tilfeldig utplasserte benker. Tenk dere Rådhusplassen. Den fungerer dårlig bortsett fra når det er nyttårsfeiring, Mela-festival og VG-konsert. Det er her debatten bør starte og slutte når vi diskuterer det nye regjeringskvartalet.

Men de syv forslagene fungerer alle som et ypperlig utgangspunkt.