1. mai-tale fra en løsarbeider

I. mai er den dagen i året jeg føler utenforskapet sterkest. 17. mai er heller ikke noe høydepunkt, men 1. mai er verre. Nå er ikke 1. mai nødvendigvis dagen da vi skal snakke høyest om innovasjon i framtidens arbeidsliv, men i sosialdemokratiets forstørknede verdensbilde som kun består av fæle kapitalister eller gode arbeidere, tilhører jeg pariakasten kalt frilansere eller løsarbeidere. Jeg har aldri hatt fast jobb og kommer aldri til å betale fagforeningsavgift. På den annen side har jeg aldri vært syk og belastet helsevesenet, betaler skatt (til og med toppskatt de siste årene), og blir belønnet med noe som ligner en minstepensjon. Jeg er ikke alene. I USA er det mellom 34 og 40% som blir definert som en del av frilansøkonomien (sjekk her om du er en av oss). I Norge er tallene langt lavere, anslagsvis 15-18%, men også her er tallet økende.

1. mai 1957 i Oslo
Youngstorget
Einar Gerhardsen taler. Oslobilder.no. Fotograf ukjent

Vi må ta dette trinnvis. I den politiske filosofien har mange fundert på hvordan alle mennesker skal vinne sin frihet, og dermed overkomme splittelsen mellom en arbeidsgiver- og taker. Sterkest og mest drømmende er dette formulert av Marx i Den tyske ideologi som lanserer begrepet om datidens ufrie arbeidere som negativt bestemt fordi arbeidet er fremmedgjort. Idealet er mennesket som en positiv bestemmelse der arbeidet er fri skapende virksomhet. I DTI skriver Marx den berømte passasjen om at mennesket skal kunne gjøre noe den ene dagen, noe annet den andre, og jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, gjete sauer om kvelden, kritisere etter å ha spist, uten at man dermed blir «jeger, fisker, gjeter eller kritiker». Så forskjellige filosofer som Marx og John Stuart Mill hadde den samme løsningen. Organiseringen av det nødvendige arbeidet i et samfunn måtte skje gjennom små selveide bedrifter. Det var kun gjennom en slik organisering at ingens frihet gikk på bekostning av en annens. Skillet mellom arbeidsgiver- og arbeidstaker må altså oppheves. Hvorfor er det ingen politiske krefter som jobber mot et slikt arbeidsliv?

Her må vi inn i litteraturen. En av de sterkeste passasjene i Dostovjevskis roman Brødrene Karmasov er Storinkvisitorens tale. Kort fortalt. Jesus kommer tilbake til jorden, og blir møtt av jublende menneskemengder. Da storinkvisitoren fenglser Jesus er det dog ingen som protesterer nevneverdig. I en samtale mellom Jesus og storinkvistoren uttrykker Jesus stor skuffelse og undring over dette. Storinkvisitoren svarer at riktignok gir Jesus mennesket frihet, men at han gir dem noe enda viktigere: nemlig trygghet. Han ga de forutsigbare rammer som de kunne forholde seg til. Lønnsarbeidet er storinkvisitorens oppfinnelse. Ved å veksle inn sin frihet og stemple inn til tjeneste på samlebåndet hver dag, får de en belønning i form av en lønningspose hver måned, trygderettigheter, og til og med få tre fridager uten krav om sykemelding, hvis de er slitne etter å ha konsumert litt for mange pjoltere kvelden før.

Hvis sosialdemokratiet skal redusere endringene i arbeidslivet til fæle kapitalister som skal hakke løs på rettighetene til gode arbeidsfolk gjør de en kardinalbommert. Det er i hvert tre drivere bak det nye arbeidslivet.

  1. Den teknologiske revolusjonen. Teknologien har gjort det enklere og mer attraktivt å leve en frilanstilværelse.
  2. Arbeidsgivernes ønske om større fleksibilitet. Arbeidsgivere nedbemanner, utbemanner og kapper i de fast ansatte for å kunne håndtere endringene i markedet. Ikke bare for å spare lønns- og sosiale utgifter.  Når endringene går stadig raskere slik at man ikke lenger har oversikt over hvilken kompetanse man trenger om få år, er det enklere å leie inn nødvendig arbeidskraft.
  3. Generasjonsskiftet. De digitale Millenials inntar arbeidsmarkedet. Drømmen om å jobbe i den samme bedriften, og sitte på den samme stolen i førti år for å bli hedret med en tinnmedalje, har heldigvis ikke lenger den samme attraksjonskraften hos den oppvoksende generasjon.                                                                                                                           For som tror at konflikter er drivere i verdenshistorien, har 1. mai spilt en viktig mobiliserende rolle. MEN: De som feirer 1. mai i dag gjør det ut fra det som kan kalles falsk bevissthet. De forstår rett og slett ikke sitt eget beste. De lider av forvridde forestillinger om sin sosiale virkelighet, fordi de lar seg lede av en dominerende ideologi som mer er uttrykk for særinteressene til spesielle grupper enn for allmenne interesser til beste for hele samfunnet. Heldigvis er det snart 2. mai.

 

One Comment

  1. Tore Forsberg May 2, 2017 at 07:06

    Igjen Erling, takk for denne 🙂

    Reply

Leave a Reply to Tore Forsberg Cancel reply