Revolusjon nedenfra

Over hele Oslo organiserer lokalbefolkningen seg mot planer om utbygging av strøkene der de bor. På Ekeberg, Filipstad, Ruseløkka, Nedre Grefsen, Bogerud og Smedstad. Det er tent en ild som ikke bør slokke, men spre seg til alle strøk. At lokalbefolkningen bryr seg om byutviklingen i Oslo er kun av det gode slaget. Så fremt de inntar en konstruktiv posisjon der de ikke vil hindre utviklingen, men vil ha en kraftfull stemme når planene skal utformes og settes ut i live.

Det er mye å si om aksjonsgruppa på Nedre Grefsen. Deres argumentasjon er panisk, reaksjonær, og foreløpig lite konstruktiv. Men deres lydstyrke har nådd til alle deler av byen. Og budskapet til Oslos planleggere og utviklere er klar. Byutvikling i Oslo uten sterkere medvirkning fra innbyggerne er dømt til å mislykkes.

Spørsmålet er: Finnes det en konstruktiv vei som Oslos innbyggere kan marsjere langs? Selvfølgelig. Her er tre tips.

  1. Filipstadmåten. Velforeningene på Filipstad inviterte til en lokal plansmie der også arkitekt Niels Torp ble engasjert. De utarbeidet et alternativ til planene fra hhv. Plan- og bygningsetaten og grunneierne i Oslo Havn og Rom Eiendom. Foreløpig er det usikkert om de når helt opp til bystyret som skal velge hvilken plan for Filipstad de går for, men uansett har deres alternativ tvunget de andre partene til å modifisere sine forslag, og gitt politikerne et reelt utbyggingsalternativ. Deres organisering og arbeid burde også skape presedens fordi den aksepterer utbygging, men er uenig hvordan den skal skje.
  2. Bogerudmåten. Aksjonsgruppen “Et levende Bogerud” inviterte innbyggerne til å komme med forslag for utbygging av Bogerud senter. Bogerud senter har på mange måter falt etter de andre nærsentraene, og ikke fått den ønskede utviklingen. De reagerte på OBOS´ sine planer, og overrakte OBOS over 100 konstruktive forslag til små og store tiltak som ville gjøre senteret mer attraktivt. Under en debatt på en folkefest på sensommeren lovet også den utflyttede Bogerudsønnen og nåværende finansbyråd Robert Steen at aksjonsgruppen kunne sende forslagene til han så de i det minste ble realitetsbehandlet.
  3. Ruseløkkamåten. Aksjonsgruppa har gjennomført gatefester, omgjort fortau til forhager, tatt initiativ til å planlegge den nye Ruseløkka skole gjennom at kidza brukte minecraft, er blitt invitert med i utformingen av Vika senter, og viser forbilledlig gjennom det faglitteraturen kaller “guerilla planning” hvordan nærområdet kan og bør bli. De tar gradvis tilbake gatene og gjør dermed noe konkret for å bedre trafikksituasjonen.

14572977_10157693461710088_5024887780700165841_n

Byutvikling og planlegging blir aldri den samme igjen i Oslo. De to motpolene representert ved Plan- og Bygningsetaten og utviklerne, er nå supplert med en tredje folkelig kraft representert ved innbyggerne. Denne folkelige oppvåkningen vil endre byplanlegging og byutvikling i Oslo en gang for alle. Forhåpentligvis vil nye og gamle aksjonsgrupper lære noe av den konstruktive holdningen eksemplifisert over. Oppfordringen til Oslos innbyggere er herved gitt: Oslos framtid er altfor viktig til at dere ikke skal bry dere. Gå ut i gatene. Nå

 

En byregjering er født

Det var under åpningen av Oslo Innovation Week i Skur 13 på Filipstad det gikk opp for meg. Oslo har fått et statsleder. Rull over Erna. Raymond er i byen. Mens næringsministeren leste fra manus om den håpløse innovasjonspolitikken til regjeringen, sto en bredbent byrådsleder og hamret ut budskapet om hvordan Oslo skal skape nye arbeidsplasser. Temaet for Oslo Innovation Week var powercouples, og hvordan det å koble mennesker med forskjellig alder, bakgrunn og kultur, kan skape kraftfulle synergier. Oslo er som skapt for powercoupling.

 

OSLO - NORWAY - 17.10.2016 -- Oslo Innovation Week OIW2016 - Offical opening with Raymond Johansen -- PHOTO: GORM K GAARE / EUP-BERLIN.COM   This image is delivered according to the terms set out in "Terms - Prices & Terms" on www.eup-berlin.com

OSLO – NORWAY – 17.10.2016 — Oslo Innovation Week OIW2016 – Offical opening with Raymond Johansen — PHOTO: GORM K GAARE / EUP-BERLIN.COM

Bli med meg på en argumentasjonsrekke. Jeg har hatt mange og ildfulle samtaler med Oslofolk om Raymond Johansens forslag til å omdanne byråd til byregjering. Fra hissige motkulturfolk på venstresiden til dannede, men like hissige Høyrefolk på vestkanten. Felles for dem er raseriet i forhold til ordet byregjering. Deres argumentasjon er like primitiv som samstemmig: Vi har allerede en regjering. Basta. Men det merkelige er at vi er enige i virkelighetsbeskrivelsen. I tråd med den økonomiske globaliseringen er byene nå viktigere enn nasjonen. Byenes paradiplomati er langt viktigere enn hva nasjonens utenriksdepartementer bedriver.  Det er rett og slett i byene verdiskapningen i økende grad skjer. Selv i den oljesmurte norske økonomien der finansministeren må spa ut stadig større deler av oljeformuen vår, er svaret innovasjon og byer.

Da lanserer jeg neste argument. Hvis byene er viktigst som verdiskapere, bør vel både politisk makt og økonomiske virkemidler følge byene slik at de i størst mulig grad kan maksimere arbeidet med å skape nye arbeidsplasser? Til glede for hele nasjonen som dermed får mer penger å fordele til de som ikke klarer seg selv? Her er de fleste også villige til å følge. Selv når jeg foreslår at Osloregionen bør få muligheten til å innføre differensiert arbeidsgiveravgift, samt beholde bedriftsbeskatningen (selskapsskatten) faller alle fra.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det mest omfattende distriktspolitiske virkemiddelet i Norge slår regjeringen fast. I praksis kan enkeltkommuner over hele Norge, med unntak av kommunene rundt Oslofjorden (overrasket?), utskrive lavere arbeidsgiveravgift enn den obligatoriske på 14,1%. Hvis regjeringen betrakter dette som et effektivt økonomisk virkemiddel for å skape nye arbeidsplasser burde vel Osloregionen få den samme muligheten? Det er jo her muligheten for å skape nye arbeidsplasser i privat sektor og kunnskapsintensive næringer er suverent størst? Norge har rett og slett ikke lenger råd til å bedrive meningsløs distriktspolitikk ut fra sympati med strøk innenfor dalstroka som faller utafor, men må bruke pengene sine der det er størst mulighet for å få avkastning. Å gi distriktene differensiert arbeidsgiveravgift representerer kun en utgiftspost på rundt 13 milliarder. Brukt på Osloregionen hadde det blitt en lønnsom investering.  Da kunne vi fjernet arbeidsgiveravgiften både på utenlandske selskaper vi ville lokket hit, og selskaper i oppstartfasen.

Selskapsskatten er en tilsvarende farse. Den har i varierende grad vært statlig, men noen almisser har tilfalt kommunene. Regjeringen har nå foreslått fra 2017 at 1% (!?) prosent skal tilfalle kommuner som er flinke til å skape nye arbeidsplasser. Men selv denne ene prosenten utgjør nesten 3 milliarder. Men det er ingen logikk i at staten skal beholde noe som helst av selskapsskatten hvis det er byene som skaper arbeidsplassene. Og hvis Osloregionen hadde fått beholde hele eller store deler av selskapsskatten, ville det vært en voldsom boost for å satse på nyskaping. Nå satser kommunene primært på befolkningsvekst og boligbygging siden det gir mer i personinntekt, som er kommunenes viktigste inntektskilde.

Fram til hit følger de fleste med. Oslofolk med røtter i distriktene brummer selvfølgelig litt om hvor verdiskapningen egentlig skjer, men jeg opplever ingen voldsomme frafall i argumentasjonen min. Det er først når jeg da sier at siden den politiske makten og de økonomiske virkemidlene gjør det naturlig å oppgradere byrådet til en byregjering for å signalisere dette urbane skiftet, at folk går i stå. Heldigvis har vi en byrådsleder som går rundt med stadig større selvbevissthet og agerer som en statsleder. Egentlig er det dermed skapt en vinnvinn-situasjon. Motstanderne kan slappe av fordi ingen snakker om å innføre en byregjering, mens Oslofolk som meg samtidig ser at vi har en stadig mer offensiv byrådsleder.

Over hele verden pågår det nå en urban revolusjon som følge av byenes økte makt. Borgermester etter borgermester står fram og krever flere økonomiske virkemidler fra staten. Norge har alltid vært annerledeslandet der en perverst rik stat har gjødslet enhver form for politisk uro, men no more. Aldri før har Norge brukt mer av Oljefondet. Det vil snart være brukt opp og da er det kun byene vi kan stole på. Til alle dere som er engstelig for en verden der byene har overtatt den politiske og økonomiske makten fra nasjonen, kan bruke lørdagen på å høre prof. Benjamin Barber fortelle om hvorfor mayors should rule the world.

God Oslolørdag!