Det er på tide å slå tilbake oppfordrer John O. Egeland i Dagbladet. La oss ta han på ordet. Mange ser med uro på den sterke mobiliseringen av orkene i Mordor (forstått som FB-veggen til Kjetil Rolness). Men problemet stikker langt dypere. Norge har fått sin ondskapens akse der Sylvi Listhaug, Hege Storhaug og Kjetil Rolness danner kjede. De har til og med fått sin lille hoffnarr i tegneren som aldri kom lenger enn analstadiet. Men vi må holde fokuset. FB-støy er nå engang bare det. Verre er det med Sylvi Listhaug som på en og samme tid flytter sentrum til høyre i spørsmål om innvandring, og påfører Norge et solid omdømmetap. Nå sist i Washington Post. Det kan på sikt være ødeleggende for Oslo som konkurrerer på lik linje med andre byer om verdens mobile kunnskapsarbeidere

Klimaet i ordskiftet har hardnet til det siste året. Nordmannen har avslørt sitt sanne jeg. Det skulle ikke mer enn en dupp i oljeprisen til og noen forhutlende asylsøkere, før nordmannens tolerante sinnelag blåste bort som sandkornene i stormen. Dessverre er det ikke første gang det skjer. Men fjerde. Første gangen var da noen hundre pakistanere kom til Norge på 70-tallet og skapte kaos. Regjeringen trykket på den moralske stoppknappen og innførte full innvandringsstopp. Neste gang var da noen dusin nigerianske prostituerte ble litt for synlige noen år tilbake. Noen ble til og med observert på Karl Johan. Prostitusjonsloven ble hasteinnført i november 2008, og prostitusjonen gikk under jorden. Tredje gang var i fjor da det ble for mange romfolk i gatene. Forslag om tiggerforbudet ble til nød og neppe nedstemt da Sp trakk seg, og sendt til kommunene.

ill. Uten tittel

Nedgangen i antall asylsøkere i 2016 har heldigvis ført til at mange nordmennes redsel og blodtåke mot de fremmede har roet seg. I årets fire første måneder søkte kun 1.185 mennesker asyl i Norge, mot 8666 bare i oktober i fjor. Da er det på tid å kjøre fram argumentene. Jeg har denne våren tatt et masterkurs om globalisering og migrasjon. Som en bærebjelke står Grete Brochmanns forskning på migrasjon og den skandinaviske velferdstaten. Det sier seg selv at den skandivaniske velferdsstatens universelle og generøse utforming blir utsatt for press når mange asylsøkere og flyktninger ankommer landene. Landene må følgelig være “hard” utad fordi de er “soft” (universell) innad. De skandinaviske landene har løst dette forskjellig. I en skandinavisk sammenheng står Norge på mange måter midt mellom liberale Sverige og restriktive Danmark. Har gjort ihvertfall. Med Sylvi Listhaug som innvandringsminister har Norge tatt syvmilssteg mot Danmark. Det tok ikke mange dagene etter Stortingets asylforlik i november, før Listhaug la flyktningene og asylsøkene i strekkbenken og skulle pine ut av dem at de kom hit til landet båret på gullstol, og at de egentlig ikke trengte beskyttelsesbehov.

Mange nordmenn heier både åpent og i det skjulte på Sylvi Listhaug. Norge kan godt leve med en restriktiv asylpolitikk. Oslo er den store taperen. Richard Floridas komparative analyse over byer som har lykkes med å tiltrekke seg høut utdannede kunnskapsarbeidere, viser at toleranse skårer høyt. Dette har medført at nær sagt alle byer på kloden satser på å bli kreative og tolerante hotspots. Jeg har holdt foredrag i både Berlin og Amsterdam der den kvinnelige senatoren for kultur, og den mannlige homofile ordføreren trekkes fram toleranse som sin nøkkelverdi. De kulturelle, etniske og seksuelle minoritetene må være godt synlig og trives i en by for at den kreative klassen skal vurdere byen som bosted. Men hvor enkelt tror dere det er for København å selge seg som cOPENhagen i lille innvandringsfiendtlige Danmark? Og hvor enkelt er det for oss som profilerer Osloregionen og skal lokke kunnskapsarbeidere hit, når det eneste de vet om Oslo er at vi har en lille-Trump som innvandringsminister?

Forrige fredag fikk Erling Lae Oslos høyeste utmerkelse; St. Halvardsmedaljen. Begrunnelsen var bl.a. at Lae hadde gjort Oslo rausere. Laes konsistente syn på å behandle alle som likeverdige individer har gjort Oslo rausere. Det har også medført i kampanjen OXLO. OXLO er forankret i verdidokumentet Oslo – en by for alle, som ble vedtatt av bystyret i 2001 som del av “Hovedstadens tiltaksplan mot nazisme, rasisme og intoleranse”. Verdidokumentet sier blant annet at mangfold er en styrke og berikelse for byen, at alle byens innbyggere har lik verdi, og de samme grunnleggende rettigheter, plikter og ansvar uavhengig av bakgrunn.

Det er dette Oslo som er truet. Det er dette Oslo vi skal stå opp for. Norge kan gjerne være territorielle som nybyggere, men byer lever av fremmede. Oslo har til nå vært en høflig og lydig by. No more.