Nye Deichman som møteplass og aktør i Oslos byutvikling kan ikke verdsettes for høyt.

Først en gåte: Hva er det som er gratis, serverer ikke alkohol, opererer ikke med aldersgrense, spør deg ikke hva du gjør der, og som lar deg være der så lenge som du ønsker uten at du blir kastet ut av Securitasvakter? Jo, det er Deichman det.

Neste gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra til sitt nye hjem? Jo det er Deichman det. I over 30 år har planene for nytt hovedbibliotek blitt lansert og skrota.

Så er det utenkelige plutselig blitt tenkelig. De tre partiene som i opposisjon lovpriset det nye Deichman i Bjørvika, har plutselig sådd tvil om det samme bibliotekets eksistens straks de kom i posisjon. Det nye byrådet vurderer seriøst og skrote planene om et nytt hovedbibliotek for heller å slenge noen skarve kroner til filialene. Å tro at vi får et levende bibliotek kun bestående av små filialer er like naivt som å tro at en kropp kan fungere uten hjerte. Byrådets argumenter om at de trenger tid for å se nøyere på tallene (les overskridelsene) stinker. Kanskje er det en prøveballong fra den slu byrådslederen. I motsetning til andre eksklusive kulturinstitusjoner har Deichman ingen sterke mesener, ingen sterke forsvarere, ingen høylytte interessegrupper. Går beslutningen under radaren på Oslos befolkning og det ikke oppstår noe bråk, ja så skroter vi planene. Til det er det kun en ting å bemerke: La oss gi dem helvete! La oss gi det nye byrådet banesår hvis de skroter planene for nye Deichman. La oss feie dem ut av Rådhuset.

Siden vi ikke sitter på innsiden av Raymond Johansens hode, må tvilen komme tiltalte byrådsleder til gode. Det er ikke fair å tillegge noen stygge intensjoner, før fakta er på bordet. Derfor må vi gå ut fra at byrådet bare har behov for å sette en fot i bakken for å unngå framtidige overskridelser. Jeg tillater meg derfor å gi byrådet to gode argumenter for at nye Deichman MÅ gjennomføres, og planene forseres.

Deichman som møteplass. Bare halvparten av de som går på Deichman låner bøker. De nye digitale teknologiene gjør at de opprinnelige motivene bak opprettelsen av folkebiblioteket kan nås uten den fysiske bygningen. Like fullt ønsker folk flest – denne veritable størrelsen – altså at det fysiske biblioteket skal bestå, helst ha lange åpningstider, være pent, innbydende og ganske stort. Hvorfor?

Det norske samfunnet er blitt rikt og raskt, men går man på biblioteket kan man observere at svært mange også ønsker fred, fordragelighet, mellommenneskelig kontakt på et lavintensivt nivå, og fravær av kommersielle aspekter. Bieffektene av folkebibliotekene er minst like viktig som de mer formelle, altså tilgang til gratis bøker. Folkebiblioteket er en underkommunisert suksess. Dets positive bidrag til det norske samfunnet er lite forstått. Bibliotekene brukes på mange ulike måter, noen bruker dem som møteplass, andre bruker dem som et sted for mental rekreasjon, noen som et sted å være når dagene blir for lange, andre går til biblioteket fordi de trenger å sitte et rolig sted, det er de som går dit fordi biblioteket har en atmosfære som innbyr til læring og undring, og det er de som går på biblioteket fordi det er det eneste stedet deres foreldre lar dem gå.

Alle som har tilbragt mye tid på Hammersborg vet at biblioteket fungerer på tross av det fysiske bygget, ikke på grunn av. Egentlig var Hammersborg-bygget utdatert da det ble åpnet. Møteplassene er små og uhensiktsmessige. Muligheten for å jobbe i grupper er sterkt begrenset. OG logistikken ligner ikke grisen. Langt de fleste bøkene ligger i bunkere halvveis til Kina, og det tar en halv time for bibliotekarene å finne bøkene dine. Akkurat som ett av hovedargumentene for å flytte Munchmuseet var at altfor lite av den enorme utstillingen kan vises, vil paradoksalt nok det nye Deichman utstille langt flere bøker, selv om den romlige konstruksjonen er tenkt rundt ny teknologi, og de åpne og luftige møteplassene.

ill. Lund Hagem/Atelier Oslo

Deichman som byutvikling. Deichman blir mye brukt fordi det er unikt i ordet egentlige forstand, det tilbyr noe ingen andre tilbyr. Deichman forteller en historie om et samfunn som ikke mangler arealer, men som mangler reelle steder. En av de dypeste lengsler i det postmoderne samfunnet er å tilhøre et sted, og alle som driver med by- og tettstedsutvikling i våre dager bør se på hvilket potensial biblioteket representerer. Når varehandelen er plassert på et jorde utenfor byen eller i cyberspace, når byen fylles med boliger, hva står da igjen av virkemidler for å bygge en attraktiv by? Deichman er en type institusjon som peker langt ut over seg selv og som er velegnet å bygge bysentra rundt.

Oslo trenger derfor nye Deichman. Ikke minst for å kickstarte Bjørvika. Forsiktige antagelser viser at nye Deichman i Bjørvika vil trekke 2,3 millioner mennesker. Det betyr i praksis at hver eneste innbygger i Oslo vil gå der nesten fire ganger i året. Hvilken annen kulturinstitusjon kan si det samme? For i motsetning til Operaen og nye Munch er brukerne av Deichman er reelt tverrsnitt, både etnisk, aldersmessig og sosioøkonomisk – av byens befolkning.

Plassert strategisk mellom den gamle bykroppen og Operaen som innevarsler det nye Bjørvika, er nye Deichman selve bindeleddet mellom den nye og gamle byen. En garantist for at Bjørvika ikke lukker seg og blir en by i byen. Mens Operaen er for fiffen, Munch for turistene, er Deichman et eksklusivt tilbud for hele byens befolkning. Et palass for folket. Et byrom for folk flest.

Alle bibliotek som rustes opp drar den samme konklusjonen: Jo bedre bibliotek, desto større besøk, og mer positive ringvirkninger. Et godt bibliotek er både en generator for urban vekst og stedsutvikling, et tempel for dannelse og kontemplasjon, og en lavmælt manifestasjon av hvor sofistikert offentlig sektor kan være. Det finnes ingenting som er så fremtidsrettet og som bak sin fasade – av gamle idealer – tilbyr en så samfunnsbyggende kraft.

Uten nye Deichman dør Oslo som kulturby, og vi mister den viktigste samfunnsbyggende kraften i det mangfoldige Oslo.