På slutten av sin meget interessante boligkonferanse i dag (20.8) arrangerte OBOS en uhøytidlig konkurranse der fire personer – inkludert yours truly – fikk fem minutter på å fortelle om sin visjon om Fornebulandet. Det ble valgskred. 58% stemte på mitt forslag. Her følger en sminket versjon av min visjon:
Før jeg begynner vil jeg hevde at at den største skandalen på Fornebu var at Oslo ga fra seg råderetten til å utvikle området. Bærum klarer ikke – og vil ikke bygge by på Fornebu.
Som dere ser er det mest pottitjorder på Fornebu. Det er lett å forestille seg pittoreske bukter rundt hele Fornebu, men mesteparten av arealene som skal bygges ut har ikke noe som helst med fjorden å gjøre. Derfor er det helt avgjørende at det skapes gode byrom som er attraktive i seg selv, og som ikke streber etter siktlinjer til fjorden.
Det er viktig å ha noe å strebe etter. Piazza Navona i Roma er kanskje verdens vakreste byrom. Plassens aner kan spores tilbake til det århundre etter at Jesus hadde forlatt denne jorden, og var Romas første stadion for sport og forlystelse. Siden Thomas Thiis Evensen sitter i salen skal ikke jeg snakke så mye om plassen. Da risikerer jeg bare å bli arrestert av Norges fremste Romaekspert. Men jeg vil understreke det viktigste. Byrommet “lekker” ikke energi. Den er tett omslynget av bebyggelse, og det er kun små gater som fører til og fra. Da Mussolini rev nordveggen for å ha en paradegate fram til Justisdepartementet, ble romerne rasende og veggen ble fort fylt igjen etter krigen.
Poenget her er: Byrom har vegger, rives disse for å få utsikt, blir det ikke et byrom lenger, men kun en flate. Fornebu vil ikke få et Piazza Navona på 2000 år, men et prinsipp kan knesettes. Det videre utvikling av Fornebulandet må bygges rundt de sosiale byrommene. Men for at dagens utviklere og arkitekter ikke skal bli fylt med håpløshet i møte med Piazza Navona og ikke minst Berninis monumentale fontene, så er det faktisk mulig å trekke fram et godt eksempel fra nyere byutvikling i Oslo
Det sier mye om nordmenn at jeg måtte bla gjennom minst 1000 bilder fra Tjuvholmen før jeg fikk det rette motivet. De aller fleste bildene er enten sjø- eller oversiktbilder av Renzo Pianos arkitektur med den karakteristiske seilformen, bilder tatt gjennom vannrommet for å vise siktlinjene til eller fra Rådhuset, eller unger på den bittelille steinstranda på utsiden. Men dette motivet ligner på Piazza Navona ved at alle sidene av byrommet har vegger. Dessuten lager vannrommet under brua en interessant kobling mellom byen og vannet. Vi kan kalle det by og land, land i vann.
Jeg var her på åpningskonserten da lysene og menneskene i leiligheten til venstre i bildet dannet en forlengelse av lysshowet. Hele rommet ble forvandlet til en scene. Dessuten er trappa – selv om Thomas Thiis Evensen nok ikke kan omtale den i like lyriske vendinger som Spansketrappa i Roma, generøs nok til at folk får lyst til å sette seg ned uten at de er redde for at Securitasvakter skal kaste dem bort som på Sørenga. Jeg pleier selv å sitte der med min datter og spise is og se på alle menneskene.
Sjansene for at det blir en god by på Fornebu er minimale, med mindre noen spør meg om å bli byplansjef i Bærum kommune. Men vi må i det minste huske at mennesker er sosiale vesen. Forming er fellesrommene slik at vi får lyst til å være sosiale er det viktigste. Den videre utviklingen av Fornebu må knesette en rekkefølgebestemmelse der livet mellom husene må komme som punkt nr. 1 på hvilke hensyn som må ivaretas.